Gjengitt fra Årboka 2009 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Sang – og ble arrestert
AV ØYVIND KRISTIANSEN
Under krigen var det ikke så lett alltid å vite hva som var tillatt og hva de nye makthaverne anså som forbrytersk. Mange tråkket over streken, og ble straffet for det som i en vanlig situasjon ville blitt sett på som bagateller. Dette er en historie om en slik uskyldig «forbrytelse».
Dette hendte under 2. verdenskrig. Tre jenter fra Hommelvik, Gunnvor (Lillemor) Skjønsby, Anna Sofie (Nuppe) Rimol og Mary Brandslett, tok søndagskvelden 14. februar i 1943 9-toget inn til Trondheim. Sammen med jentene var det også to gutter fra Ranheim og en fra Hommelvik. På toget satte de i gang med å synge sanger som ikke behaget de tyske okkupantene og deres norske medløpere. Særlig en av sangene, Internasjonalen, var provoserende. Da ungdommene kom til byen, ble de arrestert.
— 7. mars 1943, skriver mora til Mary
I brev datert 7. mars 1943, skriver mora til Mary, Jørgine, til sønnen Georg som bodde på Steinkjer:
«…de hadde spilt og sunget på toget» ble det sagt. De sitter i kretsfengslet i byen. Vi får ikke besøke dem, ikke skrive eller sende hilsninger før efter den 11. mars. Det er noen av de pårørende der nesten hver dag og de snakker med vakt-mesterfruen. Hun er så hyggelig, hun sier at de har det bra. Nok og god mat, gode sengeklær. Vi får sende dem lesestoff og håndarbeide. De skal være bare 2 på et rom sier hun, men de 3 fikk være sammen, hun tror de trives bra, sier hun. Vi hadde håpet at de skulle komme ut, før jeg fortalte deg dette, men det sies at det er mange som sitter opp til 2 måneder». Jørgine slutter brevet med litt nytt om andre i familien og undres om Georg har smør og pålegg. Selv har de lite smør.
Først 12. mars fikk jentene lov til å skrive heim Brevene inneholdt selvsagt ikke noen beklagelser da de visste at det de skrev ble sensurert. Mary har senere gitt en skriftlig beretning om hva hun opplevde. Her er hva Mary fortalte:
— hva Mary fortalte
«Det var på morsdagen 14. februar i 1943 at tre jenter sto og snakket med tre gutter på stasjonen (i Hommelvik). De ble enige om å ta en tur til Trondheim og tilbake med neste tog. Det var så lite å ta seg til under krigen, så vi syntes det var moro å reise med toget. Vi satt i en kupe og sang litt av hvert, også motstandssanger. I kupen ved siden av satt to tyskere, og da vi kom til Trondheim holdt de døra igjen for oss. Den ene tyskeren hentet en høy offiser på stasjonsområdet og han tok oss til et kontor på stasjonen. Der måtte vi oppgi våre navn og adresse.
Så slapp vi fri og gikk på neste tog som skulle til Hommelvik. Da kom det to gestapister og hentet oss og vi ble ført inn i «Svartemarja». Guttene ble kjørt til Vollan (fengsel) og vi til et kvinnefengsel i Munkegata 16. Der måte vi ta fingeravtrykk og legge fra oss det vi hadde i lommene. Så ble vi ført opp i en celle, tre stykker på et lite rom med klaffebord, to knakker, tre brisker og en bøtte i kroken til do.
Morgenen etter trodde vi at vi fikk reise heim, men vaktmesteren sa at vi kunne bli sittende i flere måneder. Det var norske vakter. Vi var der i fem uker, dagene gikk til spising av dårlig mat, ut i luftegården i en time for dagen og der traff vi andre jenter som var satt inn for litt forskjellig — nasking, sabotasje mot tyskere, frakting av flyktninger over grensen. Noen satt for småtterier de hadde gjort mot tyskerne.
Vi fikk ikke skrive heim eller komme i forbindelse med familien før det hadde gått tre uker. Da fikk søsknene våre komme med litt mat og hilsninger til oss. Vi fikk ikke treffe dem. Så sa de at vi skulle på Falstad, en fangleir i Nord-Trøndelag, men heldigvis ble det ikke noe av det.
Mens vi etter 14 dager fikk vårt første bad, kom vakt-mesterfruen og sa at vi skulle på forhør straks. En høy tysk offiser hentet oss til Misjonshotellet (Gestapos hovedkvarter). Vi, bløt i håret og dårlig kledd, gikk gjennom byen sammen med tyskeren og folk glante på oss. På misjonshotellet ble vi plassert hver for oss og en for en opp til forhør. En tysker satt sammen med en norsk tolk og spurte oss ut om alt heime hos oss, om de var imot tyskere, eller likte engelskmenn og bolsjevikene. Vi svarte så godt vi kunne uten å lyve alt for meget. Så bar det tilbake til fengslet igjen. Var veldig spente på om vi kom heim eller til Falstad. Det var noen heime som holdt på å ordne for oss, så heldigvis fikk vi reise heim etter fem uker».
Anne Sofies søster, Eli Stensaas, forteller at hun brakte mat til jentene ved flere anledninger, men hun fikk ikke snakke med dem. Hun skrev noen hilsener på innsiden av matpakkene. Familien snakket ikke om hendelsen til andre, de anså det for risikabelt. Anne Sofie, gift Bonesmo, som bor i Trondheim, forteller at gutten fra Hommelvik, Georg Nystrøm, ble sluppet fri samme kveld og kunne ta siste toget heim.
Hun vet ikke navnene på de to fra Ranheim.
I Universitetforlagets bok «Nordmenn i fangenskap» med den kjente tysklandsfangen Kristian Ottesen som medforfatter, er arrestasjonen av jentene nevnt med navn, adresse og varighet. Jentene ble løslatt 18. mars 1943.