Gjengitt fra Årboka 2015 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Interneringen av hjelpekrysseren «Berlin»

Øivind Kristiansen

I fjor var det 100 år siden 1. verdenskrig brøt ut og like mange år siden hjelpekrysseren «Berlin» ble internert i Hommelvik. Fakta om historien er hentet fra Malvik Bygdebok V av Kåre Forbord og fra Arbeiderbevegelsens Historielags årbok 2013 hvor Johan O. Jensen har skrevet om «Berlins» dager i Hommelvik-bukta.

Et skip omgjort til krigstjeneste

Hjelpekrysseren «Berlin» var opprinnelig et passasjerskip som av den tyske keiserlige marine, ble rekvirert til flåten. Sivile skip som på denne måten ble innlemmet i marinen ble kalt hjelpekryssere. «Berlin» ble armert med to 10,5 cm og seks 37 millimeter skyts. Av mannskapet på 450 var 150 dekksmannskap, og 200 var maskinfolk.  
Båtens oppgave var å legge ut miner i britisk farvann samt jakte på engelske lastebåter. En av minene som ble lagt ut, førte til at det britiske slagskipet «Audacious» ble senket. «Berlin» var på 17000 tonn, 180 meter lang og ble bygget i 1909.

— Middelhavet før krigen startet

Skipet gikk i trafikk mellom New York og Middelhavet før krigen startet. Etter mineutlegging i Irskesjøen og på tokt etter britiske frakteskip, var det at skipssjefen ombord Pfundheller bestemte seg for å anløpe Trondheim. Han mente at de i var i mangel av nok kull og andre nødvendige varer.  Mange har i ettertid, med rette, hatt skipssjefen mistenkt for ikke å være oppgaven verdig, og at han rømte unna mulige trefninger.

Agdenes festning sviktet

I nattens mulm og mørke med tett snøvær, lurte mørklagte «Berlin» seg inn i Trondheimsfjorden, forbi Agdenes Festning uten å bli oppdaget. (et lydopptak/intervju)Da båten på morgenkvisten den 17. november 1914  ankra opp på reden i T rondheim, avfyrte den en salutt.  Hendelsen medførte stor aktivitet hos de militære i byen og stor indignasjon i byens presse over at Agdenes ikke hadde hindret innseilingen. I vår egen lokalavis «Homla» den 21. nov. var det gjengitt hva avisa «Ny Tid» i Trondheim hadde skrevet:

«…..At de tyske skib «Brandenburg» og «Berlin» uoppdaget kunde gaa forbi Agdenes fæstning skyldes ene og alene at de som skulde holde vakt – fra den menige til kommandanten – ikke tar sin tjeneste som alvor. ……Det er også utænkelig at nogen på Agdenes skulde ta sin gjerning alvorlig. Major Ørstad var sterkt impliceret i Agdenesskandalen i 1905. …..Kaptein Isaksen var ennu mer kompromitert ved skandalen i 1905.                                      

— sendt et cirkulære til kystbefæstningene

Der kommer et ganske sterkt molbolaktig skjær over historien fra Agdenes naar det nu meddeles fra beste kilde at der i sin tid fra forsvarsdepartementet blev sendt et cirkulære til kystbefæstningene om at man maatte være sparsom med anvendelse av de elektriske lyskastere, da det under de nuværende forhold ikke var godt at faa komplettert beholdningene av kullspisser.

— forbi Agdenes befæstninger

Det har i de siste dage versert et rygte om at det var den tyske styrmand paa det tyske handelsskipet «Brandenburg» som lodset «Berlin» forbi Agdenes befæstninger og ind på Trondhjems havn. Rygtet er nu nævnt offentlig og der er derfor ikke længer nogen grund til at tilbakeholde den oplysning at det forholder sig rigtig. Efter hvad der meddeles gjør den samme styrmand nu tjeneste som løitnant om bord i «Berlin», og han er saaledes med blant de officerer som efter at ha gitt sit æresord, faar lov til at bli i Trondhjem til krigens slut. «Brandenburgs» øvrige mandskaper er forlængst reist tilbake til Tyskland. Efter forlydende reiser forsvarsdepartementets chef Holtfodt , i løpet av dagen i dag til Trondhjem.» 

— praiet av torpedobåten «Skrei»

Da «Berlin» hadde lagt seg vel til rette i Trondheim havn, ble den praiet av torpedobåten «Skrei» og forkynt at hadde krenket Norges nøytralitet og måtte forlate landet inn 24 timer. Skipssjefen sa at de måtte ha 1500 tonn kull og at de måtte gi maskinene overhaling. Tilfeldigvis ankom også panserskipet «Harald Hårfagre» byen, og skipssjefen innså at han var kommet i knipe. En av mannskapet om bord i «Berlin», Gustav Niebuhr, har i sine erindringer skrevet: «Vi måtte derfor neste morgen kl. 10.00 bite i gresset, og byens kommandant erklærte skibet, samt besetningen, for internert med selvsagt desarmering, dvs. avlevering av de viktigste kanondeler, tendhetter for ammunisjon, geværer og andre slags skytevåpen.» 

— besluttet at «Berlin» skulle forflyttes til Hommelvik

Så ble det besluttet at «Berlin» skulle forflyttes til Hommelvik. Med ledsagelse av taubåten «Einar» under militær kommando,  kom «Berlin» på formiddagen lørdag 21. november sigende inn til Hommelvik og slapp ankrene like utenfor jernbanekaia. I «Homla» 28. november kan vi lese:

Lørdag formiddag

«Lørdag formiddag ankom den tyske hjelpekrysseren «Berlin» hit og ble fortøiet ret ut for jernbanekaiene. Det er selvfølgelig det største dampskib som har været på havnen her. Det er i krigsøiemed gjort mest mulig ukjennelig, saaledes er navnebræt og skorstener sortmalet. Mandsskapet har hittil ikke faat landlov, likesom ingen fra land faar lov at komme om bord.

— engelske lastedamper, Wilson

Paa samme tid som den tyske hjelpekrysseren ankom hit paa havnen, lettet den engelske lastedamper, Wilson- båten «Camo» anker og satte kursen ut fjorden. Straks efter avgikk danskebåten «Vendsyssel» herdra til Kjøbenhavn. Det var saaledes et særsyn i denne krigens tid at se disse 3 nationers flag paa en og samme tid. Vort eget flag representertes av torpedobaaten «Skrei» som var kommet hit i anledning «Berlins» desarmering.

— unødig dil og vas      

Dagen før som den dag da «Berlin» kom hit, servertes en del masse dyre skrøner baade om tyskerne og om vort eget forsvar. Vi vil her ikke nevne nogen av forutsigelserne. Hvad vi vil si til stedets folk er, at de for eftertiden maa se til at bevare litt mer ro og fatning, da det hele bare viser dumhet og latterlighet.

— I anledning «Berlins» oplægning

I anledning «Berlins» oplægning herinde er det indkommandert 100 mand av Indherreds bataljon til nøitralitetsvern. Samtlige mandskaper er inkvartert i Arbeiderforeningen og Avholdslagets lokaler.

—lykkelige folk

Nu har da styret for Hommelvik Arbeiderforening faat bruk for sit lokale, idet de nu har faat leie bort til den militære vaktstyrke. Det lot til som det var en av de lykkeligste dage i klokker Høviks liv den dag da de militære flyttet ind, og det maa vel ikke forundre nogen. Tænk hvad han og bestyrer Buaas og handelsmand Larsen har kjæmpet for at faa noget bruk for dette lokale, som de har tatt fra stedets arbeidere.»

Innherreds Bataljon med sine 100 mann fikk ikke så stort vaktoppdrag til å begynne med. Utover skipskommandant, offiserer, proviantsjef og postordonans, var det ikke så mange som fikk landlov. Det var først sommeren 1915 at det under bevoktning, ble gitt landlov for mannskapene.

— «Homla» 5. desember 1914

Fra «Homla» 5. desember 1914: «Selv efter at stedet blev saa at sige en garnisonsby, er alt meget stille. Soldatene ser ogsaa meget rolige og stille ut, og tyskerne maa smukt finne seg i at være om bord i «Berlin». Enkelte av stedets damer synes nu at ha faat en gyllen  tid siden det ble saa bra med militære her. Herligheten vil nok vedvare saa længe krigen og det dermed følgende nøitralitetsvern varer.»

Livet om bord og på land under interneringsperioden

Skipssjefen ble syk og lagt inn på Fjellsæter Sanatorium i Trondheim. Han fikk sin kone oppover fra Tyskland og bodde der sammen med henne. Om det ble for stusselig på sanatoriet, vites ikke, men Pfundheller og kone tok inn på hotell Britannia om helgene. Palmesøndag 1915 var de ikke oppspore.

— skriver Gustav Niebuhr

Om forholdene om bord skriver Gustav Niebuhr:

« Jeg kan vel trygt påstå, at kun et fåtall av krigens deltakere bodde så komfortabelt som vi gjorde det om bord… At vi ikke blev opprådd for øl og spirituosa , sørget vi  for i god tid, og leverandøren av vår nationaldrikk – ølet – var byens kjente Aktiebryggeri, mens Samlaget måtte skaffe oss de litt sterkere varer, ja til og med tollfritt!».

En halvliter øl kosta 25 øre og en dram 10 øre.  Selv om mannskapene hadde det fint om bord, opplevdes interneringen som et fengsel, noe det var ment å være.  Av menneskelige hensyn ble det utpå sommeren lettet på restriksjonene, og grupper av mannskapene fikk landlov for å være med på utflukter rundt omkring i Hommelvik, Malvik og Trondheim.

— god kontakt med tyskerne

Befolkningen i Hommelvik fikk etter hvert god kontakt med tyskerne, og det ble arrangert forskjellige idrettskonkurranser så som fotballkamper. På øvre del av gården Marken ble det anlagt en fotballbane (Jalet like overfor Hommelvik Ungdomsskole) som tyskerne brukte på formiddagen, de militære til øving på ettermiddagen og stedets ungdom på kveldstid.  Hommelvik hadde fra 1913 en fotballklubb med navnet «Fart» og de brukte nedre Markajalet som sin arena. Mange av mannskapet på «Berlin» var gode fotballspillere, og her fikk vikaguttene god opplæring i spillets finesser.

— 60 av mannskapet var borte

Tross bevoktning ble det høsten 1915 ved opptelling, konstatert at 60 av mannskapet var borte. Dette førte til innskrenkninger igjen. Tyskland angrep England med luftskip, såkalte Zeppelinere. Et av disse mistet motorkraften og drev inn til Rogaland hvor det strandet.  Deler av mannskapet ble brakt om bord i «Berlin».

— populært grunnet godt traktement

Besøk om bord i «Berlin» var populært grunnet godt traktement både av tørt og vått. Særlig det siste trakk mange gjester. Etter de mange rømmingene ble det bare tillatt besøk om bord på lørdager fra kl. 15 til 21 og søndager kl. 11-21. Niebuhr forteller:

«Og der kom mange, det skal være visst og sant, for der var stiftet bekjentskap nok fra før og disse fikk da tilsendt innbydelse til den og den dag og blev så ført på besøkslisten. Det er vel ikke nødvendig å pointere nærmere at den langt overveiende del av besøket besto av det såkalte svake kjønn. Det fantes alt om bord som en kunne ønske seg. God mat, øl og dram og vin, med andre ord det gamle uttrykk: Weib, wein und gesang.

— båten måtte også ha vann.

Men båten måtte også ha vann. Til å begynne med fikk de transportert dette ukentlig fra Trondheim, noe som etter skipssjefens syn falt dyrt. De ble derfor enig med brukseier Reidar Jenssen om å få tatt vann fra Halstadelva. Tyskerne gravde sjøl ned ledning på land og la deretter rør på sjøbunnen og ut til båten. Vann var dermed sikret, og leveransene av kull fra Trondheim opphørte da lastebåter kom direkte fra Tyskland.

— lov til å dra på utflukter uten eskorte.

Fra våren 1916 fikk mannskapene, i tropper på 50 mann, lov til å dra på utflukter uten eskorte. Turene gikk da til Gjervan-Kuset- Malvik-Hommelvik og til Trondheim-Fjellseter-Lian-Fossestuen. En av mannskapet stakk av på en av disse turene, men etter en måneds tid ble han funnet igjen i Tyskland og hentet tilbake til båten.  Ellers ble det arrangert badeturer, og om vinteren fikk tyskerne lære å gå på ski.

— hos Haagen Jakobsen

Som nevnt så ble det utviklet gode forbindelser mellom lokalbefolkningen og tyskerne. Mange av mannskapet fikk sine ektefeller og barn opp til Hommelvik, og det ble leid rom for dem rundt omkring i Vika. Tyskerne vandra ut og inn i heimene. Dette var for eksempel hos Haagen Jakobsen, naboen Peter Schjetne og hos Nils Bergqvist.  Vi tyr til Niebuhr igjen som skriver: «At der kom til mange pussige episoder, er vel lett forståelig. Men når et menneske er nødt til å tilpasse seg andre forhold og andre skikke, tar det som regel ikke lang tid før man kommer til forståelse. Og det var nettopp tilfellet i Hommelvik for innvånerne der var så vennlig stemt og imøtekommende som vel mulig.»

Elin Stamnes forteller at blant tyskere som vandret i heimen til hennes oldeforeldre, var Wadters og kone og Julius Packer. Packer ble gift med Svanhild Lysholm fra Hommelvik og slo seg ned her etter at krigen var over. Han arbeidet ved Hommelvik Bruk. Senere flytta familien til Trondheim.

Hjelpekrysseren blir flyttet

Høsten 1917 ble det av uforståelige grunner bestemt at «Berlin» skulle flyttes til Lofjorden inne ved Åsen. Det vites ikke sikkert, men kanskje så de norske militære med uro på de mer og mer intime forbindelser som oppsto mellom hommelvikingene og de tyske mannskapene og deres familier. Fra Niebuhrs erindringer henter vi: «Omsider kom jo også det store øieblikk, og under hurrarop fra vår kjære befolkning i Hommelvik, og 3 lange kraftige ul fra vår dampfløite, seg vi langsomt ut av Hommelvikbukten under ledsagelse av slepedamperen, og bare 2 timer senere kastet vi anker i Lofjorden, som vi med første blikk anså som det mest gudsforlatte sted som kunne tenkes, utelukket fra enhver forbindelse.»

— livet i Vika tilbake

Så falt livet i Vika tilbake til den vanlige tralten, og tre års samkvem med folka om bord i «Berlin» og de norske nøytralitetsvaktene var blitt historie. Mange vennskapsbånd var knyttet, noen resulterte i ekteskap og også uoffisielt fløt det trolig tysk blod i årene hos noen som ble født i denne perioden.

— navnet «Arabic» fram til 1931

«Berlin» ble engelsk krigsbytte og ble satt i passasjertrafikk igjen under navnet «Arabic» fram til 1931 da den ble hugget opp.

Neste gang tyske militære kom til Hommelvik, var de ikke velkomne – men det er en annen historie.