Gjengitt fra årboka 2001 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Hommelvik Mannskor

AV LEIF FREDRIKSEN

Det har aldri gått med kor i noen lengre tid i Hommelvik, sa Knut Kallset, folk har reist fra bygda for å skaffe seg arbeid, og så har kora gått i stå, fortsatte han.
Vi stod noen karer nede i losjelokalet, ved ovnen, det var en pause i losjemøtet. Som vanlig snakket vi om situasjonen, om tyskerne og de problemene som den nye regjeringen hadde skaffet oss alle.

— om tyskerne og de problemene

Framlaget var blitt forbudt, AUF-laget likeså. Idrettslaget var ikke forbudt, men Arbeidernes Idrettsfylking var oppløst, Norges Idrettsforbund likeså. Nå ville «minister» Reichborn Kjennerud ha alle idrettsutøvere inn i Norges Idrettssamband. Det sa de nei til i Hommelvik. Så la de ned idrettslaget og fordelte diskoser, fotballer, spyd og hva de ellers hadde, blant de aktive.
Det ble stilt på grusbanen oppe på Mogjerdet, både vinter og sommer. Magne Sorthe hadde vært aktiv A-lagsspiller, han var også en av de mest aktive i avholdslosjen. Nå savnet han noe positivt å holde på med i fritida og der nede ved ovnen kastet han fram tanken om å få dannet et mannskor i Vika.

— hadde vært dirigent for flere kor

Kallset var altså skeptisk, han visste hva han snakket om. Han hadde vært dirigent for flere kor, men alle hadde stoppet opp etter noen tid. «Men hvis jeg får i gang et kor, Kallset, så dirigerer du vel du?», spurte Magne. «Ja, e ska diriger, e» sa Kallset.

— oppfordret til å møte i losjen

Dette var i desember, like før jul. Vi hadde et slags julemøte i losjen. Noen dager ut i det nye året kom det opp en liten handskrevet lapp på oppslagstavla nede på hjørnet, der de som var interessert i å være med og synge i et mannskor, ble oppfordret til å møte i losjen på en bestemt kveld.
Kvelden kom, vi stod noen ungdommer utenfor losjelokalet og tenkte oss inn. Ingen av oss hadde vært med i noe kor, men vi hadde sangstemme alle sammen og tenkte vi kunne jo prøve oss, om vi ble godtatt.

— ene etter den andre

Men mens vi stod der kom den ene etter den andre av litt godt voksne karer og gikk inn. Det var barske karer i hirduniform. Den nye tids menn, de som syntes at tyskerne var reinhårige karer som hadde avskaffet arbeidsledigheten og brakt en ny ånd inn over landet. Nå skulle de inn og høre på infanterikaptein og matematikklærer Kjeldsberg fra Trondheim, som reiste land og strand rundt og snakket om den nye tid. «Nei,» var det en av oss som sa, «vi går ikke inn, da blir det bare til at vi har vært på NS-møte».

Så gikk vi vår vei, vi ble ikke med i første omgang. Hva vi ikke visste var at inne i lillesalen var det alt
kommet et tyvetalls karer, som alle ville være med og synge. De var henvist til lillesalen, for NS skulle ha stor-salen.

— ikke villig til å utsette møtet

De var ikke villig til å utsette møtet eller legge det til et annet hus. Det var gått prestisje i det hele. De lokale arrangører, stedets nazister, ville ikke vike for Magne Sorte og hans sangkor. Så ble det stemmeøvd inne i lillesalen. Kallset tok seg av tenorene, Aud Kallset tok seg av bassene og før kvelden var omme sang de «Sølvet» av Lammers i firestemt mannskor. Det ble besluttet å holde sangøvelse i losjen hver tirsdag. Neste tirsdag kom det en hel bråte mannfolk som ville være med å synge, blant annet flere fra Hommelvik Musikkorps, som også hadde innstilt øvelsene.

— å følte de at de var arbeidsløse

Ikke fordi korpset var blitt forbudt, upolitiske organisasjoner, som Røde Kors hjelpekorps, Frelsesarmeen og Losjen fikk lov å fortsette. Men korpset hadde stort sett basert sin virksomhet på deltakelse i feiringen av 1. mai og 17. mai. Nå følte de at de var arbeidsløse.

Nå gikk vi ungdommene også til losjelokalet, vi som hadde gått vår vei den første dagen, og ble godtatt som sangere. Året er 1942, det er januar. Så ble koret konstituert som det heter. Det ble valgt formann, kasserer, sekretær og noteforvalter og det ble fastsatt en årskontingent på 5 kroner.

— bebodd av tyskere

Vedtekter ble også vedtatt. En viktig paragraf var at koret skulle være helt upolitisk. Politikk skulle ikke
diskuteres under pausene, det skulle ikke skapes noen situasjon der de nye myndigheter kunne få et påskudd til å legge ned forbud.
Det skulle heller ikke nytes alkohol på korets til stelninger, en viktig paragraf etter som kjernen i koret bestod av aktive losjefolk.

— mest å betrakte som et kirkekor

Koret var de første årene mest å betrakte som et kirkekor. Ikke fordi vi var kirkegjengere eller aktive deltakere i virksomheten i Bedehuset, men fordi kirken var det eneste konsertlokalet vi kunne bruke og det eneste stedet der folk kom sammen. Det var nok snakk om å arrangere verdslig konsert i Folkets Hus, men ingen av oss vil opp til «de derre lorthoinnan og søng», som det ble sagt da forslaget var fremsatt. Folkets Hus var bebodd av tyskere og storsalen ble brukt til kino.

Dansetilstelninger og juletrefester var det slutt på. Så ble det til at vi sang om ettermiddagen en kveld i julen og i påsken og av og til ellers også. Alltid med deltakelse av sokneprest Tormod Rostad, som var med i motstandsbevegelsen, men det visste vi ikke. At han var avsatt av nazistene, det visste vi imidlertid.
Han hadde ikke villet være med på nyordningen som de fleste av landets prester og ble fratatt retten til å
fungere som sokneprest og embetsmann. Men som predikant uten lønn kunne han fortsette i bygdas kirke på frivillig basis.
Han gjorde en formidabel innsats ved å tale «Roma midt imot» og sa hva han mente om de nye makthaverne. Det sa han også når han deltok sammen med koret på våre tilstelninger.

— Så ble også han arrestert

Vi fikk snart ordet på oss for å være et Jøssingkor, som det het. Rostad pakket inn sine ord i bibelske vendinger og de fikk aldri på ham noe konkret, han gikk fri under hele krigen. Men Kallset ble arrestert og plassert på Falstad, senere på Grini, etter å ha vært en tur oppe i Kirkenes sammen med de andre lærerne.
Så var koret uten dirigent. Hans bror, Per Kallset, lærer oppe i Mostadmark, tok over. Så ble også han arrestert etter et par øvelseskvelder. De hjemlige nazister hadde fått det for seg at koret skulle stoppes.

— hans siste oppgave i politiet

En av bassene i koret, Sigurd Lindboe, lensmannsfullmektig i alle år, kjørte ham til Falstad i lensmannsbilen. Hva som ble sagt mellom de to vet ingen. Men Lindboe skal ha lovet Kallset at dette skulle være hans siste oppgave i politiet.

«I morgen den dag går jeg til Mattias (lensmann Bjerkan. red. anm.) og sier opp jobben. Men jeg må kjøre deg til Falstad, det er ordre, og for ordrenekt blir man skutt»,

skal Lindboe ha sagt. Han sluttet i alle fall i politiet og begynte på kontoret på Støperiet, senere kom han over på Samvirkelaget til krigen sluttet og han ble konstituert lensmann
Men om Sigurd sluttet, så sluttet ikke koret å virke. En av sangerne, Jørgen Stensaas, sa at han kunne dirigere foreløpig. Og slik ble det.

— kastet de koret ut av Losjen

Så kastet de koret ut av Losjen, tyskerne skulle ha huset. Da øvde man på Stokbaks kafe. Knut Kallset kom tilbake etter sittførste fangeopphold, som de andre lærerne i landet. Da sang vi for første gang ute i friluft i Hommelvik på gården til Johan Hommelvik
Repertoaret var omtrent det samme som under kirkekonsertene.

Det var «Gud signe vårt dyre fedreland», første og sjette vers:
«Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja, vil Gud ikkje verja by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja —».

Dikteren hadde vel ikke tenkt på tysk okkupasjon, men sangen ble sunget av full hals av alle, både av sangere og tilhørere. Vi følte alle at vi hadde fått en ugudelig stat. Rostad var selvfølgelig med.

— ville ha med, var «Varde»:

Av de sangene som Kallset alltid ville ha med, var «Varde»: -»Og logar ikkje varden frå tind og nut, han logar i hjartet til Noregs gut», sang vi og mente det. Dette ble oppfattet som en protestsang av herrefolket og var tatt med i tiltalebeslutningen som ble utferdiget mot Knut Kallset. Det brakte ham til et nytt fangenskap, denne gang på Grini, mot slutten av krigen i 1944. Men vikar dirigenten tok over igjen, koret sang videre.
På våre arrangement kokte vi kaffesurrogat og gikk rundt med småbrød på fat til de fremmøtte. Det var småbrød uten sukkerovertrekk, mest gjærbakst og fromasjkaker, men folk var blitt vant til krisetider.
Når vi arrangerte tombola i losjelokalet i blant for å skaffe penger kunne man vel vinne dagens hoved
gjenstand, en egg kremkake. Men for å få den, måtte man love å komme ned til baker Sletaune på samvirkelaget og avlevere tre egg. Det høres vel komisk ut i dag.

— ble alle hønene stjålet.

På en slik tombolakveld vant jeg og venninnen en slik kake. Jo da, vi skulle nok komme med egg mente vi og fikk kaken. Så gikk vi hjem til oss og spiste opp halvparten av kaken, deretter fulgte jeg henne hjem.
De hadde høner selv, femten stykker egg skulle det bli en råd med. Men nettopp den kvelden, da vi stod og pratet en times tid før jeg tok på heimvegen, ble alle hønene stjålet. Vi stod et lite stykke unna hønsehuset og hørte ingen ting.

«Du må regne med å bli innkalt i retten som vitne»,

sa hun da vi treftes neste gang, for saken var anmeldt.

«De vil nok høre om du har sett noe mistenkelig, og så har du jo selv vært på åstedet. Du kan bli mistenkt».

Jeg hørte aldri noe og tyvene ble aldri tatt. Sletaune fikk ingen egg!

— det skjønte han ingen ting av

I løpet av krigstiden gjorde vi mange reiser, mest alltid på sykkel. Vi sang på Sneishaugan, vi syklet til Selbu og fikk spise oss mette på kjøttsuppe. Vi drog med «Kong Sverre» over Selbusjøen til Havreneset og sang for pasientene både inne i huset og utenfor. «E dæm rett», sa en same som stod og hørte på. Noe så vanvittig som at en hel flokk mannfolk stilte seg opp og sang, det skjønte han ingen ting av.
Sang skulle være joik av en person i følge hans forestillingsverden. Kanskje hadde han rett.

«Stå der og gaul og søng»,

sa en kjent hommelviking foraktelig. Selv hadde han ikke sangstemme, men var en kjent mann innen arbeiderrørsla. Synet kan være så forskjellig. Vi som var med, hadde det i alle fall trivelig og mener vi betydde noe for folk i bygda i en trist tid.

— koret som det gikk med Losjen

Så sluttet jo de fem lange og tunge. De siste grå uniformene forsvant ut av bygdebildet og nå kunne det gått med koret som det gikk med Losjen. Den syknet hen, medlemmene forsvant. Mest jentene som ville ha vin hos de engelske soldatene, men også guttene som igjen fikk kjøpt øl. Hommelvik Mannskor overlevde frigjøringa.

— revyer på løpende band

Det var mye å synge om når behovet for å synge protestsanger mot nazistene var borte. Nå kom mannskorets revyer på løpende band; år etter år i mars sang vi viser om tildragelser og politiske vedtak i Malvik kommune.
Revyen i 1946 var sterkt okkupasjonspreget. Det var sangere i tyske uniformer, det var sangere som spilte ordfører, lensmann, lysverksbestyrer og distriktslege, det var scener fra hin berømte Frydenlund, der en nokså ettertraktet kvinnelig lærer bodde en tid og der mannfolkene sloss om hennes gunst:

«I natt gikk det riktig på tverke,
i Frydenlunds glade kvarter,
i Vika er mannfolka sterke,
min ovn har de helt revet ned,
nå går jeg omkring her og fryser —osv.

Ingen stor lyrikk, akkurat, men folk lo og det var jo hensikten.

— Orkesteret ble ledet av Stensås

I de første årene etter krigen var koret så heldige å ha en rekke dyktige amatørskuespillere, iscenesettere og kulissemalere. Ikke å forglemme mannskorets orkester, som ble stablet på beina og delvis bestod av musikere fra Hommelvik Musikkorps. Orkesteret ble ledet av Stensås, lærer Steinar Nilsen hadde da tatt over som dirigent for koret.
I dette orkesteret var det en meget bra sammensetning, folk var imponert.
Det ble spilt til alle revyvisene og det ble spilt til underholdning og dans etter forestillingen. Der var piano, fiolin, bratsj, trompet, klarinett, trekkbasun, kontrabass og selvfølgelig slagverk. Arrangementene måtte lages spesielt, det var oftest bare pianonoter å få kjøpt. Så engasjerte vi folk som Trøyte-Nilsen, musikkorpsets tidligere leder, til å arrangere Militærmusiker Riise fra Stjørdal laget også noe, og ellers greidde musikerne mye sjøl.

I alle år fra 1946 ble det skrevet revyer helt fram til 1952. Da døde interessen ut, av de samme grunner som Knut Kallset hadde anført som årsak til at kora gikk i stå: Drivende krefter gikk lei eller de flyttet fra Vika.

Bilde:

1. Rekke fv. Ragnar Wiklund, Alf Holbcrg, Olaf Lovseth,, Fritz Nesbakk Henriksen, Steinar Nilsen (dirigent), Wilhelm, Gundcrsen, Erling Olafsen, Georg Pettersen og Erling Lorentzen.
2. rekke fv. Oskar Olafsen (uteri llue), Bjorn Eriksen, Børge Slettaune, Odd Berg, Petter Sletaune, Egon Sandstrom, Henry Iversen, Egil Svingen og Kåire Arntzen.
3. rekke fv. Henrik Svedahl, Erling Økstad, Osvald Haldstatrø, Torleif, Pettersen, Sigurd Sorthe, Sverre Holberg, Leif Fredriksen, Harry Næss og Håkon Byberg.
4. rekkc f.v: Per Chr. Haugen, Jan Norentzen, Per Lundberg, Ragnvald Sandstrom, Per Moan, Eilif Spets, Alf Solihaug og Asbjørn Haug.
5. rekke f.v: Arvid Holstvold, Aksel Langolf, Harry Wikmark, Morten Moan, Hjalmar Jøssås, Olaf Holmen, Sverre Sveian, Magne Sorthe og Kjell Jøssås.

— revyepoken nærmer seg slutten

Fra midten av 50-tallet tok AUF over revyvirksomheten, alt har sin tid, heter det. For kormedlemmene var vel mangelen på stoff, noe å skrive om, en medvirkende årsak til den fengende åpningsvisa til Aslaug Ness fra en av revyene på slutten av 40-tallet, går det fram at revyepoken nærmer seg slutten:

«Godaften, kjære venner og velkommen, takk for sist,
vi håper kvelden ei for dem blir trist.
Som de forstår så vil vi prøve nu igjen påny,
å mikse sammen sangernes revy.
Blir det suksess, nei det er neppe trolig,
for husk her er det jo så stille rolig,
her hender ingen ting om dan,
vi tenkte å gi blanke f—
men dog så har vi i oss sangergnisten,
og derfor prøver vi og vi tar risken.
Vi håper at vår prestasjon i kveld 
vil bli til korets og Vikas vel»

Å regne opp alle sangene vi sang og alle opptredener vi deltok i, vil føre for langt. Men koret ble innmeldt i Sør Innherad Songarlag og deltok på alle sangerstevner etter krigen.

— i 1948 arrangerte et stort sangerstevne i Sandfjæra

Av og til i samarbeid med musikkorpset og med Hommelvik Damekor som ble startet året etter mannskoret, altså i 1943. Kanskje bør jeg nevne at vi i 1948 arrangerte et stort sangerstevne i Sandfjæra, inne i den tyske flyhangaren. Med ekstratog til Vikhammer- løkka for flere hundre deltakere, fikk alle servert sangermiddag på restauranten Vikhov, som da ble drevet av kelner Larsen.
Inne i flyhangaren var det bygd opp et stort podium av jernbanesviller som vi fikk lånt ut inne på Nygården, før de var impregnert, selvfølgelig. Det var et sangerstevne som det ble snakket om etterpå, det første innendørs. Siden ble det anskaffet et stort sangertelt, været kunne jo være så ymse.
Hommelvik Mannskor fikk etter noen år ny dirigent, Tor Haldberg tok over. For første gang hadde nå koret en fagmusiker til å lede seg.

Men etter noen år begynte interessen å dabbe av, det ble så som så med oppmøtet og lite tilfredsstillende for en dirigent å holde på. Mannskor og damekor ble slått sammen til Hommelvik Korforening.