Slakting

Gjengitt fra årboka 2000 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Slakting

FRA JOHN GIERVAN SINE ERINDRINGER

Vår onkel John På Reppe var slakter heime hos oss i mange år og ellers på mange gårder. Senere hadde vi Iver Lyng, som slaktet i Malvik. Begge var flinke slaktere. – Det var vanlig med slakting på gårdene om hausten når buskapen var hentet fra beite, slakting før jul og delvis utpå våren. Det var vanlig at all slakting skulle foregå i voksende måne, en gammel skikk som har vært brukt helt til vår tid. Om høsten ble det vanlig slaktet sauer foruten ei ku eller en okse. Mot jul ble det slaktet gris og noen sauer.

— ikke komme utom døra mens avlivinga foregikk

Jeg husker at når griseslaktinga sto for døra fikk ikke vi som barn lov til å komme utom døra mens avlivinga foregikk. Vi stod borte ved vinduet og lyttet, men når slakteren satte trynebandet på grisen, hørte vi et hyl, så et smell, og det ble stille. Fort ble grisen stukket, og kvinnfolka kom til med en balje og rørte i blodet så det ikke levret seg. Videre ble grisen trukket på kjelke til mastua. Fram for grua der hang ei stor gryte med skåldevatn.

— og gikk til sylting

Det måtte ikke koke, derfor kastet de ei flis oppi. Når den begynte å gå rundt var det passende til skålding. Fort gikk det å skålde grisen. Labber, ører og spelen ble skåret av og gikk til sylting, det var mannfolkas tur å ta seg av det om kvelden. Grisen ble heist i en krok opp under taket og åpnet. Innvollene ble tatt ut og det ble kvinnfolka sin tur til å rense tarmer m.m. for fett og talg. Tarmene ble brukt til blodpølse og hakkpølse som var gode saker, stekt i fett med sirup på. Grisen ble skåret opp i ryggflesk, sideflesk og boger.

— grisen slo seg rebelsk

Alt ble lagt i saltlake i et stort kar på buret, for senere å bli hengt i knagger under taket. Det fortelles at det var konkurranse mellom gårdene om hvem som hadde den største grisen og mest flesk på buret. Det fortelles også at i gamle dager stakk de grisen før de avlivet den. De batt den først på ryggen på en kjelke eller sla, men det hendte også at grisen slo seg rebelsk før dette skulle skje og la av gårde med kjelken på ryggen. Det var vel ei gammel overtru at blodet skulle gå lettere ut av kroppen.
Ottar Vasseljen , fortalte at han så sent som i sin barndom har opplevd dette på Herjuan.