Gjengitt fra årboka 2005 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

 Aktiviteter på Nygården i Hommelvik.

Av Leif Fredriksen

Jernbanen ble lagt over gården Nygårdens eiendom på slutten av 1870-tallet. I 1881 var banen ferdig til Storlien. Et svensk aksjeselskap, Os- Hommelvigens Kopparvark kjøpte i 1888  grunn av Nygården og anla et smelteverk mellom jernbanelinja og fjæra. De bygde en smeltehytte, satte opp en stor murpipe og tok til å smelte kis året etter. Verket fikk fraktet kis helt fra Sør-Amerika, men mesteparten kom nok fra et gruveanlegg i  Os i Østerdalen, som selskapet eide. Det var en ny metode for å vinne ut gull og sølv og andre metaller av kopperkis og svovelkis som skulle utprøves.

— Nærheten til sjøen

Det var selvfølgelig jernbanen gjennom Østerdalen og den nye Meråkerbanen som gjorde det mulig å frakte kis helt fra Østerdalen og til Hommelvik for å sette i gang smelting der. Nærheten til sjøen har nok vært viktig for stedsvalget. Det ble lagt et sidespor ned til smelteverket og det ble satt opp mange bygninger.
Direktøren het Ebbe Svedberg, arbeidsstokken var stort sett svensk.
Aksjekapitalen var på 2,5 millioner. For tomta på Nygården betalte selskapet 14.500- kroner.

Produksjonen.

Det første driftsåret som det foreligger regnskaper for, året 1990, ble det produsert 50 tonn kopper, 300 kg. Nikkel, 22,5 kg. Sølv og 860 gram gull.

Året etter, i 1891, ble det produsert 115 tonn kopper og hele 23 tonn nikkel. Men utbyttet av produksjonen svarte ikke til forventningene, og alt i 1892 ble driften innstilt. Storparten av arbeiderne og funksjonærene reiste ut av bygda, de var som tidligere nevnt mest svensker, men noen ble igjen. Navn som Bergkvist og Bykvist forteller om det.

— med ei stor, kvit pipe like ved den tidligere smeltehytta

Nå ble det svære millionanlegget, med alle husene, med ei stor, kvit pipe like ved den tidligere smeltehytta stående øde og forlatt. Det skal visstnok ha vært en vaktmann der. Han hadde gode dager skriver lokalbladet ”Hommelviken”.

— Reform Motorstøperi

Like etter begynnelsen av 1. Verdenskrig begynte Reform Motorstøperi sin virksomhet i verkets lokaler. Det var behovet for båtmotorer som førte til starten av denne bedriften. Importen til landet var vanskeliggjort på grunn av krigen., og fiskerflåten trengte motorer.

På et bilde fra 1915 finner vi 14 personer som er knyttet til motorstøperiet. Adolf Gundersen sees i midten. Han var utlært former og kom fra Trondheim, og hadde en ledende stilling ved støperiet. De fleste av arbeiderne var ufaglærte.
Reform er i Bygdebok for Malvik anført å ha eksistert fra  1926 til 1930. Dette er feil.
Bedriften startet opp i 1915 og gikk sannsynligvis i 4-5 år til verdenskrigen var slutt.

I noen år, fram til 1920, var det en  tønnefabrikk her. Den gikk konkurs i 1920 .

Smiseths kassefabrikk

Et bilde fra 1926 viser 18 arbeidere tilknyttet Smiseths kassefabrikk.

— bedriften lagt ned i 1926

Den ble startet opp i 1921. Den har Thor Haldberg fortalt om i årboka for 2004. På grunn av vanskelige kommunikasjoner ble bedriften lagt ned i 1926 og så startet Smiseth opp i Trondheim med en kassefabrikk. I 1934 var prisen for en sildkasse nede i 40 øre. Da tjente bedriften 1 øre. I 1935 ble bedriften lagt ned. Men etter at Smiseth hadde forlatt Nygården, ble det plass for en bedrift som skulle skaffe arbeid til mange mann i flere år.

Statens Impregneringsverk.

 NSB anla et verk for koking av jernbanesviller og telegrafstolper

i Kreosot. Det var i 1925-26. Treverket fikk jernbanen fra sitt sagbruk i Gauldalen, Havsjøen sagbruk. Før krigen var det ikke alltid full drift, det var mye sesongarbeid, men arbeiderne, rundt 20 i tallet , var jernbane-menn, med fribillett på jernbanen for seg og familien, med pensjonsrettigheter og lønn under sykdom, som andre jernbanepersoner.

Impregneringsverket var en bra arbeidsplass. Så vidt vites ble ingen syke av all kreosoten de kom i berøring med. De ble innpregnert, sa man for spøk.

Ny giv for impregneringsverket.

 Etter at tyskerne var kommet ble det satt full fart på produksjonen.Tyskerne gikk i gang med en forsert utbygging av Nordlandsbanen, de skulle fram til Narvik så snart som mulig. De kom bare til foten av Saltfjellet, men det var likevel mange år tidligere enn NSB hadde planlagt. Alt på slutten av 1944 gikk anleggstog til Hjartåsen, mange mil nord for Mo i Rana, mens NSB hadde planlagt banen ferdig til Mo i Rana i 1960.

—arbeid til rundt 50 mann

Takket være denne tyske fokuseringen på Nordlandsbanen ble det ca. halvannet år arbeid til rundt 50 mann på Nygården og selvsagt til hundrevis av anleggsarbeidere på banen nordover.  Til Nordlandsbanen kom det tidligere sjøfolk fra Sør-vestlandet, det kom gårdbrukere fra Gudbrandsdalen og  fiskerbønder fra bl. a Velfjord i Nordland. Noen nedtrapping av baneleggingen nordover på grunn av mangel på jernbanesviller hørte vi ikke om. Jeg arbeidet et knapt år mot slutten av krigen på Nordlandsbanens nordligste avdeling, med stasjon på Grønnfjelldal. Arbeidet på banen gikk for fullt hele tida.

Men på grunn av mangel på impregnerte sviller la man ned kvite furusviller.

Tyskernes sårbare punkt i krigføringen var jo som kjent mangelen på olje. I 1941 ble arbeidet  trappet ned, man fikk ikke tak i nok Kreosot.

— vognlaster med  sviller og stolper

Som tidligere jernbanemann med stasjonering på Hommelvik stasjon kan jeg huske at det kom vognlaster med  sviller og stolper av furu som skulle til Nygården, og det gamle skifteloket, nr. 110, i mange år ført av Aksel Spets og med Stavem som fyrbøter,hadde som regel daglige turer til Nygården med lastede vogner. Ut kom så vogner lastet med impregnerte sviller og stolper. Produksjonen var ikke stoppet, bare redusert. Jeg kan ikke huske at Nygårdsarbeiderne ble permittert eller oppsagt. Man regnet vel med at man trengte deres kompetanse når krigen var slutt. Og om man hadde sagt dem opp, ville tyskerne skrevet dem ut til et eller annet tyskanlegg. Det ønsket ledelsen ikke.

Etter krigen.

Etter krigen fikk bedriften opp farten, det var stort behov for både stolper og sviller, og rundt 50 mann skal da ha vært i arbeid under ledelse av

Bestyrer Rognås, senere av Hans Ellefsen, Karl Ås og Arvid Falck. Men så, på 1970-tallet, kom NSB på at man skulle legge inn betongsviller i stedet for tresviller under skinnene,  og stolper trengte man heller ikke. Ledningene ble lagt i jord , eller det ble benyttet stolper av jern. Så ble driften trappet ned for annen gang etter 1941 og stanset i 1975/76.

— den store kvite tanken solgt

Husene ble revet, pipa tatt ned og den store kvite tanken solgt. Den skal være satt opp på Innherred et sted. Kaia ble stående i flere år, den var det båtforeninga som tok ned i samråd med NSB. Den var da ikke vedlikeholdt på lenge. En liten rest står igjen. Men under avvikling av VHF-kurs la redningsskøyta til her. Det er ikke så forferdelig lenge siden.

— 40 kubikk trelast i gangen

 Da driften gikk som best, ble det impregnert 240 000 sviller i året i en kjele som var 26 meter lang og 2 meter i diameter, som tok 2200 kubikk olje og mellom 30 og 40 kubikk trelast i gangen. Men intet varer evig.

Forurensningsproblematikken.

I ettertid er det blitt konstatert at kreosoten, som ble tippet i terrenget på Nygården, er helsefarlig. ”Har hadde jag inte viljat att mina barn skulla leka”, sa en svensk forsker som var innleid av NSB for å prøve å drive vekk kreosoten med innsprøyting av bakterier i jordsmonnet samt undersøke hvor stor avrenning det var til sjøen utenfor. En ung dame fra Jordforsk holdt også på et år og satte ut noen måleinstrumenter i sjøen for å måle eventuell avrenning. Hun fant litt, sa hun, men ikke mye.

Malvik Båtforening skaffer seg ny opplagsplass.

Malvik Båtforening fikk leie en liten del av industriområdet i 1997 for lagring av fritidsbåter. Før den tid ble det sendt hit utgravningsmasse fra Trønderverftet, som var i ferd med å grave ut grunn for å lage en tørrdokk. Denne massen må påregnes å være forurenset etter alle skipsreparasjoner som har foregått her helt siden bedriften het Hommelvik Værft& Støberi.

Den forurensning som våre båteiere har prestert i årene etter 1997, kan ikke være særlig stor, spesielt da vi vet at båtene stort sett blir skrapet og pusset når de ligger på slippen og ikke på opplagsplassen.

Som det skulle fremgå av det jeg her har skrevet har det vært forurensende industri siden 1889 på Nygården. Når vi får de siste målingene, som er tatt der det aldri har stått båter, vil det vel vise seg at forurensningene går tilbake til andre enn oss. Men at det er funnet rester av tungmetaller ved de målingene som NGU har foretatt, bestrides ikke.