Grindgutt

Gjengitt fra årboka 2008 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Grindgutt

AV ØIVIND KRISTIANSEN

Mange av oss har vel lest «Den grønne grinda» av Leif Halse. Denne grinda, som egentlig var malt rød, lå nede i Hommelvik-lia mellom Høgda og Muruvika på riksveg 50, senere E-6 og nå fylkesveg 950. Både vegtraseen og trafikken på denne vegen er radikalt endret siden Leif Halse sitt tidsbilde fra 1920-30 åra.

Når grindene etter denne hovedvegen forsvant vet jeg ikke, men på de mest trafikkerte bygdevegene sto de nok ennå først på 1950-tallet. De ble da avløst av gjerder og ferister.
Jeg vokste opp i Løfta i Hommelvik og var i mange år grindåpner oppe ved Stokbakken i Modalen.

— rene karavanen

Biltrafikken var ikke særlig stor etter krigen og utover de nærmeste åra før nybilsalget ble frigitt etter 1961. Men på høstparten da tyttebæra ble moden oppe i Mostadmarka, var det rene karavanen av biler som passerte Stokbakk-grinda som var den første av mange.


På disse tyttebær-helgene var det om å være ute i god tid, for det var bilene også, selv om de fleste kom fra trondheimsområdet. Det var få personbiler, men mange lastebiler og noen busser. På lastebilene satt folk tett i tett på trebenker med ryggsekker, blikkspann og sinkbøtter mellom beina. Plasten hadde ennå ikke holdt sitt inntog og slike spann fantes ikke.

— måtte ha starta i god tid

Etter å ha blitt vekket av min mor, spist og utrustet med en matpakke og en te-skvett på ei flaske, var jeg på veg allerede i 7-tida. Utvalget av uværsklær hvis forholdene krevde det, var ikke all verden like etter krigen. Det kunne være kaldt og hustri mange ganger, særlig så tidlig om morgenen. En av disse høstdagene husker jeg godt. Oppe på Selbuvegen som den nå kalles, traff jeg på et ektepar som hadde sykla fra Trondheim og var på veg opp mot Mostadmarka. De måtte ha starta i god tid. De spurte hvor jeg skulle så tidlig på morgenen og jeg fortalte at jeg skulle være grindgutt.

— de ville sende meg en gave sa de

Da måtte jeg åpne for dem også sa de — og jeg hastet i veg for å nå fram før de kom til grinda. Da jeg hadde åpnet for dem, ville de vite hva jeg het og bodde, de ville sende meg en gave sa de, som takk for at jeg åpna grinda for dem. Ei stund senere fikk jeg sendt et pennal i tre hvor det på lokket, med svipenn, pent var inngravert navnet mitt.

— huske at timelønna

I og med at jeg sto ved den første grinda vanket det mye småpenger fra lasteplan og ut igjennom vinduene på bussene. Mange av myntene trillet ned i grøfta og måtte letes opp i blant grus og småstein. Det gikk mest i 1, 2, 5 og10-ører, men 25-ører og 50-ører forekom også. Vi må da huske at timelønna for mange på den tida ennå lå mellom 2-3 kroner. Henimot i ti-tida begynte det å komme flere barn som ville være med på å åpne grinda. Men med færre biler utover dagen og lengre turnus, ble det ikke så mye penger på hver. Jeg traska da noen ganger videre opp til neste grind som lå på Hallflata ved gården Buåsli. Det lønte seg hvis du eller en kamerat var alene der.

— jeg husker var da en lastebil

Med de mange grindene langs Mostadmarkvegen sier det seg selv at det ikke var mye småpenger igjen ved Stokbakkgrinda da bærplukkerne kom i retur på ettermiddagen, men sjåføren hadde gjernest alltid en mynt på lur. Av episoder jeg husker var da en lastebil fra firmaet Trondheim Jernindustri eller var det Jernbetong, kom mot grinda Disse bilene hadde en jernkonstruksjon på utsiden av bilen på venstre side, hvor de frakta armeringsjern m.v. Jeg sto med den åpna grinda i ryggen og husker en kvinne skrek opp da nevnte konstruksjon i brysthøyde, presset meg bak¬over mot grinda idet bilen passerte. Men det gikk da bra.

— via en syklist beskjed

Vi ungan likte å leke oss med grinda ved å stå på den til den klappet igjen ved grindstolpen. Dette likte ikke gårdeierne noe særlig fordi grinda etter hvert, seig ned på hengslene. En gang min kamerat Petter Hofstad og jeg drev på med denne leken oppe ved Buåsli-grinda, fikk vi via en syklist beskjed om at gårdeieren hadde sett seg lei på vår framferd. Men vi tok ikke advarselen alvorlig og fortsatte vår lek.

Plutselig så vi en mann komme bortover mot grinda og han hadde med seg en hestesveipe som han svingte over hodet. Vi sprang opp i skogen og gjemte oss. Akkurat da kom Mostadmarkbussen (Kjøsnes) og Petter sprang da fram og åpnet grinda. Gårdeieren fikk tak i ham og det ble en kraftig lusing! At vi unger bidro til at grindene ble litt skakke var nå så, men det hente at noen biler ødela temmelig mye mer på annet vis.

— for mye innabords

Hvis bilføreren var alene brukte han støtfangeren til å skyve opp grinda hvis den var hengsla i kjøreretningen. Men det hendte at noen bommet på dette hvis de på nattetider var på vegen og hadde hatt noe for mye innabords! Da var det inga grind å åpne og sauene kunne kose seg i åkeren.
Det ble noen kjærkomne kroner av å være grindgutt og de kom godt med til et nytt klesplagg eller to i en familieøkonomi som ikke var av de beste..