Gjengitt fra Årboka 2019 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Vi som vokste opp i Vika på 50-tallet.

AV LISE ANNA ØWRE OG LIV AKSNES

Alle har vi vår personlige hukommelse og minner fra barndom og ungdom. Det er ulike opplevelser og oppfatninger av hvordan verden så ut, og hvordan vi husker vår egen barndom. Likevel er det noe vi har felles med våre samtidige og jevnaldrende. Vi var barn, med barns behov og drømmer i samfunnet Norge. Vi ble oppdratt av foreldre til å bli gode nordmenn i etterkrigstida. Vi hørte på den samme radiokanalen og så de samme fjernsynsprogrammene. Vi gikk på den samme skolen og deltok stort sett på de samme aktivitetene på fritida. Det var søndagsskole, turn, Framlaget, speider’n , spareforeninger og idrett.

Derfor har vi en felles hukommelse som kan kalles generasjonsidentitet. Det er denne hukommelsen vi nå prøver å beskrive gjennom små tilbakeblikk sånn som vi opplevde det. Tema for vår felles hukommelse er våre mødre. I korte trekk var det slik at far tjener penger og leser avisen. Mor steller hjemme og har ansvar for oppdragelsen og ellers det meste. Det er den hjemmeværende husmorens æra, og noen mødre gjorde begge deler.På bakgrunn av dette utfordret vi oss selv og noen damer i Vika til å skrive egne minner om mødrene våre. Her er resultatet.

Mora mi, Ingrid Hofstad, f. Øwre

Av Aud Thyholt

Min mor ble født 30.12.1904 som eldste barn i en søskenflokk på seks. Foreldrene hennes var Iver Bernhard Lorentzen Øwre og Anna Jørgine Johansdatter Fossen. Hun fikk navnet Ingrid Alfrida Øwre.

I 1927 giftet hun seg med Peder Johannes Hofstad, de fikk tilsammen fire barn, jeg kom som «attpåklatt» i 1944, da var min mor 40 år gammel så det jeg husker om henne er hennes godt voksne år og oppveksten min i Gammelløfta og huset Braaten. Det var 19. gang mor og far flyttet, far jobbet på anlegg, og familien fulgte med.

Braaten ble bygget i 1947 nærmest som et uthus, ingen kjeller, ikke innlagt vann og selvfølgelig utedo. En og en halv etasje, tre rom, 45 kvm – vann måtte hentes fra naboens brønn.

Mor var blitt en rutinert husmor da jeg var liten, og hun sto for alt av hushold. All mat ble laget fra bunn av, det fantes ikke foodprosessor eller miksmaster i den tiden, men hun hadde kjøttkvern og hjulvisp. Vi hadde ikke elektrisk komfyr eller kjøleskap, maten ble tilberedt på vedkomfyr og maten befant seg i spisskammerset. Dette var jo de første åra etter krigen, og jeg kan huske mors lille svarte mappe med rasjoneringsmerker for sukker, kaffe og mel.

— «åttdåggåsgraut»

Hun var en mester i å lage mat til mange, fisk ble banket til fiskekaker, og søndagsmiddagen ble til av ett mark kjøttdeig og ett mark biffdeig, tilsammen en halv kilo! Maten ble ofte drøyd med suppe først. Vi hadde dessert også, i form av stikkelsbærgrøt, noe min far kalte «åttdåggåsgraut». Den ble seigere for hver dag, men måtte spises opp. Ellers spiste vi vel det samme som andre i Vika på den tiden, på lørdager ofte spekesild og makaronisuppe. Mor kokte i selskaper som bryllup, konfirmasjon og begravelse, det ble kanskje noen små kroner av det. Hun sydde alle mine klær og sine egne, hun sydde også for andre.

— Lykke!

Unger den gang var mye ute, sommer som vinter, og jeg husker ennå lykkefølelsen etter å ha kommet inn fra snø og kulde og iskald på beina. Mor ordnet opp med tørre «lugga», åpnet døra til stekeovnen på svartkomfyren og plasserte en vedski der til å legge beina på. Så var det grovbrød med smør og brunost og kanskje en kopp kakao. Lykke!

— «frakkeforkle»

Klesvask foregikk i størhuset i heimhusene til min far, der møttes flere av nabodamene og vasket klær og matter og sengetøy. I det samme huset sto ei stor klesrulle som mange delte på, for i nabohusene bodde det nær familie. Alle damene var iført noe som de kalte «frakkeforkle» med forkle utenpå og tørkle på hodet. Før helga kom sinkstampen frem, det ble varmet vann og jeg ble skrubbet etter alle kunstens regler. Jeg er vel ikke sikker på at det ble byttet vann mellom hvert av oss barna.

Jeg begynte på skolen i 1951, og etter hvert ble det bedre tider. Den elektriske komfyren gjorde sitt inntog, med magasin selvfølgelig, og etter enda et par år kom kjøleskapet. Vi fikk lagt inn vann etter hvert, bare kaldt selvfølgelig.

— hjelp av et kosteskaft

Hjemme husker jeg hvordan morgenen starta, mor kom opp på loftet for å vekke meg og mine to brødre, jeg skulle på skolen og brødrene på jobb. Jeg kom fort opp, men det var to som visste at de hadde en «sjanse» til. Trappa opp til loftet var mer en stige, og mor likte ikke den så neste vekkerunde foregikk ved hjelp av et kosteskaft som ble dunket i taket. Da var det ti minutter til toget gikk.

— «brø’skiv’ me’ sukker og brett»

Jeg hadde matpakke med til skolen og en flaske melk, den ble ganske lunken etter noen timer. Matpakka var grovbrød med hvit og brun ost. Jeg husker jeg misunte mine søskenbarn som ofte fikk med «brø’skiv’ me’ sukker og brett»

Mor hadde alltid noe i hendene, hun strikket, heklet og sydde og når høsten nærmet seg, kom veven frem. Da hadde vi klippet mattefiller i ukesvis. Tante Gudrun ble kalt inn, hun var den eneste som kunne renning. Jeg husker mørke høstkvelder i Braaten med mor på veven, far la kabal og vi lyttet til fiskeribølgen!

— da startet moroa.

Mor var ikke et utpreget festmenneske, men vi hadde jo noen livate lag, helst i jula, og da kom hennes talent for ymse selskapsleker fram. Jeg husker spesielt et juleselskap hjemme, jeg hadde blitt så gammel at jeg fikk være oppe. Den gangen kom karene i dress og sko med kalosjer. Kalosjene ble plassert i gangen i rekkefølge så de skulle bli enkle å finne igjen. Utpå kvelden kom karene i humør, det ble litt varmt og trøya ble kastet. Så kom tiden for hjemgang, og da startet moroa. Mor hadde kastet rundt på alle kalosjer og sydd igjen armhulene på flere trøyer! Jeg syns ennå jeg hører onkel Sigurd (Nesbak) si: Men Gudrun, de herre kainn itj vårrå mine kalosja,æ får itj sko’n nerri ! Det var kalde poteter igjen etter middagen, de hadde nå havnet i kalosjtåa.

 Mor døde i 1993, 89 år gammel, hun var krystallklar i hodet til det siste.

Mora mi, Eli Stensaas, f. Rimol

Av Liv Aksnes

Eli ble født 11. mars 1921. Hun vokste opp på Mojalet i Hommelvik, mora, Gunhild, hjemmeværende, og faren, Olaf, jobba på E-verket. Hun hadde to søsken, Tor som var tre år eldre, og Anna Sofie som var fire år yngre.

I barndommen var hun mye hos besteforeldrene sine som bodde i Rigstadgården, eller Frydenlund som den også hette. De hette Ole og Anna Sofie Rigstad, og hun fortalte mye om dem. Ole var opprinnelig fra Rennebu, og de dro ofte opp dit til «Litjekra» på Voll. Eli var med, og tilbrakte sommeruker der. Mormor Anna Sofie var ivrig og flink med handarbeid, brodering og søm var gode sysler. Mor arvet nok litt av egenskapene der!

Familien bodde i andre etasje i huset på Mojalet, det huset som Geir og Elin Johnsen har nå. I første etasje bodde farmor Eli Rimol, og en bror av Olaf som var ungkar, onkel Per.

Siden familien bodde nær skolen, var hun ivrig etter å starte der. Hun fortalte ofte at hun maste seg til skolestart da hun var 6 år. Det måtte da være i 1927. Dermed fikk hun Dagrun Gjervan som sin første «frøken». Skjebnen ville at jeg fikk den samme fru Gjervan da jeg begynte på skolen i 1956, med det resultat at jeg ble kalt Eli, og sammenlignet med henne i småskolen. Jeg har en mistanke om at hun kanskje syntes jeg var litt for vilter. Hm!

Jeg kan tenke meg at mor var ganske skoleflink og trivdes på skolen, men det var ikke slik at jenter fikk utdanning. Der i gården var det gutten, altså min onkel Tor Rimol, som fikk gå middelskole, og som senere begynte på gymnaset på Katta i byen. Mor snakket ofte om det, at det var urettferdig, men at hun måtte godta at økonomien ikke tillot at hun fikk følge etter.

Etter folkeskolen var det et år på framhaldsskolen. Etterpå fikk hun gå et år på Torshus folkehøgskole i Orkdal. Der gikk hun tydeligvis på en linje med noe teori i tillegg til praktiske fag både i kjøkken, husflid og fjøsstell! Året på Torshus var viktig for henne.

Det året hun var 18, var hun en vinter i Stavanger som hushjelp hos familien til ei søster av mormor, tante Ingrid. Hun var sykepleier og gift med en lege der. Her ble hun nok mer som et familiemedlem, i og med at det var tre kusiner i huset rundt hennes egen alder. Hun hadde tett kontakt med dem hele livet. Der fikk hun erfare at det gikk an å være kvinne, ha familie, og samtidig være yrkesaktiv. Jeg tror at tante Ingrid og hennes døtre ble forbilder, men også gjenstand for litt såre tanker om egen utvikling og eget liv. Samtidig var hun slett ikke alene om å være husmor og hjemmeværende på 50-tallet.

Tilbake til Vika begynte hun å jobbe på telefonsentralen, og var der da krigen brøt ut i 1940. Det var mange episoder fra den tida som ble både spennende og vanskelige. Det kom noen små drypp om fulle tyskere, hastesaker, og truende situasjoner. Jeg angrer i dag at jeg ikke spurte mer, eller fikk henne til å skrive opp hvordan det var å være ung kvinne med slikt ansvar under okkupasjonen.

Hun traff Jørgen Stensaas allerede i november 1940, da han ble beordret til Hommelvik stasjon etter den store togulykka ved Nygården. De giftet seg i juli 1944. Bryllupet ble holdt i «Aag-gården» (i Reidar Jenssens gate). Familien Rimol bodde der da huset deres var rekvirert av tyskere. Det ble fortalt at «Aag-kall’n» satte ut stråleovner i hagen for å drive fram rosene til bryllupet!

Mor og far etablerte seg i Jernbanegårdan, bolig 3, og bror min, Stein ble født 16. mars 1945. Far hadde fast jobb, og mor startet sin karriere som husmor og hjemmeværende. Boforholdene på den tida var nok ikke som nå. De hadde stue og kjøkken i første etasje og et soverom oppe, vegg i vegg med en annen leilighet. I tillegg var det to hybler til aspiranter i huset.

Begge var involvert i motstandsbevegelsen som Johan Svedahl organiserte, det var bl. a. smugling av opplysninger om troppetransporter på tog, og frakting av ulovlig radio i en kasse på sykkelen mellom Jernbanegårdan og baker Toresen. Sikkert noen søvnløse netter, og bekymringer rundt situasjonen.

Bare uker etter at Stein ble født, kom freden, 8. mai 1945. Rasjoneringskort og dårlig utvalg av varer og på mange måter smalhans, gjorde at husmora måtte bruke mange knep og stor fantasi for å holde familien med klær og et så variert kosthold som mulig. Hun framsnakket sin egen mor, Gunhild. Hun var en mester i å lage retter av sild, kålrabi, potet, og frukt og bær fra hagen og skogen.

Omsydde klær, klær av sukkersekker, sko av fiskeskinn er begreper jeg husker de brukte når de snakket om krigen.

I 1948 flyttet de til Verdal der far jobbet på stasjonen. Jeg ble født mens de bodde der, i 1949. Årene på Innherred var visst veldig bra, de fikk venner der som vi besøkte hvert år, og det var fest hver gang det kom folk fra Verdal til oss!

Vi flytta tilbake til Jernbanegårdan i 1952 da vi fikk leilighet i Bolig 2. Vi bodde jo midt i sentrum, butikk rett over gata, jernbanestasjonen rett ved siden av, mormor og morfar på Mojalet, kino på Folkets Hus, og skolen to minutter unna huset. Og mor var der bestandig.

Hun sydde alle klærne mine, og til seg selv, og til bror min på ei gammel Singer-maskin med sveiv. Vi reiste jo gratis på toget, så jeg var ofte med til byen på fridag, og da gikk turen alltid til Klinge borte ved Ravnkloa. Der ble det kjøpt tøy til neste syprosjekt. Ellers var vi innom Drotninghaug, Djønne og Kjelsberg for matvarer.

Husmoryrket på 50-tallet var uten egen lønn, uten sykepenger, uten arbeidstidsordninger og med tungvinte betingelser. Jeg husker at hun(!) fikk vaskemaskin på kjøkkenet. En liten Evalett med grønn gummikant rundt. De andre mødrene kokte klær i en stamp i Størhuset, vridde for hand og hengte vasken opp i bakgården. Dum som jeg var, skjemtes jeg litt av denne luksusen!

Derimot var det stas da vi fikk støvsuger, Elektrolux, kjøpt av en støvsugeragent. Jeg tror at den også ble bruke av far, og dermed mere godtatt! Fysj!

Utover på 50-tallet kom det flere hjelpemidler til heimen. Flere fikk innlagt WC og bad i kjelleren, elektrisk komfyr hadde for lengst erstattet vedovnen og kjøleskap kom på moten, noe som gjorde matoppbevaring lettere. Det ble også bygd et fryseri bak butikken til Ivar og Inga By. Marerittet var å bli innlåst der i minus 20 grader! Der ble det oppbevart fryste halve griser, kvarte okser, hele lam, bær, fiskemat etc. det var stor motstand mot hjemmefrysere da de kom på markedet, men etter hvert stilnet den protesten. Det ble hamstret poteter, gulrøtter som ble lagt i fuktig mose, og epler som kom med toget i kasser fra Gvarv! Mor saftet solbærsaft, kokte syltetøy av hagebær, tyttebær, blåbær og molter. Da hun laga nypesyltetøy, måtte jeg være med å rense, eller «ta ut lusa»! Ubehagelig arbeid!

Men alt dette strevet på høsten, dro vi nytte av gjennom vinteren Vi fikk alltid grønnsaker til middagen, og det var alltid dessert, fruktsuppe, Trondhjemssuppe, bærgrøt, trollkrem av tyttebær, semulegrøt med rød bærsaus etc. Luksus? Nei, en fin og billig måte å drøye maten på.

Vi flytta på Nesbakkan i 1958, og husholdet ble enklere i et nytt og moderne hus. Da begynte mor å engasjere seg i helselaget, det som offisielt heter Nasjonalforeningen for Folkehelsen. Hun begynte å assistere helsesøster Jorun Solligård på barnekontrollene på helsestasjonen. Det var mor og Reidun Sollihaug som hadde den oppgaven. De veide barna, snakket med mødrene, og ga vel noen velmente råd med på veien.

På den tida begynte hun å snakke om å ta kurs for å begynne å jobbe. Men morfar på Mojalet hadde hatt slagtilfeller, og da mormor fikk hjertetrøbbel, måtte hun bistå dem. Drømmen om arbeid utenfor hjemmet ble skrinlagt for ei stund, og plutselig var dette ikke aktuelt. Hun hadde en del helseplager da jeg gikk på gymnaset, og det gjorde vel også sitt, tenker jeg.

Så ble det veldig viktig for henne at jeg skulle ha utdanning, og jeg slapp vel unna en del plikter da jeg forsto at leksearbeidet kunne prioriteres!

Gjennom hele livet var mor opptatt av klær og moter. Hun ble tidlig grå i håret, men farging av hår var overhodet ikke noe tema! Men velstelte negler, fin hårfrisyre og pene klær var viktig. Etter hvert kjøpte hun klærne ferdig, og da skulle det være kvalitet!

Til tross for helseplager i relativt ung alder, var det mor som levde lengst av de to. Hun var enke i ti år, og var for første gang i livet «fri og frank». Jeg tror hun trivdes med det. Fikk mange nye venner, var aktiv i pensjonistlaget, var med på trimmen som startet i Bruketsgården, reiste på turer og var stadig i bybildet. Hun var oppegående og klar til hun var over 90 år. De siste tre årene bodde hun på sykehjemmet og var en fornøyd pasient.

Selv var jeg mange ganger i opposisjon til henne, syntes hun var for streng, for opptatt av hva folk sa og for kritisk til mine venner og mine interesser. Som gammel dame selv, tenker jeg at det kanskje var hennes måte å hjelpe meg til et annet liv enn det hun selv fikk. Når det er sagt, tror jeg faktisk at hun var fornøyd med sitt eget!

Mora mi, Henny Nilssen, f. Johanson.

Av Eva Nilssen

Mor ble født i 1914, av svenske foreldre, som kom til Hommelvik tidlig på 1900-tallet. Etter endt folkeskole, gikk hun et år på Skogn Folkehøgskole.

Nesten hele sitt voksne liv var hun en yrkesaktiv kvinne. I sine unge år jobbet hun på Hardangerfrukt i Trondheim. Hun drev kaffe i Hommelvik under krigen, og på 50-tallet drev hun fruktbutikk. Etterhvert begynte hun å jobbe på kjøttbutikken hos Ivar Bye. Der jobbet hun i mange år, helt til butikken ble nedlagt. Da ble det jobb på «Honeycomben» ved Hommelvik bruk.

I min oppvekst var det ikke vanlig at mødrene var i jobb. Mine venninner hadde mødre som var hjemmeværende. Jeg husker henne i hvitfrakk og ei båtlue som det stod Johan O Helgesen på. Hun syklet hjem for å lage middag til pappa og meg i matpausen sin.

Jeg minnes at det var lange arbeidsdager. Etter stengetid var det rengjøring av kjøttsag, disker og gulv. Likevel ble alle huslige sysler på hjemmebane godt ivaretatt. Dobbeltarbeidende damer bar vel tittelen sin med rette den gangen!

Jeg hadde en pappa som bidro i hjemmet så godt han kunne. Det var vel heller ikke så vanlig på 50-60-tallet. Jeg husker at han sprang og gjemte seg hvis han stod med vaskebøtta når det uventet banka på døra! Jeg kan ikke huske at jeg måtte hjelpe til med husarbeid hjemme!

I de første barneårene mine, før jeg begynte på skolen, hadde vi hushjelp. Det var forskjellige unge jenter fra Hommelvik.

Den gangen kunne ikke yrkesaktive kvinner ta fri fra jobben ved barns sykdom. Jeg husker jeg fikk ligge på divanen i stua og fikk gul sitronbrus og godteri. Mamma og pappa jobbet i nærheten og kunne dra hjemom for å «se til meg»! jeg syntes jeg hadde det som plommen i egget! Et spesielt minne jeg har: Alle ungene på Mojalet hadde kusma samtidig. Da fikk jeg være hos en familie med tre barn som også hadde kusma, slik at mamma og pappa kunne gå på jobb.

Selv om jeg i hele oppveksten hadde en yrkesaktiv mamma, kan jeg ikke huske at jeg savnet noe. Hun la alt til rette for at jeg skulle ha det bra

Mora mi, Karen Hansen, f. Bonaunet 

Av Kari Kristiansen

Mor ble født på Bonaunet i Mostadmark 29.04.1912. Hun vokste opp på gården sammen med åtte søsken, mor var eldst.

Hun måtte tidlig ta del i arbeidet på gården, både ute og inne, også pass av småsøsken.

Av skolegang ble det bare vanlig sjuårig folkeskole. Hun måtte tidlig reise til Hommelvik for å søke seg arbeid. Etter anbefaling av en tante fikk hun arbeid som hushjelp hos lensmann Bjerkan og etter det på gården Hommelvik Søndre.

Hun giftet seg i 1936 med Hans Petter Hansen fra Hommelvik og fikk fire barn, jeg er nummer tre.  Vi vokste opp på Brovold, Brun, i daglig tale, i andre etasje hos mine besteforeldre.

Mamma, som vi sa, kom jo fra gård og var vant med å ha dyr rundt seg. Dyr ble det med tiden. Vi hadde gris, sauer, og en kalv som beitet på en plen bak Hulåsgården vis a vis Brukesgården.

Hobbyer ble det liten tid til, men i ledige stunder strikket hun selbuvotter som hun leverte til Husfliden på Stjørdal og fikk noen kroner for det. Jeg fikk strikke vrangbordene til vottene. Det fikk jeg 25 øre pr. stk. for. Hun var glad i å strikke, jeg er glad for at hun tidlig lærte meg det. Hun tok seg av arbeidet med husdyra, men vi barna måtte tidlig lære oss og hjelpe til. Det er jeg også glad for, og hun lærte meg å bli glad i dyr. Vi hadde selvfølgelig hund og katt også.

Hun lærte meg å være meg selv i alle situasjoner, vise omsorg for andre og å være lydig.

Jeg reagerte ikke så mye da grisen og sauene måtte slaktes, det ble en vane. Men da kalven Brumle skulle slaktes, ble det verre. Han var jo som en lekekamerat for oss. Jeg klarte ikke å gå på skolen den dagen. Mamma lot meg ligge i senga hele dagen. Hva hun skrev i meldingen til lærerinna Dagrun Gjervan, vet jeg ikke.

Det ble etter hvert slutt med husdyrhold, men hun var ikke fornøyd med det. Da ville hun prøve med høner. Høner og egg ble det. Hun solgte litt egg til naboer og slekt. Hun sparte litt av avkastninga av eggesalget. Hun kjøpte seg seks par kaffekopper og vi kalte dem «hønkoppan». Jeg har koppene intakt. Det er trivelige og gode minner.

Etter hvert følte hun at hun hadde litt mer tid for seg selv. Hun begynte i Røde Kors som omsorgs- og besøks-person. Hun meldte seg inn i damekoret og ble ivrig medlem i Redningsselskapets kvinneforening og var med i syforening.

Av klær som hun brukte, gikk hun for det meste i armforklær til heimebruk og litt penere kjoler og skjørt i helger og selskaper. Langbukser med strikk i midjen brukte hun også med tiden til turbruk.

Kort oppsummert: Mamma var et arbeidsjern, forståelsesfull, en klok og en glad person.

Mora mi, Lilly Øwre, f. Løvseth

Av Lise Anna Øwre

Lise!

LISE !!! No må du stå opp! Frokosten står på bordet! Og du kan itj kom for seint på skolen!

Mora mi masa som vanlig, og for å være helt ærlig, så tror jeg hun var nødt til det for å få vekket en småtreg jentunge om morran. På bordet sto det et glass melk og et fat med påsmurt brødskive. Vi som bodde midt i Vika hadde ikke med matpakke på skolen. Vi sprang hjem i matpausen.

Skoleklokka oppe på veggen ringte kraftig, dørene gikk opp og ut pilte en skokk med unger og for på kryss og tvers i sentrum.

Hjemme venta hu mor med kakao og ny påsmurt brødskive. Tror nok hu mor gleda seg til at det kom hjem en sulten unge midt på dagen. Mora mi var såkalt hjemmeværende husmor som de aller fleste på 1950/60-tallet. Det var vanlig i de aller fleste arbeiderklassehjem på den tida.

Lilly Øwre, f. Løvseth, ble født 2.2 1924 i Trondheim, og døpt i Lademoen kirke. (Noe hun for øvrig var meget stolt av og bemerket hver eneste gang vi kjørte forbi.) Oppveksten var oppi Løfta sammen med mor Lovise, f. Malvik, far Aksel Løvseth og søsknene Astrid og Andreas. Begge foreldrene var kommunister, og det preget livet hennes på godt og vondt.

Hun hadde sju års folkeskole, annen utdanning var ikke å tenke på for arbeiderklassens barn.

Hun var «yrkesaktiv» med den tidas muligheter. Hun gikk med avisa Ny Tid til de faste abonnentene, satt i aviskiosken på Hjørnet, solgte is fra onkel Trygve sin kiosk oppe ved Hestsjøen, var serveringsdame på kafeen på koopen og jobbet som hushjelp i Trondheim.

Og så kom krigen og den vanskelige og vonde tida, ikke minst for ungdommene som på en måte fikk satt livet på vent. Det er vanskelig for oss som ikke har opplevd krig, å forstå hvordan det var å leve under en okkupasjon med trusler og utrygghet. Venner og kjærester ble drept, og ikke minst ble familien hennes offer for krigens terror. Men det er en annen historie.

Hun giftet seg med faren min, Einar Øwre, i 1946, og flyttet hundre meter ned på Mojalet. Der ble jeg født i 1947 (på fødestua på Gammelhjemmet. Det skryte æ av.)

Søstra mi,Tove Ingegjerd Øwre, ble født i 1953 på fødestua på Stjørdal.

I Motrøvegen bodde vi tre familier sammen pluss bestemor Anna (f. Fossen). Tante Olaug og onkel Lorns og søskenbarna Edel og Grethe bodde i andre etasje, tante Dortja og onkel Ola (Refseth) og søskenbarn Dagfinn i uthuset. Der var en egen «boenhet». Mor Anna og vi bodde i «først’asjen» med ett soverom i andre etasje. Det var enkle kår med utedo og vaskekjeller før det ble WC i kjelleren. For et annerledes liv enn dagens, og ikke minst for et slit for husmora!

Jeg har bare gode minner fra å ha levd i en storfamilie, og ikke minst har jeg fått stor respekt for datidens husmødre. Og når de gamle ble syke, trådte alle til før de til slutt måtte på Gamlehjemmet på Nesset. Tror ikke at jeg fullt ut forsto den gang hvordan mødrene var limet i familien og ivaretok alle på sin måte. Familieselskapene var livlige for å si det enkelt. Ikke minst når de politiske diskusjonene tok av, for her var det fortsatt glødende kommunister og sosialdemokrater som elsket en høylytt og kraftig debatt!

Da måtte damene gå imellom, og de sørget for at gemyttene roet seg, og at dramflaska forsvant på umerkelig vis !

Æ føle mæ så priviligert over å ha opplevd denne tida! Og no sitt vi toeina i samme hus og eiendom, men har plass til å ta imot både familie og gjester.

Lise!!!

Lise, no må du stå opp ska du rekk toget te by’n!

Som vanlig var det dekka på bordet med brødskive på fat og et glass melk, men nå med ferdig påsmurt matpakke, nok til å klare seg gjennom en heldag på Ringve gymnas 1964 -1967.  Men nå gikk masinga på at dråka mått’ spis’ i stedet for å smør’ på sæ’ brunkrem og spytt på øyensvertekosten.

Du e da så pen som du e!

Ja, gjett om jeg trodde på det! Skulle man te by’n, så måtte det pyntes! Det va’ jo nok at kjælenavnet mitt i klassen var Ane fra landet! Den gangen skjemtes æ litt av mora mi, særlig når vi gikk i butikker, for hu jabba jo så reine gæli.

Men no skjønne’ æ at det rett og slett va’ kjærligheten som tøt ut, og at hu va fryktelig stolt av mæ.

Og til min store forskrekkelse oppdager jeg nå at noen av hennes særegenheter finner jeg hos meg selv! (Jabbing, høy latter, fliring, fjas og full fart framover!). Mora mi lærte meg å tåle en trøkk og så reise seg igjen.

Og når hennes barnebarn sa: Du er litt sprø du mormor, men du er veldig kuul. Da lo mora mi!
Og ingen kunne le så hjertelig som hu’!

Mora mi, Nelly Ingeborg Sivertsen, f. Evenshaug

Av Ellinor Korstad

Mor ble ble født den 16.03.1916 i Hommelvik.

Hun hadde 11 søsken, hvor 10 vokste opp. Hun gikk på Fredly Ungdomsskole, og etter hvert  utdannet hun seg til koldjomfru på Dombås Turisthotell.

Hun giftet seg i 1945 med min far Birger Sivertsen, og vi ble en familie på fire. Ellinor, født i 1946 og Trond, født i 1952.

Da hun giftet seg, sluttet hun å arbeide og ble hjemmeværende husmor som jo var helt vanlig på denne tiden.  Min mor brukte sin utdannelse i heimen. Hun gjorde nok arbeidet for familien til en æressak. Hun bakte, laget treretters middag hver dag og sydde alle klær og strikket til oss alle fire. Hun vevde ellers alle matter til vi flyttet inn i vårt nye hus. Hun hadde en kreativitet når det gjaldt alt dette som ikke var helt vanlig i mange hjem.

Første året vi bodde i vårt nye hus, i 1955, kjøpte far en grisunge som vi ”fostret opp”.  Den ble etter hvert et familiemedlem og jeg kan ikke presisere nok at det ble ikke noen lykkelig dag da den grisen skulle slaktes.  Det ble ingen flere griser som ble oppfostret i vår familie. Men min mor hun laget mat av alt som kunne brukes på den grisen. Det ble koteletter, steiker, kjøttkaker, pølser, blodpudding, grislabber, flesk og jeg vet ikke hva. Maten ble lagt i en fryseboks som vi leide i Vika, men den maten lå nok en lang stund før den ble servert til middag.

Ellers husker jeg vaskedagene i kjelleren. Da var det ikke så koselig å komme heim fra skolen, for da luktet det vaskedag i hele huset. Vi hadde ikke vaskemaskin til å begynne med, så alt ble vasket for hånd. Etter endt vask så hadde naboene vaskekaffe som gikk på rundgang. De måtte da sikkert ha avtalt på forhånd at de skulle vaske klær på samme dag.

Det var to ting som min mor var meget nøye med, og som hun ikke vek unna en eneste dag. Det ene var skjea med tran, og det var tannpuss.  Det jeg husker godt var hennes bakesorter. Det var ikke fine kaker, men alt som kunne bakes av gjær. Det var helst lørdagene de meste kreative kom på bordet. Da laget hun alltid noe, og vi andre var spent på hva det var.

Søndagsturene var veldig viktige på 50-tallet. Hos oss var hele familien med. Hos de fleste av mine venninner var mødrene hjemme og laget middag til resten av familien kom heim.  Sånn var det ikke hos oss. Mor var alltid med, og hun hadde laget gode matpakker til alle. Det var hjemmelaget saft til oss barna og kaffe til de voksne, og brødet var alltid hjemmebakt.  Når vi kom heim, var det aldri lenge å vente på middagen, for mor hadde bestandig laget ferdig det meste på forhånd, og maten sto fort på bordet.

 På søndagene spiste vi alltid på stua, og det ble dekket med ”nyserviset” og nyduken. Det var bestandig duk på bordet og blomster så langt det kunne skaffes. Kreativiteten til min mor kom nok fram også når det gjaldt å dekke bord.

Noe som var fint etter at vi bygde hus, var at vi fikk egen kjøkkenhage. Der var det poteter, gulrøtter, kål, erter m.m. Det tror jeg mor var lykkelig for, da kunne hun bare hente inn sånt som hun trengte til middagene.  Hun plukket mye bær og syltet og saftet, og det ble oppbevart i potetkjelleren, for der holdte det seg godt. Akkurat disse tingene var veldig viktig i disse årene for å ha nok av alt til vinteren.t

Min mor var veldig nøye med de klær hun hadde på.  Til hennes, og vårt, store hell hadde hun en søster i Amerika som sendte pakker med klær. Disse sydde hun om til omtrent alt vi trengte, og jeg hørte symaskinen gikk mange kvelder. Hun drev omsying av det beste. Redesign var ikke et begrep den gangen.

Fritidsaktivitetene til min mor, som mange andre på den tiden, var damekoret. Der var det veldig mange med, og dette var nok en viktig ting for vennskap og samhold. Sang og musikk var en meget viktig aktivitet hos oss. Den bidro til å skape en lykkelig tid for henne og vår familie.

Jeg har skrevet ned bare noe av det jeg minnes fra min barndom i 50-årene. 60-årene ble jo dessverre en ulykkelig tid for oss, etter som far døde bare 43 år gammel. Men det er en annen historie