Del 1

Med familiens tillatelse tar vi med en ny fortelling fra boka til Olaf Evenshaug (1907-1986) «Det æ kjæm ihau — å nokkå attåt» Både tekst og illustrasjoner er av Evenshaug. Andre fortellinger er gjengitt i Årbok 2002 og 2003.
Gjengitt fra årboka 2006 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Om sommår’n

Olaf Evenshaug

Jeg måtte vel vårrå omkring fem år da’n far holdt på med noe inni vedskjulet, og jeg var med. Jeg fikk tak i øksa som sto attmed høggstabben, og strevde med å få enn liten glassbit til å ligge i ro på den nedvelta stabben, så jeg kunne høgg’n sund.

— ba jeg ham om å holde ti biten

N’far var langt inni skjulet, så han såg vel ikke hva jeg holdt på med. Stabben var rund, og glassbiten datt bære ned, men akkurat da kom han Arnold.(Olufsen) Så ba jeg ham om å holde ti biten, og det gjorde han. Det var så vidt jeg klarte å løfte den svære øksa, og så klæmt æ te. Ja, resultatet måtte bli en finger minder åt’n Arnold det. Den som følte seg mest skyldig var vel han far. Jeg kjem i hau
at han Paul (Olufsen) sa til meg etterpå at:

«Du synes vel synd ti’n Arnold no når’n har bære fir fengra på hanna si når du har fem.»

Det var vel omtrent på såmmå tida at’n Arnold kom og villa ha meg med på en fantestrek. Uten å påstå noe, og når jeg siden har tenkt over det, så måtte det vårrå andre som måtte ha interesse tå at vi gjorde dette. Det vil si, noen som var vaksi som narret han Arnold til det, og han fikk meg med. Joda, han kom og var uvanlig ivrig på at han og jeg skulle gå bortpå åt a Mærit Nesset og klenk synn rutan ti fjøset hennes.

— Mærit var etter hælan på meg.

Jeg var ikke særlig ivrig til å begynne med, men jeg vart da med til slutt. Vi fann oss kvar sin nåvvå stein, og la i vei. Det var to små ruta bakom på uthuset, og det gikk fort og gæli det, men jeg var nesten ikke kommi heim før a Mærit var etter hælan på meg.

Så snart hu har fått utgydd seg og sagt det som skulle sies, måtte jeg gå bortover med femten øre, som ruta kostet, og attåt be om forlatels. Om han Arnold måtte gjøre det såmmå vet jeg ikke, men jeg hadde en stygg mistanke om at han slapp.

— den koka dem klean ti

Vatn fantes ikke på eiendommen våres. Vasstampen sto under takrenna både vinter og såmmår, og den skulle det ikke søles ti. Men når været var fint, gikk a mor og et par tå nabokjærringan oppi ælvstykje og vaska klea. Da var vi gutongan med og bar det vi kunne greie. Han far å’n Paul å’n Krestjan ha birri oppi ælva storgryta før, og den koka dem klean ti. Mens a mor og hu Margrete og hu Kamilla (Næsbak) vaska og skjøla og koka klean, og koka seg en kaffeskvett og jabba, var vi gutongan like opptatt som dem med alt vi fann både uti ælva og på land. Særlig var det arti når vi fanga laksøngla, og stelt te en dam som vi ha dæm oppi.

Og så all de fine steinan som vi fann uti ælva. Det var mest flimmerstein vi leita ætti, og nån tå dem tok vi med oss heim. Når dem var ferdig med klevaskinga og ropa på oss, da ha vi liten løst te å vårrå med dem heim. Å vårrå oppi ælva alein det fikk vi ikke.

— Hu bestemor på Knotten

Det var vel på denne tida at heile væla var fire vegger, og saligheita et bessmorfang, som han Alf Prøysen sa. Det siste visste vi ikke så mye om. Hu bestemor på Knotten var dø før noen tå oss var født, og a bestemor på Tretten var så langt unna at de fleste tå oss alder fikk sjå hu heller før a døde i 1933. Men det hendte at vi satt på fanget åt’n far. Han sætt seg i gyngestolen ei lita stund etter han kom heim tå arbeid om kvellan. Det var bære et armlen på stolen, og det kappas vi om å få sitte på, han Ivar og æ. Han Ivar var to år yngre enn meg så han skreik sæ som regel te det.

Det et lukta sagmodd tå busserull’n hass far, og han sang mens vi satt der. Jeg kjem ihau to tå sangan han sang. Den ene var:

«Ingen vinner frem til den evige ro, som seg ei veldig fremtrengen>, og den andre
«Tænk når engang den tåge er forsvunnen, som seg sænker over livet ned.»

Han hadde en kraftig stemme, ren og klar, og ofte bars det rett i senga med oss når vi somna der vi satt. Han far tok alder i noe instrument. Vi hadde heller ikke så mange tå dem.

— sangan vi sang gikk i d-dur

Men en gammel grå gitar fantes i huset. Den lærte vi tre grep på alle sammen tå oss ongan. All sangan vi sang gikk i d-dur. Hu Karen, Olina og a Ragna var vel dem som brukte den mest, og kunne litt mere enn oss andre. Og da gikk det mest på sanger som «Hjalmar og Hulda», «Gale-Truls», «Tullingen» og «Så bitter kold blæser nordenvinden», og flere. Seinar vart det hu Nelly som spilte og sang best tå oss alle. Sigurd kjøpte seg siden en kornett som han satt oppå loftet og tuta ti ei stund før han reiste ut. Krestjan hadde en torader som også han satt oppå loftet og trampa takten til.

— da skulle det bli spæll, tenkte jeg

Det var bare gitar’n som fikk henge ned i kammerset. Trækkspæll var tabu der. Det var bare så vidt vi hørte han Krestjan når han lira tå en for seg sjøl oppå der. Denne torader’n hadde jeg lyst på. Og jeg lura meg til å ta den når’n Krestjan var på arbeid. Og den såmmår’n han skulle inn på eksis, da skulle det bli spæll, tenkte jeg. Høgt oppi røste oppå kjøkkenloftet hengte han det, og der hang det til han kom heim, og så sælt’n det. Og ferdig med det.

Det vart ikke noe trækkspæll på meg før mange år seinar, da kjøpte jeg meg et brukt. Både han Ivar og jeg lærte oss litt på trækkspæll, men det vart ingen virtuos tå nån tå oss. Forresten så varte ikke det spælle så lenge. Engang sætt vi oss på kassen som spællet var inni og kjørt nedover Nyvei’n. (nedre del av Nessbakkvegen) Midt ned i vei’n kjørt vi utover og havna ned i bekkdal’n. Dette spællet havna til slutt opp i Singsås, der en tulling fikk det. Rolf hadde en banjo som han spilte litt på. Aksel tror jeg ikke prøvde seg på noe instrument.

Men han lærte seg andre og nyttige ting.

Han strikka selbuvotta og sælt. Og så var han en god snekkar. Han holdt på med møblementet sitt da han måtte på sykhuset, og dit reiste han alein. En måna etterpå kom han heim i ei kiste. Han skulle gifte seg den såmmår’n, men vart knapt 25 år gammel.

Etter at a mor og nabokjærringan slutta å gå oppi ælva og vask klea, fortsatte vi gutongan å gå dit. Ælva var som regel lita om såmmår’n så dit slapp dem oss alein da. Men under fløtinga måtte vi hold oss heim, for da var ælva stor. Opp i ælvstykje gikk vi om såmmår’n helt til vi begynte på skolen. Da var vi stor nok til å avansere til Grytberget. Der lærte vi oss å svømme Først under vatne og så oppå, og nedme der var vi mer enn vi var heim om såmmår’n. Jeg kjem i hau at vi bada oss 21 gang en dag. Når håret var tørt så gjor det ingenting vart det sagt.

— fræsa det tå’n, så sint var’n

Så mange onga som holdt til der nede, var det alder nån som drukna eller holdt på å drukne. Det var en gang ælva var stor, og vi fikk ordre om å hold oss heim. Akkurat det var det vel som gjorde at’n Ivar og jeg gikk ned i dammen ovom fossen. Vi kleiv under porten, gikk over brua og bort på bomman der fløteran hadde holdt på om da’n. Mens vi var opptatt der fikk vi sjå han far på anner sia. Han løfta en stor «svei» opp i lufta og ropt på oss. Han kleiv under porten og møtt oss på brua, og da fræsa det tå’n, så sint var’n. Jeg fikk meg et rapp over baken tå svein så det svei. Antagelig derav navnet. Om såmmår’n gikk vi bestandig med ei boks og ei trøy, så det kjentes når vi fikk et rapp tå en tynn sellikvest.

— skulle lesa først

En anna gang han Ivar og jeg var litt leng ut om kvell’n, skulle vi lesa for maten. Men vi var tvartfor og egen begge to. Vi tverska, og villa eta med en gang. Det fikk vi ikke, vi skulle lesa først. Vi satt der og gløtta på’n far, om han skulle finn på å gløm det, men det gjorde han ikke. Han Ivar kapitulerte nokså fort, og rabla tu seg bordbønna på rekordtid. «No du», sa’n far, men jeg gikk fra bordet og jeg fikk heller ikke nå mat den kvell’n.

— smatt grisen under omn

Det skreik stygt i magan på meg da jeg gikk og la meg. Men jeg følte at jeg hadde vunnet. Det var vel et prestisjetap om jeg hadde gitt meg. Det var på vårparten han far kom heim med litjgris ti en strisekk og slept’n på kjøkkengolvet. Kvar gong smatt grisen under omn. Det hendte at katta låg der. Da vart det grisgnell og kattfrøsing. Katta sætt klørn i det tynne gristrynet så grisen gnall verre enn når’n vart gjella, og katta for veggimillom og reiv ned både koppa og blomsterpotta, for til slutt å skjøt ut gjennom døra som ei giværkul, og vekk var a.

— skulle vårrå med og jåggå

Kua kunne vi ikke ha heim om såmmår’n. Vi hadde ikke beite til det. Derfor fikk vi ha kua åt a Ildri å’n Petter Bakka (Øren). Da var det en tå oss gutongan som skulle vårrå med og jåggå på. Det var a mor som hadde den jobben. Da gikk

vi om Nesbakken og Kudalshøle og opp til Stokkbakken, hvor det som regel var en liten stopp. Hu Ane skulle a mor slå tå en prat med, og jeg skulle ha en vasskvett.

— ut haue og sa nån ord

Tu et og anna vindue stakk ei kjerring ut haue og sa nån ord når vi gikk forbi oppover vei’n. Og mens kua skeit og pessa med jamne millomrom kom vi da omsider fram. På lang lei såg vi hu Ildri sto borti gården med flathanna over augan og glana på oss. Kua vart sleppt uti kutrøa med en gong, og så gikk vi inn.

— drakk jeg tu med en gang

På kjøkkenet satt’n Petter med kroksnadda ti kjeften og dampa så det var så vidt vi så’n inni røyken. Åvom kjøkkenbenken hang det ausa, kjela og lokk tå kåppår som det skein tå. Vassbøtta sto på en knakk atme døra med ei kåppåraus oppi. Og den drakk jeg tu med en gang. Det var tømmervegger både i kjøkkenet og ut i stuggu. Oppi taket var det lange bjelka med feskbeinspaneling millom som var mala blått. På veggen hang det bibelsted med ramma på.

Et langt bord sto midt på gølve i den svære stuggu. En sengbenk borti et hjørne og ei knoppseng i det anner, og nån velbrukte stola sto her og der rundt om, og et bilde av Jesus på korset hang på en av tverveggan. A mor og a Ildri var naboa fra før, og dem hadd vel en del å prat om. Han Petter tok på seg huva og gikk ut en tur. Da begynte det å lukte kaffe. Så kom det koppa og brød på det lange bordet, og sultin som jeg var etter den lange turen, ynes jeg det var søyi godt alt sammen.

— fri kua i to-tre månas tid

Så var det å tenke på heimturen igjen da. Utpå går’n sto det to kjærringa med sie, svarte stakka, som glante på oss når vi kom ut. Dem forsvant gjennom ei dør i et lite hus som sto midt på gårdsplassen. Det var vel et stabbur. A mor sa det var slike som var bortsatt på en gård i nærheten. Og så sa vi adjø, og gikk den såmmå vei’n tebakers. Og no vart a mor fri kua i to-tre månas tid. Melka tå kua vart sendt med melkkjøreran ned til meieriet i Hommelvika. I det gårdan som hadde hest skifta dem på å kjøre melka.
Han far snekra sammen ei lita trillbår, og jeg å’n Ivar skifta om å hente annakvar dag mens det sto på. Ei tomspann nedover, og ei hælvfull oppover. Og dette varte vel en to-tre såmmåra, så lenge som hu Ildri å’n Petter dreiv går’n. Etter dem tok sønnen over, men han ville ikke ha dette bryderiet mer.

— bruke Sørneset som beitetrø

Da måtte dem sjå seg om etter anna steds å ha kua om såmmår’n. På Karlslyst hadde dem ingen kyr på denne tida. Det var en agronom som dreiv der da, og han hadde ikke anskaffet seg noe krøtter enda. Han far snakka med eieren og fikk lov til å låne såmmårfiøset, og til å bruke Sørneset som beitetrø. Det var mange oppå Bakkan som hadde ku eller anna slags husdyr. Kuraut, sauebrek og hanegal og anna hørte med til dagens orden det.

— kvell og mårrå bort i såmmårfiøse

Det vart hu Matjas-Olina, a Synnøve og a mor som gikk sammen kvell og mårrå bort i såmmårfiøse og melka. Og da vart det gjetarjobb på oss gutongan. Kvar mårrå dreiv vi kyr’n fra såmmårfjøset, forbi Brenna neover åt Høybybekken og bort på Sørneset. Og om kvellan såmmå vei’n tebakers. Det vart ikke så stort bryet vi fikk med å gjete. For det første holdt vi til ned med Grytberget heile dan likevel. For det andre var kyr’n innringa tå ælva på ei si, og Høybybekken på den anner. Men det var ofte at ælva var så lita at kyr’n våddå over og kom borti koinnåkern på Gammelhjemmet.

— naken som han var

En gang vi holdt på å bada oss, ropt dæm fra Gammelhjemmet at kyr’n var kommi borti åkern. Alle sammen var vi splitter nakne når vi bada. Badedrakt visste ingen tå oss hva det var. Utom veitjongan da, dem hadde på seg et forkle som flaut opp når dem var uti. Han Sigurd Næsbak, som var noen år eldre enn oss måtte springe, naken som han var, rett gjennom går’n der det satt fullt tå gamlinga rundt hele vei’n og sola seg.

I motsetning til oss hadde han vett på å vårrå sjenert. Midt inni hopen snubla’n og datt så lang han var. Han sprang med henner’n framom for å hold for, og det gjorde vi de anner og, men han måtte slepp opp når’n datt. Gamlingan fikk seg en gapflir den dagen.

— Fra lakstrappa

Det var ikke så beint fram og kom over ælva åt a mor, Synnøve (Næsbak)og a Matjas Olina. (Kristiansen) Porten var spikra igjen med sjutom-spiker, og båten som låg åvom fossen var låst og bolta fast ti bomman. Fra lakstrappa og opp mot muren under porten var det satt opp en planke,

og når dem fikk en fot bortpå den og var ellers litt mjuk så kunne dem hæv seg opp på anner sida, og opp på brua. Dette gikk bra for a mor og a Synnøve. Men verre var det med a Matjas-Olina. Hu var atskillig breiar over hoflin og mye stivar enn det anner toan. (Han Gustav Olausen sa en gang han var lite ørinn:

«Det e dans på hoflin åt a Matjas-Olina i kvell»).

Dette med planken greideikke hu Matjas-Olina. Det gikk an å klive opp under fossen når ælva ikke var
for stor. Og når a Synnøve og a mor skuva på, så fikk dem a opp på brua.
Når ælva ver for stor, og det rann vatn i alle fossan eller båsan, var dem nødt til å gå den lange veien rundt. Da gikk dem nedover Nyvei’n, Stykkje, Melan, Labb-Hansenskogen, Sannan oppover Rævkula, forbi Karlslyst, og fram til såmmårfjøset, og tebakers såmmå vei’n med melkspannan.
Dem klaga ikke over det. Det var arti med litt forandring, sa dem. Vi gjeteran kleiv under porten når det ikke var tømmer på ælva da. Da tok vi beinvei’n.

— dem bestandig hadde det arti

Kor kjærringan snakka om på vei’n te og fra fjøset, det vet jeg ikke. Men det såg ut som dem bestandig hadde det arti. Det var en flir i fjeset på a mor å a Synnøve bestandig når dem kom fram.
A Matjas-Olina var som regel ser og sur. Hu hadde så vondt allende stan. Hofta var ikke så bra, fotan var stiv og stel, og vondt i haue hadde hu alltid. Dess mer hu syta og bar seg, dess mer fleipa og flira dem åt a.

— oppme Høybybekken

Å hente kyr’n fra Sørneset om kvellan var lett. Vi kauka et par gang, så kom dem og stilte seg attme leet oppme Høybybekken. Da sprang vi på tømmeret over, eller våddå over ælva når den ikke var for stor. Vi gikk da framom dem, så kom dem diltan etti oss. Dette med kyr’n borti såmmårfjøset og Sørneset varte så lenge til det kom kyr på Karlslyst, en to-tre år. Etter den tida var kua heim om såmmår’n. Kjørheln vart sli ned der det var noe å beite.

— spedd’n på med nån balla derifra

Åt’n Johan Nevermo ned i Haugreina beita kua i mange år, og der kjøpt’n far det høyet som vart der, han Johan hadde ikke ku. I vårknipa spedd’n på med nån balla derifra. Han Johan å a Inbranna (Ingebøranna)dreiv med nån høna, og det hendt at dem sælt nån egg også. Hu mor sendte meg dit en gang for å kjøpe nån egg. Dem bodde da ned i såmmårstuggu som dem kalte. Han Johan satt med ei avis borti omskroken da hu Inbranna fann ti nån egg åt mæ. Hu sa at

«Dem må nå vel få dem lite belliar dem da, veit æ».

Da kike’n Johan over avisa og brillan å sei.

«Det e ettåtjue øre stykje for eddjom no».

Men hu Inbranna hørt ikke på det øre, æ fekk dem belliar æ.

I poddessettinga var vi alle som var heim moblisert.

17. mai var han far fri fra arbeid, og var det bra ver, sætt vi poddesen den dan. Og vi som hadde fri fra
skolen, det vil si, kunne vi dokumentere at vi skulle hjelpe til med å sette poddes, så var vi fri. Ellers måtte vi møte opp på skolen og delta i arrangemanga der.

Det kunne vårrå en utflukt til Smuttu, eller noe på skolegård’n. Som klatring i ei stang som det var klina grønnsåp på. Spreng med et egg på ei skei i kjæften så langt som mulig. Sækkeløp som vi snubla og datt langflat, og skura både henner’n og fjæse i grusen. Den som klarte å klatre opp i den grønnsåpeglatte
stanga, kunne slit laus en fallkniv, et munnspell, et såpstykje eller nå anna. Men det var helst mot slutten da såpa var mest skura tå at nån greid å nå opp. 17. mai-tog var det alder.

Koine vart det sådd om vår’n.

Da gikk’n far med en kopp på magan og hiva det utover med hanna. Litt haver, men mest bygg. Bygge vart det grautmjøl tå, og havermjøle bakt a mor flatbrød tå. Før hu fikk størhuset satt a inn på kjøkkenet og steika leivan på komfyr’n. I størhuset brukt a størhuspanna å steika på.
Da bakt a så mye at vi hadde nesten heile året på en gang. En meterhøg stabbel låg da på bordet attme a. Det var naturligvis utpå høsten flatbrødbakinga foregikk, etter at det var trøska og malt.

— Rugkaka bakte a mor sjøl

Grynmjølsgraut, eller vassgraut brukt vi mye til kvelds. Det var mest bukfyll, sa’n far. Så etter grauten vart det som gjernast ei kakskiv med en kaffeskvett attåt seinar på kveld’n. Rugkaka bakte a mor sjøl. Sju-åtte store kaka i gangen, og dem skulle vare ei vekka, til neste fredag da kakbakinga som regel vart unnagjort. Dem vart birri ned i kjellar’n og lagt i ei kiste der.

Å plukk tu ugraset tu poddesåker’n var slettes ikke no arti jobb. Der var det lett å fjusk. Det var jobben åt oss ongan det, da’n far var på arbeid om dan. Lang hestsyre og anna lange planta tå ugras var lett å rytj opp, mens eksingen vart som regel ståan igjen med rota. Men eksingen vaks opp igjen utover såmmår’n, og da mått vi te igjen. Det værste var når sola steika på himmel’n på det varmast, og vi hørt at ongan ha det løyer ned i dammen. Da skulle vi bort i poddesåker’n og plukk tu ugras, for da visna det så fort, og vaks ikke opp igjen, sa’n far.

I slåttonna måtte vi hjelpe til igjen.

N’far slo med ljå’n og a mor raka etter, mens vi ongan hengt opp hersa. Slåttonna vara ikke så lenge. Det vart knapt et kufor tå det graset vi var med på. Og det hendte vi stakk av før vi skulle. Vi klarte ikke å høre på skråle fra dammen, vi måtte vårrå med vi og. Men var det fmt ver og god høytørk så varte det ikke lenge før vi måtte vårrå med å bårrå det inn.

Da fikk vi utlevert et passelig taug som vi læssa ti og bar bortåt læmdøra. Der hang det ei talje oppi læmtaket, med krok ti, og den krøyka vi ti bøla, og heisa det opp. Så måtte vi opp på læmmen og stapp høyet borti siam Det var den ekleste jobben jeg var med på iallfall. Det var som millioner tå pessmaur som arbeidd overtid når høyrusket klina seg inni svetten på kroppen, fra inni augan og nedover til all tær’n. Da var det likar å bårrå det på ryggen, skjønt det kleidd besætt da og.

— alder så litegrann kuplåt

Når alt høyet var kommi inn, hendt det at vi ongan låg der om natta. Jeg kjem i hau engang vi låg der da jeg om natta seig utom teppene og vart leggan å frys. Det var alder så litegrann kuplåt der vi låg, det halla nokså mye nedover da, og jeg seig ut, som sagt. På plassen min låg det to tå de anneran som var siggi sammen der, så det vart ingen plass åt meg. Jeg prøvd å skuv dem unna, men dem var for tung, og fraus gjorde jeg som en hoinn. Til sist våkna hu Karen og skuva unna de anner toan så jeg fikk plass igjen. Jeg tror jeg alder ha somna så fort nån gong.

— både etter den og tyttbera

Da blåbera vart moden, bars det ivei etter den. Da strauk vi oppi Grasdal’n, både etter den og tyttbera. Vi visste ikke tå nån anna plass. Å plukke bær var noe som jeg tror alle likte. Vi fikk med oss et par kakskiva og ei blækkspann, kleiv under porten ned i dammen, gikk forbi Brenna, om Sørneset opp kleivin og oppå Grasdal’n og gikk rundt Mårstokkmyra, og der fann vi bestandig den bera vi skulle ha.
Klokk var det ingen tå oss som hadde, men vi hørte når det ula innpå Bruket, og da visste vi at klokka var ett. Da var vi som regel lei. Da åt vi kakskivan med ber på før vi seig heim. En gang vi var på berplukking regna det så borti natta at vi vart blaut som ei lærv all i hop.

— vatne opp nesten til hærsen

Da våddå vi over ælva, og da gikk vatne opp nesten til hærsen på oss. Vi tenkte at no er vi blaut det såmmå så —. Ellers måtte vi gjøre noe anna heim og da. Høgg ved når den tida kom. Gå på bua og handel, bårrå og kjøre vatn. Ja, han far tålte ikke å sjå at vi ikke gjorde noe nøttig, som han sa.

Jeg kunne nå ikke tenke meg nå mer unøttig jeg da, enn å høgg ved. Så snart du hadde klundra te nån vedskia attme stabben, så var dem som blåst bort. Å høgg ved’n gikk nå enda an, men å sag med den svære grinnsaga, som attåt hadde en tong jarnklomp i den ene enden, det var ikke så lett for oss gutongan. Når vi snudd saga, og hadde jarnklompen motsatt vei’n, var det lettar. Da den første bøla var saga og høggi, så var det å få til ei til før vi stakk av.

Det var andre ting vi måtte gjøre også.

Å passe dem som låg i vøgga. Det var hardt det når de anner gutongan kauka uti går’n, og dem skull ivei og spark fotball, eller om vinter’n når dem rent ut på ski.
Da kunne du vårrå sikker på at det tok evigheter før ongen somna i vøgga. Vi kunne også vaske koppa og koste golv og rest matta, men det var helst når vi hadde nån små baktanker med det. Det kunne vårrå en toøring til et eller anna, eller å få lov til å gå noen steds som det kosta nån øra å komme inn.

— vart for lite,

Når vi gikk på bua og handla sendte a mor med akkurat med penga, ja det var mange ganger at det vart for lite, så der var det alder noe å berike seg på. Jeg hadde en ettøring en gong jeg gikk rundt en jernstolpe som sto framom vedomn på den gamle butikken. Jeg hadde den inni kjæften og gikk å kika opp i taket da den for ned i svælje, og var borte. Jeg tenkte ikke annet enn at jeg vart sint for jeg hadde mista den. Den måtte vel ha kommi ut den rette vei’n, men jeg fant den ikke igjen.

— artig å kåmmå i hau

Omkring den tida sto jeg på såmmå plassen og glana rundt, da kom det en kall og stoppa attme der jeg sto. Han tok opp pungen sin og tok opp en femøring, kika lurt på meg, og du store væla, han ga meg den. Jeg kjent’n ikke, og fikk alder våttå kem det var. Hvorfor jeg fikk femøringen? Det vet jeg ikke. Jeg bare sto der, og han ga meg den med et lurt smil. Det er slike ting som det er artig å kåmmå i hau.
Hu Karen var ekspeditrise på bua den tida, og hu gikk vi med mat åt.

Han Ivar og jeg skifta på det. Som regel var det en tå nabogutongan som var med oss. Mens hu åt gikk vi en gong ned i fjæra på en inspeksjonsrunde. Der hiva vi flimmerstein utover sjø’n, men det var ikke så mang å finn tå fine steina. Så fann jeg ei åvsli hælvflask som jeg skulle vise han som var med at jeg kunne kaste langt. Men det ble med en liten bit tå pekfinger’n i flaska da hu for utover. Jeg blødde som en stikki gris, men jeg tenkte på koppan vi måtte ha med oss heim, og da var det bra naboguten var med. Han gikk inn og henta dem, og kom etter meg oppover. Ingen store sensasjoner, men det man husker.

<<Fortsettelse>>