Gjengitt fra Årboka 2008 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Aktiviteter i Malvik under tyskernes terrorregime.

LEIF FREDRIKSEN GJENGIR DELER AV SAMTALER MED EINAR STAV OG PAAL SKJÆRPE

«Vi venter til over helga’. Det var en i støttegruppa som mente det. og slik ble det Dette var noen dager før tragedien med det tyske overfallet på Hasetkammen den 11. septem­ber 1944.

Støttegruppa for senderen på Hasetkammen holdt råd­slagning. De hadde lenge følt tyskerne innpå seg. De kjørte rundt i en grå varebil med ring på taket. Jeg var borti stein­bruddet og så på den, den stod der, forteller Einar Stav. Oppe på gården til Petter Furan hadde tyskerne satt opp en radiomast, De peilet og peilet. De visste at det ble sendt meldinger fra Malvikmarka et sted. Dette stedet måtte fin­nes.

Støttegruppa var klar over at tampen brente, de måtte se å få flyttet på seg. Det var ikke første gangen. De hadde flyttet ofte siden sendingene kom i gang. Problemet var at de hadde en viktig melding som måtte avsted til London, men batteriet stod til lading på en gård og var ikke ferdig. Flyttinga var egentlig fastsatt til før helga men de tok sjan­sen på å vente til mandag 10 september. Da måtte dette her­sens batteriet være ferdig.

Men mandagen gikk og intet batteri var kommet. Jan Solberg satt utålmodig oppe i barhytta på Hasetkammen og ventet. Han hadde ikke hatt radiokontakt med London på mange dager. Det var uvanlig. Først tirsdag morgen kunne Johan Svedal, som var andremann på Hasetkammen plas­sere et fulladet batteri bak på meisen på den ryggsekken de brukte til å frakte batteriet i.

Han hadde gjort mange turer før. Den tirsdagsmorgenen kom han traskende over myrene sør for Hasetkammen og var kommet nokså nær barhytta da han hørte en hund som søyket. «En dårlig hund«, sa Johan etterpå, den skulle ha funnet meg. Men det skjedde ikke.

Johan hørte tyske stemmer og skjønte at tyskerne var kommet. Så var det bare å lempe batteriet ned ved foten av en stor granlegg og hive bar over. Så gikk han tilbake samme veg han var kommet, men var først innom to møte­plasser, der han og Jan skulle møtes hvis radiostasjonen måtte forlates i all hast. Ingen Jan var å se, og Johan gikk heim til Svedal, der batteriet hadde stått til lading. Han fikk ringt til Einar Stav, som gikk oppover og hentet batteriet på anvist plass. Selv ble han gående en tre ukers tid på gården før han fikk los over til Sverige.

Det var halsløs gjerning å gi seg til å gå til Sverige uten los. Losene visste hvor streifvakta til tyskerne befant seg til enhver tid. Johan var blitt tatt en gang under en rassia oppe i Tydalsområdet. Han var da nettopp kommet over fra Sverige og blandet seg med påsketuristene. Men tyskerne kom på rassia og tok med seg en del personer til byen i buss. Johan hadde falsk pass, og måtte spise opp det på veien nedover. Verst var det å få ned den stive, gule kon­volutten, sa han til Einar Stav. Johan Svedal var tatt rent tilfeldig, – tyskerne viste ikke at han var en farlig mann for dem og holdt ikke spesielt vakthold over ham. Han greide å rømme, og kom seg oppover til onkel Einar Stav der han fikk hvile ut.

— sett noe til Johan Svedal?

Han ble etterlyst i Polititidende og Einar Bjerkan, lens­mansbetj enten kom på besøk til sin navnebror og spurte om han hadde sett noe til Johan Svedal. Det hadde han selvføl­gelig ikke og Einar Bjerkan noterte seg det og gikk. Einar Bjerkan var ingen medspiller for nazistene. Han gjorde det han ble beordret til men heller ikke mer. Hvorfor skulle han ligge frampå for å finne en sambygding som ville bli skutt om tyskerne fikk tak i ham. Under besøket stod Einar og støtte foten på et stort avskjær som stod på gårdsplassen for­talteStav. Avskjæret var fylt med vann og oppi lå de skitne klærne til Johan Han hadde under rømmmgen måttet åle seg gjennom myrer og hatt så klærne så ikke ut. De måtte vas­kes mente Solveig, men de trengte å ligge i vann først.

Etter krigen møttes vi på en skytterfest. forteller Einar Stav. Begge var ivrige skyttere Da kom Einar Bjerkan bort til meg og sa bare: «Du spilte godt da jeg var hos deg Einar«. Bjerkan mente å vite at Johan Svedal var på gården eller i nærheten, men rapporterte at han ikke fant ham.

— så fikk leksvikingen beskjed

Denne meldetjenesten fra Malvik var det en leksviking som hadde stått for. Støttegruppa hadde kontakt med ham. Men så fikk leksvikingen beskjed fra London om å ta med seg nøkkel og antenne og annet utstyr og forflytte seg til andre siden av fjorden.

Det var Tirpitz, som lå inne i Fættenfj orden som skulle overvåkes. Det gjorde man lettere fra Mosvika. Der skulle senderen anbringes. Å passe på Tirpitz var uhyre viktig. Hvis den gikk ut Trondheimsfj orden, kunne den gjøre rent bord i konvoiene til Russland. Ordren fra Churchill var enkel nok: Senk Tirpitz. Men London ønsket å ha en sender i Malvik også. Man ville ha rapporter om militære transpor­ter forbi Hommelvik, man ville ha oppgave over hvor tys­kerne hadde sine luftskytskanoner og man ville selvsagt ha rapporter fra Åsen, der Tirpitz lå.

— ta i mot en brun kof­fert

«Så fikk vi i støttegruppa en forespørsel om vi kunne underholde en radiostasjon. Hvis ja, skulle personale til å betjene den komme. Vi holdt en kort rådslagning og var enige om at når leksvikingen nå var borte, måtte vi ha en sender i Malvik igjen. Så fikk vi nokså omgående beskjed om å dra til byen, til Steinberget, og ta i mot en brun kof­fert, som en dame skulle komme med en bestemt dag, til et bestemt tidspunkt. Vi satte hesten for kjerra og gav oss avsted da dagen kom. Og ganske riktig.

Damen kom med Gråkallbanen, den brune kofferten skiftet eier, ingen ting ble sagt. ingen navn oppgitt, men damen hadde fått nøye instrukser om hvem hun skulle møte. Vi plasserte kofferten i kjerra og kjørte heim til saga Der åpnet vi kofferten og fant morsenøkkel og antenne. Så hengte vi opp antenna under taket på saghuset. Vi koplet til batteri og nøkkel. Så slo jeg de faste signalene som skulle brukes når Malviksenderen var på lufta. Jubelen stod i taket da vi fikk svar med en gang. Forbindelsen med London var gjenopprettet.

— Sende fra Saga ev. Fjølstadtrøa

Men der under taket på Saghuset kunne ikke antenna være. Det gikk for mye folk, og noen kunne være nysgjerrig og løsmunnet. Så vi tok ned antenna med en gang og leide oss inn hos Jørgine og Sverre Saugen oppe i Fjølstadtrøa. Der fikk vi god kontakt med London, men etter fjorten dager sa Jørgine nei. Dette ble for farlig. Det gikk folk der, – – – det kunne komme ut.

— ut i skogen igjen

Så måtte vi flytte ut i skogen og henge antenna opp mel­lom to tretopper. Nøkkelen var lett å gjemme bort i lynget. Vi flyttet flere ganger, vi visste at tyskerne peilte. Så vi kunne ikke sende så mange minuttene ad gangen. Til slutt endte vi nede på Hasetkammen, det var våren 1944, og vi ble der hele sommeren. Til høsten skulle vi flytte, det var bestemt. Men så gikk det altså galt. Tyskerne kom tirsdag 11. september, den dagen da den siste melding skulle sendes på nyladet batteri. Så skulle barhytta rives og antenne og nøkkel bringes til et annet sted som vi hadde sett oss ut. Vi ble en dag for sene, sier Einar Stav, og slik mistet vi en av våre. Så ble det taust fra Malviksenderen.»

Men ikke så veldig lenge. Ved juletider kom Johan Svedal tilbake og slo seg ned oppe i Mostadmarka sammen med jernbanetelegrafist Harald Størseth fra Stjørdal. Begge kom i fallskjerm. Størseth var telegrafist på Stjørdal stasjon og rømte til Sverige på senhøsten 1943. Han kom seg over til London og fikk opplæring i radiotelegrafi. Fra Mostadmark ble det så sendt meldinger til London de siste månedene av okkupasjonen, fram til 7. mai.

Informasjonsapparatet

Vi spør Einar Stav hvordan man fikk informasjoner fram til senderne, som stadig flyttet på seg. «Ja. – sier Einar, det kom informasjoner på flere vis. Noe kom fra Hommelvik stasjon. fullmektigen der, Jørgen Stensås, sendte oss mel­dinger om troppetransporter. Inne på Åsen var det en mann som hentet grismat fra Tirpitz. Han noterte seg ting av inter­esse. Han brukte aldri telefonen, han våget ikke det, han tok toget til byen og gikk av på Malvik eller Vikhamar. Så kom han oppover til Saga og puttet papirer ned i en råtten stubbe i nærheten. Ellers for jo Johan Svedal også rundt og skaffet informasjoner.

— middagsmat annenhver dag

I de månedene senderen holdt til på Hasetkammen, fikk de to karene middagsmat annenhver dag. Det var Solveig som kokte og jeg gikk oppover med maten og hadde da med lappene med opplysninger. Etter at senderen var tatt, fant vi det best å gå i dekning. Maten hadde jeg brakt i våre egne kjøkkenkopper, ble det satt i gang ransaking om hvor kop­pene kom fra. var vi ille ute. Vi hadde andre kjøkkenkopper av samme sort hjemme. Da tyskerne kom, hadde vi ikke fått fjernet kjøkkenkoppene. Så skaffet vi oss skyss med en sjark som kom inn til fjæra nede på Vikhamar. Vi våget ikke ta toget. Sjarken brakte oss til Solveigs familie inne ved Levanger. og her ble vi i tre uker.

Vi hadde avtalt med en fra gruppa, at han skulle sende en særmelding i telefonen: «Symaskina er reparert.» Det betydde at ingen hadde mistanke til oss, ingen ransaking var foretatt, kom heim. Så tok vi toget heim og jeg fortsatte mitt arbeid på saga.

Krigen slutter.

Vi i gruppa hadde selvsagt kontakt med den nye senderen oppe i Mostadmark.Vi hadde skaffet informasjoner også til den. Men da krigen sluttet den 7 mai, ble senderen flyttet ned på Midtsandtangen . Nå skulle vi ta i mot særmeldinger og bringe dem videre gjennom telefon.

Det kom særmeldinger stadig vekk. En særmelding var av spesiell art. Harald Størseth fikk anmodning om å dra til Værnes og ta hand om en grisefarm med 18 griser som tyskerne hadde ved flyplassen. Han spurte om jeg ville være med. Jeg syntes det var spennende og sa ja. «tør du det, da» sa Størseth,» du kan jo bli skutt».

«Å, sa jeg, jeg har vært med på verre ting, og nå anser jeg tyskerne som ufarlige.»

Så kjørte vi innover til Værnes, da. Dette var like etter at krigen var slutt, Tyskerne hadde ennå kontroll over flypas­sen og hadde ikke levert inn sine våpen. Det skjedde i de dagene som kom. Da leverte de inn våpnene til offiserer som hadde fått beholde sine tjenestepistoler og var utpekt til å avvæpne soldatene. Størseth var i flygeruniform og var bevæpnet. Jeg var i sivil og våpenløs. Vi kjørte i en bil som Størseth overtok av tyskerne.

Vænes bar overtatt.

På Værnes måtte vi takle en ny situasjon. Størseth var den første allierte offiseren som kom til Værnes, og Størseth sa ingen ting om grisefarmen. Han lot dem tro at han skulle overta flyplassen, og tyskerne la seg flate, for å bruke et moderne uttrykk. Det ble hilsing på kommandanten, som gjorde stram honnør, og beordret folk til vise oss rundt. Vi fikk også se grisefarmen, der jeg ble satt til vakt foreløbig. Vi måtte jo få tak i biler så vi kunne kjøre bort grisene. Men tror du ikke tyskerne greide å lure ut en gris likevel. Dette var jo i første halvpart av mai og det var ikke lyst om natta ennå. Så de fikk det til. Da vi skulle telle opp, var det bare 17.

— arrogante tyskerne gjøre seg så små

Stjørdalingen Harald Størseth, som etablerte seg som sakfører i Trondheim etter krigen, syntes det var en her­lig følelse å se de arrogante tyskerne gjøre seg så små. Det var ikke gått mer enn halvannet år siden han hadde måt­tet komme seg over til Sverige, forkledd som konduktør på ettermiddagstoget til Storlien, for ikke å bli tatt. Nå var han tilbake som representant for seierherrene. Selv var jeg selvfølgelig glad over at spenningens tid var forbi.

Men jeg kunne ikke unnlate å tenke på at informasjonsarbeidet hadde kostet liv, og det var naturlig å tenke på om tragedien kunne vært unngått om vi hadde vurdert annerledes. Jeg spurte ham om han trodde de ble angitt av noen som løp tyskernes ærender.

— Tyskerne fikk lagt senderen ned

Det visste han ikke, sa han. Imidlertid kan man vel trygt si at dette som skjedde på Hasetkammen var en ren tysk militær aksjon. Tyskerne fikk lagt senderen ned, telegrafisten ble skutt. Noen undersøkelse av hvilket hjelpe­apparat som stod bak, var ingen militær sak. Matkoppene våre som lå der brydde de seg ikke om. Det var nok så at Rinnan for og snuste rundt saga. Han stod et stykke unna, jeg fikk se ham og pekte på ham med ei lekt. Da skjønte han at han var gjenkjent og forsvant.

I Klaus Grønengs bok om Rinnanbanden forteller forfatteren at han traff på Rinnan ute på Orkanger en gang. og da forsvant han straks. Han brukte å forsvinne hvis han ble gjenkjent. Einar Stav kjente ikke Rinnan, men kona, Solveig, var fra Levanger og visste godt av Rinnan. En gang vi var i byen pekte hun ham ut for meg, sa Einar. Da stod han på hjørnet av Søndre og Olav Tryggvason og lurte. Men i tragedien på Hasetkammen var nok ikke Rinnan involvert, sier Einar. Da hadde han nok satt i gang en aksjon for å rulle opp vår lille hjemmefrontgruppe.

— Det var ordet, sier Einar

Dumdristig, sier jeg, med tyskerne på sporet, var dere det? Det var ordet, sier Einar. Vi skulle ha flyttet før, vi ble en dag for sene. Men motstandskampen kostet liv eller man­geårig innesperring på Falstad, Vollan eller Grini eller i en leir i Tyskland.

Paal Skjærpe

Her er det nok å peke på skjebnen til Malvikingen Paal Skjærpe, som satt to juler på Vollan med fotjern og håndjern etter å blitt sloppet ned over Hemnekjølen høsten 1943 sammen med en del andre. De skulle sprenge lokomotivene på Thamshavnbanen og slik stoppe eksporten av svovelkis og kopperkis til Tyskland. Oppdraget ble utført, men Paal ble tatt av lensmannen og overlatt til tyskerne på Misjonshotellet.

 Han var ikke særlig stolt av det. Det ble arrangert en rettssak i andre etasje i huset til Trondhjems Sparebank.. Det var meget høytidelig, forteller han til undertegnede. Tre høyere offiserer var dommere, alle hadde røde dommerkapper, torturisten Bischoff var tolk. Forsvarerhadde jeg ikke. Jeg ble dømt til døden, fire dødsdommer fikk jeg. Jeg hadde rømt fra landet og stilt meg til disposi­sjon for fienden, jeg hadde kommet til Norge for å ødelegge norsk eiendom. Og enda var det mer. Jeg ble sendt tilbake til Vollan, til Tino Schwenk. som egentlig var en human fyr, kommandant på Vollan, fengselsmann av yrke,. men for human syntes Gestapo og avsatte ham etter en tid. Tino Schwenk hadde unnlatt å legge Odd Wullum i jern. Da Wullum greide å rømme, fikk Schwenk skylda for det og ble fjernet. Av den grunn var man ikke villig til å gi meg noen lettelser, så jeg fikk både fotjern og håndjern.

— de slo og brølte

Vokterne var forresten noen råtasser, de slo og brølte. Jeg ble sittende på Vollan til mars 1945. Da ble jeg sendt til Oslo og plassert på loftet på Akershus festning, dødscella. Henrettelsesdatoen var 16. mai. Jeg måtte sammen med 6 andre dødsdømte ligge på harde steingolvet uten noe pledd over oss. Vi fikk ikke noen informasjoner, men fikk kas­tet inn til oss biter av Fritt Folk, det var dopapir. Vi satte sammen bitene og fant ut i april at det gikk mot slutten av krigen. Men hvor fort? Ville det skje før den 16. mai? Den 5. mai kapitulerte tyskerne i Danmark.

— Grini skulle være å betrakte som et lite stykke fritt Norge

Den 6. mai ble vi alle beordret ut og stilt opp mot veg­gen. Skulle vi skytes? I Tyskland skjøt de fangene når leiren måtte rømmes . Det hadde vi hørt. Men vi ble ikke skutt, vi ble ledsaget ned i noen store lastebiler og kjørt til Grini med tyske soldater som vakter. Dosent Harry Sødermann fra Sverige, sjef for de norske politistyrkene i Sverige, var kom­met til Oslo og hadde forhandlet med politisjefen Redies om at Grini skulle være å betrakte som et lite stykke fritt Norge og alle fanger skulle samles der. Dagen etter kom han til Grini, kløv opp på taket av kommandantbrakken, tok en megafon og ropte ut hvem han var og at alle fanger nå var frie og skulle straks få forlate fengslet. Før politimester Welhaven kom tilbake fungerte Sødermann som Oslos poli­timester i hele to dager. Jeg ble kjørt ned til universitetet, til et kontor der som var opprettet for fangene, og fikk billett og penger. Jeg skulle reise hjem til Trondheim med middagstoget.

Frihet og nytt arbeid.

Jeg var fri, men hadde vært fange så lenge at jeg ikke fikk tatt inn over meg at faren var over, -at jeg skulle få leve, ­tyskerne var ikke farlige lenger. I Oslo var det jubel og skri­king, jeg greide ikke å høre på, ble tummelumsk av alt leve­net og gikk ned på Oslo ø og satte meg der for å vente til toget gikk. Dette var jo en dag etter frigivelsen, togtrafikken gikk etter de gamle ruter. Til Trondheim gikk det bare et persontog, det var tog 1705, avgang kl. 13.00, som var opp­satt for å frakte tyskere. Det hadde lange opphold en rekke steder underveis og kom ikke til Trondheim før klokka 8.00 neste morgen.

Nå var det ingen tyskere med, alle vognene var forbeholdt sivile reisende. Jeg ble i Trondheim tatt imot av lokfører Lillemo, som var far til Else, som hadde vært forlovet med min yngste bror. Denne broren omkom i en mineulykke på slutten av krigen. Broren var politisoldat i Sverige og ble sammen med sitt kompani beordret nordover for å rydde miner et ter hvert som tyskerne trakk seg ut av Nord-Norge. En offiser hadde samlet en del solda­ter rundt seg for å vise hvordan de skulle behandle fotminer som de kom over. Under demonstrasjonen gikk minen av.

Broren var egentlig fri, men gikk oppover der de andre holdt på av ren nysgjerrighet. Han var helt uforberedt og fikk spruten over seg. Han omkom med en gang. Dette var litt av en nyhet å bringe til familien Lillemo. til Else som ventet barn med min bror. Han hadde lurt seg til treffe henne en gang høsten 1944. Dette, at hun var gravid, var familien livende redd for at folk skulle få vite. Da ville de kunne bli anklaget for å ha skjult en representant for fien­den, slik tyskerne så det, og det var det stor straff for. Men heldigvis var det ingen farlige personer som fikk snusen i det og Else måtte holde seg mest mulig inne.

I Trondheim meldte jeg meg for general Thompson, øver­ste sjef for de allierte tropper i Trøndelag. Thompson visste alt om meg. Jeg fikk ordre om å dra til Stockholm straks og ta mine foreldre hjem til Gudå. Senere fikk jeg forskjel­lige militære oppdrag utover sommeren 1945 inntil jeg ble dimittert og kunne begynne i min gamle stilling som tegner ved NSB, der min bror Rasmus hadde vært inntil han ble skutt som gissel under unntagelsestilstanden i 1942, da i alt 10 gisler ble ført til Falstad og henrettet. Etter en tid fikk jeg høve til å søke på banemesterstillingen i Mo i Rana etter banemester Rogstad, som døde av kreft. Jeg ville legge alt om krigen bak meg og har ikke snakket så mye om hva jeg var med på før jeg nå forteller litt til deg. Jeg har av mine sønner fått det råd å fortelle iallfall noe før det er for sent.

Jeg takket Paal Skjærpe for samtalen. Noe av alt det han fortalte har kommet med i denne artikkelen. Og herved opp­fordres årbokens lesere til å fortelle til årbokkomiteen for Historielaga i Malvik om sine opplevelser under okkupasjo­nen.

Fortell før det er for sent. Krigstiden er nå historie.