Gjengitt fra årboka 2000 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Mostadmark Jernverk

KORT HISTORISK OVERSIKT NEDTEGNET AV GISLE Rø

Historikket er tre markert forskjellige perioder i jernets historie i Europa: 1. Direkte framstilling av stål i en lavteknisk prosess. I Norge var denne produksjonen basert på myrmalm og foregikk hovedsakelig i fjellområder, spredt over store deler av landet. I tid strakk denne produksjonen seg fra ca år 200 f Kr. til først på 1800-tallet. Den holdt seg lengst i Nord-Østerdalen. Vi har kjennskap til tre teknikker for fremstilling av stål som ble utviklet uavhengig av hverandre og som hadde ulike ovnstyper.

2. Framstilling av flytende råjern av bergmalm og tre. Noe av råjernet ble brukt direkte til støpegods, mens annet ble «fersket» til stål i hammersmier. Denne teknikken ble etablert seint på 1500-tallet, trolig etter forbilder fra Sachsen.
3. Framstilling av flytende råjern av bergmalm og steinkolkoks. Råjernet ble «fersket» til stål i flytende tilstand.
Den tredje perioden fikk aldri innpass i Norge. En variant med framstilling av råjern i elektriske lavsjaktovner ble basis for Als Norsk Jernverk da det startet opp drift i 1955.
I det følgende vil vi omtale 1. periode mest grundig. Når det gjelder 2. og 3. periode er stofftilgangen så omfattende at vi bare må ta med hovedlinjene. Det er lagt vekt på ta med stoff’ som er nytt eller utfyller den historiske fremstillingen som er skrevet av Leif Halse i Malvik bygdebok bind 1.

Mostadmark Jernverk 1. periode 1653-1695

Mostadmark Jernverk representerer den andre perioden og den fjerde fremstillingsteknikken av stål som er kjent i Norge. Dette verket var det eneste av betydning nord for Dovre. Nærmeste jernverk lå i Lesja som ble opprettet ca 1660. På slutten av 1750-tallet ble det bygd et jernverk ca 2,5 mil øst for Molde, Osen jernverk. På 1850-tallet ble det satt i drift et lite jernverk øverst i Meldal, kalt St. Olafs Jernverk.

Borgermester Laurits Bastiansen Stabel var en av mange som lette etter malm og mineraler i 1630-1640-årene i Trøndelag. Han var fogd i Stjørdal 1633-1645 og fikk gjennom sitt virke blant annet eiendomsretten til Hommelvik og Mostadmarkgodsene. Han lette først og fremst etter kobberholdig svovelkismalm. En del av kisforekomstene i Stjørdal, Malvik, Selbu og Meråker kan ha blitt oppdaget og rapportert til Stabel i denne perioden. 19. mars 1650 ble han tildelt privilegiebrev på et Mostadmark Kobberverk med to mil circumferense (omkrets). Dette verket ble for øvrig tegnet inn på et kart fra samme periode. Han tok aldri opp noen drift grunnet at det den 5. januar 1651 brente 9/10 av husene i Trondheim. Som følge av dette måtte han selge flere av sine eiendommer. 16. september 1653 opprettet han en kontrakt med presten Bernt Brunsmann om salg av rettigheter til bergbrukene og sagbruk. Brunsmann var predikant og forstander ved Trondhjems hospital og pastor til Frosta prestegjeld.

Brunsmann tok ikke opp produksjon av kobber, men mutet før 1655 en del jernskjerp i området ved Jervfjellet og Malvikvollen, sistnevnte også omtalt som Statsvolden i dokument skrevet på 1660-tallet. I dag har MMJs venner funnet flere av disse gruvene og skjerpene som ligger knyttet til magnetitt og hematittforekomster i et jaspiskonglomerat som slynger seg gjennom kommunene Trondheim, Malvik og Stjørdal. Rapporter funnet i Riksarkivet og Statsarkivet i Trondheim bla på 1660- og 1670-tallet dokumenterer flere av disse forekomstene.

Mostadmark Jernverk ble etablert som et partisipantskap med 16 eierandeler, etter samme mønster som kobberverkene. I tillegg til Brunsmanns kapital ble det skutt inn utenlandsk kapital fra Holland og Tyskland. Sentralt i denne formidlingen av kapital sto innvandrede kjøpmenn i Trondheim og de hollandske investorene Marselis som hadde nære forbindelser til kongen, Frederik den 3. Overbergmester Johannes Barth på Kongsberg var mellommann for baronett William Davidson.

Privilegiebrevet på jernverket ble utstedt til Bernt Brunsmann 4. august 1657. Dette var en «griinderperiode» for norsk bergverksindustri. Innenfor noen få tiår ble det etablert viktige verk, slik som flere jernverk, sølvverket på Kongsberg, og kobberverkene på Kvikne, Innset, Ytterøya, Skogn, Berg i Skaudalen, Røros, Løkken i Meldal osv. En må regne med at det foregikk en betydelig overføring av teknologi fra det ene verket til det andre, og mellom kobber-og jernsmelting.

I denne første perioden baserte verket seg på malm fra gruver i nærheten av Verket, men vi har kjennskap til at jernmalm ble hentet fra Hynne, Orkdal kommune, i 1660-årene.

At Brunsmann startet jernproduksjon hang sammen med behovet for jern til festningsanleggene i Trøndelag og de gode betingelsene som ble gitt jernverkene, bla tiende eller avgiftsfrihet.

Bemt Brunsmann døde i april/mai 1659 og hustruen Margrete Brunsmann fikk overført mannens rettigheter i et skriv fra Frederik den 3., 17. juli 1660. Våren 1664 overtok William Davidson som formell eier og det ble utstedt nye privilegier 7. mai 1664. Her fikk han blant annet fire års tiendefrihet på Verket. Kort tid etterpå, i juli 1664, døde Margrete Brunsmann.

Privilegiebrevet på Mostadmark jernverk til engelskfødte William Davidson ble utvidet noe og ytterligere bekreftet og forbedret i et skriv datert 2. august 1665. Dette privilegiet ble bekreftet av Christian 5.,14. oktober 1670. I
dette brevet ser vi også at Davidson fikk privilegier på Klæbu Kobberverk. Smeltehytta lå ved Hyttfossen i Klæbu og en av gruvene lå i Sjøla (Ulrichsdal) i Vassfjellet. Det er grunn til å anta at William Davidson benyttet seg av de kobbermalmfunn som bla Laurits Stabel hadde planlagt å starte drift på. I kjøpekontrakten fra 1653 er det omtalt et kobberverk i Meråker. I tillegg antyder ingeniør Rolset i sin bok om Selboe Kobberverk at kobberholdig malm fra Selbu sannsynligvis ble smeltet ved Hyttfossen på 1600-tallet.

I Bygdebok for Malvik, bind I, oppgis produksjonen for de første 9 årene, sept. 1656- sept. 1665, til
571 skippund stangjern, 13 1/4 skippund råjern («tak-iser»), 49 skippund kuler og 4 skippund jemstykker («iser-stucken»), eller ca 102 tonn. Denne produksjonsoppgaven er skrevet på hollandsk av verkets første direktør Alexander Wishardt og finnes i dag i original i Riksarkivet.

En bør merke seg at det viktigste produktet var stangjern, altså stål, framstilt etter smelting til råjern og fersking i hammersmie. Kulene var nok ettertraktet av danskekongen, som stadig lå i krig med svenskekongen.

Et særtrekk ved driften under William Davidson er at han utvider urettmessig cirkumferensen med to mil og at han hogger trær og brenner tjære. Dette førte til en rekke konflikter med andre grunneiere.

Verkets andre direktør, Christian Boghardt Richter, virket i 7 år. Han var født ca 1620 i Freiberg i Tyskland og innvandret til Norge på 1650-tallet. Richter var en solid fagmann, bl.a. en god proberer. Han overtok etter Wishart i september 1665. Vi antar at det var Richter som sto for oppbyggingen av smeltehytta ved Hyttfossen. Etter sitt virke ved Mostadmark jernverk slo han seg ned i Skogn på gården Vestrum. Smeltehytta ved Ekne som tilhørte Ytterøya Kobberverk skal visstnok være forbedret av Christian Richter. Det er utarbeidet en omfattende biografi av Christian Boghardt Richter som er oppbevart i foreningens arkiv. Dette materialet omfatter også foto av Richter og hans hustru Kierstina Hoffendorif, enken etter bergmester Jacob Mathias Tax.

23. juni 1686 skrev Richter en omfattende tilstandsrapport om forholdene ved Mostadmark Jernverk, gruvenes tilstand og verkets tilstand. Denne rapporten ble skrevet på tysk og er i dag oppbevart i Hans Ulrich Mølmanns privatarkiv, SAT.

I 1665 og 1666 foreligger det folketellinger som viser den mannlige bemanningen ved Mostadmark Jernverk.

Da William Davidson fikk bekreftet sine privilegier 14.10.1670 av Christian 5., fikk han på ny fire års tiendefrihet. Noe senere samme måned, 28.10.1670, fikk han også anledning til å innkvartere den i sin familie som han ville ha som inspektør i Trondheim mot å betale 12 rdl til amtstuen. Vedkommende skulle få skattefrihet, men de 12 rdl skulle også dekke innkvarteringen. Interessentene og Davidson ble gitt tillatelse til å brenne tjære og bruke sagene i den privilegerte cirkumferensen.

I en relasjon skrevet 23. juli 1674 går det frem at Verket har ligget nede noen år, at belgene er tatt ned og befant seg enten på Ulrichsdal eller på veien. Det opplyses også at bruer, kolhus og veier var forfalt. Det opplyses videre at William Davidson hadde bygget to nye sager, den ene ved Viken. En gruve var nettopp blitt tatt opp i Stordalen og her arbeider fire gruvearbeidere. De måtte hugge setteveden til fyrsettingen selv.

I et regnskapsbilag med forklarende tekst, skrevet av stiftsamtskriver Iver Baltzersen 11. Mars 1672, ser vi at Mostadmark Jernverk har levert både kuler, granater og et ammunisjonshus etter oppdrag fra Gyldenløve. Til denne produksjonen ble det levert et forskudd til verket på 2720 rdl.

I et brev datert 5. mars 1687 fra diverse partisipanter til Det Kongelige Rentekammer opplyses det at Verket ikke ble drevet i perioden 1670-1680. Det skal likevel ha blitt produsert trelast for ca 1100 rdl og ca 300 skp [ca 48 tonn] jern/stål årlig i følge dette skrivet. Forfatterne bak skrivet reiser sterk kritikk til den frihet Davidson, Paulsen og Jelstrup hadde til å utnytte naturressursene i Mostadmark. Selv om jernverksdriften gikk dårlig tjente de omtalte herrer så mye på sagbruk og tjærebrenning at de burde ha betalt tiende til Rentekammeret.

William Davidson reiste tilbake til Holland i 1675 og døde kort tid etter. Hans fullmektig som sannsynligvis fulgte etter Christian Richter i 1672 het Peder Paulsen. Denne personen kan være identisk med Trondheims første politimester som virket fra 1686-1702. Han ble etterfulgt av kjøpmann David Jakobsen Jelstrup fra Trondheim. David Jakobsen tiltrådte som fullmektig en eller annen gang i 1674 eller 1675. Han ble eier av Verket i 1679.

I David Jacobsens periode ble det også drevet rovdrift på skogen. Dette førte til vanskjøtsel av Verket, og han ble straffet med en ekstraavgift på 200 rdl til Rentekammeret meddelt i skriv datert 3. august 1689. I tillegg ble han pålagt å drive verket i perioden 1688-92. Foranledningen til denne straffen var en befaring som ble foretatt av berghauptmann Schlanbusch våren 1687 og brevet til rentekammeret som er omtalt over. Som følge den lave lønnsomheten søkte han bergamtet i 1692 om tillatelse til å legge ned driften. Verket ble budt ut på auksjon, men ingen interesserte kjøpere meldte seg. Ved en Kammerresolusjon av 31. august 1695 fikk David Jakobsen tillatelse til å avvikle driften.

Det er også av interesse å merke seg at 23. juni 1683 ble det etablert en ny Berg-ordinans for Danmark-Norge. 25. august 1687 ble det utsendt et nytt standard privilegiebrev for de som ville «Opptage Kobber- og Jernværker». Disse forordningene førte ikke til noen fornyelse av Mostadmark Jernverks driftsforhold, men førte til større kontrollvirksomhet ikke bare i Trøndelag, men også i resten av kongeriket.

I denne første periode lå verksbygningene under Kvernfossen og på vestsiden av Homla.

Mostadmark Jernverk 2. periode 1753-1818

I om lag 60 år var det ingen drift ved verket. 1 1753 begynte etatsråd Hans Ulrich Mølmann (1715-1778) å vise interesse for jernverket. Både stiftsamtmann Frederik Rantzau (1747-66) og Det Nordenfjeldske Bergamt støttet tiltaket fordi det var et stort behov for jernprodukter i Midt-Norge. Tidspunktet var gunstig fordi det ble oppgangskonjunktur i Europa. I tillegg var det forbud mot å innføre jern fra Sverige. Etter en lang serie med takseringsforretninger som startet ved årsskiftet 1752/53 ble det omsider etablert et partisipantskap i 1756 med 64 andeler. Privilegier ble utstedt 19. august 1758.

Masovnen ble bygget ca 150 m nedenfor Foldsjøen på samme sted hvor vi finner minene fra driften på 1800-tallet. Ovnen sto ferdig i 1760. Vargas Bedemar opplyser at ovnen ble laget av en engelskmann og at den var ca 9 m høy (14 alen).

Det viste seg vanskelig å få tak i en dyktig hammersmed. Lageret av råjern vokste. Fra 1761 er det gjengitt korrespondanse som viser at verket forespurte ved det svenske bergkollegiet om det kunne skaffe en hammersmed, som kjente den nye teknikken, innført av vallonske innvandrere i Sverige.

Gerhard Schøning bekriver verket i sin «Rejse gjennem en Deel af Norge i 1775». Det er særlig interessant å lese om bemanningen. Det er to trekk som preger denne andre driftsperioden: Andelen av støypegods øker betydelig, og malmtilgangen fra gruver i nærheten strekker ikke til. Schøning nevner at malm hentes fra Smøla og fra Sunnmøre, og at den kjøres på vinterføre opp fra Hommelvik. Han sier også et det lå en kvern ved den nedre fossen. En hammersmie og et kolhus fra første driftsperiode var fortsatt i bruk, mens resten av verket var flyttet til det øvre området.

I perioden 1761-68 ble det produsert ca 461 tonn stangjern og en ikke nærmere angitt mengde støypegods, bl.a. til ovner.

Ifølge 0. A. Øverland beløp produksjonen eksempelvis i året 1792 seg til 232 1/4 skippund støypegods og 190 3,4 skippund stangjern, eller i alt ca 67,6 tonn jern og stål.

Fra denne perioden stammer det produktet, som er mest kjent; støpejernsovnen med samen i pulk, trolig skåret av den svenske belgmakeren Jøns Ljungberg. Samemotivet er hentet fra en tegning som ble laget i 1669 og som ble funnet i Cappelens antikvariat i Oslo av kjøpmann Rolf Aune i Trondheim. Mølmann fikk bygd den store trebygningen på Torget i Trondheim: Harmonien, som brant i 1942 og ble senere erstattet av et forretningsbygg.

Mølmann døde i 1778. Svigersønnen general Carl Jacob Waldemar Schmettow (1744-1821), enken etter Mølmann og de øvrige partisipantene drev verket videre utover 1780-årene og begynnelsen av1790-årene. I Hans Ulrich Mølmanns private arkiv er det dokumenter som viser at 15.6. og 16.7 1793 mottok «Høyvelbaarne Frue Stiftsamtmandinde De Mølmann» utbytte fra Mostadmark jernverk.

Regnskapsføreren het Christian Jelstrup. Vi kan føre hans slektsbånd tilbake til David Jacobsen Jelstrup på 1600-tallet.

I 1797 står handelshuset Falck & Co, med lederen Peter Falck med største eierinteresser. På grunnlag av arveskifte i 1805 ser det ut til at Mostadmark Jernverk var delt i 10 eierandeler i Falcks periode.

Firmaet Falck elde også en periode Ljusnedal jernverk i Funåsdalen i Sverige. Hans handelstilknytning til Røros førte til at Røros Kobberverk handlet jern i større omfang med Mostadmark Jernverk enn det som var tilfelle i perioden 1760-90.

Peter Falck døde ved juletider i 1798. Driften fortsatte under ledelse av sønnen Ole Andreas Falck og Ole Schanke Blechingberg. Ole A. Falck døde i 1805 uten livsarvinger, og testamenterte eiendommen til sin medeier Ole 5. Blechingberg. De øvrige medeierne ble løst ut av Blechingberg slik at han sto som eneeier i 1806. For å få til dette solgte Blechingberg gården Falkenborg for 5000 rdl. Denne gården hadde han kjøpt av Ole Lyng i 1803. Ole Lyng var gift med søster av Ole A. Falch, Ingeborg Anna Falck.

Rundt år 1800 var det problematisk å skaffe nok av egnet malm til verket. 12. juni 1799 ble Ormli-forekomsten ved Langvatnet i Rana mutet av Sivert Hielm. Det innledet en periode hvor jernmalm fra Rana ble levert til verket flere perioder på 1800-tallet til det ble stans i smeltingen sommeren 1872. Mostadmark jernverks venner har gjennom Bjørne A. Endresen ved Rana Museum utvekslet en god del lokalhistorisk materiale om jerngruvene ved Langvatnet i Rana. Vårt styremedlem Arne Espelund har vært på befaring til gruvene sammen med Endresen.

Malm ble også hentet fra Bispøyan som ligger mellom Hitra og Frøya. All malm her, men også malm i Rana ble hentet og drevet ut av ansatte ved Verket.

Da Osen jernverk ble nedlagt ca 1780, ble restlageret av malm transportert til Mostadmark Jernverk.

Krigen med England og Sverige 1807-14 var svært vanskelig for verket. Det ble hevdet at verket mistet skip som drev malmtransport fra Ranaområdet til Hommelvik. Det var problematisk å skaffe nok malm og trekol. Malmdriften i Grønligruva opphørte foreløpig i 1813.

I årene 1813-1816 ble det produsert hovedsakelig stangjern, 436 skp 18 lp og 4 p, rujern 244 skp 4 lp 3 p og støypegods 64 skp 8 Ip 1 p, til sammen ca 119,1 tonn jern- og stålprodukter. Jern og stål til eget bruk, bla til redskap i gruvene, ble ikke oppgitt i statistikken. Det foreligger ikke statistikk som viser hva som ble produsert ved Mostadmark Jernverk i 1817,
kilde Budstikken 1820, nr 57 og 58, s 453ff.

Både i tiårsperioden 1795-1805 og 1805-1815 fikk Mostadmark Jernverk innvilget tiendefrihet av Rentekammeret i København. Siste tiendefrihet ble innvilget i brev datert 29.desember 1804.

I flere kunngjøringer i Adresseavisen 1818 forsøker Blechingberg å få solgt verket, men han fikk ingen kjøper. Driften led under mangel på trekol og aktiviteten ble redusert i de påfølgende årene.

I tillegg til det som er anført over, finnes det svært mye materiale i SAT. Mostadmark Jernverks venner har flere oversikter over slektsforhold til en del av ansatte ved verket. Her går det fram at en god del familier innvandret fra Sverige på 1700-tallet og på begynnelsen av 1800-tallet. Her har vårt styremedlem Jan Sneisen hentet fram en god del materiale. I tillegg har vi fått flere sider med svensk slektshistorie av Marius Nilsen. Han har lovet å sende foreningen enda mer slektsmateriale og det var ifølge hans uttalelse bare en forsmak på det han hadde funnet i svenske og norske arkiv.

Spesielt interessant er en omfattende relation om Mostadmark Jernverk som bergråd Knoph skrev i november-desember 1813 og som ble sendt «Det Kongelige Oberbergamt paa Kongsberg». Her har vi blant annet innblikk i de stridigheter som utspant seg mellom eieren av Mostadmark- og Hommelvikgodset, Peder Larsen Holthe, fl 1702, og Hans Ulrich Mølmann da driften ble tatt opp i 1750-60 årene.

En av de mange konfliktene som utspant seg dreide seg om det jordet som ble utvalgt til å huse jernverket, verks-tomta i dag. Her hadde Holthe en av sine slåttemarker som han ikke ville gi fra seg for noen pris. Det går fram at Holthe var en vrang, gammel mann uten arvinger, og at han eide 33 gårder med tilliggende plasser. Likevel er han i 1761 oppført som partisipant i verket med en eierandel på 10/64, eller 15,625%.

Daniel Berlin har tegnet et fargelagt kart som viser Mostadmark Jernverk i 1770. I Gerhard Schønings kartsamling finner vi også en skisse av Mostadmark Jernverk ca 1773-75. 11.2. 1793 ble det tegnet ferdig et svært interessant kart av Fredrik Gjervan som viser gårder, plasser, volder og gruver i daværende Strinda prestegjeld.

Mostadmark Jernverk 3. periode 1822-1880

Den tredje og siste perioden begynte i 1822. Høsten 1821 og våren 1822 forsøker Blechingberg flere ganger å få solgt Verket på auksjon. Lørdag 2. mars 1822 blir Mostadmark Jernverk solgt til høystbydende på Rådstuen i Trondheim. Verket ble nå overtatt med 2/3 av det nystiftede handelsfirmaet Jenssen & Co i Trondheim og løytnant Cari Jacob Hakk, med 1/3, bosatt på Halstad i Hommelvik.

Bak firmaet Jenssen & Co sto Matz Jenssens enke, Anna Dorenfeldt, og de to sønnene Jens Nicolai og Hans Petter. Fra året 1824 foreligger en fullstendig takst, som viser at verket hadde disse driftsbygningene:

Masovn, stangjernham_mer, spikerhammer, kolhus, 2 jernbuer med vekter, magasinhus, tørkehus, materialhus med malmvekt, sag og kvern.

De andre husene var: Hovedbygning med stue, kammer, kjøkken og tre overværelser, en borgstue, hvori en stue og to kammer, med tilbygg for ved og materialer, et fjøs- og låvebygning, en låvebygning og to høyløer ute på engene, og ett stabbur.

Fra 1828 overtok Jenssen & Co Halcks 1/3 og verket ble nå i dette firmaets eie til Jens Nicolai Jenssen gikk ut av firmaet i 1836. Han fikk da med seg Mostadmark Jernverk med skog- og jordeiendommer og skip- og malmplass i Hommelvik. I 1839 opprettet han et eget firma med hovedkontor i Trondheim. Senere i 1854 ble den eldste sønnen Christian Mathias Jenssen og svigersønnen Anton Getz ansvarlige medinnehavere av firmaet. Firmanavnet ble nå forandret til N. Jenssen & Sønner. Den siste eier av Mostadmark Jernverk ble sønnen Lauritz Nicolai Jenssen. Han fikk jernverket med tilliggende eiendommer ved et gavebrev datert 8. mars 1866.

I denne perioden ble mesteparten av råjernet foredlet til stangjern, borjern, spiker og bandjern, ankere og dregger. I en beretning av Jens Kraft fra 1832 blir det nevnt at malm hentes i Grønli gruve på Leksdals allmenning, men mektigheten var liten og gruva ble nedlagt i 1832 etter at vann trengte inn i gruva fra Vestre Grønlivatn.

Fra den siste perioden finnes det svært gode opptegnelser fra Jacob Hulaas, født 1845. Han forteller både om bosettingen for alle verksarbeiderne, om kolbrenninga, om selve arbeidsgangen i verket, arbeidets art og produksjonen. Nedtegnelsen ble gjort i 1916 og består av to deler.

Etter den mangeårige forvalteren ved verket på 1800-tallet, Lars Ulrik Lund, foreligger det en kopibok med korrespondanse fra ca 1838 og til ca 1845. Hans sønn, Lars Lund fl 1813, tegnet i april 1853 et kart som viser Mostadmarkgodsets eiendomsgrenser, merkepunkter, gruver mm. Til sammen er det påført mer enn 320 stedsnavn. Dette kartet som er tegnet på lerret, befinner seg i dag i privat eie i Hommelvik.

Samme Lars Lund ble senere ansatt som skogfogd hos De Angellske Stiftelser og flere protokoller er oppbevart fra hans virkeperiode. Her får vi blant annet opplysninger om trekol-leveranse til jernverket fra De Angelske Stiftelsers eiendommer i Selbu og Tydal.

Alt materialet som berører Lundfamilien eies av Kåre Wennberg, Steinkjer.

I 1838 ble det tatt i bruk et fossilrikt kalksteinsbrudd ved Nyhus som foreningen ved Nils Bakmark har gjenoppdaget i 1997. Samme år, 1838, vet vi også at det ble levert jernmalm til verket fra Grønskal i Tydal.

Interessant er det også å lese at Mostadmark Jernverk kjøpte gammelkanonene på Munkholmen høsten 1839, og at det var et svare strev å få de opp til verket for omsmelting. Det går fram av beskrivelsen at all annen transport til verket stanset i denne oppkjøringsperioden.

Lauritz Nicolai Jenssen tegnet i mai 1856 et kart over jernverket. Dette kartet eies i dag av Christian Saxevig, Hommelvik.

Etter hvert kom engelsk jern og stål inn på det norske markedet. Kvaliteten var ofte dårligere enn norskprodusert jern, men dimensjonene var mer presise. Ved begynnelsen av 1870-årene ble det stans ved de fleste norske jernverkene. Hovedårsaken var at trekoltilvirkningen ble for dyr og at ombygging av ovner tilpasset steinkol ikke ble utført. I tillegg valgte de norske jernverkseierne ikke å bygge valseverk for å foredle stålproduktene.

Sommeren 1872 ble masovnen ved Mostadmark Jernverk blåst ned. Lageret av råjern gjorde det mulig å produsere stål i smiene fram til 1880. Vi har kjennskap til at blåsemaskinen til masovnen, laget ved fabrikken ved Nidelven, ble overført til smeltehytta ved Skjækerfossen. Mannen bak denne overføringen var Benedikt Jenssen. Han og Laurits Nicolai Jenssen var søskenbarn.

Sagbruksdriften ved verket fortsatte og det ble installert ei grindsag. På verksområdet ble dam og vassrenner tatt i bruk for sagbruksdrift. Hovedvirksomheten ble likevel flyttet ned til Hommelvik i 1880 ifølge nedtegnelsene til Jacob Hulaas.

Til slutt vil vi nevne at det i privat eie finnes bla kvitteringsbøker som ble brukt mellom verket og arbeiderne, verkets lakkstempel, leiekontraktene til plassene og flere ovner som er laget ved verket.