Gjengitt fra årboka 2001 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

En trist hendelse under krigen

AV ØIVIND KRISTIANSEN

Jeg var bare en liten gutt under den 2. verdenskrigen. Derfor er mine minner fra denne tiden litt bleke, men enkelte opplevelser har festnet seg og jeg vil trekke fram noen av dem her. Historien jeg vil fortelle foregikk i månedsskiftet november/ desember 1944. Tyskerne dro seg ut av Finnmark og brukte det som kalles «den brente jords taktikk».

— presset tyskerne ut av Finnmark

Det vil si at de brente ned alle hus og drepte alle husdyr for at fienden ikke skulle få noen nytte avdette. Det var russerne som først og framt presset tyskerne ut av Finnmark. Innbyggerne ble drevet på flukt.
Vi er mange som husker alle samene som kom til vår kommune og ikke kunne flytte tilbake før gjenoppbyggingen av Finnmark tok til etter krigens slutt. Mange av de eldste døde her i Malvik.
Etter hvert kom tyskerne seg sørover ned til vår landsdel. Hommelvik var en betydningsfull base for Wehrmacht. Her var både sjøflyhavn og mange andre krigsinstallasjoner.

— soldatene led under matmangel

De tyske tropper som kom først var de motoriserte, senere kom naturlig nok de som brukte hester som trekkraft. Det var lagt ut depoter med mat og annet utstyr nedover langs landet, men det fortelles at de første troppene forsynte seg så grådig at det ikke var mat igjen tilde som kom sist.
Ikke bare hestene var i meget dårlig forfatning, men soldatene led under matmangel. De for fra hus til hus for å tigge om mat. Jeg husker at det en gang i kveldingen heime hos oss, banket på døra. Min mor holdt på å røre i jerngryta borte ved svartkomfyren. Hun kokte den vanlige grå vass-grauten som vi skulle ha til middag når far min kom heim fra arbeidet på Bruket. Han som banket på var en tysk soldat. Han spurte om å få litt mat og skottet bort på ovnen og gryta. Min mor ristet på hodet og sa at vi ikke hadde mer enn vi trengte det selv.
Han sa da på et dårlig norsk at han ikke var tysker, men østerriker. Dette gjorde ikke noen forskjell for min mor og hun vendte ham ryggen. Han gikk da videre til neste hus, men jeg vet ikke om han fikk noe. Som min mor sa så hadde hun ikke noe til overs – og om hun hadde hatt, så ville hun ikke ha gitt fienden noe, slik de hadde fart fram mot oss nordmenn.

— nærmest fylt opp av biler

Hommelvik ble nærmest fylt opp av biler i løpet av en kveld og natt. Jeg husker at vi fra vinduene på daværende «Centralkafeen», så bilkolonnene komme over Hommelvikhøgda som en buktende orm av lys, selv om bilene hadde blending på lyktene.
Dagen etter var vi unger på farten for å se på hva som hadde kommet Hele idrettsplassen på Mojalet var stapp full av militære kjøretøyer. Ikke bare på idrettsplassen, men også ved Frelsesarmeen, Idrettens Hus og andre steder var det biler.

— og kikket på oppstyret

Ikke bare vi unger var nysgjerrige, mange voksne var også ute og kikket på oppstyret. Vi ungene ble av
soldatene bedt om å hente vann til matkoking. For dette kunne det bli noen drops — «bon bon» som de kalte det.
Fra en bil ble det budt fram sigarer i bytte med forskjellige ting. Penger ville soldatene ikke ha. De kunne ikke kjøpe noe for dem.
En ungdom byttet sine panserskøyte med sko for en kasse sigarer. Tobakkshungeren var stor under krigen! Soldatene kastet også noen løsesigarer ut i folkemengden, som for øvrig var mest barn og unge. Selv fikk jeg tak i to av dem.
Mine eldre kamerater syntes ikke om at jeg, niåringen, skulle få dem. Men jeg puttet dem fort i lomma og sa at disse skulle far min få.

— ville gjerne kjøpe

Lykkelig over byttet, men med bange anelser for at jeg måtte gi sigarene fra meg, dro jeg fra Plassen. Jeg gikk ned til stasjonen. Der traff jeg Torleif Larsen som var sjåfør på bussen til Mostadmark. Han ville gjerne kjøpe av meg sigarene og etter noen overtalelser fikk han den ene for to kroner. Det var mye penger for en liten gutt! Så tok jeg fatt på veien heim oppover Løfta.

Kraftig smell nede fra Vika

Nesten heime hørte jeg et kraftig smell nede fra Vika. Da jeg kom inn på kjøkkenet undret min mor på hva smellet kom av. Men ingen av oss gjettet hva det kunne være.
Etter ei stund kom far min heim fra Bruket og i døra spurte han engstelig min mor om hvor vi guttene var. Min eldre bror Kåre var ikke kommet heim ennå. Jeg sa at han hadde vært sammen med meg nede på Plassen.

— eksplosjonsulykke nede ved Idrettens Hus

Far min fortalte da at han hadde hørt det skulle ha skjedd en eksplosjonsulykke nede ved Idrettens Hus og at noen unge gutter hadde blitt skadet eller drept. Han dro ned i Vika igjen og fant bror min blant de mange som hadde trukket til ulykkesstedet.

— Det som skjedde

Etter at jeg skilte lag med gjengen, hadde de dratt bortover mot Idrettens Hus for å se på de troppene som var der. Min bror ble heldigvis ikke med bortover dit da han traff i lag med noen andre.
Det som skjedde var at fire av guttene, i halmen bak på en militær lastebil, fant en metallgjenstand de ikke visste hva var. To av guttene begynte å fingre med den. To andre sto bak for å se.
Plutselig smalt det! Det de hadde funnet var en handgranat som noen skjødesløst hadde slengt fra seg – og intetanende utløste en av guttene sikringen.

Tragedien hadde skjedd! To mistet livet og to ble skadet. De drepte het Per Fuglem, 12 år og Gunnar Søberg, 13 år. De to andre ble heldigvis lettere skadet, men kom i sjokktilstand. De hette Knut Brandslet og Jorulf Sollihaug.

— hele bygda deltok i sorgen

Hele lokalsamfunnet kom også i en slags sjokktilstand. Det var helt ufattelig at to unge gutter så brått var revet bort. Ikke bare den nærmeste familie, skolen og kameratflokken, men hele bygda deltok i sorgen over tapet av de kjekke guttene som endte sine liv denne fredags ettermiddagen 1. desember 1944.

— bare nevnt i en kort omtale i Adresseavisen

Hendelsen ble bare nevnt i en kort omtale i Adresseavisen i mandagsutgaven, men med formaninger om å være på vakt for slike sprenglegemer og andre ting. Noen bebreidelser mot de tyske soldatene for å legge fra seg sprengstoff, torde de selvsagt ikke fremme.
Knut Brandslet fortalte meg senere at han i sin sjokktilstand løp over Mojale til heimen sin i nerløfta og sprang rett inn på stua til sine foreldre.
Han var helt svart i ansiktet, dekket av kruttslam. Klærne var i filler og tilgriset. Han blødde av flere små sår som granatsplintene hadde laget. Familien ble helt forskrekket og ville vite hva som hadde hendt ham. Men han kunne ikke gjøre rede for seg på en lang stund

.
Familiene Søberg og Fuglem ble hardt rammet under krigen. Brødrene til Gunnar, Harald og Ole Søberg, seilte i den norske handelsflåten og omkom ved torpedering. Deres navn er risset inn i bautaen som står utenfor Hommelvik kirke Familien Fuglem hadde tidligere i 1944, ved sykdommen difteri, brått mistet sin nittenårige sønn Harald.

Hele bygda sluttet opp om begravelsene til de omkomne guttene og viste sin deltakelse i sorgen over en klassekamerat, en lekekamerat og et naboens bar