Gjengitt fra årboka 2004 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Kasser i fleng

AV TOR HALDBERG

Fra min tidligste barndom kan jeg huske de store kasse­lassene som flere ganger daglig ble kjørt forbi hjem­met vårt på Mojalet. Disse høye duvende lassene på store lastebiler kom fra Østeraas kassefabrikk, som den gang holdt til i Motrøveien, og skulle «ut i verden» enten til Trondheim eller noen ganger også lengre unna. Jeg visste ikke den gang at det allerede fra tidlig på århundret hadde vært flere etablerte kassefabrikker i Hommelvik som Sollis, Haugens, Hansens, Nils Pettersen og sønners, Johansen & Wehns, og A. Smiseths kassefabrikk, for å nevne noen av de mest kjente.

— Hvordan man laget kassene

Å snekre kasser var antakelig en naturlig virksomhet i en trelastby som Hommelvik der man hadde lett tilgang på materialer, og gode kommunikasjonsmuligheter. Hvordan man laget kassene hadde vi som bodde ved østeraas en viss anelse om, ettersom vi støtt og stadig oppholdt oss og lekte ved og i fabrikken. Ofte til arbeidernes store irritasjon og ikke ubegrunnet bekymring, etter som det sikkert var farlig med de store sagene og de andre maskinene rundt oss på alle kanter.

— men hva med de tidligste fabrikkene?

Kassene ble stort sett brukt til frakt av sild- og fiskeproduk­ter og var så vidt jeg vet bestilt av grossister fra Trondheim og andre steder i Midt-Norge. Østeraas hadde på den tiden mange arbeidsfolk, så vi må anta at virksomheten var lønn­som, men hva med de tidligste fabrikkene? Kunne de eksis­tere bare ved å produsere kasser? Hvor hadde det blitt av disse gamle kassefabrikkene?

— plastkassene tok over hegemoniet rundt 50 – 60-tallet

Og hadde produksjonsmåten endret seg gjennom disse tiårene? Så vidt jeg vet stoppet kas­seoroduksjonen hos Østerass opp på grunn av at plastkassene tok over hegemoniet rundt 50 – 60-tallet, men disse andre var jo borte lenge før den tid. Nysgjerrigheten gjorde at jeg ba Rolf Smiseth, en av sønnene til fabrikkeier Smiseth fortelle meg litt om familiens kassefabrikk de ca. 15 årene den eksis­terte, og før han døde skrev Rolf ned følgende notat:

— arbeidsledig da Tønnefabrikken

A. Smiseth ble, i likhet med mange andre, arbeidsledig da Tønnefabrikken i Hommelvik gikk konkurs rundt 1920. For å forsørge en stadig økende familie gikk Smiseth i kompani­skap med to forretningsmenn i Stjørdal, og kjøpte et parti tømmer for foredling og videresalg. Dette gikk heller dårlig, og forretningen endte med et tap på kr. 5000, og med dystre fremtidsutsikter.

— Med dette kunne gjeld nedbetales

Men lykken er, som man vet, ofte bedre enn forstanden. Et hellodd i pengelotteriet, med gevinst på hele kr. 10.000 ble redningen. Mye penger i de dager. Med dette kunne gjeld nedbetales og ny virksomhet startes. Etter avtale med Nic. Dahl i Trondheim om leveranse av silde­kasser, etablerte A. Smiseth i 1921 en kassefabrikk ved sjø­kanten like innenfor Nygården i Solbakken.

— sesongbetont og sysselsatte på det meste ca. 30 personer

Kassefabrikken var mekanisert og kassene ble snekret etter samlebåndsprinsippet med klar arbeidsfordeling. Omset­ningen var sesongbetont og sysselsatte på det meste ca. 30 personer. Om sommeren sank imidlertid arbeidsstokken til en seks, sju mann, og en godværsdag kunne godt slutte tid­lig, og med fellesbad i fjæra. I Hommelvik var det også kas­seproduksjon rundt om i mangt et uthus.

— måtte man laste om til tog

Mange hadde fun­net en god attåtnæring i dette. Kassefabrikken hadde ofte oppdrag for disse med klyving av materialer. Kasse­fabrikken lå imidlertid tungvint til. Det var kun adkomst med kjerrevei eller med tog. Når trelast ble kjøpt i Selbu kom dette med bil fritt levert Hell. Der måtte man laste om til tog, som leverte lasten helt frem til fabrikken.

— leve­ranser fra fabrikken til Hommelvik gikk med hest

Alle leve­ranser fra fabrikken til Hommelvik gikk med hest. Ferdige kasser til Trondheim med tog. For å bedre kommunika­sjonene og lette driften, ble flytting av fabrikken vurdert, og en utmerket tomt kunne skaffes rett nedenfor jernbane­stasjonen, på Millertomta.

Formalitetene for tomtekjøpet var i orden, men fabrikken trengte kraft. Kommunen ble søkt om dette, men ga avslag. Hr. Smiseth kunne fortsette sin virksomhet der han allerede var, svarte kommunen.

Beslutning om flytting til Trondheim ble da fattet, og i 1926 gjennomført.

— fortjeneste på 1 øre pr. kasse

Der fortsatte bedriften til konkurransen fra hjemmeindustrien ute på gårdene ble for sterk. I 1934 var prisen for en sildekasse kommet ned i 40 øre pr. stk. Da hadde fabrikken en fortjeneste på 1 øre pr. kasse. 1934 var det siste året med overskudd og sommeren 1935 gikk kassefabrikken over i historien.

En epoke var over.