Artikkel fra Årboka 2006 tilrettelagt for Web av HHV

Skitur fra Grønberg til Trulsen på Jervfjellet

Av Henrik Spets

Dette er om en skitur, og det hendte en fin vinterdag i midten av februar 1968. Etter en mildværsperiode med regn, var det kommet mye snø som var frosset til skareføre. Men før helga falt det 4 — 5 cm nysnø, og det lå an til en alle tiders skisøndag. Lenge hadde jeg hatt planer om en tur til Jervfjellet.

— Nå var dagen kommet

Startet med å bære skiene opp Dalabakkan, videre gikk ferden over Stavsjøen, Skarpåsen, Jervskogen, Ståggån og videre opp til Trulsen. Da jeg var «tili på’n» som vi sier, var det ingen skispor. Forholdene var nærmest ideelle, en kunne gå hvor som helst i terrenget. På heimturen fulgte jeg så noen lunde samme «trace» som jeg kom, ned til Ståggån. Derfra holdt jeg mer rett mot Skaugvollen.

— ei ski uten brett

Men overmotet tok litt av, og i ei unnakjøring før Skaugbekken ble farten litt for stor. Det ble fall, og jeg brakk brettet av den ene skia. Jeg ble fort klar over at det var nesten umulig å renne videre med ei ski uten brett, så spørsmålet ble, hva skulle jeg gjøre nå? Gå fram til Bakken for å ringe etter drosje? Så kom tanken: Jeg er ikke langt fra Skaugvollen, hvorfor ikke gå dit, kanskje kan jeg finne noen spiker og få festet brettet? Som tenkt så gjort.

Kom fram til hytta, og spente av meg skiene straks utenfor trappetrinnene opp til inngangen. Skal jeg ha håp om å finne spiker, må det være i uthuset, tenkte jeg. Lette over alt hvor det eventuelt kunne være spiker å finne. Etter 10 — 15 minutter ga jeg opp og begynte å gå fra Skaugvollen etter skogsveien mot Klokkardalen. Hadde ikke gått langt før jeg skjønte at dette ikke gikk:

«- Jeg far gå til Bakken og ringe etter drosje!»

Men plutselig hørte jeg en stemme som ropte: «Henrik, snu og sjekk en gang til!» Jeg hadde vel gått en 150 meter fra vollen, stoppet og sto og lyttet. Hvem var det som ropte og ba meg snu og gå tilbake til Skaugvollen for å komme raskest til Jervveien når jeg skal fram til Bakken? Kommet tilbake til hytta, tok jeg av meg skiene på akkurat samme plassen foran trappetrinnene. Skal til å løfte foten for å gå opp trappa, da oppdaget jeg plutselig fem helt blanke 2,5 cm lange spiker ligge på rad og rekke på øverste trappetrinn! Får nesten sjokk da jeg får øye på spikerne. Lengden er akkurat passe. Ganske raskt finner jeg en liten kuppelstein under hytta og får spikret brettet på skia.

Turen heimover gikk etter samme sporet langs skogsveien over Klokkerbekken — Nyvollkjølen — Kingelmyra — Skarpåsen og videre heim uten problemer.

— Kanskje var det noen av dem som ville hjelpe meg?

I ettertid har jeg tenkt mye på denne opplevelsen som har mye mystisk og unaturlig over seg. Var det virkelig noen som kjente meg som ropte og ba meg snu og sjekke en gang til? Hvorfor bare fem spiker av akkurat passe dimensjon? Forfedrene mine på morsida (Sneis-slekta) bodde i Jervan før de flyttet til Mostadmarka. Kanskje var det noen av dem som ville hjelpe meg? Hva vet jeg?!