En livshistorie fra «Vika»

Minner fra årene 1911 – 1986 fortalt av Birger Moan

HUSET JEG VOKSTE OPP I Kjelleren, kjøkkenet, kammerset, storstua,
soverommet, uthuset og strømforsyning
SKOLEGANG Skolevegen, lærerne og friminuttene
EGNE PENGER Grindgutt og fiskesalg
ARBEIDET PÅ GÅRDEN Mine arbeidsplikter, sauene, slakting og
matlaging
FRITIDSAKTIVITETER Sparkejern, ski, skøyter, foreninger, kinoen,
Sandfjæra, fredagskveldene, sankthans- og
pinseaften, sjøfyrfester og hobbymusiker
IDRETTSPLASSEN Dugnadsarbeid, inngjerdingen og
fotballkampene
MILITÆRTJENESTE Hestestell, maten, hårklipping, penger og
tidsfordriv
HOMMELVIK BRUK 1920 – 1957 Uling, fyrhuset, tømmeret, Tomta, flis, modd,
tørking av lasten, røverstreker, lønnsutbetaling
og økonomiske problemer
KRIGEN 1940 – 1945 Hommelvik Bruk, skogsarbeid i «Syndølin» og
tobakksavling
BUTIKKENE I VIKA Meieriet, Hommelvik Aktie Handelsforening,
Bragstad, Hegstad, Wahl, fruktbutikken i
Günthergården, ”Karen og Hilda”, Martha
Jensens kolonialbutikk og Pettersengården

HUSET JEG VOKSTE OPP I

Jeg ble født oppe i ”Stykket” som det het i den tida. Gata ble senere døpt til Johan Nygaardsvolds gt. Da jeg var to år gammel, flyttet vi til ”Lia” – ca. 2 km nordøst for sentrum. Det var i 1913. Faren min hadde da bygd et 1 ½ etasjes hus, Solberg. Vi kjøpte tomta av nabobonden, og den var full av skog og stein. Da tomta var dyrka opp, ble det en stor mur av alle steinene. Muren ble 80 m lang, ca. 70 cm bred og 1 m høy. Men dessverre så ble den ikke stående så lenge. Kommunen så seg nytte i det store steinlageret. De skulle steinsette grøfta langs veien. Som erstatning fikk vi en saunetting til gjerde.
Huset ble bygd av 3”-planker som ble laftet, plankene lå altså vannrett. Det var ikke annen isolasjon enn papp og utvendig panel. På innsiden hadde vi også papp og panel. Vi hadde enkle vinduer overalt. Første etasje bestod av gang, 2 rom og kjøkken. Andre etasje: gang, 3 rom og et langt kleskott som gikk over kjøkkenet.
Ved hovedinngangen var det bygd opp en veranda med skråtak til to sider. Den var oppsatt av seks 4”-stolper. Ca. én meter nedenfra gikk det en 2”-planke rundt verandaen ved siden av inngangen. Under den var det panelt med sprosser som hadde utskjæringer. Om sommeren når det var ekstra varmt, var det godt å sitte i skyggen og spise middag. Verandaen lå mot nordøst, og på hver side stod det en benk, og midt på golvet hadde vi et bord.

Huset i Lia

Før steingjerdet ble til, hadde vi også brukt en masse stein til å lage grunnmur til huset. Den ble laget bare av kuppelstein. Vi hadde kjeller under bare ett rom i huset. Det var én inngang til kjelleren og den var utenfra. I kjellerrommet var det plass til potetene og grønnsakene. Om sommeren oppbevarte vi melken der. Vi hadde også en lang hylle med netting foran. Om høsten ble den full av saftflasker og syltetøyglass. Vi hadde også smøret
lagret der, og nettingen var for lufting og hindre eventuelle besøk av små, gråe dyr. Når det nærmet seg jul, ble ølkaggen satt på plass og på den var det en liten messingkrane, så det gikk fort å tappe i en mugge. Om vinteren ble det en ekstra jobb å måke snø over kjellerluka så det ikke ble for kaldt i kjelleren.


Kjøkkenet var langt og smalt, og midt på den ene langveggen stod det en svart jernkomfyr. På den ene siden av ovnen var det en stekeovn og på den andre en varmtvannsbeholder med en messingkrane på. Det var ei luke oppå ovnene der vi fylte på vann alt etter behov. Faren min brukte barberkniv, så han måtte ha barbervann til enhver tid. Det var to kokehull som kunne reguleres med to-cm brede ringer, og ei lita luke som kunne tas opp med en krok. Den var av kobber. Kokehullet ble større og større etter hvert som vi tok av ringer.
Det var en messingstang foran ovnen og der hengte vi strømper til tørk. Under ovnen hadde katta plassen sin. Murpipa gikk bare en halvmeter under kjøkkentaket. Der var det en ”godsluke” som vi brukte til lufting. På den ene siden var det en sotluke og på den motsatte siden gikk det et svart rør, 15 cm i diameter. Det var ca. 1,5 m langt og gikk ned i ovnen. Ovnen ble feid én gang i uka. Ved ovnen stod det en vedkasse med lokk på. Den ble flittig brukt av nabokjerringene. De skulle ikke oppta noen stoler.
På den andre siden av ovnen stod det en vaskestol med et vaskefat som vi brukte å vaske oss i. Ved siden av vaskestolen hang en pyntehåndduk som var 60 cm bred og 60 cm lang. På den var det brodert med blå tråd. Det var brodert en mann med lue og en dame med hårruller, oppsatt med hårnåler. Hun bar på en kaffekjel. Øverst oppe stod det en tekst: ”Hva er det jeg ser, er det deg da Per?” Dette bildet skulle forestille mine foreldre.
Midt på kjøkkenet stod det et stort bord med en skuffe under bordplata. Den var nesten full av skjeer, kniver og gafler. Innerst i skuffen var det et lite rom der det var oppbevart et ulltrådnøste, stoppenål, trådsneller, synåler og ei knappenålseske. Under vinduet mot veien stod det en lang benk som gikk fra vegg til vegg. På den var det lagt en duk som var brodert med samme blåfarge som pyntehåndduken. Midt på benken stod det en terrin med blåe roser, og helt på enden av benken under kråskapet, stod oljelampen. Den var gjennomsiktig så en kunne følge med forbruket. Det var en messingskruve på siden av lampen.
På en annen vegg hang det et stort kaffebrett. Det så ut som om det var laget av sølv. Det var så blankpusset til enhver tid. Brettholderen var av tøystrimler. Vi hadde også en kopprekke på kjøkkenet. Den var 1 m høg og 1,5 m bred. Det var fire hyller i den med en lekt over midten på hver hylle som skulle holde tallerkenene på plass.
På kammerset i første etasje pleide man å ligge hvis noen var syk. Der hadde vi stående ei seng og en vaskestol. På den stod det et stort, rundt vaskefat av krus med høge sider. I fatet stod det ei 3-liters mugge med stor hanke. Fatet og muggen gikk i stil, med samme blomstrede mønster. Det var en ekstra fin håndduk som hørte med. Dette ble brukt bare av doktoren når han var på besøk. Det ble også lagt et heklet teppe på sengen når doktoren var ventet. Det var hvitt og i stil med sengforhenget som gikk nesten til gulvet.
Storstua var på bare 14 m². Det stod et ovalt bord midt på gulvet, og fire stoler. Videre hadde vi en kurvstol og to små kommoder. Det var ingen sofa, seksjon eller gulvteppe. Under bordet lå det en ballatium-bit på 5 m². Gulvet var lakkert. Veggene var malt mørkerøde med gule roser. Soverommet var i annen etasje. Der stod det uttrekkssenger med halmbonster, krafsullputer og tepper med tøyfiller som fyll. Vi hadde en ovn på hvert rom.
Det gikk ikke så lenge før vi bygde oss uthus med saufjøs, hønsehus, vedbod, størhus, innebygd do og en stor høylem. Vi anskaffet oss etter hvert 5 sauer, 1 gris og 15 høns. Vi hadde en stor panneovn i størhuset. Der kokte vi graut til grisen og hønene. Vi bakte også flatbrød på denne panneovnen. Om sommeren bodde vi i størhuset, for hovedbygningen ble leid ut til byfolk. Vi fikk 100 kroner for hele sommeren. Det var jøder og forretningsfolk som bodde hos oss. Det var ikke bare vi som leide ut hus, flere naboer gjorde det samme. Jeg husker fem familier som bodde hos oss, Tischer, Paltiel, Glikk, Abrahamsen og Mendelson. Lørdagene var helligdag for jødene. Da kunne de ikke gjøre noe for det var synd.
På utedoen var det en benk med to hull, et stort og et lite. På veggen på hver side av dobenken var det slått inn en stor spiker, og der var det hengt opp avispapir. På døra var det malt to bokstaver, WC, det betydde visstnok vannklosett. Om vinteren trilla vi ut gjødsla til potetåkeren og kålåkeren.
Året 1924 kom strømmen og vi fikk innlagt lyset. Det ble en stor begivenhet. Før satt vi i mørket mang en kveld og ropte til mamma at hun måtte tenne lampa. Vi hadde ikke råd til å bruke så mye parafin. Vi måtte spare og spare. Da vi endelig fikk strøm ble det kun én lampe midt under taket på hvert rom og én utelampe. Vi hadde kun 250W. Når vi slo på en del av lampene ”vippet” lyset. Når vi skulle ut i fjøset om kvelden måtte vi slå av en lampe eller to, men det var jo bedre enn oljelampa. Det gikk flere år før vi anskaffet oss en kokeplate. Det neste vi fikk var strykejern uten termostat. Det ble først i 30-åra at vi anskaffet oss radio. Nå i dag har vi jo både mixmaster, støvsuger, fryser, kjøleskap, vaskemaskin, elektrisk kappsag og farve-TV.

Skoleklassen

SKOLEGANG

Jeg var 7 år da jeg begynte på skolen. Vi gikk annenhver dag. Skolevegen var lang. Det gikk ingen skolebuss. Om vinteren gikk det ingen snøplog helt fram til der hvor vi bodde. Det kunne være en halv meter med snø og dype fonner til og med. Da var det fint med ”puttiser”. De gikk fra pluggaskoene til knærne. Når vi hadde slitt ut buksene våre, klippet vi 6 cm brede strimler og sydde om til puttiser. Når vi kom heim fra skolen, hengte vi opp disse på ei snor over ovnen til tørk. Så måtte vi bytte av oss skoleklærne.
Lærerne mine krevde disiplin. Jeg hadde ei gammel lærerinne. Hun var meget streng. De som ikke kunne leksene sine fikk sitte igjen. Det ble ikke så veldig lenge. Det var mest for å skremme. Vi hadde også en gammel lærer. Hvis elevene i storklassene var ekstra slemme, fikk de skoleris. De ble tatt med på skoleværelset der de fikk smake ”spanskrøret”. I småklassene nøyde de seg med å lugge i håret. Hvis ungene var uoppmerksom på gata, og ikke hilste på læreren, ble de tatt når de kom på skolen. Som straff brukte de å la ungene sitte inne i friminuttene.
Leiken i friminuttene bestod av å slå ball. Ute på skolegården stod det ikke en sykkel. Her var det et langt uthus, og i den ene enden var det avdelt et rom. Ved den ene veggen gikk det en trerenne som ble brukt bare av guttene. For pikene var det flere dorom. Når skoleklokken ringte, var det å springe til inngangen, der vi stilte opp to og to. Vi hadde hendene på ryggen til de to foran, så det skulle bli passende mellomrom mellom hvert par. Vi fikk ikke springe opp trappene. Vi hadde et langt spisefriminutt. Før vi skulle spise, sang vi bordverset: ”I Jesu navn går vi til bords, og spise, drikke, på ditt ord, deg Gud til ære, oss til gavn, så får vi mat i Jesu navn.”

EGNE PENGER

Da vi kom i skolepliktalderen, ble vi også opptatt av å tjene egne penger. Jeg var grindgutt i flere år. På den andre sida av Hommelvikhøgda, ca. 300 m før vi kom til Muruvik, var det en grind som gikk over hovedveien. Der gikk det et gjerde på den øvre og nedre side av veien, og der gikk det en masse kuer. Det var en av Hommelvikgårdene som hadde kutrø der. Vi var der og lukket opp grinda for bilene. De kjørende kastet ut penger til oss, 5, 10 eller 25 øre. Vi kunne være flere gutter der samtidig. Vi hadde hver vår tur. Det var ingen likestilling der, jentene fikk ikke være med på dette. Denne jobben var fortrinnsvis om sommeren.
Om høsten hadde jeg en annen jobb. Den besto av fiskesalg. De dagene jeg var fri fra skolen, tok jeg jobb hos fiskehandler Sverre Svendsen fra Ranheim. Han holdt til i kjelleren hos Johan Pettersen. Jeg møtte opp tidlig om morgenen med trillebår. Svendsen hadde da veid opp fiskepakker i forskjellige størrelser, og skrevet prisen på. Jeg trillet så rundt med trillebåra. Jeg hadde ruta innover Moan opp til Kasernen, en stor bygning som Meråker Bruk eide. Der bodde flere familier. Jeg trillet videre helt til Per Weisetaunet på Hommelvikhøgda. Vi hadde prosenter av salget. Det kunne bli 2-4 kroner for vendingen. Kundene var flinke til å handle med meg. Det var sjelden de ikke handlet. Røkt sild var en populær vare. Det ble for lite av den hver gang.

ARBEIDET PÅ GÅRDEN

Jeg arbeidet på ”Bruket” fra klokken halv 7 til klokken 5, og når jeg hadde spist, var det ut og begynne på mine arbeidsplikter på gården. Det var fullt opp å gjøre hver kveld utover våren og sommeren. Som nevnt hadde vi en gris. Den måtte ha mat. Vi kokte graut annenhver dag til grisen og hønene. Vi måtte ha flere tønner poteter til dyrene. Det var ikke så lite arbeid med potetene. Først måtte de bæres opp til fjøset for at de skulle gro. Deretter skulle de settes, hektes, siden hyppes. Så skulle de tas opp, sorteres og trilles i kjelleren. De fem sauene våre skulle ha nok høy om vinteren. Jeg slo gress overalt, noe fikk jeg også slå hos nabobonden.
Vi hadde ikke innlagt vatn. Vi måtte bære vatnet fra en brønn som lå ca. 80 m fra huset. Om vinteren måtte vi skufle snø nesten hver dag, for det var så mye vind der at det føyk igjen så fort. Da vi ikke hadde innlagt vatn, hadde vi heller ingen servant eller utslagsvask. Vi hadde to bøtter, en til reint vatn og en til søl-vatnet. Når den ene var tom, var den andre full.
Vi hadde sauene i skogen om sommeren, og når høsten kom var det å springe etter dem og få dem heim. Det traff seg slik at vi hadde fullt kjør henimot jul. Ingen kunne bli heime uten at alle saueeierne hadde fått tak i sauene sine. Vi var vel en 15-20 saueeiere som hadde sauene ute. De sauene vi hadde, holdt til i Høybymarka.
Seint på høsten, når sauene kom heim fra skogen, ble de satt ut om dagene. De ble bundet med et langt tau som var festet i klaven som gikk rundt halsen på sauen. Det var stemplet navn og adresse på dem så vi skulle kjenne dem igjen når de skulle hentes fra skogen. Disse klavene måtte vi bestille i Skjåk i Telemark. Vi bandt bare de voksne sauene. Lammene sprang aldri fra mora. Når nabobonden hadde kjørt inn kornet, fikk sauene gå fritt omkring.
Før sauene skulle slaktes måtte de klippes, de ble leid til størhuset der klippingen foregikk. Ulla ble pakket i strisekker og fraktet til Stjørdals ullspinneri, der den ble veid og taksert. Den ble byttet i ullgarn og ulltepper. En gang klippet vi ikke to voksne sauer. Vi tok vare på de to skinnene. Vi fikk de garvet og renset så de ble fine, hvite og rene. Ett av dem brukte vi i gyngestolen, og det andre ble brukt til teppe på golvet.
Når sauene skulle slaktes, stakk vi av. Vi ville ikke være tilstede. Da vi kom tilbake var de flådd og skinnene var hengt opp. Da de hadde hengt en uke eller to, kom Hans og ville kjøpe skinna. Vi fikk to kroner for voksenskinn, og en krone og femti øre for lammeskinn. Selv om det var store lammeskinn, gikk det ikke an å lure Hans. Jeg forsøkte en gang for moro skyld, men da tok han og rista meg opp. Han bandt opp alle skinnene i en bylt, betalte for dem, slengte bylten på nakken, og gikk.
Grisslakteren ble bestilt lenge i forveien. Det var i desember det skulle slaktes. Slakteren hadde fullt opp å gjøre på denne tida, 2-3 griser om dagen inntraff. Alt måtte være helt klart når han kom. Varmt vatn skulle han ha for å få av busta, og det var ikke lite som måtte til. Når slakteren kom, gikk han direkte til fjøset, og da måtte vi være klare med blodkoppen. Det måtte røres stadig i blodet så det ikke størknet eller klumpet seg. Når blodet var tatt og innvollene tatt ut, ble grisen lagt på fjøsdøra og gjort ren for bust. Deretter ble grisen hengt opp etter bakføttene i en stige.
Grisen måtte være kald før den kunne deles opp. Fjøsdøra var tatt ned og var klar før slakteren kom. Stigen var oppsatt. Slakteren ble alltid bedt inn på kaffe. Det var dekket på kjøkkenbordet. Det ble brukt ekstra mye godt når slakteren skulle ha mat. Når han var ferdig med kaffen, ble slaktet båret i størhuset og der ble det delt opp. Det ble to fulle bord, og det måtte ligge utover så det skulle bli kaldt. Vi betalte slakteren 5 kroner.
Matlaging var en viktig del av livet på gården. Vi var delvis selvforsynt med mat. Vi saltet ned alt sauekjøttet og likedan med flesket. Det ble mye spekemat. Vi kjøpte aldri brød på butikken. Vi bakte sjøl. Vi bakte av rugsikt, sirup, skummet melk og gjær. Som pålegg brukte vi ikke annet enn sirup. Utpå høsten gikk det mye på tyttebærsyltetøy. Eggene fra hønene hadde vi ikke råd til å bruke på brødskiva. De brukte vi i mat, for eksempel pannekaker. Vi bakte kaffebrød og da gikk det mye egg.
Kaffe brukte vi lite av, den var for dyr. En halv pund Salvador hadde vi lenge av. Vi tømte kaffekjelen for grugg en gang i uka. Når vi hadde besøk, skulle kaffekjelen tømmes for grugg. Den ble slått opp i en kumme, og tømt på kjelen igjen når de besøkende hadde gått. Med andre ord, vi kokte kaffe på gruggen.

Søskenflokken

FRITIDSAKTIVITETER

Sportsutstyr var det ikke rart med heime hos oss. Alt vi hadde var en kjelke. Etter at vi begynte på skolen anskaffet vi oss et sparkejern. Det var laget av en jernstang, 2×2 cm i firkant. Stanga var 80 cm lang og oppbøyd på den ene enden. Her ble det laget et hull der man festa et taug som var ca. 1 meter langt. Vi styrte med tauget mens vi sto på jernet med den ene foten og sparka med den andre. Jernet fikk vi laget i smia på Bruket. Torstein Pettersen, smeden, sa aldri nei til oss gutter.
Da jeg var 9 år gammel fikk broren min og jeg våre første ski. Det var et par furuski med lærtåbinding og fotreim bak. I 12-13 års-alderen ble det forandring. Faren min hadde bjørk lagret på uthuslemmen. Jeg fikk et skiemne og Edvard Brandslet laget ski til meg. Broren min fikk i mellomtida et par gamle hikoriski etter en nabo som hadde reist til Amerika (Kristian Wuttudal). Det gikk ikke så lenge før jeg falt og brakk skia, men det ble satt på
blikkbot, og jeg brukte skiene flere år etterpå. Jeg hoppet i den store Nonstadbakken på skiene. Martin Sæther målte hoppet til 33 meter. I 20-årsalderen fikk jeg tak i et par Hikoriski som var velbrukt. Med andre ord, de var helt runde under. Jeg fikk da Kåre Rygg til å høvle de ned, og fikk lagt ny såle under. De skiene hadde jeg også i mange år.
Naboen som reiste til Amerika gav oss også skøyter – et par skruskøyter og hurtigløpere uten sko. Bak på hælen på hurtigskøytene stod det igjen bare to nubber istedenfor tre. Vi brukte feitremmer og bandt de fast med. Vi hadde ingen skøytebane, så vi brukte veien. Det kunne også være noen isdammer på jordene.
I Vika var det flere slags foreninger. De borgelige hadde Arbeiderforeningens Hus, som det hette i den tida. Det ble senere kalt for Idrettens Hus. Turnforeningen hadde sine øvelser her, og likedan sine fester. En gang Høyre hadde et valgforedrag av Hambro der, satt Johan Nygaardsvold på første benk. De var godt kjent med hverandre da de begge var stortingsmenn. Slik var Johan Nygaardsvold. Ingen av de andre av Arbeiderpartiet hadde gjort det samme, til tross for at det var adgang for alle.
Folkets Hus ble bygd i 1915. Det var arbeiderne som tok seg av dette. Folkets Hus ble benyttet av alle foreninger innen Fellesorganisasjonen. I den tida ble Nyttårsvåkenatta feiret i Folkets Hus. Vi hadde Johan Nygaardsvold på besøk for å holde nyttårstalen. Det var i 1947. I talen sin sa han bl.a.: ”Det var i nettenhundreogtoogtredve. Æ bruke gammelmåten æ, æ går ut fra at dokk itj forstår nymåten ennå.” (nittenhundreogtrettito). Det ble stor latter i salen.
Kinoen begynte i 1921. Da var det bare stumfilmer. Musikken under filmen sørget Alfred Spets og Jarlfrid Bjerkan for, med fiolin og piano. Det kostet 25 øre for billetten, men den ble senere satt opp til 35 øre. Basarer, var det mange foreninger som arrangert for å få inn penger til forskjellige formål. Her sprang det jenter og gutter mellom benkene og solgte årer (papirstrimler med tall på). Det var 25 øre for en åre. Når de hadde solgt ut årene, satte de i gang lykkehjulet. Lykkehjulet var laget av tre og var ca. 1 meter i diameter. Det var meget spennende å se hvor hjulet stoppet. På basarene pleide de også å selge nummer på en fruktkurv. Det kostet 10 øre for et nummer. For å beholde folket lenge ventet de alltid tilslutt med trekningen av fruktkurva. På basarene var det også Alfred Spets og Jarlfrid Bjerkan som sørget for underholdningen.
Om sommerkveldene gikk det mye på fotballsparking for oss guttene. Det var også mye bading i Sandfjæra. Før i tida var det en fin gressvoll helt ned til sjøen, med flere store bjørketrær på heile området. Om sommeren når det var på det varmeste, lå vi der i skyggen, spilte reisegrammofon, drakk brus og spiste ”medbrakt”. Dette var i 30-åra. Om søndagskveldene var det en fast regel at vi møttes på jernbanestasjonen til 10-toget. Deretter gikk turen opp Solbakken. Det traff seg flere ganger at vi fikk tak i Håkon (Byberg) med trekkspillet til å spille til dans. Noen ganger spilte han ved Sandlåven (ved foten av Solbakken) og noen ganger i Sandfjæra.

Sandskogen

Om fredagskveldene møttes vi ungdommene ved Pettersens fruktbutikk. Om høstkveldene pleide det å være tombola der. Vi trakk nummerlapper fra ei tønne. Det var forskjellige foreninger som hadde tombola. For å samle folk hadde de satt opp høytalere utenfor butikken. Vi hørte Book-Jensen synge på lang avstand: ”Når kastanjene blomstrer i Bygdø allé, kan mangt et under skje.”
Fredagene var lønningsdag i den tida. De som var så heldige å ha arbeid og få utbetalt lønn, brukte å gå på kafeen. De arbeidsløse stod nede i kafégangen og bommet sigarettstumper. Blant dem stod det også noen som hadde ”noe” å selge. De pleide alltid å ha kapper på seg for å skjule eventuelle varer de hadde med seg. Det varte ikke så lenge før kundene var der, og da spaserte de til stasjonen, én om gangen til avtrædet, for å fikse handelen. Vi hadde god utsikt fra kafévinduet. Umiddelbart etter kom de opp til kafeen og kjøpte to halve sitronbrus for å ”blande”. For å kamuflere dette, kjøpte de også kaffe og kake. Grammofonen gikk for full musikk til kl. 21 om kvelden. Da stengte kafeen.
Om sankthans- og pinseaften arrangerte hornmusikken utflukt med dans på Damgjerdet og Damhaugan. De marsjerte til disse stedene og spilte så det ljomet over hele Vika. På pinseaften var det en fast regel at vi laget et ekstra stort bål. Vi guttene moret oss med å kaste kvist på bålet og vi sprang også opp i skogen for å finne rått bar til å legget på. Slik greide vi å røyklegge hele Damgjerdet. Vi var en gjeng gutter, i pluggasko og bekksømsko, som sparka fotball på disse kveldene. På området var det rester av en mur etter en gammel husmannsplass under gården Karlslyst. Rett nedenfor denne muren rant det en liten bekk som vi benyttet oss av når vi var tørste og svette etter fotballkampene. Likedan var det fint å få vaske seg hvis vi hadde falt i ekskrementene etter kyrne og sauene som hadde beitet der.
De voksne var samlet lengre oppe der det var musikk og dans. Når det ”medbrakte” tok slutt hos de store guttene, var også festen slutt. Da sprang vi ned til bekken for å hente vatn til å slå på bålet, det var en ordre fra de voksne. Sola var nå kommet fram mellom grantoppene og småfuglene kvitret i trærne. Gutter og jenter omslynget hverandre og gikk sakte nedover bakkene. Vi guttene sprang fort forbi.
Om høstkveldene var det også noen tilstelninger som vi kalte for sjøfyrfester. Det var mannskapene på båtene som arrangerte. I den tida var det ikke noen transport med biler og trailere så det var mye båttransport. Det ankom flere båter for uka. Da ”Corvus”, ”Tronda” og ”Delfinus” ankom, var det sikkert det ble fest. De arrangerte festene i Lillesalen i Folkets Hus. De leide bare en trekkspiller til musikk. De hadde tre å velge mellom: Håkon, Erling og Harald. De hadde en fast pris for kvelden, og det var 10 kroner. Men de spilte bare til klokka 12, og da var det slutt. De betalte 20 kroner for leie av lokalet. Det var gratis inngang for alle og alle var velkommen. Det var ikke noe problem med annonseringen av festene. Båtene tutet flere ganger når de kom utpå fjorden. ”Tronda” hadde også en særegen tuting og alle kjente denne tutingen. Da var det bare å stelle seg og forberede seg på fest. Merkelig nok var det aldri bråk og krangel på festene.
I ungdomsårene var jeg hobbymusiker. Jeg var med og spilte i en trio, og vi hadde mye spilling i jula. Vi fikk 15 kroner og bilskyssen dekt for en spilling. I tillegg fikk vi julemat hele natta. På én fest fikk vi også så mye maltøl vi ville ha. Det var på Ljosheim i Hegra. Et helt meierispann med maltøl bar de opp på scenen. Det var vel lovlig å brygge maltøl. Det var flere som ville spandere noen “blanke” varer, men vi holdt oss til maltølet, det greide seg godt til oss.

IDRETTSPLASSEN

I 1924 ble Hommelvik Idrettslag stiftet. De hadde ingen idrettsplass og det første de måtte gjøre var å anskaffe seg en. Så vidt meg bekjent så var det visst kommunen som fikk det oppdrag å forhandle med Reidar Jenssen om muligheten til å få kjøpt et areal på Mogjerdet under Klokkatihaugen. Dette gikk i orden. Kommunen kjøpte arealet på den betingelsen at idrettslaget skulle betale en sum for året til kommunen. Dugnadsarbeid måtte til. Det var ingen maskiner å hjelpe seg med, man hadde bare hakker, spader og sluskbårer. Det gikk således flere hundre arbeidstimer før de kunne planere til fotballbane. Lengderetningen gikk i øst-vest, med et mål mot Løfta og det andre mot Johannes Myhre. Det var ikke få ganger de måtte hente ballene i hagen til de nærmeste naboene.
Det var mye arbeid med inngjerdingen av idrettsplassen. De bygde et vel to meter høyt gjerde rundt hele plassen. Bak målene var det ei lita dør i gjerdet som de brukte når de skulle hente ballen når den hadde gått over gjerdet. På vestsiden av Folkets Hus, var det en stor port og i porten var det ei dør. Døra ble mye mer brukt enn selve porten. Ved siden av porten var det et lite hus på ca. en kvadratmeter der de solgte inngangsbillettene til fotballkampene og andre arrangement. Portene hadde de bare opp når det var innmarsj med hornmusikk i spissen. Jeg skylder å opplyse, hvis noen har interesse av det, at alle materialene til gjerdet ble kjøpt oppi Selbu. Noen år senere ble idrettsplassen utvidet slik at lengden på den gamle ble til bredden på den nye, og målene ble flyttet til nord-sør retning. Banen ble således nesten dobbelt så stor.
Tross den store arbeidsledigheten, ble det ganske mange tilskuere til fotballkampene. Noen satt riktignok på ”gratishaugen”, det var Klokkatihaugen mot sør. Gratistilskuerne satt oppe på toppen av haugen når kampen begynte, så flyttet de seg nedover etter som kampen skred fram. Når vi var kommet ut i den andre omgangen, og billettsalget var slutt, var de kommet inn på banen.
Den første store fotballkampen jeg husker var mellom Hommelvik Idrettslag og Oslo Bylag, hvor Hommelvik tapte 19-0. Hommelvik ble etter hvert et meget godt lag. Et år nådde laget til 5. runde i arbeidermesterskapet. I den tida var det splittelse mellom de borgelige og de andre. Etter utvidelsen av plassen ble det også en skøytebane som ble mye besøkt. Idrettsplassen ble også leid ut til forskjellige underholdninger, til musikkstevner, sangkonserter, sirkusforestillinger og tivoli.og 17. mai var vi samlet der til idrettsleiker og ikke å forglemme bedriftskampene mellom Hommelvik Bruk, Hommelvik Transportforening, Hommelvik Samvirkelag, Hommelvik Skog og Land, Hommelvik Sag og Tomt, Nygården o.s.v. Disse kampene var de mest populære og samlet mest publikum. I 1960-årene ble gjerdet rundt idrettsplassen revet. Det begynte å bli ganske falleferdig. Dessuten hadde ungene revet ut mange av bordene. Det hadde ingen hensikt å bevare det da det aldri fikk stå i fred.

MILITÆRTJENESTE

I 1931 fikk jeg innkallelse til militæret. «Å trekke lodd» kalte de det. Jeg skulle møte opp klokken 10 i Idrettens Hus for å bli legeundersøkt, målt og veid ble vi også. Idrettens Hus lå akkurat der barnehagen nå ligger. Jeg var spent og nervøs da jeg hadde kledd av meg og skulle inn til legen. Det var ikke for at jeg trodde at jeg var syk, men spent på hva de fant ut hva jeg dugde til, om jeg ble «stridende alt» eller «ikke stridende». De «ikke stridende» fikk være på kjøkkenet og skrelle poteter. De spurte: «Hva har du lyst til å være i militæret?», «Må jeg «æksere» har jeg ikke noe lyst til hestestell. Jeg har aldri hatt noe med hest å gjøre.», «Ja, men da er det på tide at du lærer deg det.» Jeg trodde at han bare spøkte. Jeg ble «stridende» artillerist nr. 803 og fikk ansvar for hester.
På mai året etter var tiden kommet. Da reiste jeg med toget til Stjørdal og trasket til Øyamoen for å være der i tre måneder. En av de første dagene ble noen kamerater og jeg kommandert til å reise til Ronglan for å hente hester. Da vi kom til stasjonen, var det mange bønder som hadde møtt opp med hestene sine. På gårdene ble de kalt for tjenestehester. Jeg fikk utlevert to hester som jeg skulle leie inn i jernbanevogna. Jeg hadde aldri i mitt liv leid en hest før og var redd for at de kunne trampe på føttene mine. Da toget gikk utover til Stjørdal, måtte vi også stå inne i vogna og passe hestene. Da vi kom til Stjørdal leide vi hestene opp til Øyamoen, der stallene stod.
På Øyamoen måtte vi stå opp klokken seks om morgenen for å stelle hestene. Vi brukte en myk stålkost når vi pusset hestene. Vi ga dem havre for at de skulle holde seg i ro. Vi var i stallen til klokken sju, så gikk vi og vasket oss, og først ved åttetiden ble det mat. Jeg fikk en hest fra Ronglan som jeg passet hele tiden. Jeg hadde den samme hesten på utmarsjer. Det var tre hester som drog kanonene. Den første i spannet var forhest, den andre mellomhest og den nærmest kanonen var stanghest. Når vi var ute og kjørte, satt vi på hver vår hest, og ble kalt forkusk, mellomkusk og stangkusk. Vi kjørte til Frigården oppi Lånke. Der hadde vi kanonøvelse. Vi ble opplært til å betjene kanonene alle sammen.
En gang hadde vi utmarsj til Kongsgården i Trondheim. Vi marsjerte da fra Øyamoen med militært musikkorps i spissen. Jeg red i spissen med befalet for jeg var oppasser til kapteinen. Det ble tatt et bilde av oss som var i teten, av fotograf Simon Engen i Nordre. Noen dager etter var jeg i byen og fikk se bildet utstilt i vinduet. Langs veien stod det mye folk som hadde interesse av å se på oss. På Midtsanden ved Aunegården var det hvilepause.
Da kom kapteinen og leverte hesten sin til meg for at jeg skulle passe på den også. På Kongsgården ble det slåssing mellom to hester. Den ene ble så ødelagt at den måtte slaktes. Det var helt umulig å skille dem ad, det var livsfarlig. Den ene av hestene var godt kjent for sin oppførsel fra før av.

På hesten


Maten til frokost pleide å være kakao kokt av skummet melk, kanskje var den spedd med vatn òg. Vi fikk meget grov stomp og til pålegg fikk vi sirup. Det var dårlig mat. Middagen bestod av kvit lapskaus og fisk to ganger i uka. Klippfisk, som vi kalt for flyfisk, var nesten ikke menneskeføde. Flere av oss gikk på marketenteriet og kjøpte oss mat der. Marketenteriet var utsalgsboder som lå innenfor militærområdene. Spisesalen i brakka var møblert av ett langt bord og to benker av tre, med plass til ca. 20 soldater. Det var flere brakker, men bare ett stort kjøkken. Det var to kokker, men soldatene hjalp til med å skrelle poteter og å vaske opp.
Jeg lærte hårklipping mens jeg var i militæret. Den første jeg klippet var fra Rennebu. Han hette Ingebrigt Hårstad og var en stor, kraftig gutt. Han spurte om jeg kunne feie av litt hår. Jeg svarte at jeg aldri hadde klippet noen. «Det har ikke noe å si hvordan jeg blir, det må nå være første gang en gang. Kam har æ sjøl.» Jeg syntes det var bare moro å forsøke meg. Vi gikk og fikk låne saks og en stol, satte oss ute ved veggen og gikk i gang. Jeg var litt nervøs for at jeg skamklipte han. Han ble ganske bra, men jeg tror jeg holdt på over en time.
Dagen etter kom Otto Øvre fra Hommelvika og fikk høre at jeg hadde klippet han Ingebrigt. Han var godt fornøyd med klippingen min, så jeg klippet han òg. Etter hvert ble det flere og flere kunder, så når jeg sluttet med eksersisen kunne jeg nesten ta svenneprøven. Jeg tok aldri betaling, men fikk spandering av sviskegrøt eller kaffe. Apropos hårklipping, da jeg kom heim etter militærtjenesten fikk jeg flere kunder i hårklipping. Blant dem flere naboer, onkel Gustav og ikke å forglemme min bestefar
Martin. Når jeg klippet barten, måtte han ha speilet. Han var så redd for at jeg skulle ta for mye av den.
Da jeg ekserte, hadde vi 25 øre dagen i lønn. Det var lite å bli rik av. Vi hadde mye bruk for penger, da vi kjøpte oss mye ekstra mat, og røyk måtte vi også ha. Det var ingen som sa at det var farlig å røyke på den tida. Det gikk også penger når vi hadde permisjoner. Det var en fra Hommelvik som greide å spare de pengene han tjente i militæret, han gikk heim bestandig og hadde derfor aldri reiseutgifter. Jeg husker en gang da jeg hadde perm at jeg sparte reiseutgiftene jeg også. Det var den gangen at jeg red heim på hest. Det var bare én dags perm, og vi i artilleriet fikk låne hestene i helga.
Om kveldene var vi helt fri. Da kunne vi gå på bodene og kjøpe oss kaffe. Det var billig, 15 øre for en kopp og 10 øre for et stort kaffebrød. For en tallerken sviskegrøt med fløte betalte vi 50 øre. Det var ikke noen biltrafikk på den tida. Som tidsfordriv red vi til Skatval og Hegra. Men dessverre så ble det slutt med dette. Bøndene som eide hestene så at vi plaget hestene med trav. De klaget, og det ble slutt med dette med en gang. Nå måtte vi fordrive tiden med andre ting til rosignalet gikk klokken ti om kvelden. Da var det å stille på linje før vi kunne gå inn i brakka og legge oss.
Noen fordrev kveldene med pokerspill. De satt i koffertrommene nesten hele natten og spilte kort. Jeg har aldri vært interessert i pokerspillet før, for jeg forstod faktisk ikke noe av det. Men nå lærte jeg det ved at jeg så på kameratene mine. Min beste kamerat, Ingebrigt, var en fenomenal spiller. Jeg kan huske fra tiden i koffertrommet: Ett par, to par, tre par, fullt hus (3 like og 2 like), tress, straight, straight-flush og firetall. Jeg kan også huske kronesedlene som ble brukt, enkroneseddelen var blå, tokroneseddelen var rød og femkroneseddelen var blågrå.
Vi så fram til onsdagskveldene og søndagskveldene for da var det dans på Øyamoen. En oktett spilte ofte på disse festene og den var meget populær. Dansen ble tidlig slutt, men damene gikk og lurte lenge etter dansen. Det var ikke mange som tok sjansen på å stikke ut gjennom vinduene etter at rosignalet hadde gått om kvelden. De visste at det ble kakebu eller ekstra vakt. Når vi gikk vakt, var det flere hundre meter vaktrute, så det gikk an å lure vakta. Jeg tror ikke de brydde seg noe om det heller om de så noen stakk av. Men det var meget risikabelt i tilfelle en offiser oppdaget noe.

HOMMELVIK BRUK 1920 – 1957

Da jeg var 15 år gammel begynte jeg på Meraker Bruk som senere ble til Hommelvik Bruk. Det var sagbruk, høvleri, stavskjæreri og produksjon av kassemateriell. De drev også en tid og laget tønner. Vi begynte arbeidet på Bruket klokken halv sju om morgenen. Frokost hadde vi fra klokken ni til halv ti, middag fra klokken ett til halv tre. Arbeidet var slutt klokken fem om ettermiddagen. Det var ingen stempling verken da vi kom eller da vi gikk.
Bruket ble drevet med dampkraft. De produserte steam som ble benyttet til uling ved arbeidsdagens begynnelse og slutt. Dette foregikk i fyrhuset, som lå i sydenden ved Saga. Ulingen var jobben til fyrbøteren. Det var to vaiere som hang ved inngangsdøra. Når vi trakk i den ene gikk den andre opp, og da var ulingen i gang. Den varte til vi trakk i den andre. Som regel var det først en kort uling og deretter en lang (2 – 3 sekunder imellom). Den tida jeg arbeidet ved bruket, var det fire – fem forskjellige menn som hadde denne
jobben. Blant disse var det en som hette Søberg. Han var den første jeg husker som brukte å ule ekstra lenge. Når det ble mye kortere uling sa folk: ”Nå er Søberg blitt syk igjen.” (Han var plaget av astma.) En høstdag vi var på tyttebærtur ble vi så opptatt av bæra at vi glemte at vi skulle heim til en bestemt tid. Heldigvis var det nordavind den dagen så vi kunne høre ulingen fra Bruket klokken fem. Vi var sikkert 4-5 km fra Bruket, men vi hørte ulingen godt.

Saga


Fyrhuset var bygd opp av betong, og det var brukt teglstein til selve ovnen. Det var to svære rom for vedinnlegg med to dører som var 2-3 m høye og 1 ½ m brede. Vi fyrte med avfall (flis) fra Saga og Høvleriet. Disse ble kappet i 60-70 cm lengder og kjørt utenfor fyrhuset til tørk. Senere ble de lagret i fyrhuset. Det kunne bli både to og tre favner noen ganger. Fyrhuset hadde mye besøk, særlig om vinteren. Her var det bestandig godt og varmt, ca. 30 grader. På veggen var det en stor klokke. Arbeiderne hadde liksom til ærend å se hvor mange klokka var. Det var ikke mange som hadde råd til å ha klokke på arbeid. Samtidig benyttet de anledningen til å ta seg en røyk, de som hadde behov for det. Det var forresten forbudt å røyke inne på Brukets område.
Maskinrommet lå ved fyrhuset med dør imellom. Der var det strengt forbudt for uvedkommende. Maskinisten var en tykk, svær kar som man kunne bli redd bare man så han. Han hadde ofte ærend i fyrhuset, for det var mange kontrollglass ved fyrveggen som skulle passes. Da var vi snar til å stikke av. I forbindelse med fyrhuset var det også en murpipe på ca. 35 m som er revet for lenge siden. Fyrhuset skaffet kraft til hele Bruket og varme både til Sliperiet og Spisebrakka. Når de feide kjelen (kjelesjau) var det helt stopp ved Bruket.
Tømmeret til Bruket kom sjøveien. En stor slepebåt kom med store slep, flere tusen tømmerstokker etter seg. Vel fremkommet ble tømmeret sortert. Det var lagt lenser med flere sorteringsrom. Lensene var av tømmerstokker som var lenket sammen med kjetting. Tømmeret ble fraktet til Saga på en kjerrat, det vil si en rekke akslinger med tagger på som ble drevet av en lang kjetting. Akslingen var festa til to hjul med spor i, som gikk på skinner. Det var lagt et ca. 2 m bredt tak over kjerraten, så den ikke skulle snø igjen om
vinteren. På Saga var det tre rammesager og en sirkelsag. Når tømmeret hadde gått igjennom rammesagene, gikk det videre til “kanting”.
Da var plankene og bordene ferdig til opplessing på traller. Det var to hester som dro trallene ut på Tomta. Her var det fem plankebærere som tok seg av lasten og bar den på stablene. De hadde lærpute på den ene skuldra og spak på den andre, som skulle fordele tyngden til begge skuldrene. Spaken brukte de også til å legge plankene på plass med. For å komme i høyden på stablene måtte de ha tre bukker med forskjellige høyder. Det ble lagt “vandringer” på disse bukkene. 3” x 9” brukte de til vandringene, og de var 6 m lange. Stablene kunne bli 5 m høye. Om vinteren ble vandringene glatte. Da måtte en gutt være med og strø sand på dem. Da jeg begynte i denne jobben fikk jeg 65 øre per time. Dette var i 1926.

Arbeidsstokken ca. 1930

På Tomta var det stor virksomhet. Der var det 15-20 stykker som arbeidet. Det var mye utskiping med fartøy. Tre til fire fartøy var det til stadighet som fraktet last til Bergen i vest og til Vadsø i nord. Vi fraktet også mye last til England. Da var det dampbåter som tok opptil 300-400 standard. Det var 4 arbeidslag à 4 personer som målte og kjørte ut. All uhøvlet last ble håndkappet. Vi var to mann på hvert lag, og det kunne være flere lag når storordrer skulle ut.
Ved kapping sto én på stabelen og kappet rotenden, og den andre stod nede og kappet toppenden. Han hadde en renne med hakk i for hver fot. Det måltes i fot på engelsklastene. De hadde akkord på dette arbeidet. Da de sto og kappet heile dagen, måtte de slipe saga ofte. De satt i måltidene og slipte sagene. Om sommeren, når det var fint vær, satt de ute der de arbeidet og spiste. De la matpakkene fremfor seg. Han Martin måtte skynde seg å spise før kråka tok all maten fra ham. Kråkene var så tamme at han kunne ta på dem.
Fra Saga ble det også mye flis. Den ble opplastet på jernbanevogner på flisrampa. Det ble 3-4 vogner per dag. De tok Ranheim Papirfabrikk seg av. Sagflisa måtte legges riktig på vognene så den ikke ramlet av under skifting. Det kunne føre til avsporing. Ranheim Papirfabrikk tok imot flis hver dag, men det traff seg slik noen ganger at de hadde ferie. Da måtte vi lesse av og lagre flisa selv, men de tok imot den senere. Da vi måtte lesse opp flisa på nytt på jernbanevognene, ble dette ekstra utgifter for Bruket. Vi fikk 5 kroner for vogna. Det var et dagsarbeid, men det var dem som lesset den opp på halve tida. Det var flere favn på vogna. En gang hadde vi mange favn på lager. Det var i mellomjula. Da brukte vi å ha fri fra arbeid. Så ble det spørsmål om noen hadde lyst til å lesse på noen vogner med flis for Ranheim Papirfabrikk. De kunne ta imot alt vi kunne skaffe. Det var mildvær og sluddbyger denne jula, men det var ikke vanskelig å få folk til dette. De hadde behov for å tjene noen ekstra kroner.
Etter saging ble det også mye kutter, det vil si spon og modd. Moddet ble kjørt med jernbanen til Levanger Meieri. Moddvognene måtte vi dekke med presenninger så det ikke tok fyr i dem. Det var damplokomotiver i den tiden. Det ble fyrt med kull, og det ble ikke så lite gnister. Presenningene hentet vi på Stasjonen like før vi skulle legge den på. Vi brukte håndvogn til å frakte dem med. På vinters tid kunne de være frosset sammen, og da ble det et svare strev for å få dem ut på vognene.
Levanger Meieri kunne ikke ta imot modd til enhver tid, så vi var nødt til å trille det ut på Tomta. Mesteparten av moddet ble fylt i store kasser som var satt på traller, og de ble kjørt på Tomta til fylling. Dette var enmannsarbeid. Han brukte en sluskbåre og trillet etter planker som var lagt ut. Moddkassen var ca. 4 m lang, ca. 2 m bred og bortimot 2 m høy. Prisen for å tømme en moddkasse var 4 kroner.
Tørking av lasten måtte skje fort siden det ikke var noe tørkeri på bruket. De kantsatte lasten med strø imellom hver flo. Når de var kommet høyt nok, dekket de med takbord. For å dekke over heile lastens lengde måtte de ha to lengder med passende fall for at vannet skulle renne av. Vi måtte således legge nederste lengda først og den andre til slutt. Det hendte en gang da Lars skulle dekke en stabel at han la øverlengda først og nedrelengda tilslutt. Da kan dere tenke dere hvorledes det ble. Umiddelbart etterpå kom formann Berg og så dette: «Ka har du gjort nå, min lilla poike?». «Det blir itjno regn lell.» svarte Lars. «Dette må du inte gjøra mer!» sa han og gikk.
Røverstreker var det mye av på Bruket. Vi som bodde langt fra Bruket, pleide å gå med mat til faren vår. Før vi kom til inngangen til Høvleriet var det et platå, laget av planker med 2-4 cm mellomrom. Da vi gutter gikk over dette platået fikk vi oss en dusj nedenfra. Det var to gærninger fra Høvleriet som hadde laget seg sprøyter av 1 toms springvassrør. De lignet på en sykkelpumpe, men var mye større. De fylte dem med kaldt vatn, men heldigvis spruta de ikke på oss når det var kuldegrader ute.
En dag hadde en arbeider tatt med seg en strisekk som han skulle plukke ved i, for å ta med seg heim. Han plukket full sekken i frokostpausen for at den skulle være klar når han skulle gå heim i middagspausen. Da han skulle hente sekken satt den fast i golvet. Han rev og slet, men fikk den ikke løs. Til slutt plukket han vedkubbene ut av sekken. Da viste det seg at noen hadde spikret ei bred fjøl i botnen på sekken og fast i golvet, og etterpå lagt oppi veden igjen.
Om fredagskveldene var det lønnsutbetaling. Vi ble oppropt i det ene kontorvinduet. (Kommunen har nå overtatt dette lokalet og det tjener nå som aktivitetssenter for pensjonistene i Vika.) Lønna ble utdelt i blikkbokser. Utenfor kontoret stod også to som ikke arbeidet på Bruket. Det var ”Brødrene Alkohol” som stod der med trekkspillet og banjoen. De fikk ikke lønna i blikkbokser. Det lå en stor hatt og noen ganger en lue framfor dem. Når oppropet begynte, satte de i gang: «Det er rokken som spinner i stuen.»
I 1930 fikk Meraker Bruk store økonomiske problemer og det var planer om å legge ned bedriften. Hva skulle vi ca. 100 arbeiderne gjøre? Vi kunne ikke bli arbeidsløse. Hvis så skjedde, ble det et fryktelig tap for kommunen. Det ble ikke så lite skattepenger de gikk glipp av. Olaf Svingen fikk i oppdrag å reise til Johan Nygaardsvold i Oslo. Han var stortingsmann. Omgående reiste han og la fram saken for Nygaardsvold. Tanken var at vi arbeiderne skulle ta over Bruket, men da måtte vi ha driftskapital. Resultatet av konferansen med stortingsmann Nygaardsvold var at vi fikk 800.000 kroner i lån, med kommunen som garantist. Vi var da klar til å ta over bedriften.
Det ble utskrevet 50 aksjer, og jeg ble den yngste aksjonæren. Vi hadde mange aksjonærmøter. I vedtektene ble det skrevet bl.a. at arbeiderne måtte gå med på 20% trekk i lønna hvis vi skulle ha muligheter til å drive. Beløpet skulle godskrives hver arbeider, og i tilfelle drifta gikk bra, og det ble penger til gode, skulle arbeiderene få igjen det som var godskrevet. Bruket gikk så bra at trekket ble satt ned til 10%.
Den tida vi var arbeidsgivere, ble vi strøket av Fagforbundet fordi vi ikke fulgte vedtektene, det vil si vi hadde gått med på trekk i lønn. Vi starta da ei egen forening som fikk navnet «Hommelvik Bruks Fagforening». Vi ble til og med kalt for «gulgjengen». Det var takken for at vi sparte kommunen for tusener av kroner.
Arbeiderne drev Bruket til midten av 1950-årene. Da fant vi ut at vi ikke kunne drive lenger. Det hadde skjedd en enorm utvikling med sagbrukene på denne tiden og det måtte investeringer til for å modernisere. Meraker Bruk viste nå interesse for å ta tilbake bedriften. Vi hadde da penger til gode etter vi hadde betalt våre forpliktelser. Vi fikk hele våre innskudd utbetalt, for mitt vedkommende 5000 kroner. Jeg kan opplyse at noen år før vi sluttet, gikk Bruket med overskudd, så trekket ble opphevet.

Plankbærere

KRIGEN 1940 – 1945

5.april 1940 ble det krig. Tyskerne okkuperte Norge. Oppropet lød at arbeidet skulle gå sin vante gang. Det gjorde det også ved Hommelvik Bruk. Tyskerne kom på Bruket og ville kjøpe last. De skulle bygge ut flyplassen på Værnes. Det ble innkjørt jernbanevogner og det ble opplesset last direkte av stablene. Det skulle gå med lynets fart. Vi fikk ikke tid til å måle lasten. Vi tok gjennomsnittslengder, og passet godt på at vi ikke tok for korte lengder.
Det ble også hentet last med biler. De hadde generatorer på bilene sine, og det ble fyrt med «treknott.» Vi kunne ane sabotasje: De som hentet 3-tomsplanker tok bare tre planker i høyden. Når de hentet bord, la de bare jamt med karmen, med andre ord et fjerdedels lass. Det hendte at de tok på seg ekstra kjøring for nordmennene også. En arbeider på Bruket skulle ha fraktet murstein opp til Mostadmarka. Han holdt på å bygge en hytte der. En av de som kjørte for tyskerne tok på seg dette midt i arbeidstida, til tross for at han hadde timebetaling av tyskerne. Det ble således ekstrafortjeneste til vedkommende sjåfør. Dristig gjort forresten.
Tyskerne syntes det gikk for seint med lastingen. De sendte en gjeng med russiske fanger fra Midtsandan og Forbordsleiren. Vi ble godt kjent med dem. Jeg ble spesielt kjent med én, som jeg hjalp med å skaffe mat. Som takk for hjelpa fikk jeg en «papiroskaborgsjiha» (tobakkseske), med navnet mitt og adressen min inngravert. Denne esken har jeg enda. Jeg husker han sa: «Njet arbot Dortsland.» (Ikke arbeid for Tyskland.)
All lasten tyskerne skulle ha, var det ingen rasjonering på. De norske fikk en tiendedels standard per mnd. Det var helt umulig å få bygd seg for eksempel en hytte de første ukene av krigen. Vi greide å lure tyskerne når det gjaldt å levere til mannskapene på fartøyene. De fraktet last til tyskerne. Vi fikk således anledning til å levere urasjonert til mannskapet, og vi fikk til gjengjeld kjøpe så mye fisk vi trengte. En gang fikk vi kjøpe en hel tønne med fin uer. Tørrfisk var populært også.
Da det ikke var mer last igjen på Tomta, benytta de den til å lagre lemhus som skulle brukes til brakker. Det kom flere jernbanevogner for uka. Det var også medsendt tilbehør som hengsler og ekstra med spiker. Verktøy som borvinder og hammere var også med. Det var ikke så lite som forsvant under avlessing. Der var det stor sabotasje. Når dette arbeidet pågikk, var det vakter som stod på noen stabler, og hadde god utsikt over oss.
Når vi var ferdige med dette arbeidet, måtte det gjøres noe, for tyskerne var opprådd for last. Vi ble utskrevet til skogsarbeid for å øke tømmerforsyningen. Vi hadde valget, enten ta skogsarbeid eller bli sendt til Nord-Norge og arbeide for tyskerne der. Jeg valgte tre vintre med skogsarbeid i «Syndølin». Vi var seks mann som reiste til Syndølin. Vi fikk da ekstra rasjoneringskort på alt – kjøtt, flesk, mel og brød. Vi fikk kjøpe så mye melk vi trengte på de to gårdene hos Andreas og Hans. Det var førsteklasses god luft, den var det heller ingen rasjonering på. Syndølin ligger 12-13 km fra Sona stasjon. Vi tok toget dit opp. Da vi kom fram, stod Andreas der med hesten og ventet på oss. Han kjørte provianten vår, og det ble full last på «slean». Vi gutter gikk på ski.
Vi var heime en gang hver 14. dag for å proviantere. Andreas sviktet aldri, han var alltid presis. Vi reiste heim på fredagene på kveldstoget. På lørdagen skulle vi handle, og om ettermiddagen måtte jeg i vedbua og sage og hogge ved. Dette holdt jeg på med til langt på kveld. På søndagene lå vi til middagsmaten var ferdig. Vi reiste oppover igjen mandags
morgen. Da vi kom tilbake til «kåken» var det rimet innvendig, og det var ikke noe rart. Når det var klarvær og vi lå i koia, kunne vi se stjernene gjennom sprekkene ved murpipa. Det første vi gjorde før vi tok av oss ytterklærne, var å fyre opp. Rolf bar inn ved, Sverre ”kaura” og Alvin tente opp. Ragnvald og jeg gikk i skogen og fant tørrgran som vi la utafor kåken til senere bruk, og Oskar tok seg av karbidlampen.
Bruket gav oss 5 kroner per dag i godtgjørelse for maten og 5 kroner i forskudd på hugginga. Når oppgjøret forelå, ble vi skyldig Bruket de fleste av oss. Vi hadde ingen interesse av å arbeide og tjene penger da det ikke var varer å få tak i. Når vi hadde nok til billetter og det lille vi fikk på rasjoneringskorta våre, var vi fornøyde.
En vare hadde jeg nok av, og det var tobakk. Jeg prøvde meg på tobakksavling selv. Jeg fikk tak i planter hos en gartner på Stjørdal og satte 200-300 planter. De ble bortimot to meter høy. Jeg tørket dem på uthuslemmen så de ble helt brune og fikk dem foredlet på en fabrikk i Trondheim. Tobakken ble som vanlig tobakk, men ikke så fin i smaken. Jeg fikk den igjen i alminnelige pappesker. Jeg ble bydd 50 kroner for en eske, men jeg solgte ikke en eneste eske.
En fordel hadde vi oppe i Syndølin. Vi ble godt underrettet angående krigen. Men jeg ble nesten lei av å høre fra London. Meldingene fra krigsområdene sa at tyskerne gikk stadig framover og Øksnevad lovte og lovte at det skulle bli oppgjør. Blant annet skulle de som arbeidet for tyskerne ”huskes på”. De som tjente store penger måtte regne med, at når krigen var slutt, så var ikke pengene noe verdt. Men resultatet ble jo at de glemte dette. Det var nemlig slik under krigen at de som hadde penger i banken, ble nedskrevet en viss prosent. Disse pengene ble kalt for riksinnskudd. Det var vel meningen at de som arbeidet for tyskerne ikke skulle få igjen noe når krigen var slutt. Jeg fikk i alle fall alt utbetalt etter krigen. Det var penger jeg hadde spart før krigen.
Det var vel ganske bra for oss at de fra London ga utrykk for at krigen snart var slutt. Det smittet over på oss, men dessverre, det hjalp ikke så mye. Det gikk hele 5 år til det ble fred.

BUTIKKENE I VIKA


Det var ingen stor biltrafikk i Vika rundt 1920. Det var noen hestekjørere som kjørte ved fra bruket, og melkekjørere fra Hommelvikgårdene. Det var ikke melk å få kjøpt på kolonialbutikken. Det var et eget melkeutsalg, Meieriet som det hette. Det var melkeleverandørene som eide det. Vi kjøpte melka i spann. Vi kjøpte spannene på fruktbutikken. Det var tomme dropsspann og de var meget billige. De bedre stilte hadde aluminiumsspann.
Det var ikke noe sanitært på meieriet. Der stor det fire melkebeholdere bak disken på 30-40 liter hver. De var til nysilt melk, skummet melk og fløte. Det var to stykker til å bære inn melka fra lageret. Det var meget bløtt av melkesøl og vann på golvet til enhver tid. På vinters tid var gulvet meget glatt. De målte melka med ”øster-mål”. På veggen mot jernbanestasjonen var det et stort vindu. Der sto det et bord og to stoler. Der satt folk og ventet på melken. Vi hadde ikke sykler å henge spannene på. Vi måtte bære melken. Om sommeren måtte vi skynde oss å gå heim så ikke melka surnet.

Handelsforeningen – bygning


Den største forretningen var Hommelvik Aktie Handelsforening. Den var delt i seks avdelinger: kolonial, manufaktur, fisk, brød, kjøtt og fruktbutikk, men det var ingen jernvareavdeling. Dessuten hadde de bl.a. slakteri, bakeri og konditori. På kolonialen var det en lang vinkeldisk. På disken stod det mange vekter. De veide alle varene, mel, sukker, gryn, rosiner, svisker osv. Når vi skulle ha sirup, måtte vi ha med oss et spann. De veide den også.
Til og med lær veide de. Læret brukte vi til skosåler. Vi brukte å plugge fast sålene med treplugger som var 1 cm lange. Når skoene hadde revnet, kjøpte vi hvit skotråd. Så ”bækka” vi tråden så den ble helt svart. Bøtter, spann, vesker, ryggsekker og mange flere ting hang oppe under taket. De brukte en lang stang med en krok i enden, når de skulle ta ned varene. Midt på golvet i butikken stod det en svær ovn. De hadde ikke strøm, men fyrte med koks. En spyttekopp stod ved ovnen.
På brødbutikken var det to damer som ekspederte. De oppbevarte kringler, boller og kavringer i store trekasser uten lokk. Det var de samme damene som plukket i boller o.l. som også stod ved kassaapparatet og håndterte pengene. På kjøtt- og fiskeavdelingen derimot var det innlagt vatn, så de kunne vaske seg etter at de hadde tatt i pengene. På bakeriet hadde de en stor bakerovn. Bernt (Løvaas) sørget for veden. Den var lagret nedenfor hovedveien. Han brukte trillebår som han hentet veden i. Det gikk masse ved til bakeriet.
I andre etasje over brød- og kjøttbutikken var det en kafé som ble drevet av Handelsforeningen, men ble senere overtatt av Jørgine Jensen. Det var også 2-3 leiligheter i etasjen over butikkene. Der bodde bl.a. bestyreren og bakermesteren. Utenfor butikkene sto det ikke noen biler og sykler som det gjør i dag. Der stod det trillebårer og barnevogner. En gang i blant en hest med vogn. Vareombringing var et ukjent foretagende.

Handelsforeningen – betjening

Vi hadde flere forretninger i Vika på den tida. Kolonialforretningen Bragstad lå nedenfor gatekjøkkenet som er der nå. Denne forretningen hadde for det meste ”mostingene” som kunder. Her fantes alle slags varer. Foruten kolonialvarer hadde de sko, støvler, arbeidstøy, metervarer, forklær, bluser, jumpere og til og med ”liv” til ungene. Det var en slags vest med knapper på hver side for strømpebånd til å holde strømpene på plass. De varene handelsforeningen ikke hadde var det bare å gå til Bragstad å handle – han hadde alt. Bragstad fikk en brå slutt da butikken brant ned. Den ble ikke oppbygd for ekteparet som hadde drevet forretningen begynte å bli gamle. Manufakturforretningen Hegstad ble drevet av ekteparet Eidem. Den bygningen er nå i topp stand – nylig modernisert av den nåværende eier, urmaker Hagen, som også driver optikk.
Kolonialbutikken Wahl lå mellom Hegstad og Handelsforeningen. Handelsmann Wahl var en stor, tykk og koselig kar, som bestandig hadde god tid når vi gutter kom for å kjøpe angler og pistollapper. Om høsten var han ikke blid på guttene. Wahl hadde en stor eplehage, og den fikk ikke stå i fred. Etter at det ble mørkt og lampene var slukket, var guttene oppi epletrærne. Eplehagen er nå blitt parkeringsplass, og eies av Trondos. Etter at Wahl sluttet med butikken, tok ekspeditøren hans (Ivar Bye) over forretningen og eiendommen. Dessverre gikk han konkurs, og Trondos kjøpte eiendommen.
Fruktbutikken i Günthergården lå i kjelleren og ble drevet av en eldre dame. Vi kalte henne for Güntherkjerringa. Det var en snill dame. Vi fikk kjøpe sigaretter av henne, løs-sigaretter kalte vi dem. Hun tok 5 øre stykket uansett sorten: ”Westminister”, ”Cromwell”, ”Kapstan”, ”Teddy”, ”Motor”, ”Longa”. Vi kjøpte ”Longa” for de var 1 cm lengre enn de andre. ”Cromwell” var det mange gutter som kjøpte for det var et idrettsbilde i hver eske. Jeg husker noen av idrettsstjernene: «Tulla» Thams, Narve Bonna, Harald Økern, Einar Landvik Hofsbakken, og senere kom Lianbrødrene og Kjell Botn. Guttene samlet på idrettsmerkene og byttet seg imellom. Etter at Güntherkjerringa sluttet, tok en ungdom
over, Fridtjof Nystrøm. Han var fra Trondheim. Han er nå en stor sanger og bor fremdeles i Trondheim. Etter Nystrøm tok søstrene til Gerd og Otto Nilsen over. Den ene av de to ble gift med en hommelviking og bor fremdeles i Vika.
På hjørnet av Selbuveien og riksveg 50, der Hommelvik Matsenter nå er, lå fruktbutikken til Karen og Hilda. Denne butikken ble drevet av Karen Sollihaug og Hilda Eggen. Under 2. verdenskrig var det rasjonering på tobakk. En pakke røyktobakk eller to-tre esker sigaretter for måneden fikk vi på rasjoneringskortet. Karen og Hilda var smarte etter min mening. De hadde ekstra stor kvote av tobakk under krigen. De kunne selge tobakk også til de som ikke var faste kunder der. Det hendte mange ganger at Samvirkelaget ikke hadde tobakk på lager. Da var det i alle fall for meg å bare gå til Karen og Hilda. Der ble det alltid ei råd.

Karen og Hilda

Martha Jensens kolonialbutikk lå på Mogjerdet, i kjelleren på huset som Morten Moan eier i dag, Selv bodde Martha i første etasje. Så vidt jeg husker bodde Sjønøst i den andre etasjen. Sønnen Peder var ekspeditør hos Martha på butikken. Dessverre måtte hun slutte med butikken av den gode grunn at hun var for snill med kundene. De fikk handle på kreditt, men det var meget vanskelig for henne å få inn pengene.
Det var flere som forsøkte seg med forretning i Pettersengården, som for lengst er overtatt av Odd Berg. Den første butikken var en fruktbutikk som ble drevet av Johan Pettersen, som bygde gården. Denne forretningen ble mye besøkt, særlig om kveldene. Den hadde
åpent til kl. 21.
Som tidligere nevnt, hadde Sverre Svendsen fra Ranheim fiskeutsalg i kjelleren i Pettersengården. Det var førsteklasses varer Svendsen hadde. Han hentet varene på stasjonen. De kom direkte fra Ravnkloa, der han hadde god forbindelse med fiskerne. Han hadde en stor vogn som han hentet varer med. Det var ingen lastebiltransport på den tida.
På den øvre fløy forsøkte Sverre Myran seg med dressforretning (målsøm). Georg Pettersen tok senere over lokalet og begynte med ”Dresser, Kapper og Kåper for Damer.” Da Berg
overtok Pettersengården, ble fruktbutikken omgjort til maler- og rammebutikk. Senere ble det manufakturforretning her, den fikk navnet ”Sigrids”. Den skiftet navn til ”Motenytt” da datteren tok over forretningen. I kjelleren hadde Sandmark blomsterbutikk en periode.

Pettersengården