Gjengitt fra Årboka 2018 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Vi som vokste opp i Vika ,
Del VI  og VII

Av Kåre Halse

På midten av 1980-tallet, hadde Kåre Halse en artikkelserie i Malvik Bydeblad med overskriften: «Vi som vokste opp i Vika». Her deler han minner fra barndom og oppvekst i Hommelvik med leserne. Vi gjengir i årets årbok del 6 og 7 av denne artikkelserien, fra hhv februar og mars 1986. Temaet er idretts- og friluftsmiljøet i Hommelvik på 1930-tallet. (Red)

Arbeider-Avisa hadde for en tid siden en serie med portretter av tidligere tiders idrettsstjemer under en tittel som visstnok var: Hvor ble det av dem? Den gang hadde jeg Gudleik i tankene, Han kunne fortjene â bli æret med noen ord som den ener han var,  især i våre lokalpatriotiske øyne. Dessverre gikk han så meningsløst tidlig bort, og savnet av ham var stort. Men vi kunne med glede tenke tilbake på hans mange store bragder på fotballbanen.

Etternavnet var Lundberg ,og Gudleik var visstnok den eldste i en brødreflokk som alle i tur og orden kom til å spille viktige roller på idrettslagets bestelag i fotball. Sikkert nok takket være faren, Gustavs iver og justis når han fulgte dem med skarpe øyne både i heime- og bortekamper.

Han fulgte med guttene i lastebil på trebenker, først i åpen bil og seinere i primitivt overbygg. og han fikk gleden av å se både Gudleik og Hjalmar på kretslaget samtidig. Hjalmar, som populært bare gikk under navnet «Treppen», sto i mål og satte seg mektig i respekt der, især hos nærgående motspillere. Gudleik spilte på midtbanen som gammeldags og selvfølgelig centerhalf.  

Som en høvding eller en høvedsmann herjet han over store deler av banen, reiv til seg ballen og la opp til sjanseskapende situasjoner for eget lag. Var den som dirigerte spillet så det kunne høres over hele banen. Skrøt og roste lagkameratene når det gikk godt. Og lot dem få høre det på lettfattelig vis når sjanser ble forspilt. Sto i det og ordnet opp så det var en fryd. Særlig imponerte han E høydeduellene på midtbanen. Der var det få som gjorde ham noe. Frisparka var det som oftest også han som tok. og de kunne være både fikse og utspekulerte.

Best husker vi ham kanskje for hans straffespark. Jeg husker spesielt en gang da det var særlig spennende og avgjørende. Kampen var hard og uavgjort. og det lakket og lei mot slutten. Under møljespill innenfor motstandernes 16-meter ble HIL tilkjent straffespark, og selvsagt skulle Gudleik ta dette. Det mente både publikum og medspillerne. Så la Gudleik ballen til rette, gjorde seg klar til tilløp. hufset litt på seg og kastet på hodet. som han hadde for vane, særlig i dramatiske situasjoner. Og dermed smelte han til med en halvøy ball som traff den venstre stolpen. Spratt som et skudd over i høyre stolpe og gikk i mål bak ryggen på en forvirret keeper som knapt rakk å registrere hvordan det hele gikk til.

Dermed gikk seieren til heimelaget, noe som var populært hos et publikum som nok var kjent for å være både sjåvinistisk og i høy grad lokalpatriotisk. Og det atter en gang takket være Gudleik. ikke bare for straffesparket. men for hans helhjertede innsats ikke minst som kaptein på laget og dets innpisker. En ener var han. og det tenker vi tilbake på med glede. . ._

Hommelvik-stafetten var i grunnen et merkelig løp. Så vidt jeg kan huske var den over 5000 meter og begynte med 2000 m og fortsatte med 1500, 800, 400, 200 og 100 meter. Før krigen samlet den alltid stor deltakelse, og jeg var sjøl med på å skulle få den i gang igjen etter fredsslutningen. Men da hadde den ikke lenger samme appell. Kanskje fordi nivået var blitt et annet og mesteparten ble avgjort helt i starten av lag med gode langdistanseløpere.  Slike som Ernst (Kruska) Larsen og Øystein Saksvik var det lite å stille opp mot, husker jeg.  Ikke for det!  Det fans da milslukere før også Øyvind Holthe fra Falken, Johan Moen fra Tillergutten og våre egne Rolf Nevermo, Anders Berg, Åsmund Bostad og alle de andre. Men de store utslag fikk vi likevel vanligvis ikke i begynnelsen i løpet, og et forsprang kunne bli innhentet på mellomdistansene.

Svært ofte kunne det være jevne løp, og helt uavgjort ved de siste raske vekslinger. Spenningen var til å ta og føle på, og det var vel nettopp dette som var sjarmen ved denne stafetten. Den skjerpet seg etterhvert.  Tempoet økte, og spenningen med den.

Før krigen samlet Hommelvikstafetten stor deltakelse. En gang var det særlig spennende. Da var 4-5 lag med i sluttoppgjøret, og det var heller trangt om plassen ved siste veksling i den østre svingen på den gamle idrettsplassen – så trangt at en av løperne ble vippet overende i begynnelsen av sin 100-meter. Der lå han mens de andre stormet mot mål.

Og så ble det rabalder. Ingen overdommer eller jury kunne ha dømt i saken. Alle ville ha et ord med i laget -ikke minst de som det hadde gått ut over, og de som man trodde var skyld i ulykken. Munnbruken begynte ute på banen for åpen scene før alle høylydt trakk bort til klubbhuset og inn i dette. Hvordan de fikk plass alle, og hvordan noen kunne høre noe som helst, kan man undres over. Vi hadde inntrykk av at hele huset ristet og skalv mens det hele sto på. Og hva endskapen ble, det kan jeg dessverre ikke si. Men alle kom igjen til ny dyst året etter, så bredden var det ikke noe å si på.

Oppmarsj i gatene med musikk og spill først. og dans og fest i Huset etterpå. Det var tradisjon over løpet som det var med den store «Gatestafetten» i Trondheim, løpe- og svømmestafetten på Løkken eller Stjørdalsstafetten, som også samlet stor deltakelse. Fest og stas var det med dem alle.

Fargerike diplomer på veggene i klubbhuset forteller om de seire vi vant og de bragder våre gutter øvet. Navn på deltakerne står på flere av diplomene og viser at vi hadde en anseelig flokk med gode løpere.

Malvikmarka har i dag godt oppmerka stier og skiløyper. og er på sitt beste det mest familievennlige utfartsterreng en kan finne. Ungdoms- og idrettsutvalget har gjort samtlige innbyggere kjent  med dette fritidstilbudet gjennom et hendig turkart.

Før måtte vi ta oss fram mer på egen hånd, og det som fantes av kart var bare så som så. Veien opp til Høyby`n var grei nok både sommer og vinter, og traktene ved Røsta grei nok å orientere seg i. Så hit gikk ofte turen i helgene, og en kunne være sikker på å møte kjente ved husa i Høyby`n og ved Svensklägret der Armfeldt og hans folk hadde slått leir i sin tid.

Turen kunne også gå over til Frigården i Lånke, og da gikk vi som regel opp fra Sandmarka. Særlig etterat Julåsen, hoppbakken ved Frigården ble modernisert, ble det populært å dra dit, – enten for å hoppe eller å se på.  Det var bare det at heimturen med unnabakkene ved Damhaugan kunne bli i friskeste laget med det skiutstyret og den teknikken vi hadde den gangen. Det hendte nok at enkelte fant det tryggest å ri på staven i de bratteste kneikene.

Ellers var det rundturen om Skarpåsen som var den vanlige. De gamle gode morgenfuglene Ole Rigstad og Jens Mastad sørget som oftest for å tråkke løypa og legge opp spor. Den skulle være grytidlig ute som ville komme dem i forkjøpet. Som regel møtte vi dem når de var på heimtur og vi så vidt hadde begynt på turen.  Vi kunne starte ved Halstad og ta turen om Løvåsen og Brattalia og til Stavsjøen, Ved vestenden av den bygde idrettslaget ei hytte nedenfor hoppbakken. og i de siste åra før krigen var det vanlig å ta en pust der og en kopp kaffe. Siden fortsatte turen til Svarttjønna der løypa svingte av mot Skarpåsen. Herfra bar det unna nedover mot Hallkassen, og siden fortsatte turen ned Modalen og Løfta. Biltrafikken var ikke blitt sjenerende ennå, så det var bare å la det stå til ned hovedveien den siste biten.

Fra Svarttjønna kunne vi også følge løypa vestover til Vulusjøen. og det var den traséen vi fulgte da vi under krigen gikk Jervfiellrennet for første gang. Det startet fra idrettslagshytta ved Stavsjøen og fortsatte fra Vulusjøen over Erstjønna,  opp Kleiva og over Jervfjellet og gjorde en dryg sving vest om Foldsjøen før en nådde mål på Sneishaugan. Nisten vi hadde var krisebrød som la seg som en klump rå deig i magen. men ellers var rennet og turen flott.