Gjengitt fra Årboka 2013 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

To læregutter i Hommelvik

AV ØIVIND KRISTIANSEN

Det er flere som har skrevet ned sine minner fra Hommelvik, både i bokform og på annen måte. To av dem vil vi her gjengi i et utdrag. Først ute blir Johan Bojer, fattiggutten fra Rissa som ble en berømt forfat­ter. Av hans bøker er det vel «Den siste viking» som har satt litterære spor hos de fleste. Men også boka «Læregutt» er det mange som setter høyt.

«Læregutt» forteller han at etter sin oppvekst hos snille folk på gården Fallin, og etter at faren sluttet å betale den årlige hundrelappen for hans opphold på gården, måtte han prøve å stå på egne bein. Han dro til Trondheim og fikk noen strøjobber mens han gikk på kurs i handelslære for om mulig å få arbeid hos noen av de store kjøpmennene. Men det endte med ledighet og han måtte ty til Fallin igjen. Så lar vi Johan Bojers egne ord tale:

— glemte å skrue krana

«Endelig fikk jeg noe å gjøre», hos en kjøpmann Wellen i Hommelvika. Annonsen etterlyste en butikk- og kontorbetjent , men det første jeg ble satt til, var å hogge opp flere favner ved for bakeriet, stelle to hester og skysse ferdafolk over til Selbu eller Stjørdalen. Vinteren var sprengkald, og bakpå hundsvotten var det godt høve til å fryse.

— andre priser for vakre jenter

En sjelden gang slapp jeg også innafor disken for å ekspedere kunder, men her hadde jeg sjefens øyne over meg, og det var rime­lig for jeg var ikke utlært butikkmann, og dessuten satte jeg andre priser for vakre jenter enn gamle kjerringer. Loddene på vekta brukte jeg også etter som jeg likte folk, men verre ble det da jeg nede på lageret glemte å skrue krana på petro­leumsfatet ordentlig igjen. Dagen etter luktet det stramt over hele huset, og mjøl og kaffesekker sto i petroleum.

— måtte pakke sammen og reise

Wellen var en sykelig mann med blekt ansikt og hengebart. Nå ble det panikk, og han selv måtte til sengs. Døtrene gråt, og frua sa meg et par ord, som var nokså tydelige – jeg måtte pakke sammen og reise. Da jeg gikk inn til sjefen for å si farvel, spør jeg i all uskyldighet om en anbefaling som kunne være god å ha når jeg søkte andre poster. Men da gjør han et byks i senga og roper på kona

«Hører du – han ber om en anbefaling – se til å få han ut».

Men på gata kan jeg ikke slå meg til. Så blir det til Fallin igjen, og jeg veide ikke mange merkene da jeg med vadsek­ken i hånda skrittet oppover mot gården. Og denne gangen syntes jeg øynene sa: «Var det ikke det vi tenkte – med deg blir det aldri annet enn tull». Mat og losji nekter de meg ikke, men det kom en tid som jeg ikke liker å minnes

— Johan ute for noe liknende

Underlig nok var noen år senere en annen Johan ute for noe liknende hos samme kjøpmann Wellån. Det var Johan Nygaardsvold . Han sto nede i lageret og syntes at sirupen rant så altfor langsomt og da lot han koppen stå under fatet og gikk opp i butikken så lenge. Men her var mye å gjøre, og han glemte sirupen, og da Wellån selv neste dagen kom ned i lageret, så gikk han på nesa, for hele gulvet var sirup. Og likevel drev da Johan Nygaardsvold det langt i verden.

Den andre som hadde en slags læretid i Hommelvik var Fritz Enge, født i 1901. Han ble i voksen alder en meget kjent handelsreisende. Foruten å være forretnningsmann deltok han i trav-, rally- og skøytesport og var en engasjert jeger og fisker. Hans foreldre hadde sine røtter i Nordland. Han var i familie med Ole Tobias Olsen, nordlandsbanens far ble han kalt, og Fritz nevner han ofte i boka «En han­delsreisendes liv», hvor Arvid Møller har nedtegnet Fritz Enges utrolige opplevelser. Her vil vi presentere hans min­ner fra Hommelvik under 1. verdenskrig:

Ung bromhandler i Hommelvik

– «Det nytter ikke å ligge på latsida om du vil fram i livet»,

sa Ole Tobias Olsen.
«Du må hæng i, gut», sa far.
Så gjorde jeg det.

Så flyttet vi til Hommelvik, drøye to mils vei nord for Trondheim. Far så store muligheter i det vesle tettstedet, han gikk med et ønske om å starte manufakturforretning.

Han kjøpte en eiendom (Heimstad/Eidemgården/urmaker Hagen) der det tidligere hadde vært drevet losji for bønder som kom ned fra Selbu for å handle. På eiendommen var det stallplass til syv-åtte gamper. Men far satset bare på tekstil. Mor var også aktiv, hun gikk i gang med kafe. Der fikk de tilreisende selbyggene kjøpt seg en kopp kaffe og noe å bite i. Hele vinteren ble kafåen fylt opp av karer som kom for å arbeide i skogen til Hommelvik Bruk.

Da jeg gikk ut av folkeskolen i 1915, var jeg skoletrett, som det så fint heter i dag.
«Du må heng i», sa far.
Men jeg orket ikke tanken på mer skole. Jeg startet i stedet min egen forretning.
«Du e’ no væl ong da», sa han

— Skrapet solgte jeg videre

Bromhandel ble min spesialitet. Det var ikke nødvendig med handelsbrev eller bevilling den gang.
«Det kain heinn at de’ e’ pænga i brom», sa gamlingen. Jeg ordnet med en del smågutter som dro rundt i bakgår­der og på avfallslager i Hommelvika og samlet jernskrap. Skrapet solgte jeg videre til Trondheim.
14 år gammel oppsøkte jeg Bakklandets Bromforretning og fikk 10 – 12 øre for hver kilo. Da syntes jeg at jeg gjorde store penger, for jeg hadde ikke gitt mer enn fra tre til fem øre kiloen for støpejernet småungene i Hommelvik samlet til meg. Karene på Bakklandets Bromforretning solgte skra­pet videre til Trondhjems Mekaniske Verksted.

— over 30 øre for hver kilo

«Dæm får 42 øre pr. kilo», var det en som sa.
«Dæven», tenkte jeg, – «42 øre»!
Meg ga de bare 10 – 12. Altså tjente bromforretningen på Bakklandet over 30 øre for hver kilo skrapjern jeg solgte til dem.

Æ vil sæl de sjøl te Trondhjems Mekaniske, tenkte jeg. Som tenkt, så gjort. Jeg sløyfet mellomleddet på Bakklandet og tjente 40 øre for hver kilo jeg kom med fra Hommelvik. Stål betalte verkstedet nesten 60 øre for. Nå økte fortjenes­ten betraktelig. Etter datidens forhold var jeg en velholden mann da jeg var 15! Formuen var på 3000 kroner. Det var mye penger midt mellom de to store krigene.
«Itj bruk opp pængan», sa far – «Spar dæm. Så øke dæm» Og jeg sparte.
Men jeg var usikker på hva jeg skulle satse på. En stund arbeidet jeg i skogen i Hommelvik, men til slutt bestemte jeg meg for å gå handelsveien.

«De e’ framtid i handel», gut, sa far.

— kjøpte jeg meg sykkel.

Da jeg begynte på Berntsen og Føyns private middelskole i Trondheim, kjøpte jeg meg sykkel. Fra Hommelvik og inn til byen var det 23 kilometer. Hva sykkelen kostet, har jeg glemt. Men jeg minnes at vi måtte gi tre kroner og femog­sytti øre for et par dongeribukser i de tider.
«Ta heller toget, gutt», sa far.

— Midtvinters tok jeg toget

Han «pendlet» hver dag, lenge før ordet pendling var opp­funnet. Reiste inn til agenturforretningen sin hver morgen og vendte ikke tilbake til Hommelvik før langt på kveld. Men jeg syklet. Fra tidlig på våren til sent på høsten. Midtvinters tok jeg toget jeg også. Uansett om jeg syklet eller toget, startet jeg i syv-tiden og var på plass på skolen i ni-tiden. Det hendte at klokka var over fem før jeg kom meg hjem. En morgen forsov far seg og kom for sent til toget.

«Kain æ få lån vidunderet ditt», spurte han og tenkte på sykkelen.
«Men du må itj glæm å lås’n», sa jeg. – «Kjæm’n bort, må du erstatt‘n».
Far glemte å låse sykkelen. Den ble stjålet, og han ble nødt til å kjøpe en ny. Forsovelsen kostet ham dyrt.

— svøm­te vi guttungene ut til de fire tyske vaktbåtene

Årene i Hommelvik var lykkelige år. Spesielt husker jeg det store tyske transportskipet «Berlin», som lå internert uten­for Hommelvik med flere hundre tyske soldater om bord. Norske styrker tok båten ved Agdenes og internerte folk og skip ute i fjorden, tre kilometer fra dypvannskaia. Der ble «Berlin» liggende til krigen var slutt. Tyskerne sørget selv for vaktholdet av skipet.

(Her feilinformerer forfatte­ren. «Berlin» var en hjelpekrysser, ombygd passasjerskip. Den passerte Agdeneset usett og anløp Trondheim havn om morgenen 16. november 1914 og noen dager senere dirigert til Hommelvik. Her ble den liggende på Hommelvikbukta til 1917 da den ble flyttet til Lofjorden i Åsen. Jfr. Kåre Forbord: Bygdebok V, side 355.)

Men om sommeren svøm­te vi guttungene ut til de fire tyske vaktbåtene som lå rundt transportskipet. To av vaktbåtene var plassert forut, to akter­ut. Vi fikk aldri komme om bord, vi hang langs rekka og hvilte oss etter den lange svømmeturen. Men på den måten lærte vi oss en god del tysk. I den tida var du mer hjulpen med tysk enn med engelsk.

— husker aller best, er Johan Nygaardsvold

Hommelvik var et lite sted der alle kjente alle – en av dem jeg husker aller best, er Johan Nygaardsvold. Han og far var mye sammen. De var politiske motstandere. Far hadde vært venstremann i flere år. En gang holdt han17. mai-tale et sted på Nordmøre. Nå var han blå høyremann, Nygaardsvold rød sosialist. De diskuterte mye, og far lånte bøker fra det store biblioteket hjemme hos hain Johan, som alle på Hommelvik kalte han. Men arbeiderpartifolk så skjevt til Nygaardsvold når han ruslet sammen med far gjennom gata, høyrefolk var alt annet enn blid på far når de visste at han var «kompis» med Nygaardsvold.

— sommerjobb på «Bruket»

Den sommeren jeg var konfirmant, prøvde jeg å få meg sommerjobb på «Bruket». Der var Johan Nygaardsvold for­mann i fagforeningen.

«Hvor gammel er du», husker jeg han spurte.
«Æ bli 15», svarte jeg, og prøvde å gjøre meg så gammel som mulig Johan Nygaardsvold så strengt på meg.
«Æ spurt itj kor gammel du bli‘, for de’ veit du itj. Æ spurt kor gammel du e’»!
«Æ e 179 måna, fæm daga og ellev tima, men klokke­slettet veit æ itj»! Nygaardsvold lo og klappet meg på skulderen.
«De’ e’ rekti’ de’, gutt. Du kain bjynn i mårrå»!

Slik ble jeg plankebærer på kaia og «kollega» av han som senere skulle bli Norges statsminister. Vi bar tønnestaver i bunter ned i lasten på treskuter fra Vestlandet som kom å hentet staver i Hommelvik. Arbeidet var slitsomt. Vi hadde akkordavtale. Det var om å gjøre å bære ned flest mulig bunter. Slik ble det noen kroner hver dag.

— har kostet meg mye

Johan Nygaardsvold var ualminnelig grei og rettskaffen kar. Jeg vet at far hadde den største respekt for plankebæreren på «Bruket». Selv arvet jeg den respekten. En gang jeg møtte ham, snakket vi om fremtiden.

«Jeg antar at du kommer til å underskrive viktige doku­menter i ditt liv», husker jeg han sa. – «Da skal du lese gjennom dem både tre og fire ganger og sove på dem ei natt eller to».

Dessverre har jeg ikke bestandig fulgt rådet fra Nygaardsvold. Og det har kostet meg mye.

Lykkelige år i Hommelvik tok slutt. De beste vennene mine på det vesle industristedet var brødrene Ame, Sigurd og Erling Lindboe. Lite ante jeg den gang at jeg skulle bli Erlings trener foran de olympiske vinterlekene i Lake Placid i USA i 1932. Far hadde kjøpt en bygård i Karl Johans gate i Trondheim, hele familien flyttet nå til byen. Jeg hadde bestemt meg for å gå handelsveien.

«De’ e’ der framtida ligg», sa far

Så begynte jeg på Handelsgymnasiet i Trondheim.