Gjengitt fra Årboka 2017 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

GJERTRUD KNUTSEN –REVYVISEKUNSTNEREN I MOSTADMARKA

For UL Mostingen Kristin Haugan

Det er trivelig å komme på besøk til Gjertrud Elisabeth født Thorshaug, i Trøom, heimgården hennes i Vennagrenda en fin høstkveld. Her er stua full av familiebilder, blomster i alle floraens farger inne og ute, hjemmebakt på bordet,og ei dame med fortellingens kunst, for det er fornøyelig å høre på Gjertrud. Hun er også en ordsmed, får skrevet ned i gode verselinjer på melodier det hun har på hjerte og i ånd. Vi plukker fram revyvise etter revyvise. Gjertrud leser og synger, men husker ikke halvparten av sin diktning, ler – og vi mimrer oss gjennom alle sammen og praten går.

UL Mostingen 1977-2017

Gjertrud fylte 75 og ungdomslaget Mostingen 40 år i år. Disse to har en lang og god historie sammen. UL Mostingen ble stifta 25.3.1977.
I år ble jubileumsrevyen «Opplagt- itj nedlagt» vist i bygdas storstue, «Huset», på stiftelsesdatoen, den 25. mars –i en stappfull sal med stor stemning. Revyen ble også oppført i Bruket Kulturhus 1.april –der intet sete var ubesatt.
I 1980 starta ungdomslaget med revy og fortsatte med det annethvert år. Dette var revy nr. 25. Gjertrud har bidratt med hele 29 visetekster, og 10 av visene var representert i Jubileumsrevyen nå i 2017.
Gjertrud skriver på bestilling, gjerne om lokale tema fra Mostadmarka. Hun finner en passende kjent vise som omhandler samme sak, og bruker gjerne strofer fra originalteksten også. Dette blir viseskatter som forteller og skildrer bygdas historie. Det er lett å synge visene som Gjertrud skriver, rimene er gode, det stemmer alltid med stavelser og de inneholder både alvor og skjemt. Det er en velkomponert oppbygning og et poeng tilslutt.

Revyviser

«En gjeng i fra tyttebærskogen» var den første sangen hun skrev, en allsang til den første bygdakvelden som UL Mostingen arrangerte en novemberkveld i 1980. Det skulle bli en tradisjon, med revy og bygdakvelder. I perioden 1990 -1999 hadde Gjertrud sin største produksjon da hele 21 av de 29 revyvisene ble skrevet.
Den siste visa hun skrev «Vennanatt» (2006) er en hyllest til strekningen fra Sneishaugan til Vennatjønna, på melodien Trondheimsnatt.
Det ble både åpningsanger og avslutningsanger. Mest kjent og brukt er «Bedre og bedre» (1982), skrevet til den første revyen, og selvfølgelig brukt på jubileumsrevyen i år.

«Bedre og bedre»

Melodi: Bedre og bedre dag for dag

Bedre og bedre år for år, bedre og bedre år for år
Når du morer deg og skratter, så forlenger du jo livet med latter.
Derfor her vi foreslår- at all blir 100 år-
Når de sjer det vi ska by-årets nyhet- en mostadmarkrevy.

Bedre og bedre år for år, bedre og bedre år for år
Her er Mostingen på sporet, vi lætt itj Hommelvika få siste ordet!
Om det her til dundas går, vi prøve neste år.
Så vi søng i vilden sky; Vær velmøtt til vår Mostadmarkrevy.

Så kom visene rekende på ei fjøl eller som perler på en snor, tidsaktuelle og med snert:

«Gjedda» (1995)

Mel: «Lofot-torsken» Verset synges sakte, refr. fort. siste refr. saktere.

Æ første gjeddi Foldsjøn var,
æ kunn itj hatt det triv`ligar!

Refr:

Kjæm du i min veg, ska æ eta deg,
Fadderullan dullan dei!
De syns vel æ e ganske stygg
æ næmlig ha vært Jonsvannsbygg!

Refr. (Gjenta det første refrenget)

Men æ fekk god hjelp te â fløtt,
no`n karra bar mæ i ei bøtt.

Refr. (Gjenta det første refrenget)

Her ska vi snart gjørrå reint bord
og eta opp kvar ørret-spord.

Refr. (Gjenta det første refrenget)

Når Kåre morgenbadet tar,
så bør`n itj ha rompa bar.

Refr. (Gjenta det første refrenget)

Men ein ting får mæ te å spy,
Det e fiskekonkurranse - FY!

Refr. (Gjenta det første refrenget)

Om du mæ fange i ditt garn,
så fins mang tusen gjeddebarn!

Refr.
Fadderullan dei, fadderullan dei
Nei, de blir nok itj kvitt meg!

«Homlautbygginga» (1997)

Mel.; «Vømmøldalsblomma»

«I kveld så sjer vi dit, kor Storfossen går kvit
Og Homla suser friskt over steinan.
Med Foldsjø’ns blanke speil, 
blir idyll’n full og heil,
mens trea står med høstlauv på greinan»

Refr.: No sjer Homlavassdraget sin siste høst,
vår store nabo gir oss ingen trøst,
det e Homla sin siste høst.

Vår store nabo’s drøm, det e og få sæll strøm, 
Og vil dermed vår natur forringe. 
Først’ gangen mått’ dem stopp, 
men dem ga aldri opp, 
så kæm veit ka framtida vil bringe. 

Refr.; No sjer Homlavassdraget sin siste høst,
vår store nabo gir oss ingen trøst,
det e Homla sin siste høst.

«Pilgrimssang» (1997)

Mel.; «Vi gikk og vi gikk»

Til tusenårsbyen, til tusenårsfesten, til Nidarosdomen, til pilegrimspresten 
- vi traska mange mil på gamle stia.
Vi kom over fjella, med hesta med bjella, 
vi gikk i frå morran og seint ut på kvelda
- med store gnagsår og med sting i sia.

Refr. Vi gikk og vi gikk….

Så kom vi te Volda, og fekk saft og bolla, og når vi opp svingte, sto Kåre og ringte-
Vi følt at vi alt hadd nådd te målet.
Men så fikk vi vite; Vi mått gå en bit te
- for ved Samfunnshuset var enden på slitet,
Ikveld skull’ vi slepp å kok på bålet.

Refr.; Og vi åt og vi åt…

Ja sålles så vart det, at vi kom på kartet, til Mostadmarkbygda vi alle valfarte
- for her e det så veldig godt å være.
Så no e da drømmen å snu pilgrim-drømmen
- i fra’n kong Olav-ja, pytt berre glømm’n
Vi har et pilgrimssted med atmosfære.

Refr.; Vi gikk og vi gikk….

For å summere opp, så er gjedda enda tilstedeværende og høyaktuell i
Foldsjøen da som nå.
Homlavassdraget er i vinden denne høste,
og har fortsatt ei usikker framtid,
og pilgrimer kommer og går gjennom bygda hvert år..

Høydepunktene

Det er to viser som står som høydepunkter og som er brukt i jubileumsrevyer og framført på bl.a. Revygallaer i Vika. Forfatteren sjøl er også mest fornøyd med disse.

«Nostalgi» (1997)

Mel: «Ein skigard……..»

Her står ei melkramp –

- det e ein gammel, avlegs ting, 
men når æ står her og meditere 
så blir no mange minna satt i sving. 
Før var det sikraste møteplassen 
det var for gammel for såvel som ung. 
Men ei melkramp kan itj vara evig veit du, kan aldri vara evig. 

Tett ved vår melkramp der lå ein gang et meieri 
Da var det trafikk og liv og røre 
ja, i den tida var det trivelig. 
Når det vart nedlagt, så møttes karan 
med melkespannlassan sin ved rampa her, 
for meieriet kunn' itj vara evig veit du, kunn' aldri vara evig. 

Da æ va ungdom 
så hadd' vi mange plassa vi 
kor vi kunn møtes og snakk og krangel 
kor vi kunn' flørt og klin og kanskje fri. 
Om Ungdomshuset var smått og gammelt 
var det en møteplass som vi hadd' kjær, 
men Ungdomshuset kunn' itj vare evig veit du, kunn aldri vara evig 

Før hadd' vi skole 
og to butikka var det og ein gong. -
Rett attom her lå no fryseriet, 
ja, den tid hadd' vi mesta alt vi trong. 
Æ minnes posthuset hos a Mary 
og ikke minst han Bersvein sin saloon. 
Men gammeltida kann itj vara evig veit du, kann aldri vara evig 

Men no for tida 
e det så myjti stress og mas og jag. 
Æ treffe mest itj ein enda nabo, 
om æ står her og kope ein heil dag. 
Æ ser et glimt av dem inni bilan 
dem har itj tid te å slå av en prat. 
Nei, gammeltida kann itj vare evig veit du, kann aldri vara evig. 

Æ e den siste 
av originalan oppi bygda her 
no går æ ensom omkring og minnes 
den tida da vi var så mange fler 
kan itj følg' med på alt det nye 
vi eldes sammen, melkrampa og æ 
For originalan kann itj vare evig veit du, kann aldri vara evig. 

Gjertrud er født i 1942 og vokst opp i Vennagrenda, i visa beskrives sjølopplevd poesi fra 50-60 tallet. Nå er dette minner om en svunnen tid. Det meste er borte nå, også alle originaler.

TØMMERHØGGER’N (1999)

Mel: «Tømmerhoggervise av Hans Børli»

Her står æ på ein sokkel Jo - og føle mæ alein,
æ syns vi skoill ha virri to - vart berre pæng te ein!
./. Du skoill ha virri med du, Jo. Vi skoill ha virri to. ./.

Ja, vi ha hyggi tømmer Jo, på Allmenning og Bruk.
Mens regnet bløyta buks og sko, og svolten reiv i buk.
./. Vi sleit oss ut for tidlig Jo, de-e andre tider no. ./.

Æ huske langt tebakers Jo, før motorsaga kom.
Da vart vi varm og svett vi to før treet segna om.
/. Vi handtert svans og barkspa Jo, te vi kjent smak tå blod. ./

Men dåggån koinn vær fin å Jo' ut i den fri natur.
Ein arbeidsplass i skogens ro heilt uten motordur.
./. Og hesten va vår kompis Jo, ja hainn va trygg og god. ./.

Vi va bort heile vukku Jo, frå kjærest og frå fru,
og koia føltes varm og god, om-a berre va ei bu.
./. Der fyrt vi heile natta Jo, og tørka kle og sko. ./.

Der va det fine kokker Jo, æ huske særlig ei.
Vi sjansa på ‘a begge to, men-'n Ole vart for lei!
./. Ei slik ei skoill vi hatt oss Jo, ja hu’ ha virri god! ./.

Men tenk på kor vi sleit vi Jo, for å få tjen litt pæng.
Det e så rart å tenk på no når folk har alt dem træng.
./. Nei ungdommen som væks opp no, veit itj ka slit e’ Jo! ./.

Men dæm gjord ære på mæ Jo, vart udødliggjort.
Og ha vi stått her begge to, så det virri stort.
./. Æ håpe dem forstår det Jo, at her må det stå TO! ./.

I forbindelse med at hommelvikingene fikk «Plankbærar’n» på sokkel, kom inspirasjonen til visa om skogsarbeideren. Gjertrud mente at mostingene også fortjente sin hedersmann på sokkel. Da måtte det bli en skogsarbeider som avspeila bygdas historie.

— Birger Thorshaug

Faren til Gjertrud, Birger Thorshaug (1900- 1984), var skogsarbeider og holdt til i tømmerskogen sammen med flere på Vennavold’n. Dette var før Gjertrud sin tid, men faren fortalte om livet i koia og det harde kroppsarbeidet. «Karan overnatta i ei bôlbu, åt sluring som va ein graut kokt på fleskfeitt og byggmjøl, dem kokkelert sjøl og mått samarbeid med tomannssag i skoja».
Sluring var kraftig kost sånn at de kunne holde energien oppe i de lange dagene i skogen.
Etter hvert kom det ei egen kokke på Vennavold’n, som hadde et eget kammers, skogskarene lå i oppholdsrommet.

— Vennavold’n

Vennavold’n, som eies av Bruket, ligger der den dag i dag, et lafta tømmerhus, samt ei vedbu med utedo.
Her skildres skogarbeiderlivet og samholdet mellom karene så levende og rørende sånn at en lett blir med inn i teksten og historien.

En stor takk

Gjertrud sier at hun alltid har satt pris på å få skrevet til revyer, fått overvære øvinger og forestillinger.
I 2002, på 60-årsdagen hennes i «Huset», fikk revygjengen gjort litt stas på henne med at den mannlige garde serverte. Underholdning fra scenen med egen sang og Thomas Johansen i fri dressur som opptrådte som Gjertrud. Dette var noe jubilanten og gjestene satte stor pris på.
( Revygjengen i) UL Mostingen vil rette en stor og ærbødig takk til Gjertrud for alle gode revyviser i 25 år. I en lokalrevy er mange biter viktige, et puslespill settes sammen av mange involverte både på og bak scenen, og ikke minst av tekstforfattere. Vi er så heldige at vi har det meste i bygda, av begge kjønn.
Gjertrud er en av våre viktigste brikker i dette samarbeidspuslespillet med sin skrivekunst. Hun har skapt skatter som forteller Mostadmarka sin historie, verdt ei visebok med gullskrift.

Jeg sier takk for meg, og Gjertrud følger meg til døra og skal låse for natta. Det har vært en fin kveld med mange artige historier og latter i lag. Ei stund å ta godt vare på. Jeg kjører rolig i mørket for å se etter elg eller andre skrømt fra skogen som kan hoppe fram i Vennaveien.
Gjertrud er en ekte «Venna-patriot». «Vennanatt» ble ei hyllestvise til grenda som hun er så glad i .

«Vennanatt» (2006)

Melodi: Trondheimsnatt
Refr.: «Grenda hu ønske mæ velkommen att,
Så pynta i solgullets slør ,og e akkurat no, når dagen avløse natt,
vakrar enn non gong før.

Ja, æ kjenne kvart tre, kvart et hus, kvar en stein,
Kunn’ i stappmørke vei’n her ha gått.
Men den tur’n her ei vårnatt når mårråsol skein
e det best’ æ ha fått.»

Refr. Te Vennagrenda æ søng no min sang,
Ka du e, har du vist mæ i natt!
Og æ veit med mæ sjøl, at om æ fer bort nongong,
hit kjæm æ alltid att.»