Gjengitt fra årboka 2000 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

En ordets mester og livets glade gutt

AV STIG HERJUAUNE

Ola Moe gikk bort på slutten av 1980-tallet. Med ham døde også en mesterlig ord-ekvilibrist. Olas ord og vendinger døde ikke med ham, men lever i beste velgående. Ola var en humørets mann til det siste. De siste årene fikk han på aldershjemmet Hospitalsløkkan i Trondheim. Han utmerket seg også der i så stor grad at han ble offer for medieinteresse, og flere større artikler ble skrevet i Trondheimspressen om denne siste «Trondheims-originalen» som egentlig bodde et langt liv i Malvik.

«30 centimeter nysnø på ei natt må da værra bra på et lite småbruk i Malvik?»

Ola Moe bodde på småbruket Moan mellom Jonsvatnet og Herjuan i Ytre Malvik. For forbipasserende var han mest kjent for en svært spesiell og uvanlig postkasse. Ved siden av grinda ned mot fylkesveien stod en utgammel komfyr, med termometer på komfyrdøra. Der måtte landpostbudet legge posten til Moan. Selv sa Ola at dette var gode greier. Når det kom regninger stod termometernåla på rødt!

Canada

Ola Moe arvet gården Moan etter sin eldre bror. Han flyttet inn i 1940 og bodde der siden med sin kone Anna (Vassdalen).

Før han kom så langt som til å overta farsgården var Ola over i Canada for å prøve lykken. Dette oppholdet varte i nesten fire år, og kom til å prege mye av hans gjøren og laden i ettertiden.

En periode i Canada var han dreng på en gård der borte. En dag ble han bedt om å passe gård og grunn da farmeren og hans familie skulle reise bort noen dager.

Da farmeren kom tilbake var det meste i orden. Det var bare en lei ting som hadde skjedd. Alle hønene var døde. Ola ble kalt inn på teppet og måtte forklare seg:

• De må da skjønne at noe er galt herr Moe?
• Dæm fekk no korn og mjøl, og ellers har det vorre greitt.
• Hva med vann her Moe, fikk hønene vann?
• Nei. Æ har aldri hørt om ei høn som pesse!

Makko

Da Ola kom tilbake fra Canada fikk han problemer med fordøyelsen og ble innlagt på Sentralsykehuset i Trondheim.

Han ble tatt hånd om av sykesøster, som ba han ta av seg ytterklærne og legge seg på magen på et brett ved vinduet.

Ola tok av seg klærne, stod bare igjen i en amerikansk makko -helundertøy med lokk i baken som kan kneppes opp og igjen. Da sykesøster stod der med pasienten og måtte kneppe opp noe så uvanlig – den gang- som amerikansk makko-undertøy, utbryter hun:

• Si meg herr Moe; har De vært i Amerika?
• Kolles farsken sjer du det atti der?

Ola Moe kjørte alltid dobbelspann når han var ute med hestene sine. Det var han vant med fra sin tid i Canada. De andre bøndene i Malvik kjørte kun med en hest om gangen. Det irriterte nok en og annen «storbruker» at denne småbrukeren var såpass til kar at han var den eneste som briljerte med tospann i Malvik-trafikken.

— med to hæsta

En dag Ola er hos Landhandleren i Malvik kommer en av de som har irritert seg grenseløst over løssluppenheten hos denne småbrukeren, og utbryter:

• Koffer kjøre du egentlig med to hæsta Ola? Svaret kom som vanlig kontant og uten betenkningstid;
• Æ har itj fler sjø.

Det var to store bryggerhester Ola hadde på Moan. Dette var kraftige og brede hester som også var et sjeldent syn i Malvik. En dag Ola var ute og kjørte, stanset han ved vegoppsynsmannen som stod i veggrøfta med hakka og slo av en prat. Oppsynsmannen var opptatt av de store hestene, og lurte på:

• Dæm et vel my fik det derran?
• Dæm får itj nå ainna nei.

0 store Gud

I gamle dager var det mye trafikk på veien forbi Moan. Veien var mye brukt som vei til byen for Markabygdingene. Jonsvatnet var også et yndet utfartsterreng i større grad enn nå.

Det hendte at det slang omstreifere innom Moan. Men dørselgere og emissærer tok også veien innom småbruket en gang i blant.

En sommerdag Ola står ved slipesteinen sammen en annen bygdekar, kommer en emissær inn på tunet. «Hair såg vel at det va ei sjel hair koine reidd», sa Ola selv om episoden etterpå.

Emissæren var også en ordets mester. Sammen med Ola holdt han det gående lenge ut over ettermiddagen med storveies prat om alt fra religion til drikk og svir.

Så kommer det utløsende spørsmålet:

• Ber du til Gud herr Moe?
• Å, æ gneg no itj på’n kvar dag nei.

Burhøns

Ola var en sann dyrevenn. En dag hadde han sett seg lei på at en av naboene hadde burhøns. Ola var av den formening at høner burde gå løst på tunet og leve det gode liv. Det var ikke noe høneliv og være innesperret i en boks inne i et fjøs, mente han.

Han gikk over til naboen, og kjøpte likegodt opp samtlige høner, tok dem med hjem til Moan og slapp dem løs på gårdstunet.

Han kommenterte hendelsen slik da han skulle berette hvordan hønene opplevde å få friheten tilbake:

• Når æ slæppt dæm på gårda vart dæm gåan og strækk hæsj og sjå opp i himmel’n. Dæm tøkt vesst det var styggele høgt poinn taket…

Godt hode

Ola holdt på å reparere grinda ved veien da to guttunger kom opp fra tjønna nedom gården etter en fisketur. Ola lurte på om de har fått noe fisk.

Joda guttene har fått bra med fisk. Det var bare det at denne fisken nedi tjønna var så mager, også hadde den så stort hode.

• Å guta, de må forstå det at det e mang’ som ha klart sæ utmerket med godt hau!

TV

Ola kom i prat med en sambygding da han innrømmet at det var litt ensomt og stusslig når kona gikk bort. Det var ingen å snakke med, eller dele livets trivialiteter med. Det gikk innpå den ellers så lystige Ola.

Dette skjedde like etter at fjernsynet kom til landet. Det var etter hvert flere i bygda som hadde gått til anskaffelse av dette vidunderet.

Gjesten mente at TV kunne være tingen for en ensom mann og kommer med spørsmålet:

• Sei mæ Ola; du har vel itj fjernsyn du?

– Næhei. Det e bætterdø bære så vidt at æ sjer nedpå veia!