Gjengitt fra årboka 2001 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Minner fra min barndom og ungdom

AV CHR. NEVERMO

Mitt fødested var Evenshaugen, (Også kalt «Knotten», red.anm.) en husmannsplass under gården Eggen (Bakken), som ligger ca. 6 km syd for Hommelvik ved veien til Selbu. Jeg ble født 19. mars 1871. Mine foreldre var Ingeborg-Anna Guneriusdatter Evenshaug og Torstin Johnsen Eggen. Mine besteforeldre på morssiden Gunerius Pedersen Evenshaug, født på Folvik i Stjørdalen i 1825, død i 1900. Gift med Karen Øren, født på plassen Øren i nedre Mostadmarka i 1826, død i 1905. På farssiden gårdbruker John Eggen, født i 1826, død i 1899. Gift med Oline Throset født på gården Throset ved Lillehammer i 1825, død i 1898. Jeg hadde tre søsken: Laurits som ble født på Nevermoen 1875 død i 1958, gift med Johanne Rønning fra Skogn, Olaf født på Nevermoen i 1887, død i 1918, ugift. Jørgine født på Nevermoen i 1882, død i 1952. Gift med Gustav Auran, f. 1888, død 1962.

På plassen Evenshaug hvor jeg holdt til i mine første leveår, hadde vi i alminnelighet en besetning på 2 kuer, 6 – 8 sauer og en tid også geiter. Disse som mer og mer ble regnet som skadedyr for ungskogen, måtte vi om sommeren ha på beite i Selbu. Selbyggene var ennå ikke kommet så langt i sin oppfatning om geita som skadedyr, som de var der vi bodde. Derfor hadde brukerne, særlig på Selbustrand, en del geiter på havning om sommeren.

At geita var et skadedyr for ungskogen, beviste nettopp geitehavningen særlig i Grøtemsliene, hvor smågrana ikke klarte å bli høyere enn ca. 1 m og så ut som en høysåte. Men allikevel, geita var et herlig dyr.

Og sommerens produksjon av geitost var god å ty til fremover vinteren til pålegg på de tørre kakskiver som en måtte nøye seg med i den tid, for en må jo innrømme at den tids levestandard ikke lå særlig høyt.

Med sko og klær var det også i minste laget, men et og annet klesplagg kunne det bli når skredderen kom til gårds, da særlig til jul. Slike ting som klær og sko ble forarbeidet i hjemmene i den tid, og det var en travel tid for håndverkerne. Særlig før jul for da skulle jo alle ha noe nytt om det var mulig.

Resonnementet var det samme den gang som i den senere tid, at det var liksom en ikke skulle være med lenger enn til jul. Juleskikkene for øvrig var nok i større grad ennå mer gammeldags, og mine besteforeldre holdt sterkt på de gamle skikker. Men vi satte allikevel ikke grøt på låven til julenissen.

Blant mange andre juleskikker måtte ingen, verken ung eller gammel, gå utenfor sitt eget hjem første juledag. Det ble betraktet som noe hedensk om noe så formastelig forekom.

Dette gjaldt også første påske- og pinsedag. Jeg kan huske at vi guttonger på en første påskedag kom bort til en av våre naboer for å treffe en kamerat, men øyeblikkelig var den gamle kona på gården ute på dørtrappa med en advarsel som lydde slik:

«Ha dokk heim gutonga de e påskdan i dag, og da ska’n vårrå heim kvar hos sæ.»

Evenshaugen lå på et platå nokså høyt over Selbuveien, og vi hadde bratte bakker på alle sider av husene. Så snart snøen kom om høsten var det å finne fram noe som vi brukte til ski. Det var til å begynne med dårlige greier, det kunne være tønnestav er. Eller om en kunne finne noen store einestammer som vi kunne økse til til noe som lignet ski.

Bindingene besto i alminnelighet av en bjørkekvie til tåband og noen taugstomper, hertil en trepinne som vi brukte til strammer ved å vri tauget rundt flere ganger.
Eineskiene var både sterk og glatt, men de måtte surres fast til foten selv om denne til dels ble helt følelsesløs. Ettersom tiden gikk og vi mer og mer trenerte skiløpere, ble bakkene for slakke selv om de var temmelig bratt. Men så var det heller ikke så nøye med hvilken ende på karen som var opp eller ned.

Etter at jeg ble såkalt voksen, var jeg også med på noen premierenn, men det gikk ikke så bra, mitt lengste hopp var 20 meter. Hoppene den tid ble lagt slik at en gikk tilværs utover hoppet og fikk derved en aldeles forkjært stilling. Ofte slik at der en kom ned var det flatt terreng, og hopplengdene selv for den beste, kom neppe over 25 meter.

Som guttonger var vi stadig ute i skibakken så lenge snøen lå om vinteren, og det kunne rett ofte gå hardt ut over buksebaken. Men risikoen var ikke større enn en skjennepreken fra hu mor, og det tok vi ikke så høytidelig.

Vår bekledning var slett ikke av de beste, men luften mellom fjellene var ren som den hvite snøen og forkjølelse og andre små sykdommer var ukjent for oss.

Husene på Evenshaugen er for lenge siden flyttet derfra og plassen har nu i mange år vært ubebodd. Flere av naboplassene som også var husmannsplasser under Eggen (Bakken) er heller ikke lenger bebodd, som Bakkmarka, Granåsen, videre Follarabben som var en husmannsplass under Folla. Likeså begge Nevermoplassene som tilhørte Mostadmarkbruket og flere plasser omkring Verkensgården. Så grenda er ikke til å kjenne igjen.

Utflyttingen skrev seg jo særlig derfra at eksistensmulighetene der oppe var meget dårlig. På sagbruket på Verket var daglønnen om sommeren for de som hadde den største betaling, kr. 1,20 for 11 timer arbeidsdag og så nedover til 70 a 80 øre dagen.

Personlig hadde jeg 80 øre dagen da jeg begynte deroppe med å bunte takspon. Sagmesteren Jacob Hulaas var en real kar, men han hadde intet med betalingen å gjøre, den bestemte brukseieren L.N. Jenssen selv.

På skolen

I syvårsalderen begynte jeg på skolen hos lærer Even Folstad ved Bakken skole. Folstad var født i Støren i 1852 og uteksaminert fra Klæbu seminarium. Han var lærer ved Bakken skole til han tok avskjed i 70 års alderen. Folstad var en meget dyktig lærer, men adskillig streng i sine yngre år.

Da jeg begynte på skolen holdt vi til i et loftrom på Storbakken (Eggen), senere ble den flyttet til den andre Bakkengården, som var kjøpt av Folstad og hvor han bygde et nytt skolehus. Den nye skolen hadde også bare ett klasserom. Skolen var inndelt i to klasser, storan og småan. Vi gikk på skolen annenhver dag i to uker ad gangen og var fri den tredje, da læreren hadde skole på Sneisen i øvre Mostadmark.

På Sneisen var de bare en klasse og alle barna gikk hver dag denne uken. De lærebøker vi hadde på skolen var ABC, katekismen, forklaringen, bibelhistorie, geografi, naturhistorie, Landstads salmebok og Seips visebok. Hertil 1. 2. og 3dje skoletrinns lesebøker for innad lesning. Vi hadde også noe som hette for grammatikk, men den fikk vi svært lite greie på.

I regning stablet vi i gjennom de fire regningsarter. Til skrivning hadde vi til å begynne med en steintavle og griffel.

Når vi ble litt eldre ble det også skrivebok og penn. Leksene i katekismen, forklaringen, bibelhistorien og salmeboken måtte vi lære så vi kunne ramse den opp ordrett på skolen, ellers kunne vi komme i skamkråen eller sitte igjen en stund etter skoletidens slutt.

En kunne også risikere å få en ørteve, de var også tillatt den tid. Jeg kan således huske på at jeg engang fikk et slag over håndbaken fra kanten av linjalen for det jeg skrev slurvet. Det der ble adskillig vondt og jeg kan huske at jeg tenkte med meg selv, bare vent til jeg blir voksen så skal du få slaget igjen.

Dette ble det imidlertid ikke noe av, for vi var gode venner og gode naboer i mange år fremover. Jeg var også mange ganger på arbeid hos Folstad etter at jeg ble konfirmert og slaget var nok berettiget for jeg var slurvet til å skrive.

Ved siden av læreryrket var også Folstad gårdbruker, men en dårlig sådan. Han hadde hest og 4 – 5 kuer. Hans kone var fra Halla, en gård som ligger mellom Bakken og Hommelvik.

Det var mange barn som sognet til Bakken skole som hadde lang skolevei. De heimer som lå lengst fra skolestedet var Sætra, en leilendingsplass på Mostadmarkgodset som lå langt inne i skogen oppe ved Follsjøen. I retning mot Hommelvik, var det Buåsen og Nygårdsvollen som hadde lengst skolevei.

Johan Nygaardsvold skriver i sin bok «Min barndom og ungdom» om hvor besværlig denne veien var.

Min svake side på skolen var skriving. Jeg var en stor klabb til å skrive og jeg kan ennu minnes den vel sjeldne karakter som jeg fikk i skrivning av lærer Sivertsen ved Herjuan skole. Et år var jeg der ute som gjeter og gikk på skolen der. Denne karakteren lød slik: «Bedre i dag enn i går«. I de øvrige fag var jeg alminnelig bra.

Etter sju års skoletid ble jeg høsten 1885 konfirmert i Malvik kirke av sogneprest Hanssen. Denne mann var av den gamle skole og meget streng i sine fordringer, særlig når det gjaldt kristendomskunnskap.

Var konfirmanter for dårlig her, var det ingen sjeldenhet at de måtte gå flere år før de ble konfirmert. Dette var således tilfelle med en konfirmant som gikk sitt tredje år det året jeg gikk, enda kunne hun ikke mer enn å lære litt fra katekismen.

Men hun ble da konfirmert allikevel da hun selvfølgelig ikke maktet mer. Det er jo som et gammelt ordtak sier: Det er ingen som kan legge til en alen av sin vekst. Og det burde en prest framfor noen annen vite. Det var også en gutt som hadde meget små åndsevner som ble konfirmert dette året, og begge disse sto da nederst på kirkegulvet.

Her kommer jeg til et forhold som jeg vil feste meg litt ved. Det var i den tid slik at en ble plassert etter dugeligheten på kirkegulvet på konfirmasjonsdagen. En forkastelig ordning som det heldigvis er slutt på for lenge siden.

Den virket omtrent som gapestokken i sin tid. For en eller annen mindre forseelse ble jo folk plassert i denne under gudstjenestene, til spott og spe for allmuen. Dette var jo en avstraffelse i de dager, men heller ikke til å anbefale.

Men at et barn med små åndsevner skulle avstraffes på samme måte, det var både sykt og i høyeste grad uforstandig. Det var en spore til å sette et mindreverdig stempel på et menneske allerede fra barneårene, noe som kanskje festet seg på en slik måte at en mintes konfirmasjonsdagen med skam hele livet igjennom.

På konfirmasjonsdagen var alltid kirken fylt til siste plass og da satt jo gjerne kjerringene og tisket sammen om de som kom nederst på kirkegulvet. Det var ikke bare vedkommende konfirmant som fikk sin attest, men også konfirmantens foreldre og slektninger ble lagt på vekt-skålen og ble bedømt om sitt åndelige innhold. Og resultatet av tiskingen ble jo gjerne at han eller hun ikke hadde noe særlig å skyss på heller, så det var ikke så underlig at de kom langt ned på kirkegulvet.

Fra min egen konfirmasjonsdag kan jeg huske et morsomt tilfelle med plasseringen på kirkegulvet. Det var ikke bare en stor ære for konfirmanten og hans nærmeste å bli plassert langt fremme på kirkegulvet, men også for læreren hvor vedkommende hadde gått i sine skoledager. Vi visste ingenting om hvor plasseringen var før vi kom til kirken på konfirmasjonsdagen, og spenningen var som rimelig på topp.

Min mor satt ved siden av meg i kirkestolen og var selvfølgelig også oppmerksom på plasseringen når kirkesangeren kom frem i kordøren, som det kaltes foran alteret. Han begynte å lese opp sin lange liste over ca. 100 barn. Den gang ble alle barn fra grensen mot Nord-Trøndelag til grensen mellom Malvik og Strinda konfirmert ved Malvik kirke.

Så begynner kirkesangeren under dødsens stillhet å lese. No.1 . Iver Hendriksen Wehn. 2. Kristian Torstinsen Nevermo. 3. Petter Viken. 4. Edevart Pedersen Buås. 5. Torstin Viken. 6. Johan Nilsen Nevermo.

Seks gutter fra lærer Folstads skolekrets først på kirkegulvet, og de tre eller fire jenter fra hans krets kom også langt frem på kirkegulvet på jentesiden.

Lærer Folstad var selvfølgelig også i kirken og han ble så begeistret at han gikk og satte seg på alterringen for å høre på overhøringen.

Ja det var en stor dag for Folstad og det var ikke så underlig. For det første satt han jo slik til at han ble nøye beskuet av hele kirkelyden, og for det andre ble det jo også hvisket fra øre til øre: Der sitter læreren til de seks gutter som står først på kirkegulvet, det må sikkert være en flink lærer.

Jeg fortalte ved en anledning denne historie til lærer Halse i Hommelvik og han kommer antagelig med litt om dette i bygdeboka for Malvik. Det var atskillig lang vei til Malvik kirke for oss som bodde i Mostadmarka.

En og annen gang kunne vi ta snarveien fra Bakktjønna over skogåsene til Engan i Malvik og derfra nedover til kirken. Men i alminnelighet ble veien lagt om Hommelvik. Det kunne treffe at vi en gang i mellom kunne skaffe oss så mange ører at vi kunne ta toget fra Malvik og til Hommelvik. Det kostet 25 øre, men det var langt imellom at vi kunne flotte oss på den måten, og så måtte vi alltid sørge for at vi hadde 3 øre til en skillingskake hos baker Ness når vi kom til Hommelviken.

En og annen gang kunne vi også ha 5 øre til en vørterkake og da ble det jo herligt å legge i vei oppover Åsgårdan. I 1885 var siste året barn fra Mostamarka og Hommelvik gikk til Malvik kirke, for Hommelvik fikk i 1887 kirke selv, oppført av byggmester Gdinther som den tid bodde i Hommelvik.

Til slutt vil jeg nevne noen dumme guttestreker som vi hadde for oss på veien til og fra overhøringen hos presten. Ute i Blåhammeren, et fjellparti mellom Hommelvik og Malvik var det langs en høy forstøtningsmur mot jern-banen, et høyt rekkverk av trestolper med en planke på høykant som holdt det sammen. Oppe på dette rekkverket måtte vi gutter våge og gå.

Den som ikke torde å ta den risikoen var ikke noe til kar. Den som er kjent der ute vet jo at dette var et livsfarlig påfunn som ville ha medført en ulykke om det hadde gått galt.

Det tok vi ikke hensyn til, men heldigvis var det ingen som havnet i det dype svelget ned mot jernbanelinjen. En annen ting vi hadde for oss, om ikke så farlig, var når vi møtte en gammel særling som hette Rasmus, med oppnavnet Flesk-Rasmus. En liten tørr— skjev gubbe som så og si gikk i rute mellom Trondheim og Stjørdal.

Rasmus var svært glad i brennevin og det ble fortalt om ham at hvis han på sin tur fra Trondheim og innover – selv om han kom helt til Malvik og fikk 10 øre – så gjorde han helt om og tok tilbake til Trondheim og kjøpte seg en dram for tiøringen.

Sinna var Rasmus som et lemen og når vi møtte han så måtte vi si noe så vi fikk han sint. Det kostet ikke stort og da var han straks på farten etter oss. Vi sprang da utenfor veien der det var mere ujevnt terreng, for da også å narre han utenfor veien. Det endte i alminnelighet med at han spente bort i en ujevnhet og gikk overende, og da var det moro.

Nu som sagt, Rasmus var en sinnatagg, og det var selvfølgelig ikke rett å erte han. Men guttonger er nå engang guttonger og slike streker er det morsomste en vet. Slikt noe som moral var jo et ukjent begrep.

I tiårsaldersen flyttet vi fra Evenshaugen til Nevermoen, en leilendingsplass på Mostadmarkbruket, som den tid tilhørte L. N. Jenssen, Hommelvik.

Jenssen var eneeier av Mostadmarkbruket, men var også en av de største eiere av Verdalsbruket. På samme sted hvor et nedlagt smelteverk sagbruket hvor et nedlagt smelteverk har ligget, var nu oppført et sagbruk, hvor de fleste leilendinger arbeidet om sommeren og i skogen om vinteren.

Som tidligere fortalt begynte også jeg som guttonge på dette sagbruket med en lønn på 80 øre dagen. Her var 11 timers dag og de som hadde den største lønnen hadde kr. 1,20 pr. dag. Bruket hadde en gammeldags og tungvint innredning så det var et tungt arbeid. En ramme med to blad som kantet stokken på begge sider. Så ble den veltet over til en ramme som lå ved siden av kantrammen

I denne ramme var innsatt blad etter tømmerets størrelse og her ble da stokken klyvet opp til planker og bord. Plankene ble så skyvet ut gjennom en luke i veggen og kom ned i kappsagen som var i første etasje.

Denne utskyvning måtte også foregå med håndmakt. Bordene måtte bæres over saggulvet til den motsatte vegg hvor kantsagen lå. I denne var kun et sirkelblad og benken måtte trekkes med håndmakt.

Først ble bordet kantet på den ene siden. Så måtte benken trekkes tilbake, bordet vendes og så kantes på andre siden, før det endelig var ferdig til å skyves ut og ned til kappsagen. Det kunne ofte forekomme at det ble adskillig travelt for den mannen som skulle kante unna alle bordene. Da ble det ikke nok med å gå frem og tilbake, han måtte springe. Slikt kunne arbeiderne finne seg i den tid.

Vi var flere guttonger som arbeidet på sagbruket, og som guttonger fant vi på mange skøyerstreker for å erte gammelkarene. Særlig var det en som var snar til å sladre på oss til sagmesteren over våres mange fantestreker.

Denne mannen arbeidet ute på tomten som materialstabler, så han var ikke lett å nå for oss som arbeidet inne på sagen. Men et eller annet måtte vi finne på for å nå han så vi kunne hevne oss på ham for alt det han sladret på oss. Jo, endelig ble vi enig om hvorledes vi skulle nå han.

Vi praktiserte meget i den tid med å lage pilbuer med mangdoble enerbuer. Disse var meget sterke så vi kunne skyte langt og var ganske treffsikre. Vi hadde også stor øvelse i å stelle til slike våpen og øvelse i å bruke dem. For vi hadde ofte konkurranseskyting om søndagene og vi brukte da gjerne en stift i enden av pilen slik at den ble sittende fast i skiven.

For ikke å risikere noe med å skade mannen ute på tomten som vi skulle skyte på, ble vi enig om ikke å ha noen stift i enden av pilen om vi skulle treffe han i hodet. Buen måtte være sterk nok til å skyte minst ca. 100 meter. Mannen arbeidet 70 – 80 meter fra saghuset, så det måtte til.

En dag var da pilbuen ferdig og prøveskutt og nå skulle han få en salve Gammelkarene som vi arbeidet sammen med var informert om attentatet og var enig med oss, for denne mannen var ingen avholdt arbeidskamerat.

Vi var tre attentatmenn, deriblant en sønn av sagmesteren. Han ble senere ble bestyrer av Hulaas kassefabrikk i Hommelvik. Utskytningsbase var en av lukene i sagveggen. Etter nøye avstandsberegning går så den første salve.

Men vi siktet litt for lavt så pilen slo ned ved mannens føtter og videre utover bordstabelen og forsvant. Han hørte selvfølgelig at det var noe som kraste og så seg om hva det var, men fant ingenting og begynte å arbeide igjen.

Imidlertid hadde vi ladet på nytt og sendte salve nr. to. Vi ble da enige om å sikte noe høyere etter som prøveskuddet gikk for lavt. Nu treffer vi han midt i bakdelen så han hopper rett til værs. Pilen ble da selvfølgelig liggende på bordstabelen. Han tar da pilen og brekker den i to og kaster den utover bordstabelen og i full fart fremover til kontoret for å rapportere til sagmesteren.

Han forstod jo godt hvem det var som brukte ham som skytterskive. Om en stund ser vi sagmesteren komme anstigende oppover mot sagen og da forsto vi jo hva han kom etter.

Så kommer han bort til arbeidsstedet vårt og sier med et høytidelig ansikt:

«Æ skoill ha snakka med dokk eit augbleldo>.

Ja, vi stiller da opp foran han for å motta refselsen.

«Kåre det for slags fantstytjå di ha finni på no igjen da gutonga, di må da itj skjøt på folk, di koinn da ha treft hauve så hamn ha vorti skadd, så slekt må di da itj finn på»! –

Og hertil en del formaninger.

Vi stod da ganske andektig og hørte på skjennprekenen, men da han var ferdig måtte jo også vi forsøke oss med et forsvar. For det første sier vi at denne mannen var en sladrehank som vi lenge har tenkt å gi en belønning.

Når vi ikke kunne nå han på noen annen måte måtte vi stelle til denne pilbuen, så vi kunne skyte på han. Men vi var såpass forsiktig at vi ikke brukte noen stift i enden av pilen, om vi skulle risikere å treffe han i hodet.

«Ja, ja», sier sagmeteren, «det var da enda noe at de hadde såpass omtanke at de brukte pil som var butt i enden. Kor de har pilbørsa hen no da?»

Ja, den har vi slått i stykker og kastet i elva. Men det var ikke sant, vi hadde gjemt den i nederste etasje på sagen. Gravd den vel ned i sagflisen om vi senere skulle få bruk for den. Å så til slutt måtte vi få det siste ordet, og det var, at det var mannen vel fortjent. Og jeg synes ennu at jeg ser den ene av ramkarene, Iver Finnplassen, som selv var spissbur, hvorledes han lo og hadde moro av skøyerstrekene vores.

Ca. 65 år senere var jeg innom og besøkte Henrik Hulaas, han bodde da i Hommelvik. Blant mange andre ting fra guttedagene, kom vi også inn på skyteattentatet vår på sagbruket i Mostadmarka.

Vi hadde en morosam stund med å minnes alle våre påfunn der oppe og da særlig pilskytingen vår.

«Æ mått no vårrå lite forsiktig å æ da»,

sier Hulaas, «for æ va no son åt sagmestra veit du, men hamn far flira godt hamn å når’n snakka om det der heim».

Jeg arbeidet på dette sagbruket til året etter jeg ble konfirmert. De ører jeg tjente måtte jeg betale hjemme, da det alltid var smått stell med penger.

Året etter at jeg sluttet på sagbruket, tok jeg tjeneste som gårdsdreng på Kjønåsen i Mostadmarka hos John og Anne Kjønåsen. Jeg besøkte Anne Kjønåsen da hun var over 90 år. Hun var ennu åndsfrisk som en ungdom og kunne fortelle mangt fra den tid jeg var der, som jeg ikke kunne huske. Bl.a. at jeg meldte meg inn som medlem og var med på å stifte Mostadmarken skytterlag. Hun fortalte meg at hun mislikte dette. «Huske du ikke det da, at jeg sa at du ikke skulle fårrå å reinn med eit gjivær om syndåggån, nei di huske no ingenting». Det var moro å høre på Anne Kjønåsen etter ca. 60 års fravær, ja hun var et jernmenneske.

Etter et års tjeneste på Kjønåsen reiste jeg til Hommelvik og tok tjeneste som gårdsdreng hos L.N. Jenssen på Halstad i Hommelvik. Her hadde jeg en årslønn på kr. 200,- + kost og losji.

Jenssen hadde den tid fire gårder som han drev selv. To i Hommelvik, nemlig Halstad og Moen som den gang ikke var bebygd. Hertil to gårder i Mostadmarka, nemlig Verkensgården og Snustad nedre. Vi hadde den tid en plass Brygghaugen i Hommelvik, der Hommelvik støperi og mek. verksted nu ligger. Det fantes som sagt den gang ikke bebyggelse på Moen, Moheim lå i utkanten av jordet, så eiendommen ble drevet som alminnelig gårdsbruk.

Den neste som fikk kjøpe hustomt på Moen var Ole Reppe. Men denne lå også i utkanten, og var heller ikke til noen sjenanse for gårdsbruket. Det er jo i de senere år at bebyggelsen på Moen er kommet.

Det var som en vil forstå ikke ganske lite å ta fatt på for en guttonge i min alder når jeg kom til Halstad, og gårdsredskapene vi hadde å hjelpe oss med var dårlige saker. Kun en enhestes slåmaskin, enda vi hadde fire voksne hester stående på stallen.

Ikke høyrive eller noe annet en kunne lette seg med. Til det før vi kunne henge i hesje, var det å bruke hesjestenger og kraker, men meget av f6ret var så kort at det ikke kunne henges i hesje. Så det var å tørke dette på jorden og med denne tørkingsmåte var en jo i høy grad avhengig av været.

Det var å kaste ut og sette sammen høysåte gang på gang. Til slutt kunne det bli lite igjen å kjøre inn og til dels så verdiløst at det ikke var annet enn strø. På de to gårder vi hadde i Mostadmarka var det enda verre, for der oppe måtte omtrentlig alt før tørkes på jorden. En av leilendingene der oppe som vi brukte som arbeidsformann var Thomas Brobakken. Han hadde en ren kullsviertro på «Lommen», en fugl som gjerne holder til i fjellvann og som har en veldig stemme når han skriker opp.

Hans skrik varslet været trodde man , men Thomas Brobakken ble ofte lurt på lomskriket og en av de somre jeg var på Halstad, var det rent galt med høyværet som vi kalte det.

Da kommer Thomas ned til Halstad for å snakke med Jenssen om forholdet. Thomas var selbygg av fødsel og snakket rent selbyggmål. Han beklaget seg da til Jenssen på følgende måte:

«Nei det nytje itjnå i år, for enjten lommin skrik eller hamn lett det vår’, så regne det lel».

Ja, Thomas var en truverdig kar og han hadde tilsynet med slåttonna på Snustad nedre i Mostadmarka. I Hommelviken hadde vi tre – fire husmenn og en del leiet hjelp, særlig kvinnfolk. På Verkensgården og på Snustad var det bedre om folk, for der oppe var alle husmenn.

Men for meg som ikke hadde annet enn en enhestes slåmaskin til bruk på fire beitesgårder, ble det ofte lang dag. Det ble ikke bare med å kjøre maskinen, foret skulle jo også kjøres i hus, og forøvrigt alt det øvrige som fulgte med onnetidene.

Første året jeg var på Halstad døde Jenssen og da var det ingen å rådføre seg med. Fru Jenssen var bymenneske og hadde ikke noen greie på jordbruk. Den eldste gutten gikk i Trondheim på skole, så jeg blev så at si helt overlatt til meg selv.

Bjørn Sollihaugen var en gammel gårdskar på Halstad og jeg måtte ofte henvende meg til han om råd og dåd. Men til kroppslig arbeid var det ikke stor hjelp å få hos han heller, for han var en dag inne ved jernbanestasjonen i Hommelvik utsatt for et stygt kjøreuhell og fikk avslått begge bena.

En praktiserende amatørlege Johan Gjevingtrø fra Stjørdal, som var meget brukt ved slike skader, lappet bena sammen. Men særlig det ene kom atskillig ut av stilling, så han ble etter dette ingen arbeidskar av betydning.

Men det var trivelig å ha han på gården allikevel og her var ingen sure miner selv om han var halvt invalid. Alltid i godt humør og spøkefull, så en kan med rette si om en del mennesker — at de kan tale med skjemt om sine sår.

Etter to års tjeneste på Halstad fant jeg å ville slutte som gårdsarbeider, og søke arbeide ved jernbaneanlegget Hamar ­Selbanen. Jeg fortalte fru Jenssen dette og sa opp min tjeneste hos henne.

Men dette var hun ikke enig i, og da særlig at jeg skulle begynne som anleggsarbeider. Hun hadde lagt merke til at jeg hadde anlegg og interesse for mekanikk. Hun skulle søke og skaffe meg utdannelse i den retning.

Direktøren ved Marinens mek. verksted i Horten pleide hver sommer å ha et ferieopphold hos hennes bror, som var direktør for hotell «Nordkap» i Trondheim. Hun ville underhandle med han om plass for meg når han kom oppover til Trondheim i løpet av sommeren.

Etter utdannelse som maskinist, ville hun være meg behjelpelig med plass, muligens foreløpig på D/S Værdalen, som den gang tilhørte Verdalsbruket, hvor hun var en av de største aksjonærer.

Jeg syntes også at dette var et fornuftig resonnement. Vi ble enig om at jeg i alle fall foreløpig skulle reise til Hamer på jernbaneanlegget, så skulle jeg få beskjed når hun hadde underhandlet med direktøren for Marinens verksted på Horten om plass i maskinlære.

Ut på sommeren 1892 fikk jeg beskjed om at jeg har plass på verkstedet og at jeg kunne tiltre når som helst. Men til tross for at det arbeidet vi hadde ved Jessnes stasjon (første stasjon nord for Hamar) denne sommeren ikke var noe å skryte av, så hadde jeg ikke riktig lyst til å slutte ved anlegget og det ble da til at jeg fortsatte.

Ingeniør, senere overingeniør Joh. Th. Wæhre som en tid var fullmektig hos L.N.Jenssen og som også hadde omleggingen av veien i Moløfta ved Hommelvik, hvor jeg også arbeidet en tid, hadde nu plass som førsteassistent på første avdeling Hamar ­Selbanen. Han skaffet meg etterarbeid ved anlegget som var ferdig før jeg reiste.

65 år etter at jeg reiste fra Halstad, gikk jeg dit opp en dag jeg var i Hommelvik for å se på gamle tomter. Jeg gikk som vanlig inn kjøkkenveien, og traff på kjøkkenet en ung jente i 18 — 20-årsalderen, forteller hvem jeg er, og spør etter Jenssen.

«Jo, han er da hjemme, men holder på å ordne noe i uthuset for de skal ha slakter i ettermiddag».

Men han kommer snart inn for å spise middag nu, så De får sette Dem ned til han kommer».

Jeg sitter ved vinduet mot gårdsplassen, der stod et fallbord som jeg syntes å kjenne igjen siden jeg var på Halstad. Jeg forteller dette til tjenestejenten at jeg synes å kjenne igjen bordet, men det kan vel ikke være det samme bordet, jeg må muligens ta feil.
Det gjør De sikkert ikke, får jeg til svar, for fruen har fortalt meg at dette bordet er atskillig gammelt, men at hun liker å ha det, for når hun slår opp begge skiver, så blir det fortreffelig til strykebord.

Men kan De virkelig kjenne igjen bordet etter 65 års fravær, det var rent utrolig. – Det synes også jeg, måtte jeg svare, men her har vi nettopp et bevis på hvordan det en ser og hører i ungdommen setter seg fast.

Om en stund kommer også Jenssen inn. (Jan Jenssen, red. anm.) En kjekk kar å se til, jeg forteller ham hvem jeg er, og at det var 65 år siden jeg gikk fra Halstad.

Jeg kan selvfølgelig ikke si at det ble noen overraskende gjenkjennelse, for jeg har aldri sett ham før. – Vil De spise middag sammen med meg så vær så god, sier han, vi spiser på kjøkkenet for vi er bare tre mennesker.

Ja, jeg hører det av tjenstejenten, sier jeg, ja, det har virkelig skjedd forandring på Halstad på disse år. For den tid jeg var her, var vi 21 – 22 mennesker daglig på gården, av disse 9 barn.

Den eldste Lauritz Nicolai, var i samme alder som jeg, født i 1871, den yngste, Ingeborg Margrete, født i 1885. Jeg visste på forhånd at noen av disse barna var døde, men da jeg fikk høre at alle, unntatt en var død, kom jeg virkelig i dyster stemning.

Jeg syntes å se alle disse glade barneansikter som tumlet seg ute på gårdsplassen fra den tid jeg var på Halstad. – Ja, vi får ta oss tid til å gå igjennom værelsene, sier Jenssen. Vi kommer bl.a. inn i dagligstuen.

Ja, her står alt som det har stått, så her er det ingen forandring skjedd sier han.

Jo, det er nok skjedd en forandring her, svarer jeg, her er murt en peis ser jeg, den er av nyere dato. Det er riktig, sier Jenssen, den er oppført i de senere år.

Du kjenner deg godt igjen.

Jeg måtte da fortelle han at jeg også kjente igjen spisebordet på kjøkkenet, og vi ble enige om at det var interessant å komme på gamle tomter, så en kunne få prøve sin hukommelse.

Når jeg har beskjeftiget meg med så meget med mitt besøk på Halstad etter 65 års fravær, noe som kan synes ganske ubetydelig, så er det særlig både for å minne meg selv og andre om hvor godt det fester seg i ens bevissthet det en ser og hører i den alder både av ondt og godt, og jeg vil i den forbindelse gjenta hva jeg har skrevet om min konfirmasjonsdag i Malvik kirke og den forkastelige ordning som den gang ble brukt på plasseringen på kirkegulvet ved konfirmasjon.

Det er interessant når en er ferdig med sitt dagsverk å se tilbake på det vitnesbyrd en har å begynne livet med og som kan være til noe gavn. Derfor tar jeg med mine to første attester:

«På forlangende af Kristian Torstinsen Nevermo der i 4 år fra våren 1886 til 1890 har arbeidet ved Mostadmarkens Sagbruk i Strinden, bevitnes herved at han i samme tid opførte seg som en sjelden tro, flitig og ordentlig arbeider, der vandt sine foresattes fulde tilfredshet, hvofor jeg med god Grund kan anbefale ham til dem hos hvem han i Fremtiden maate søke arbeide.

Mostadmarkens Bruk p Strinden 25/4-92
Jacob Hulaas, sagmester».

Dette var da mine to første betyg, senere har jeg fått mange flere, men jeg har aldri hatt noe større bruk for attester.

Chr. Nevermo bodde mesteparten av sitt liv i Verdal. Han deltok i den faglige og politiske arbeiderbevegelse og representerte kommunistene. (Red. anm.)