Om såmmårn

AV OLAF EVENSHAUG, – BÅDE TEKST OG TEGNINGER

(Fortsettelse av artikkel på si. 92 i årbok 2006)
Gjengitt fra årboka 2008 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV.
Med familiens tillatelse fortsetter vi fortellinga Olaf Evenshaug (1907-1986) har kalt «Om Såmmårn» i boka si «Det æ kjæm ihau — å nokkå attåt»., Førse del var med i årboka i 2006. Andre fortellinger er gjengitt i Årbok 2002 og 2003.

Om såmmår’n

Da vi kom hit oppå Bakkan fantes det ikke vatn på tomta

Vi drog vatn i bøtta og spann på kjælke, men det meste skvalpa tu før vi kom heim. Om såmmårn va det lik ens med trillbåra.

— Hu har så lortåt bøtta hu

Den første tida måtte vi ned i ælva å hente det, og det var det for det meste hu mor som vart ut for. Det kunne ikke gå i lengden, men hvor skulle det hentes? Det var å tigge seg til ei bøtte her og ei bøtte der det. Åt a Matjas-Olina fikk a mor ta nån bøtta, og da med litt smøring. Ei fløytflaske no og da måtte til. Hu Matjas-Olina sa om ei anna nabokjærring som villa ha vatn at «Hu har så lortåt bøtta hu, hu får itj nå vatn her.» Men der var det ikke mer å få når sola ha skinni ei stunn, for da vart det fort tørt ned i broinn åt a Matjas-Olina. Da måtte vi andre steder å tigge vatn. Borti Trongdal’n åt a Lorentse (Most Olaussen) fikk vi ta både såmmår og vinter.

— om vinter’n speika det i røran

Om såmmårn trilla vi heim i spanna og bøtta med trill-båra, og om vinter’n på kjelke i ein stor fustasje, i bøtta og spanna. Regnvatn samla vi i stampen som bestandig sto under takrenna. Det villa vårrå mye vatn åt tolv menneskja, og ku og gris. Og imens leita dem etter vatn rundt om i nærheita. Han far mente det måtte finnes vatn ned i Matjas­bakkin, og så vart det grivvi opp et høl der. Det var vatn, men det smakte møkk tå det så det vart ikke matvatn tå det. Og fortsatt måtte vi gå borti Trongdal’n. Da gikk han far sammen med han Paul Olufsen å’n Krestjan Næsbak om å prøv å finn vatn så det vart åt all sammen. Under storberget bortom han Gustav Vehn sprengt dem ut høl ned i berget, bygd tak over, grov grøft og la ledning inn åt husa. Og no skulle det bli innlagt springvatn, så lenge det vara. Men det skulle lette kjærringan atskillig, og no skulle det bli slutt på møa med vasshentinga, både såmmår og vinter. Å, nei, så lenge det regna døktig var det bra med vatn i broinn, men var det oppholds nån daga vart det snart tomt. Om vinter’n speika det i røran, så var Trongdal’n go å ta til igjen. Og slik gikk både vinter og vår, til vi mange år seinar vart knytta til vassverket i bygda, og først da vart det slutt på vasshentinga bort i Trongdal’n.

— når hu laga bennilllan

Når koinnet var modent var det a mor som skar det, og sjurrua kunne a handtere. Det var vel ikke så stor bettan vi hadde med koinn, og det gikk fort når hu laga bennilllan, og tvinna dem rundt banna. Hu gikk med enden i veret lange stunna før hu retta ryggen. Og banna låg til han far kom heim om kvellan, da han stappa ned i stauran og hengt på banna. Når koinnet ha stått på stauran til det var tørt, vart det birri ein og ein staur i gongen inni vedskjøle eller opp på lemmen, etter som det var plass. Og der sto det til det vart trøska ut på høsten. Trøskmaskin, kastmaskin og ei hakkels-maskin hadde han far spleisa på med to tå naboan, så det er ikke nå nytt under sola med kollektiver, nei. Trøskinga foregikk uti går’n. Ein presenning vart hengt opp på uthus­veggen, millom vedskjøldøra og fjøsvinduet, og det var som regel to mann som drog maskina. Det nytta alder å snakk når den vart sætt i gang. Det var en rammel og en dur så da var det bære å hold kjæften sin.

— banka dem tu koinnet

Vi var så mange sjøl at vi ikke behøvd å lei hjelp, men han onkel Johan var nå med og drog lell han da. Og så var det ein tå de størst tå oss på den armer sida. Vi som var minder vart sendt opp på læmmen for å ta imot hælmen som han far tok unna sjøl. Den lettast jobben var det ikke å stapp sammen hælmen, men det var kanskje den som var minst fali. Han Krestjan å’n Sigurd skifta på å dra maskina, og legg inni. Jeg tror jeg avanserte til å løyse opp banna med tida, da jeg vart litt større. Før han far vart med på trøsk-maskina brukt’n sluggua som han hadde med fra Knotten. Da banka dem tu koinnet med den. Kastmaskina var lett å dra, så den fikk vi kom borti nån gong, men ikke hakkels-maskina. Den kunne kapp tå oss fengran, sa’n far. Ljå’n fikk vi heller alder prøv oss på, den va’n livandes redd for. Så slå med ljå det lærte jeg alder mens jeg var heim iallfall. Til husbruk lærte jeg etter at, ja, jeg må vel si, ble gammel.

Tie du itj still no Nekkolai så kvæsse æ åt dæ», sa’n Jo

— fyll ti bonstran i sengen vår

Koinnet vart sendt til Mølna med ein gong etter det var trøska. Enten til Malvik eller til Stjørdal’n. Hakkels åt kua vart det tå hælmen, og fyll ti bonstran i sengen vår. Det siste som kom i hus var poddesen. Og da vart alle som var heim sætt borti åkern, og vi brukte såmmå systemet som på Knotten. Trilla poddesen i båra bortåt rista og den gikk gjennom muren og beint ned i bingen. For det meste bar vi to og to bøtta ti henner’n og tømt oppi resta, og da sætt vi et strek på ei fjøl for kvar bøtt. Det kunne bli over hundre strek på den fjøla før vi var ferdig. Kua og grisen fikk mye tå poddesen, men det meste åt vi sjøl. Særlig da under krigen.

— under første verdenskrig

Det var lite å få kjøpt under første verdenskrig også. Men vi hadde det bra, da vi hadde både kjøtt og flesk og poddes og mjøl sjøl, og melk. Poddeskak bakt a mor mye tå. Ja, hu brukt poddes ti vassgrauten også for å dryg ut mjølet.

Etter at poddesen var ti opp så var det poddesgraset som skulle henges opp og tørkes. Ingenting skulle gå til spille. Det bruktes åt kua for å dryg ut høyet utover vinter’n. Men på slutten tå krigen begynte det å røyne på. Kakmel var det nesten ingenting å få kjøpt. Derfor åt vi fesk tri gong om dan. Hu mor laga noe som kaltes for bakkalao. Det var tørrfisk og poddes som var miksa i hop med saus tå nå slag. Men det sto ikke på så lenge for det var helt på slutten tå krigen det. Så vi kom oss gjennom den første verdenskrigen uten for mye vanskeligheter.

— hest-Anton kom hit til Vika

Han hest-Anton (Undhjem) brukte han far når noe skulle pløyes eller noe skulle heimkjøres. I førstninga han hest-Anton kom hit til Vika bodde han oppå Bakkan, der han Bernhard Nesbak seinar bygde. Så det vart han som vart kjørar’n åt oss. Når vi var ned i Nyvei’n måtte vi vårrå med’n oppover. «Lægg onder, lægg onder», sa’n. Da fikk vi en knubb eller vi måtte finn oss ein stein å legge under hju­let, så både hesten og kar’n fikk puste på. Det var vel kar’n som pesa mest tå dem, for det var ikke så mange metrene før han gaula, «lægg onder, lægg onder». Han hest-Anton var fra Møre et sted, derfor hadde han en dialekt som var en blanding tå Trønder og Møring. En gang møtt’n ned i Nyvei’n han Jo Bergom /Åsberg) som kom nedover fra Bakkan. Derre to karan kjæftas bestandig når dem treftes. Den ei’n villa overgå den anner i kjæften. Denne gongen var det om kem som hadde den beste hesten.

«Det der lasset koinn æ ha birri poinn hei’nn æ,» sei’n Jo.
Da svårrå han hest- Anton: «Eg hadde eingong et så stort lass på vogna at når merra kom halvvegs oppi bakjin her, så feis a sån at lampa bortpå Borkdala slokna.»

— mor måtte kok på kjel’n åt’ n.

Når’n kom opp i går’n åt oss, så fikk’n hjelp te å ta tå karmen, så gikk’n inn. Og hadde vi ikke fått tå lasset til han kom ut igjen, da kauka’n og bantes så det gnistra omkring. Men først satt’n på kjøkkenet og buldra og bråka til a mor måtte kok på kjel’n åt’ n.

Etter at’n hest-Anton slutta, tok han Jo Bergom over. Han Jo var en liten støtt drengkaill med et rundt, rautt og blidt fjæs, og med sveiv-opp-barta langt oppmed øran. Han svetta så det glinsa tå fjæse når’n hufsa sæ ætti vogna og den kraf­tige hesten sin. En gong han gikk bortpå åker’n å pløgd, gikk han far etter og masa på at’n mått ta med sæ nemmar kanten, som han far sa. «Ta lite nemmar kanten», sa’n far igjen. Han Jo svetta så det skein tå fjæse, og hesten gikk så fort at det var bære så vidt han hang med. Han stansa hesten og snu sæ og sei: «Ti du itj still no Nekkolai, så kvesse æ åt dæ». Det varen Jo han far brukte siden.

— Han tok dasstampan

Jeg må gå attover til vår’n ei lita stynn igjen. Når vi sætt poddesen var frau’n trilla ut på forhand med trillbåra, og plassert med passelig millomrom. Kua hadde produsert bra med frau fra den vart sætt in om høsten til a kom ut igjen om vår’n. Men vart det for lite, spedd’n far på med mannskit. Han tok dasstampan ut og slo oppi vatn og rørt rundt så det vart ei passelig sup. Da fann han far en gammel kasseroll som det var bære ett handtak på, og tredd en lang staur innom det og betta’n fast med ståltrå. Så for’n bortover ranna etter vi ha sætt poddesen, og frau’n tå kua påhatt.

Og poddesen vart både stor og god. Nån hest til å pløy opp ranna var det ikke tale om. Nei, det var’n far det som hakka opp den med grevet. Og han fikk bestandig snorbeine renner.

— første dagen på skolen

Jeg kjem i hau første dagen på skolen. Jeg var Uvanes redd. Vi skulle gå på Bedehuset. Hu mor var med første dagen, som alle kjærringene brukte når det var første gon­gen åt ongan. Men siden når jeg skulle gå alein, var jeg redd. Jeg vet ikke hva det var jeg var redd. Men det måtte vel vårrå det at det var noe nytt som jeg ikke visste riktig hva det var. Før var vi fri som føggel’n og kunne gjøre hva vi ville, utenom heimen iallfall. Men no var det plikt som skulle bestemmes tå andre. Jeg hadde en anelse om at det var noe jeg ikke kom til å like. Og når jeg tenker på det nu, så tror jeg at jeg var inne på noe der den gangen. Mer om det siden.

— det gikk visst ikke så bra

Nabogutten, han Arnold skulle gå i såmmå klassen som jeg, og det var en selvfølge at vi gikk sammen. Da hjelpa vi kvaranner så godt vi kunne med å stiv oss opp så vi ikke vart altfor redd. Og etter kvart så gikk nå det over da. Det var bare to klasser som gikk på Bedehuset. Vi gikk ann­akvar dag. Blant de som gikk den andre dagen var a Ragna og en annan tå nabogutan, han Jørgen. Men dem såg vi alder anna enn på eksamen, og det vart to det, på Bedehuset. Før jeg begynte på skolen, prøvde hu Olina å få de ti bud inni haue på meg, men det gikk visst ikke så bra det. Jeg blar= dem sammen når hu skulle høre om jeg kunne noe.

Og så skjønte jeg lite eller ingenting av innholdet. «Du skal ikke ha fremmede guder for meg.» Jeg forsto ikke dette med fremmede guder. En fremmen gud. Jeg ga opp å spekulere på det. Jeg visste om en, og nån fremmen kjente jeg ikke. Og da vedkom det vel ikke meg da.

— derre forsto visst all ongan på skolen

«Du skal hedre din far og din mor, og det skal gå deg vel, og du skal få leve lenge i landet.» Ja, det var enklar å for­stå. Ja, derre forsto visst all ongan på skolen, og det fikk vi innstendig forklart også. Det gjentok dem både når vi hadde om buda og mange gong utom.

Peng hadde vi ingenting tå, så å kjøpe nå åt dem og hedre dem på den måten var vi unnskyldt for. Men vi skulle vårrå snill åt dem, fikk vi innprenta både seint og tidlig. Å vårrå snill var vel det såmmå som å høgg ved, gå å handel, bårrå vatn og ved, og anna ærend det. Og det måtte vi nå enten vi villa eller ikke. Så det var vanskelig å finn på noe som vi kunne vårrå snill med.

«Du skal ikke slå ihjel.» Da tenkte jeg på fluggu, kvaks, pessmaur og åma. Da synda vi mot det bude i allfall. Fluggu slo vi ihjel der vi såg a, og pessmaurtuvan rota vi borti, all vi såg. Og det daua vel nån tå dem da. Jeg kunne ikke tenke meg at nån for alvor villa slå ihjel et menneske. Alltids sa vi det når vi vart sint på kvaranner at, pass dæ eller så sle æ ihjæl dæ, men det var vel ikke så hardt ment.

Og så kom det et bud som det ikke vart snakka så mye om.

«Du skal ikke bedrive hor.» Hva dette betydde fikk vi ikke no særlig forklaring på. Dette måtte vårrå nå mystisk, for læreran var bestandig så utafor når dette budet vart snak­ka om. Det hørtes ut som om vi sjøl måtte gjett oss te hva det var.

Og så var det: «Du skal ikke stjele.» Det skjønte vi fullt ut. Men det var ikke så mye gæli vi kunne gjøre der heller. Pæng kom vi alder i nærheita tå anna enn når vi måtte gå å handle, og da var det akkurat med pæng sendt med oss. Ja, heller for lite, som jeg sa. Så dette med å stållå var lett å forstå, men verre å holde, når vi såg ei kakskiv som vi visste låg ned i kakboksen, og vi var sultin.

Og så var det noe om at du «ikke skulle begjære din nestes hus, okse og asen.» Å begjære, det skjønte ikke jeg hva det var. Iallfall til å begynne med. Etter kvart tol­ket jeg det som at du ikke måtte ha løst på oksin nedpå Gammelhjemmet eller huset åt nån tå naboan. Og asen vis­ste ikke jeg kva var. Vi brukte det som skjellsord på kvar-raner når vi vart sint, det var alt jeg visste om det.

— eg kunne ikke et ord tå det

Salmeversa var enda verre å skjønne. Det var nesten umulig å få dem til å sitte når jeg ikke skjønte innholdet. En kveld vi hadde lagt oss, ymtet jeg noe om salmeverset jeg hadde i lekse til dagen etter. Ragna som låg borti armer enden tå kammerslofte ville høre om jeg kunne det. Hu hadde hatt det samme verset til lekse noen tid før. Jeg kunne ikke et ord tå det, men hu holdt på så lenge at jeg kunne ramse det opp før jeg somna. Men selvfølgelig, når du kan leksa på fingran vart du alder hørt i den. Og de som ramsa tu seg, var de flinkeste, men vart dem spurt om hva det var de læste om, var det som om de hadde kjørt haue langt inni ei harpakka snøfonn, og sleit for å kåmmå tu. Da kika dem oppi taket, bort i veggjin, og ned i gølve for å leit etter svar. Da var farten ikke så stor. Men siden vart dette med ramsinga ikke satt så høyt.

—ska du snu det andre te

Det vart til det at vi måtte for­telle hva vi hadde læst om, og da skjønte vi det bedre. Når noen gir deg ei ørtæv på det eine kinnbeinet, ska du snu det andre te, står det nån steds, så dem får smell te der og. Dette prøvde jeg på ‘n Ivar, men han nekta å vårrå med på det.

— hjelpekrysseren «Berlin»

Omtrent samtidig som vi begynte på skolen, brøt den første verdenskrigen ut. En dag vi satt på pulten noen dager etter vi begynte, såg vi at lærerinna vart så rau i fjæse, og hu stir­ra ut gjennom vinduet med stive auga. Hu vart så alvorlig og såg så rart på oss. Vi snudd oss all sammen og glana ut, vi også. Da fikk vi et gløtt tå en vældig båt som glei forbi millom husa nedme vei’n. Det var krig, og så mye forsto vi da at en så svær båt måtte ha noe med krigen å gjøre. Og det viste seg da seinar at det var den 16 000 tonn store hjelpekrysseren «Berlin» som hadde lurt seg inn i Trondhjemsfjorden om natta. Den båten vart liggende her et par års tid før den vart fløtta til Åsenfj orden, der den låg til krigen slutta. Klokka 11, den 11/11-1918.

— få såpass som en fissmell etter seg,

Mange år seinar snakka jeg med en som var med båten. Han vart gift med ei jente herfra, og vart boanes her. Han fortalte om koles de vart jåggå tå et engelsk krigsskip fra Nordishavet og nedover Norskekysten. Det eneste de kunne gjøre for å overleve var å prøve å gå inn i ein tå fjordan, og når dem var utenfor Trondhjemsfjorden, bestemte kaptei’n ombord at de skulle slukke alle landterner, og lett det stå til. Det gikk så absolutt likar enn dem tenkte. Uten å få såpass som en fissmell etter seg, kom de inn på havna i Trondhjem. Båten vart deretter internert og låg som sagt her i Trøndelag til krigen slutta.

— med tyskeran vart det militær her

Etter krigen tilfalt den England som krigsbytte, og vart gjort om til lastebåt. En til tå tys­keran som var ombord vart gift og slo seg ned her. Og med tyskeran vart det militær her på stedet. Vaktmannskap, som låg i småbåter rundt «Berlin», og som gjeta dem når dem var i land. «Idrettens hus», eller som det den gang hette «Arbeiderforeningen», var beslaglagt tå militæret, og der holdt dem til. Ved siden var det satt opp ei brakke som ble brukt som kjøkken. Opp i vinduet som sto åpent heile dan låg det bestandig store stabla med stompskiva som kokken sa vi bære skulle forsyne oss tå. Skivan var ikke påsmurt, men dem gikk kvikt unna likevel. Ja, dem gikk så fort at det vart slutt på stompskivan oppi vinduet.

— såmmår’n sparka dem fotball,

Tyskeran var mye i land både vinter’n og såmmår’n. Om såmmår’n sparka dem fotball, og om vinter’n rent dem seg på kjelke. Da var det militær vakt med som hadde givær. En gang vi hørt at dem skulle oppi Høyby’n og renn seg, tok han Arnold og jeg med oss en kvarsin kjælke og labba i vei oppover dit. Vi hadde hørt at dem betalte for lånet tå kjælkan som dem lånte. Og no skulle vi tjene oss pæng som ingen armer visste om. Vi kom oppover, og kjælken fikk dem lån, men vi fikk ikke nå pæng tå dem, men vi fikk sitt på, på kjelken våres.

Under parafinlampa på kjøkken bordet, lærte vi leksan vår

Utover høstkvellan var det først og fremst leksan vi holdt på med da, etter at vi kom inn. Ellers tøydd vi uit tida så leng som det gikk an. Når det ropa fra ein kant, og nån måtte gå, gikk vi som regel alle. Etter at vi hadde begynt på skolen, vart det ikke tida til mer enn leksan etti vi kom inn, da var klokka så mang at det var bære å marsj i seng. Men vi glømt alder åv å biss lite grann først.

— ubrukelig til tegnepapir

Leksan måtte vi gjøre på kjøkkenbordet, for det var ikke snakk om å tenn lampa ut i kammerset. Forresten kunne vi gjørrå dem om dan, sa dem, så slapp vi å hold på millom koppan på bordet. Det kvellan vi ikke hadde leksa, fann vi på nå da også. Vi sang tu Seips visebok, tegna hus, kalla og føgla og anna. Det var verre å finn nå å tegne på. På gam­mel avisa var det stripa på sian som vi utnøtta. Ein påsså var også fin, men dem levert vi som regel igjen når vi handla, så dem var så velbrukt når vi fikk dem at dem var ubrukelig til tegnepapir.

— si te å skjårrå i tre

Vi var ikke akkurat noen kunstnera til å tegne, men han Sigurd var bortimot en kunstner. Han tegna fine båta på ordentlig papir, som han selt åt dem han arbeid sammen med innpå Bruket, og han var si te å skjårrå i tre. Han skar ut snirklåt fotografiramma, treringa snurra inni kvaranner, laga kunstferdige bord tå bast, og mye mer. Men han vart ingen kunstner, han vart emissær. Og sånn gikk tida for oss ongan utover høsten, og det begynte å lakke mot jul.