DA «BERLIN» DRO FRA TRØNDELAG

En Artikkel skrevet og levert av: Rainer Benjamin Hoppe. (Tilrettelagt for Web av HHV)

DA «BERLIN» DRO FRA TRØNDELAG

Skipets mektige tyfon brummet tre ganger Tirsdag 14.06.1919 kl. 17.00 . Det var et farvel til Trondheim fra den tyske hjelpekrysseren «Berlin», som i dag for hundre år siden seilte tilbake til Tyskland. Dette var slutten på en svært merkelig historie fra Norge under den første verdenskrigen: den fire og et halvt år lange interneringen av et stort tysk krigsskip med 462 menn om bord i Trøndelag.

BERLIN  dro fra Lofjorden Fredag 13.06.1919, kompenserte foran Trondheim sine kompass og tutet farvel Tirsdag 14.06.1919 kl. 17.00. Dermed er Lørdag 14.06.1919 avreisedato fra Norge

«Berlin»’s støyende farvel var forholdvis beskjedent sammenlignet med måten skipet gjorde sin entre i Trondheim den 16.11.1914. Denne morgenen avfyrte båten hele 21 skudd salutt for det norske flagget. Forvirringen i byen var stor, også fordi kanondrønnet ikke kom fra et vanlig krigsskip, men en stor passasjerbåt. «Berlin» med sine 17.323 BRT var hele 186 m lang og hadde to skorsteiner som raget ca. 60 m høyt. Den toppmoderne «Doppelschrauben-Salondampfer» var bygd i 1908/9 og ble etter krigsutbruddet beslaglagt av den keiserlige marinen. Med sin topphastighet på 19 knop og lett armert med noen kanoner, skulle passasjerbåten føre handelskrig mot fiendlige frakteskuter. «Berlin» ble i tillegg utrustet for å legge miner.

«Berlin» gjort på sitt første og eneste krigstokt

Nettopp det hadde «Berlin» gjort på sitt første og eneste krigstokt senhøsten 1914. Minene kostet den engelske marinen et av dens mest moderne slagskip, H.M.S. «Audacious». Kaptein Pfundheller prøvde også å føre handelskrig rundt Nordkap, men uten suksess. Istedenfor å kjempe mot fienden, kjempet man mot været. Etter en måned til sjøs begynte båten å gå tom for kull, vann og proviant. Derfor besluttet Pfundheller å anløpe det nøytrale Norge, vel vitende om at dette var forbudt for krigsskip av en krigsførende nasjon. Allikevel snek den digre båten seg forbi nøytralitetsvakten på Agdenes. Det kostet ikke bare kommandant major Ørstad hans stilling, men skapte også store problemer for Norge som en nøytral nasjon. Nå måtte man vise handlekraft, særlig ovenfor England. Dermed var «Berlin»’s skjebne beseglet: Båten ble desarmert, kraftig fortøyd og satt under nøytralitetsvakt i Hommelvik. Mannskapene måtte bli ombord, offiserene kunne gå i land etter de hadde avgitt æresord på at de ikke ville flykte.

Dette var imidlertid nettopp hva en stor del av skipets offiserer gjorde. Men hva skjedde med mannskapene om bord? De norske myndighetene var fullstendig klare over at «Berlin» kunne utvikle seg til en sosial kruttønne. Dermed åpnet man forsiktig for muligheten til at matrosene kunne gå i land – først bare i strengt bevoktet utmarsj rundt omkring i Hommelvik. Fra juni 1916 kunne matrosene deltar i det trønderske arbeidslivet. Arbeidskraft var en mangelvare under den første verdenskrigen. Særlig blant maskinpersonalet fantes det mange faglærte håndverkere og en del fikk arbeid hos f. eks. TMV eller Trondheim gassverk. Men «Berlin» hadde også mange slaktere, konditører og kelnere om bord. Slik startet karrieren til kjøkkensjef Hugo Biedermann og hovmester Anthon Färber på Britannia hotell. „Berlinere“ dannet sammen med Hugo Müller senere «grunnstammen i mellomledelsen, som skulle komme til å løfte Britannia opp på et meget høyt nivå.» (Johan O. Jensen)

Selv om mannskapene hver kveld måtte returnere til båten, utviklet det seg en slags sosial integrering. Ikke bare gjennom arbeid; lørdag og søndag kunne nordmenn besøke „Berlin“. Siden båten var internert fikk mannskapene kjøpt drikkevarene tollfritt. I 1. klasse-salonger, som var rikelig utstyrt med sølvbestikk, krystallglass og porselen kunne de besøkende nyte en dram for 10 øre og en øl for 25. Enda viktigere var at man kunne knytte nye kontakter angående arbeid – og kjærlighet. I tillegg var det sport som bidro sterkt til integreringen. En velmenende herr Schulz fra Steinkjer hadde spandert 30 par ski, og hommelvikingene lærte opp nordtyskerne i skigåing. Til gjengjeld introduserte tyskerne de europeiske fotballreglene i Hommelvik. Det allerbeste var: de norske myndighetene tillot mange familiene til mannskapet å komme til Hommelvik. Dette skapte enda mer samkvem, ja det oppsto „et nærmest hjertelig forhold mellem de norske og tyske husmødre, og de hadde jo også en del å lære hverandre.“ Slik bekrev styrmann Günther Niebuhr forholdene i sine erindringer. Kanskje en smule overdrevet idyllisk?

Skitrening i Grønbergsdalen «Dalabakkan» Bilde fra HHV sitt bildearkiv.

tvunget til å legge om „Berlin“ til Lofjorden

Forholdene tatt i betraktning var det blitt ganske bra både for de internerte, militærmyndighetene og næringslivet – og antageligvis for bra for noen. Ryktemakeri om spionasje fantes helt siden «Berlin» ble internert, men i 1917 blusset ryktene opp, godt hjulpet av noen journalister. Selv om det norske forsvaret avviste enhver form for spionasje, følte myndighetene seg tvunget til å legge om „Berlin“ til Lofjorden, til „det mest gudsforlatte sted som kunde tenkes“ (Niebuhr). Mange tyske familier måtte reise hjem, og som en følge av de dårlige kommunikasjoner smuldret kontakten til Trondheim. Det som gjensto som det store tidsfordrivet var sporten: utstrakte turer på landet, regatta med ombygde livbåter og om vinteren isseiling på den tilfrossete Lofjorden. Ombord ble matrosene selv litt bønder, fordi de begynte med svineavl. „Berlin“-grisene ble solgt til gårdene rundt omkring. I tillegg hjalp sjøfolk bøndene under slåttona, noe som førte til at det ble vennskapelige forhold også her ute på landet.

Berlin ankret opp i Lofjorden (foto fra arkivet til HHV)

den tyske kapitulasjonen

I november 1918 kom den tyske kapitulasjonen og alle ventet utålmodig på hjemreisen. Tautrekkingen om betalingen av interneringskostnadene forsinket hjemreisen helt til juni 1919. Da kunne man endelig lette ankrene. Avskjeden med Norge den 14. juni, var vemodig og fremkalte ettertanker: „Vi hadde hele tiden levet i et paradis i motsetning til våre millioner andre krigskamerater.“ Styrmann Niebuhr skrev også hvem de kunne takke, nemlig de norske myndighetene. Landet hadde under nøytralitetsvaktens kompliserte betingelser ofte klart å få til det beste for hjelpekrysseren «Berlin» og dens menn. Tyfonens mektige avskjedshilsen var dermed også en salutt for Norge.

Norske vaktmannskap foran det internerte skipet Berlin i Hommelvik 1914-17 (foto fra arkivet til HHV)