AV ØIVIND KRISTIANSEN
Gjengitt fra årboka 2008 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV.

En tragisk dødsulykke

Fra Hommelvik har det i århundrer vært skipet ut tømmer og trelast til inn- og utland. 1. verdenskrig førte til mangel på tonnasje etter at mange skip ble torpedert under krigen. Da oppsto det en ide om å lage en flåte av plank som kunne slepes til England.

Nede i Stasjonsfjæra mellom Millerkaia og Jemtlandskaia ble det lagt ut slisker tett i tett og oppå disse ble flåten bygget med form som en båt. Det vil si at den var spisset foran. For å få flåten ut på sjøen kunne den ikke bygges for tung slik at den stakk for djupt i den grunne fjæra. Planen var å la flåten gli ut på slisker (glideskinner) ved lavvann og la floa bringe den flott. Flåten var festet med seks totoms (5 cm.) trosser festet ovenfor den skrånende stranda. Foran flåten var det montert klosser som sammen med trossene holdt den på plass.

Det var mange beskjeftiget med å bygge flåten. Arbeidet ble ledet av engelskmenn på vegne av selskapet som skulle ha trelasten. De øvrige 20-30 som var med på arbeidet kom fra Hommelvik og omegn. En av dem var John Johnsen Eidem fra Stjørdal. Han var født i Selbu i 1866 men hadde flytta med familien til husmannsplassen Mindemo på Værnes. Plassen ble senere nedlagt da flyplassen ble anlagt.

— lørdag 1. februar i 1919

Da stabelavløpinga, får vi vel kalle det, skulle skje lørdag 1. februar i 1919, ble sliskene under og nedenfor flåten lagt ut og gjort ekstra glatte med smøremidler. Deretter skulle de klossene som holdt flåten på plass på nedsiden mot sjøen, slås unna. Den ene av de som fikk denne oppgaven, var John Eidem. Mens arbeiderne holdt på med oppkilingen av sliskene, røk trossene og flåten tok til å bevege seg. En av arbeiderne som så hva som skjedde, skrek opp og kastet seg sammen med et par andre, ned foran flåten som gikk over dem uten at de kom til skade. Andre sprang på sjøen. John Eidem snublet i farten med å komme seg unna, over en av sliskene. Han rakk ikke å komme seg opp før flåten kom innpå ham og klemte han fast mellom slisken og flåten. Begge føttene kom i klemme over lårene. Arbeidskameratene forsøkte med alle midler å få han løs, men på denne tiden var det ikke mobile løfteanordninger tilgjengelig.

— druknet for øynene på arbeidskameratene

Lege kom til stede og ga han noe for å lindre de store smertene i føttene. Mer kunne han ikke gjøre. Legen vurderte en stund å amputere føttene, men det var vanskelig å komme til og lite trolig at Eidem ville overleve et slikt inngrep. Dessuten var det et håp om at sjøen ville flø hurtig og at flåten ville lettet slik at de kunne få Eidem løs. De forsøkte å holde hodet hans over vannet, men sjøen steg ubønnhørlig og han druknet for øynene på arbeidskameratene og de mange som hadde kommet til. Det ble noen traumatiske timer for alle som bivånet det som skjedde. De sto der hjelpeløse og tok innover seg tragedien og ble sønderknuste vitner til det som skjedde. Å være vitne til denne tragiske ulykken gikk hardt inn på arbeidskameratene og de engelske lederne.

— Hans tanker kretset

Men hvilke tanker hadde John Eidem der han lå i store smerter i det iskalde vannet og selv visste hva som måtte komme? Hans tanker kretset sikkert om sine kjære, kona Anna og alle barna, hvorav tre ukonfirmerte, der inne på Værnes.

Flåten ble påbygget ved Millerkaia og nådde en anselig høyde før den var klar for sleping over til England. John Eidems familie hadde vært utsatt for tragiske hendelser tidligere også. Eidems far og to av hans brødre hadde omkommet ved ulykker. Faren og en bror druknet på havna i Trondheim og en annen bror ved en skyteulykke.

John Eidem er gravlagt ved Værnes kirke. Hans sønn Rikhard, som var 10 år da faren omkom, bosatte seg senere i Muruvik og en av hans sønner bærer navnet etter bestefaren.

Kilder: Jon Eidem, Stjørdalens Blad