Gjengitt fra Årboka 2018 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Karolinernes felttog gjennom Malvik for 300 år siden

Av Kristin Haugan og Odd Bjørkli

For å markere at det i 2018 er 300 år siden Trøndelag ble angrepet av en svensk hær ledet av general Carl Gustav Armfeldt ble det på Hommelvik Skole iverksatt et prosjekt som tilrettela denne krigshistorien for alle elevene på skolen. Kildemateriale som ble hentet fram i dette prosjektet, danner noe av grunnlaget for denne artikkelen.

Først en kortversjon av det karolinske felttoget gjennom Trøndelag høsten/ vinteren 1718:

Karl den 12. av Sverige hadde gjennom første del av Den Store Nordiske Krig (1700 – 1721) tapt sitt herredømme i Baltikum og Polen, – og ville forsøke å kompensere for dette med å erobre Norge fra danskekongen, som den gang var hans søskenbarn, Kong Fredrik den 4. Det ene leddet i denne erobringen skulle være å okkupere Trondheim og Trøndelag. Han satte general Armfeldt som hærfører for dette felttoget. Armfeldt var fra Karelen i daværende Finland, og hadde med seg et stort antall finske soldater som han kjente godt fra før. Angrepshæren ble mønstret i Duved Skanse i Jämtland våren og sommeren 1718. Først på september hadde han klart å samle en hær på ca. 10.000 soldater samt nødvendig utrustning til et felttog. De startet marsjen mot Verdal, der de på kort tid fikk kontroll over to skanser, Stene og Skånes. De rykket fram mot Trondheim langs med fjorden, gjennom Åsen forbi Langstein, – og kom til Skatval/Stjørdal, men valgte der å snu og gå tilbake til Verdal igjen. Først på oktober rykket de sørover igjen mot Trondheim, men nå langs ei rute inne i landet gjennom Skogn Markabygd, og Forradalen. De krysset Stjørdalselva i Hegra og gikk gjennom Lånke ved Frigården, før de så gikk inn i Malvik ved Høybygårdene i Hommelvik. Derfra rykket de fram mot Trondheim og slo hovedleir ved gårdene Tesli og Hoeggen på Strinda i slutten av november. Det ble aldri gjort noe skikkelig angrep på Trondheim, – de norske styrkene som var forlagt der, klarte å avskrekke karolinerhæren. Armfeldt kommanderte styrkene sine om retrett til Sverige. De gikk da opp Gauldalen til Haltdalen, og svingte så østover, over Bukkhammeren til Tydal. Det var nå blitt vinter i fjellet, og på turen over Bukkhammeren frøs flere hundre soldater i hjel. Fra Tydal la de i vei i nyttårshelga over fjellet i retning Handøl i Sverige. Det var snøstorm og kaldt, så omtrent halvparten av de som la ut på denne turen, – dvs. ca. 3000 mann omkom i fjellet i løpet av de 3-4 første dagene i 1719. Svært få av de 10.000 som startet felttoget kom uskadd fra det, og omtrent bare 1/3 av dem overlevde.

I en artikkel med tittelen : «Skitur med lokalhistorisk innslag» i Trondhjems Turistforenings årbok 1955 skriver Leif Halse: (utsnitt av artikkelen)

Dette er Høyby-grenda. Før i tida var her gårder og plasser og heim for mange mennesker. Nå ligger grenda øde. Noen hus står ennå igjen, men menneskene har flyttet herfra for lenge siden. Her var Lia og Brenna, Nord-gården og Sør-gården og Bjørnrommet. På åsene i nord lå den vesle plassen Steinkleiva. Der oppe under sola og himmelen vokste det godt, og folk forteller at endatil i Storkleinåret 1812 fikk de modent korn på Steinkleiva. Og her er Svensklæger-leiren. Dette navnet fører tankene tilbake til Armfeldt-toget i 1718. Da den svenske generalen skulle marsjere mot Trondheim, viste det seg at de norske styrkene hadde hogd sperringer i vegen gjennom Gammelåsdalen. Armfeldt la så vegen over Frigården i Lanke og tok seg fram over Hjelsetmarka. De svenske soldatene la kavlbruer over myrene, sleit seg fram med kanoner og tross og kom fram til Høyby, der de slo leir på det jalet, som siden fikk navnet Svenskjægeret. De slo leir her og ble liggende en natt og en dag, 5. nov. 1718. Da hadde de brukt sju dager fra Verdal. Soldatene brøt ned gjerder og rev panel av hus for å fyre.

Derfra bar det utover langs Høybybekken og ned til Hommelvik. Høybyvegen var lite skikket til slike transporter, de tunge kanonvognene sank nedi til oppunder navene, og de blågule soldatene svor så det lyste. Mange tusen djevlar ble nok mobilisert når det røynte på som hardest. Oppe i Høyby-vegen lå før en stor stein som de kalte Dansarsteinen. Her fantes for mange år siden et sabelskjefte, som de mente var svensk, og tradisjonen vil vite at en svensk soldat ble ihjelkjørt og nedgravd her. Sagnet forteller videre at en annen karoliner ga seg igjen oppe i Høyby-vegen. Det fantes ikke mannfolk igjen i grenda. Mannhusingen var utkommandert, og alle karene var i kongens tjeneste.

I Kolbotten var bare kona og ungene igjen heime. Den svenske soldaten kom dit. Kona ble redd, og hun tok med seg ungene og sprang ned på Sørnesset. Fra Sørnesset så de at det rauk av murpipa i husmannsplassen Kolbotten, og en av guttungene ble sendt oppover for å undersøke hva desertøren dreiv med. Gutten kom tilbake og fortalte at den svenske soldaten hadde funnet noe vadmel og holdt på sydde seg klær. Gutten gjorde flere turer til Kolbotten. En dag kom han ikke tilbake. Den svenske soldaten hadde skutt ham, slått han ihjel. Da krigen var slutt og karene kom heim, drog de til Kolbotten for å fakke den ubudne gjesten, Svensken kom seg opp på loftet og la på luka. Seinere ga han seg over, og karene la ham i band og førte ham til byen. Som straff for sin ugjerning ble han bundet fast til en pæl på bybrua, og der sto han til han svalt ihjel. — Ja, slik lyder fortellingen som har gått på folkemunne i snart 250 år. Det er smed Torstein Pettersen i Hommelvik som forteller den, og han har hørt historia i sine guttedager heime i Kolbotten. Torstein Pettersen har alltid hatt stor interesse for «gammeldåggånn», og han husker og kan fortelle om mange ting som de fleste nå har glemt. Hans søstersønn — fabrikkeier Aksel Østerås — er nå eier av den ene Høyby-gården, og på peismuren i Høyby har kunstmaleren Ivar Pettersen (brorsønn av Torstein og søskenbarn av Aksel) laget noen dekorasjoner der både Svenskjægerleiren og Dansarsteinen er med. Det kan være interessant å jevnføre den muntlige tradisjon med de skriftlige innberetninger om svenskenes herjinger, slik vi finner dem i en offentlig takst frå 1719. Der står å lese under gården Haset: «En husmand Erich Kolbotten. Mandens kones søster med 4 børn blev myrdet af fienden, og konen til en krøpling, Hagen. Af fienden forvoldt skade: l hus, alle gjærder, 7 tønder havre, l tønde bygg, sengeklæder, matvarer — alt til en samlet værdi af 51 spd. 2 ort.» Dette er jo langt nifsere saker enn det sagnet vet å berette om. Det er ellers alminnelig oppfatning at historier på folkemunne lett vil forstørre episoder og hendinger, men her syns det motsatte å være tilfelle. Kanskje var den virkelige tildragelsen i Kolbotten så grusom, at folk helst ville glemme den. Rent ubevisst er mordhistorien blitt ned-dimensjonert, så at 6 myrdede mennesker er blitt til 1 guttunge.

I boka »Armfeldt’s Armé» av Geir Pollen utgitt i 2014, finner vi følgende kapittel om Armfelds hær da de passerte Hommelvik:

Resten av armeen lå flere kilometer lenger vest og sør, i området fra Slungård, Ertsgård, Ysti og fram til Dyva og Jullum i Leksdalen. Utover morgenen ble regimentene samlet på platået ved Frigården. I sør steg den bratte Julkleiva opp, og øst for dem rant elva Leksa, som de nettopp hadde krysset, ned mot Lånke i store, åpne slynger under isen.En enslig kvinne som bodde på en fattigslig plass mellom Jullum og ble tatt med som veiviser de siste kilometerne mellom de skogkledde kollene fram mot Høyby. Derfra tok nedstigningen mot fjordentil.

Innerst i i Hommelvika, den sekkformede bukta der Strindfjorden og fløt over i hverandre, lå en håndfull hus i ly av lave, skogkledte åser på de tre sidene som ikke vendte ut mot vannet. Mensarmeen krysset Homla, elva som hadde gitt stedet navn, og fortsatte ned mot jorden som åpnet seg under dem, visket skumringen ut de taggete konturene av grantopper mot høsthimmelen. Langt der ute kunne de fremdeles se sørspissen av Frostahalvøya stikke fram som det ytterste leddet på en giktbrudden pekefinger. I de neste timene gikk mannskapene i bivuakk rundt gården Halstadpå vestsiden av vika, bare et par steinkast fra fjæra. Det var forskjellig næring knyttet til gården, med fiske i sjøen og elva, tømmerdrift i skogen og krambod på tunet. Nordmennene hadde alt tatt ned saga oppe i Homla. Nærmere hundre tylfter sagtømmer, bord og bakved var blitt ført bort, og innhegningen rundt den staselige engelske hagen fjernet. Men i stabburene på langtunet fantes det fremdeles atskillig malt og humle, havre i sekker, sild på tønner og tørrfisk i stabler, i tillegg tilløsvarer som skulle omsettes over disken i kramboden.I arméstaben var stemningen lettere enn på lenge. Offiserene hadde gruet seg til marsjen. Nå var det verste unnagjort. Avstanden inn til Trondheim var mindre enn ‘tjue kilometer, og veien dit fulgte fjorden i et lett terreng med ubetydelige høydeforskjeller. Armeen kunne stå foran byen allerede neste kveld, eller senest torsdag middag. Var Armfeldt likevel urolig? Inderlig lei hele felttoget, eller bare innbitt innstilt på å få det unnagjort og komme hjem til fru Lovisa og barnet som han ennå ikke hadde sett?For en gangs skyld hadde generalen grunn til å takke værgudene for samarbeidet. Det var ikke falt en dråpe regn i løpet av den uken armeen hadde brukt på marsjen. Nå kom bygene drivende inn fra fjorden igjen, kunne han fastslå da han måtte opp i løpet av natten. «Onsdagen, torsdagen og fredagen var regnvær og elven blev stor og strømmen strid,» noterte presten Collin nord i Verdal. I bivuakken på jordene rundt Halstad lå de som var ferdig med vakten, og hørte det tromme mot teltduken for søvnen overmannet dem.Armfeldt selv ble stående en stund i døråpningen og lytte til suset av vind og vann før han gikk inn og la seg igjen. Med alt det sinnet ellers måtte romme av bekymringer, kunne han i alle fall takke Herren for Stjørdalselva lå bak ham. Dagen etter inntraff en episode som rystet generalløytnanten likemye i hans kristelige som militære grunnvoller. En husmannskone ble funnet ihjelslått og ranet for det lille hun eide. Gjerningsmannen viste seg å være en soldat fra de finske regimentene. Uten omsvøp ble mannen utlevert til de lokale bøndene, som fikk beskjed om å føre ham til generalmajor Budde i Trondheim. Med seg fikk de en begjæring: Norske myndigheter skulle «lade samme Karl henrette efter Fortjeneste». Uheldigvis døde fangen i cellen sin før saken hans kom tildommerens bord og navnet kunne ha blitt bevart for etterslekten så å si ad rettens vei. Nå fulgte det i stedet voldsmannen i graven, sammen med alle de uoppklarte detaljene rundt forbrytelsen.

Kista på Øver-Gjervan

Historiefortelleren Hans Olav Løkken har i «Stjørdalens krønike» bind 7 og 8 en artikkel om ei kiste man antar er general Armfelds likkiste. Denne kista står i dag på burslemmen på gården Øvre Gjervan ved Jonsvatnet.

Lørdag 1. november 1718 (svensk tidsregning) klokken to på morgen bryter den svenske hovedstyrken opp fra sin leir og beveger seg mot Stjørdalen. Det tar sin tid før hele armeen har forlatt sine bivuakker, faktisk flere timer. I det de første solstråler viser seg ved Blåstøyten, kan de ulike regimenter øke farten. Frossen mark medfører etter hvert høyt tempo. Ulike mindre norske patruljer bivåner det hele fra sine fremskutte stillinger. Sjefen for de norske styrkene, generalmajor Budde, hadde tillatt en del grupperinger nesten fritt leide, som sinte små stikkende bier skulle de irritere og forsinke karolinerne. En slik gruppe bestående av fire unge menn, ble ledet av korporal Ole Sveen. De tok seg frem til fots, stolte på evnen til å skjule seg, utnytte terrenget – slå til og forsvinne. De opererte i sitt eget nærmiljø, hvor de kjente hver eneste stein, busk og små dalfører, nesten som mindre canyons, ufremkommelige – hvor de kunne skjule seg. Å benytte hester ville både forsinke og avsløre dem. De var fostret opp med arbeid og atter arbeid. De var slitesterke, med en kondisjon som brakte de lett joggende av sted mil etter mil. Det var ikke det store tempoet, men på sikt var det ingen som kunne holde følge – ikke engang kavaleristene. De gjorde som Apacheindianerne – løp etter hverandre i samme fotspor.

Ole Sveen hadde mottatt informasjon om at en mindre kavalerienhet hadde forlatt hovedkvarteret til general Armfeldt. Han fryktet at svenskene ville sette inn mottiltak ved å spore opp nettopp slike som ham selv. Det kunne bli en slags krig i krigen, hvor mindre troppestyrker utøvde en form for gerilja mot hverandre. Ole Sveen og hans tre kamerater tok seg over Stjørdalselva og gjemte seg i Mostadmarka hvor han var lommekjent. Her ville de vente. Her skulle han legge ut sitt agn, slik at svenske forpatruljer ville avsløre seg. Men Ole Sveen hadde ingenting å frykte. Kavalerienheten de hadde sett forlate hovedleiren var oberstløytnant Jung, som i løpet av to døgn skulle legge bak seg de ti milene til Duved med viktige ordrer til reservefunksjonene innen intendanturen.

Mens Ole Sveen samler krefter i en liten hule ved Jervfjellet, gjør den svenske armeen det samme. Det var kaldt, rått – men bare et tynt lag av snø. Søndag deltar hele styrken i gudstjenesten inne ved Dal, i de dype skoger mellom Hegra og Markabygda. Det var første bataljonsprest Iseus som forrettet. De sang ”Vår Gud han er så fast en borg”, – slik den svenske hæren alltid hadde gjort det de siste hundre årene når den følte at det avgjørende slaget ville stå. Deretter benyttet de dagen til tresking, maling og brødbaking. Det gikk rykter om at den norske hæren ville møte dem på de store slettene ved utløpet av elva (Værnes). Ole hadde søndag ettermiddag tatt seg en tur ned til Øvre Gjervan for å søke informasjon. Siri, datter på gården og nylig enke på 24 år – kunne fortelle at alt mannfolket hadde blitt tilkalt av Budde, hvis hensikt var å orientere den militære ledelsen om alternative veier mellom Stjørdalen og byen. Mor til Siri, den 58-årige Anne hadde tatt seg nordover til folket på Herjuan. Ole likte ikke dette, og fortalte at de burde enten dra til byen eller holde i lag med andre. Siri og ungtausene på gården burde ikke være alene nå når svenske speidere streifet omkring i skogene.

Mandag 3. november bryter den svenske hovedstyrken opp. Regimentene var nå omorganiserte for å kunne komme raskere i kamp. Deler av hvert regiment ble skilt ut for å kunne gå umiddelbart inn i en kampgruppe. Resten av de kampdyktige gikk bak og dannet et eget korps for å forsvare de gamle og syke. Livkompaniet gikk nå i sin helhet sammen med regimentsstaben. Det gikk ikke fort. Mindre norske tropper var observerte både her og der. De forsøkte ikke å skjule sine spor. Det var nytteløst likevel med det lille snøfallet som stadig kom. Svenskene fryktet snikskyttere. Fortropper ble sendt ut for å ”rydde veien”. Armfeldt krysser Stjørdalselva mellom gårdene Vold og Trøite i Hegra. Armeen går så til ro. Det gjør også Budde. Han ankommer Trondheim samme dag og begynner utbedring av forsvarslinjen. Etter at rykte gikk om at Armfeldt hadde krysset Stjørdalselva, forlot mange sine hjem og bega seg til byen. Snart var folketallet der mangedoblet. På Gjervan valgte de å bli. Anders, husbonden på gården, var med som veiviser for norske styrker. Ole og hans geriljasoldater hadde tatt seg nærmere svenskene igjen. De var spente på fiendens veivalg. De registrerer at en større forpatrulje tar raskeste veien mot byen. Ole Sveen visste ikke at det var selveste generalløytnant Reinhold Johan De la Barre – som samme kveld stod utenfor bymuren og kunne konstatere at hele den norske styrken var inne i Trondheim. Noe svensk overrumplingsanfall kunne ikke benyttes. Nordmennene og Kristiansten festning syntes å vente på dem. All bebyggelse på Bakklandet, unntatt den nyoppførte kirken, ble revet for å ha fri skuddlinje. På Kristiansten var det 76 kanoner, og her lå 1 000 mann, på Munkholmen 400 mann, mens hovedstyrken var forlagt inne i selve byen. Til sammen var de norske styrkene på om lag 7 000 mann.

Mens andre norske speidere fulgte De la Barres bevegelser, velger Ole Sveen å følge hovedarmeen, der den tar seg gjennom Lånke mot Mostadmarka. Det er et meget langt tog, som til slutt strekker seg over flere timer. Utpå ettermiddagen tirsdag den 4. november ligger det svensker i mindre leirer fra Lånke (svenskåkeren), ved Høyby (svensklægret), og inn mot Mostadmarka, mens hovedkommandoen synes å ta til høyre og slår leir sammen med hovedstyrken helt nede ved sjøkanten ved Halstad. Dette forteller Ole Sveen at en videre fremrykking mot Trondheim trolig ville forgå både langs fjorden og forbi Jonsvatnet. Den observante norske speideren legger merke til at store deler av intendanturen blir liggende langt sør i Mostadmarka, hvilket tydet på at kløvhestene og bærerne ville passere Jonsvatnet. Trolig skulle de her bunkre, koke (destillere) og frakte med seg nytt drikkevann til beleiringen som måtte komme. De norske geriljasoldatene visste selvsagt hva et hvert felttogs mest sårbare ledd bestod av. Målet for deres neste trekk sa seg selv.

Armfeldts felttog hadde hittil ikke hatt store problemer med norske styrker. Men svenske og finske speidere rapporterte stadig om norske bevegelser rundt dem. Hærstaben skjønte at noe ville skje, men siden De la Barres kurerer fortalte at nordmennene hadde tatt seg inn i byen, lot Armfeldt de ulike regimentene få ligge litt spredt omkring. Det gjorde underbringelsen lettere med tanke på avstander til ulike kilder av råstoff. Onsdag den 5. november lar Armfeldt alle få en hviledag med tanke på den sju dager lange ilmarsjen fra Verdal. Likevel ble det gitt ordre om sjekk av utstyr, samt at tresking og baking skulle fortsette hvert eneste minutt døgnet igjennom. Og hovedparolen var: ”ikke drikk vann, vent på destillert vann fra intendanturen”. Ole Sveen og hans tre kompanjonger ventet også.

De norske lommekjente ungdommene skulle utøve den meste irriterende taktikken et felttog vet om, nemlig ”hit and run”. De skulle stikke felttoget i dets hale. De stridende soldatene og våpnene var ikke noe mål i seg selv, men derimot selve livsgrunnlaget, energien i form av mat og drikke. Dette skulle også bli felttogets bane. Jonsvatnet og andre drikkekilder rundt Trondheim skulle så men ikke bli noe etterfyll. Det skulle Ole Sveen sørge for!

Torsdag den 6. november blir det ved 9-tiden gitt ordre om oppbrudd, over seks timer etter det som var vanlig tidsfaktor, men høstmørket var for hemmende. Alle skulle bevege seg fremover mot byen – og slå leir på høydene øst av Trondheim. Utpå kvelden slår de fleste leir ved Bakke gård. Fortroppene lå allerede nede ved Nidelva og ut mot Lade gård ved fjorden. Oberstløytnant Gabriel Cronstedt hadde for lengst sammen med sin 13 manns store ingeniørtropp inspisert elva, og funnet potensielle overfartssteder. General Armfeldt innretter sitt hovedkvarter på Tesli. Generalstabens kveldsmøte ble ingen oppmuntring. De ulike regimenter rapporterte om flere norsk stridspatruljer. Spesielt hardt hadde intendanturen blitt rammet. Flere tropper hadde blitt omdirigerte for å sikre vanntilførselen fra Jonsvatnet. Og det som verre var, – deler av generalens stabskompani hadde blitt borte. Grunnet vanskelig terreng ved Høyby – hadde lakeiene og andre deler av hoffet blitt litt etter, og meningen var at de skulle samle seg igjen ved ankomst Trondheim. ”Hvor er min kiste”?, spør Armfeldt. Adjutantene og de øvrige i staben ser kun ned i gulvet.

Noen timer tidligere hadde Ole Sveen tatt seg fra Brubakken i Mostadmarka, på sørsiden av Foldsjøen, over høydene nord av Bjørndalen – for å ta seg frem i det ulendte terrenget tilbake til sitt skjulested ved Jervfjellet. Han hadde nettopp fått beskjed om at hovedstyrken syntes å ville ta seg mot Trondheim på nordsiden av Jonsvatnet. Dit ville han forflytte seg senere på kvelden. Svenskene visste at Ole og hans kamerater holdt til oppe på Jervfjellet – som ga god oversikt over ulike troppebevegelser. Ole skjønte selvsagt at svenskene visste om hans tilstedeværelse, men han visste og at de ikke brydde seg om ham så lenge han holdt seg der. For å klare seg måtte de selvsagt gjøre opp ild, avslørende i seg selv, men uten betydning – terrenget var til stadighet dekt av nysnø, slik at spor ga til kjenne et usikkert aktivitetsnivå. Ja, faktisk var det om å gjøre å lage flest mulige spor for å forville og skremme.

Da Ole og hans tre følgesvenner tar seg ned fra Jervfjellet, passerer Lomtjønna og Bispentjønna – er det noe som fanger deres oppmerksomhet. Fra Granhaugen blir de oppmerksomme på et lite opptog som kom ned Ratdalen mot Gjervan og Jonsvatnet. Først er det noen få soldater, trolig eldre – ikke stridsdyktige, så følger seks menn i sivile klær, typisk bærere. På skuldrene bar de ei stor grå kiste. Bak dem igjen kom noen få kvinner og ungdommer, nesten for barn å regne. Noen eldre soldater dannet baktroppen. Ikke en stridsavdeling, men en typisk del av et stabskompani. Ole hadde hørt at feltherrer hadde med svøp og kiste. Men hvor var generalen? Hva gjorde kista her inne i skogen? Svaret fikk han aldri. For et skudd smeller og sidemannen faller, sterkt skadet. I løpet av et sekund skjønner Ole og de to andre at de hadde vært for ukonsentrerte, hatt fokus på feil sted. ”Helvete å, streifvaktene….” – roper den yngste av nordmennene. Ole er allerede i stilling og plukker ned en finne som kommer løpende mot ham. Det er ikke tid til å lade om. En ny finne stormer frem. Den korte avstanden og den tette skogen forhindrer skuddutløsning. Det som kunne blitt en kamp mann mot mann, blir raskt overstått gjennom en rekke bajonettstikk. Finnen hadde feilregnet antallet i den tette skogen. Sekunder etterpå lå han ved siden av sin falne kamerat. Opptoget nede på den enkle veien registrerer hva som skjer, tror sikkert det er fullt av nordmenn – slipper ned kista og stikker til skogs nordover mot Lauvåsen og Raudmyra. Ole lar de dra. Eldre, kvinner og barn utgjorde ingen trussel.

Ole og hans to medsoldater henter sin skadde venn, bærer han til Gjervan hvor Anne og Siri straks ikler seg en av krigens roller. Deretter henter de kista og det følget etterlot seg. De leverer alt fra seg til folket på Gjervan, låner seg litt redskap og går tilbake til skogen. En time senere hviler to finner (kalt svensker) i norsk jord. De kaster et par pinner opp-på, som et kors. De ser på hverandre, det blir ikke sagt et ord – for hva skal en si når en nettopp har tatt et liv. Dette var ikke hverdagskost. De var unge, sterke – men selvsagt mentalt uforberedte. Den yngste snur seg vekk, hikster litt – vil ikke vise sine følelser. ”Kom”, sier Ole, de går ned en liten bakke – vel vitende om at naturen i seg selv vil utslettet alle spor.

Det du hittil her har lest er en fingert historie, men trolig med en viss sannhetsgehalt – bygd på en tradisjonsfortelling fra Øvre Gjervan som rett og slett sier at den kista som befinner seg på gården den dag i dag er likkista til selveste general Armfeldt fra felttoget i 1718, og at to svensker ble drept og gravlagt av nordmenn i nærheten av gården. Armfeldt overlevde felttoget. Hvorvidt det er sammenheng mellom disse to drepte ”svenskene” og at kista kom til gårds, er ikke usannsynlig. I følge Reidar Korstad, som har viet omtrent et helt liv til undersøkelser rundt Armfeldts felttog, og derigjennom vår fremste lokale ekspert, så var det militærmusiker Olav Øverkil som i sine unge år hadde møtt en eldre hæroffiser som kunne fortelle at kista til Armfeldt befant seg på en gård ved Jonsvatnet. Reidar Korstad forteller meg en vakker maikveld i 2007 at han gjennom kilder i København har kommet frem til at målene på kista stemmer overens med høyden (lengden) til Armfeldt. Videre forteller Korstad at det er helt logisk at svenskene til stadighet ble overrasket av norske stridspatruljer, som slo til der svenskene var svakest. At bærere flyktet og satte igjen kista, er helt naturlig. Men hvorfor beordret ikke generalen søk etter kista? Trolig som en følge av hans usikkerhet for kampmoralen. På dette tidspunktet tålte ikke Armfeldt flere falne. Et raid mot norske geriljasoldater og bakholdsmenn, ville bli for krevende. Armfeldt hadde nok med sin utålmodige konge, en hissig De la Barre og sultne og utslitte soldater. Han kunne ikke sette sin egen forfengelighet foran disse. Nå stod han ved målet. Kun Nidelva skilte ham fra seier. Kista hadde på dette tidspunktet ingen betydning for generalen. Ut i fra hva vi vet hva som skjedde, var det nære på senere at han fikk bruk for sin kiste, men da var felttoget for langt unna og i fullstendig oppløsning. Kanskje hadde han på det tidspunktet fått seg ei ny kiste?

Det skal bemerkes at gårdens tradisjonsfortelling tilsier at de som observerte at svenskene forlot kista befant seg oppe i Øyaberget. Kista på Gjervan er typisk for sin tid, tung, massiv og sammensatt ved hjelp av trenagler. Den ble ikke fraktet av hester, men hele seks personer bar den høyt hevet på skuldrene, på linje med den tradisjonen flere land fortsatt utøver. Ut i fra Karolinska Forbundet og Krigsarkivet i Sverige finnes det få dokumenterte kilder hva gjelder medbringelse av likkiste. Gjennom de svar jeg har fått synes det som visse retningslinjer ble i sin tid utarbeid hva gjaldt kongen som hærfører. Her skulle kista eventuelt bæres hjem. Hvorvidt kista ble fraktet med hest eller båret frem, kan vel også ha noe med terrenget å gjøre.

Det forefinnes vel i alle bygder i Trøndelag en eller annen tradisjonsfortelling fra Armfeldts felttog. Noen går igjen, på linje med historier fra andre tidsepoker, men de har alle en tendens til kun å bli vandresoger i en god og underholdende muntlig tradisjon. Slike historier enten vokser (fjæra som blir til høns), forsvinner, skifter karakter eller blir vel mye tilpasset. Men så

har vi de få som overlever, og blir betraktet som mer troverdige, mest fordi de blir holdt innen samme familie og tillagt samme gård. Slik er det med kista til Armfeldt. Marta Hagemo, født 19. juli 1935, sier det så enkelt til meg en dag jeg besøker Gjervan gård: ”Verken kista eller historia har forandret seg på snart 300 år, en har fra generasjon til generasjon innen samme familie på Gjervan visst at dette var kista til Armfeldt – mer ble ikke sagt om den saken.”  Det er på et vis ikke nødvendig å si så mye mer heller. En sann historie trenger ikke pusses på, den overlever ved kun å være der, slik også kista er. Begynner gjenstanden å vandre, vil historien også begynne å utvandre. Det er noe traust og godt over både Gjervan og folket der. Jeg skal i alle fall ikke gjøre meg til dommer. En c14 undersøkelse vil kanskje kunne gitt visse data.

Enkelte historier har muligens blitt til for å tone ned andre. Et slikt eksempel er fra samme området. Da felttoget kom fra Frigården i Lånke og over til Høybygrenda sør av Hommelvik, slo de seg ned på det stedet som i dag kalles for svenskelægeret. Det heter seg at en svenske ga seg igjen der oppe i Høybyområdet. Mannfolket var utkommanderte, og det var visstnok kun igjen ei kone med ungene sine på plassen Kolbotnen. Hun tok ungene med seg ned til Sørneset. Etter en stund så de at det kom røyk fra skorsteinen på Kolbotnen. En av de større ungene ble sendt oppover for å undersøke. Han kunne fortelle at det var svensken som hadde overtatt huset. Han satt inne og sydde på noe vadmel. Gutten gjorde flere turer oppover i dagene som kom. Men så en dag kom han ikke tilbake. Svensken hadde skutt ham. Krigen ble slutt, og mannfolket kom hjem igjen. Svensken gjemte seg på et rom på loftet. Men til slutt fikk de tak i ham, og førte han til byen, hvor han ble dømt. Soldaten ble bundet fast på bybroa, hvor han sto til han sultet i hjel. Visse dokumenter fra 1719 skal visstnok tilsi at ei anna kone sammen med sine fire barn ble myrdet av karolinerne, likeledes kona til en krøpling kalt Hågen. Rent ubevisst kan mordhistorien blitt neddimensjonert, hvor hele seks myrdede har blitt til en guttunge. Kanskje var det noen som ville glemme? Ser vi på denne tradisjonsfortellingen i lys av hva kjente historikere har sporet opp, så vet vi altså at armeen lå i ro onsdag den 5. november. Hovedkvarteret lå ved Halstad gård, hvor også naturligvis Helsinge regiment lå med sine 1 500 mann. På ei slette nede ved fjorden ble det bygd en galge. Kompanier fra de fleste regimenter ble kommanderte til å overvære en henrettelse. De ble stilt opp på tre sider. På den fjerde siden stod det en del sivile som var oppfordret til å møte, nærmest for å bevitne at den svenske hæren gjorde rett og sjel for seg. Selveste generalmajor Otto Reinhold Yxkull fra Åbo lens regiment til hest, trådde frem og leste opp dommen fra krigsretten, både på svensk og finsk. Og det interessante her er følgende: En finlender fra hans eget regiment var dømt til døden for å ha slått Berit, kona til Erik Kullbrenner, til krøpling og myrdet hennes søster Anne. Drapet var skjedd i Eriks husmannstue. Går vi så tilbake til ovennevnte tradisjonsfortelling, så er det store likhetstrekk her – selv om andre navn er protokollført fra Åbo lens regiment til hest. Med stor sannsynlighet er det altså snakk om to varianter av samme hendelse.

Historiker Frode Lindgjerdet, Rustkammeret Trondheim gjør følgende betenkning:

På Stabburet på gården Øver-Jervan ved Jonsvatnet er det oppbevart en kiste med følgende tekst gravert inn på en metallplate:

«Etter opplysninger fra kaptein Reidar Korstad, Stjørdal 1984, har vi fått denne beretning: En militær musiker, Olav Øverkil, hadde i sine unge år truffet en eldre hæroffiser som hadde denne historien om kista til Armfeldt og at den skulle finnes på en gård ved Jonsvatnet. Hærførere brukte den gang å ha med seg svøp og kiste. Armfeldt’s forsyningstræn, som lå her hadde med seg kista. De ble overrasket av en norsk stridspatrulje. Svenskene flyktet og satte den igjen. Det går også sagn om at to svenske soldater skulle ha blitt skutt på Storsveekra, og det er sannsynlig at det hører med til denne historien.»

Kista er sekskantet, noe som var vanlig på likkister på 1700-tallet. I 2011 gjorde dendrokronolog Terje Thun fra NTNU Vitenskapsmuseet et forsøk på å datere kisten. Men treet har trolig vokst høyt over havet for ringene er så tette at det var umulig å få noen sikker datering. Han kunne også konstatere at den er lagd av furu, ikke eik som mange lokalhistorikere har hevdet. Trolig er det kjerneved av malmfuru som med årene har mørknet så mye at det ligner på eik, både i farge og hardhet. Forbi gården går det også en gammel ferdselsåre fra Hommelvik mot Trondheim som også karolinerne kan ha benyttet.

Skader på det sivile samfunnet, forårsaket av både svenske og norske militære styrker.

Etter Armfelds felttog ble det holdt skadestakst på de gårdene der soldater hadde rekvirert mat og annet uten å betale for seg. I noen tilfeller var det også utøvd hærverk på eiendommene, – sogar var hus og hele gårder blitt nedbrent. I Leif Halses «Malvik Bygdebok, – bind 1» står følgende:

Etter krigen ble det satt ned en kommisjon som skulle taksere de skader ufreden hadde påført bygdene, og skadene var ikke små. Det var nemlig ikke bare svenskene som hadde brannskatta gård og grend. Også de norske styrker hadde tatt det de trengte til folk og hester, og når det gjelder høy, så har de norske soldater forsynt seg mest. De store høymengder som etter krigen lå igjen nede vedsjøen var trulig kjørt dit ned av de norske: Ved Haugberget lå heile 100 lass, og like mye var lagra ved sjøen inne ved Lillesand. Samla takstsum for krigsskadene i Malvik sokn går opp i 4410 riksdaler,og delt på antall innbyggere blir dette et skattebeløp som langt overgår de tyngste kongelige skatter og styr. Om bøndene fikk noen godtgjørelse for de veldige tap som krigen hadde påført dem er veltvilsomt.Taksten viser tydelig at de gårdene som lå langs svenskenes marsjlinje fikk svi hardest: Da Armfeldt-hæren kom fram til Høyby-grenda etter å ha slitt seg fram over veglause marker med kanonvogner og tross, tok de seg grundig til rette. De reiv ned gjerdene og tente leirbål på Svenskjæger-leiren. Kornstauren var også tørr og brant godt og ble kasta på bålet i store mengder. Ble det enda for lite ved, reiv de bordkledinga av husa og brente. I stabbura på Høyby-gårdene fant de korn og mat, de tok 4 tønner bygg og 13 tønner havre. Havren var enda ikke treska, men det gjorde ikke noe – den var like brukbar til hestefor for det. Av buskap ser det ut til at fienden har tatt rubb og rake: 2 hester, 6 kyr og 27 geiter og sauer -_ og flere husdyr fantes det trulig ikke på de to Høyby-gårdene. Det ble ei uhyggesnatt for folket i den vesle grenda, og bygselbøndene Ludvig og Ole sto temmelig ribbet igjen da de ubudne gjestene neste morgen braut leir og dro utover Høybymarka mot Hommelvik.

På Halstad budde den rike og mektige Lars Pedersen Holte, eieren av Hommelvikens og Mostadmarkens gods. Han dreiv en utstrakt handel med landbøndene sine og hadde et stort lager av kjøpmannsvarer: malt, humle, salt, havre, sild og fisk. Svenskene snaua heile lagret og tok dessuten med seg 1 hest og 10 kyr og 2 dusin «ryssleders stoler». Nordmennene hadde også tatt seg til rette på Halstad med tømmer og trematerialer til å sette istand festningsverkene i Trondhiem. De hadde tatt med seg saga og alt sagtømmeret, bommene i elva, laksevorpebygninga, planker og bord. Når Lars Pedersen fikk summert sammen verdien av all den skade han hadde lidd, kom han opp i en sum av 1025 riksdaler. Kindsetgården fikk hard medfart av fienden. Fem hus gikk opp i luer, og Sven Kindset måtte levere fra seg 1 hest og 2 griser, 5 tønner bygg og 17 tønner havre. De norske styrkene hadde dratt fra gården med 5 tønner havre, 40 lass høy og 1 båt.

Det var mange som mista båtene sine utover Sjøbygda. Kanskje ble båtene brukt til å frakte varer inn til byen, det kan også tenkes at de ble slått i stykker og brukt som bålved. Som brennefang ble ellers brukt alt tørt treverk: høysleder, grinder og andre redskaper. Alt som var brennbart ble tatt! På dragonkvarteret Storsand ble husa brent, men verst gikk det likevel ut over Vikhammergårdene som begge ble brent av svenskene.

Nedenfor er en tabell som viser skade-erstatninger som ble utbetalt til gårder i Malvik.

Skadetakster for gårder som nå (2018) ligger i Malvik

Gårdsnavn og evt. gårdeier	Skadeomfang	Skadetakst forvoldt av fienden [Spd – Ort – Sk]	Skadetakst forvoldt av egne styrker Spd – Ort – Sk
Vighammer Torgær (Vikhammer Nedre)	Hele gården brent og fratatt forråd, buskap og redskaper samt 100 lass høy. Dessuten 1 båt istykkerslått.	397 – 2 – 0	54 – 0 – 0
Saxeviig Siur (Saksvik Øvre)	Fratatt forråd, buskap og redskaper samt 80 lass høy.	163 – 1 – 0	66 – 2 – 0
Saxeviig Olle (Saksvik Nedre)	Fratatt forråd, buskap og redskaper samt 80 lass høy.	143 – 1 -0	45 – 2 – 0
Storsand	Husene brent. Fratatt forråd og redskaper samt 80 lass høy.	102 – 0 – 0	70 – 0 – 0
Torp	Gjerdefang og bordkledning brent. Fratatt forråd og 50 lass høy.	74 – 1 – 0	5 – 0 – 0
Vighammer Anders (Vikhammer Øvre)	Husene og redsaper brent. Fratatt forråd, klær og redskaper samt 70 lass høy.	321 – 2 – 0	25 – 0 – 0
Leistad Erik Madsen (Leistad Mellom)	Fratatt forråd, buskap og redskaper og 50 lass høy, samt 1 båt	64 – 0 – 8	36 – 0 – 0
Biørnstad Anders (Bjørnstad Søndre)	Fratatt forråd, buskap, klær og redskaper samt 52 lass høy.	84 – 1 – 12
Wollum Anders (Vullum, ennå udelt)	Fratatt 8 tønder bygg	48 – 0 – 0
Forbord Sivert (Forbiord Nedre)	Fratatt forråd og redskaper samt 80 lass høy og 100 lass ved	10 – 0 – 0	48 – 0 – 0
Bogstad Lars (Bostad, ennå udelt)	Fratatt forråd, buskap og redskaper samt 80 lass høy.	32 – 0 – 3	35 – 0 – 0
Leistad Fredrik (Leistad Nedre)	Fratatt forråd, buskap og redskaper samt 60 lass høy.	88 – 2 – 16	15 – 0 – 0
Leistad Ole (Leistad Øvre)	Fratatt forråd, buskap og redskaper samt 30 lass høy.	49 – 3 – 12
Fiølstad Nils (Fjølstad)	Fratatt forråd, buskap og redskaper samt 50 lass høy.	34 – 1 – 0	20 – 0 – 0
Hønstad Lars	Fratatt forråd, klær, buskap og redskaper samt 45 lass høy.	31 – 0 – 0	26 – 0 – 0
Herjo Halvor (Herjuan, ennå udelt)	Fratatt forråd, buskap og redskaper samt 50 lass høy.	47 – 2 – 0	29 – 2 – 0
Bromset Matz (Bromset, ennå udelt)	Fratatt forråd, buskap og redskaper samt 60 lass høy.	40 – 1 – 0	20 – 0 – 0
Håset Ole (Håset, Karlslyst)	Husene en del oppbrent. Fratatt forråd, buskap og redskaper samt 51 lass høy.	186 – 3 – 0	23 – 0 – 0
Wenan (Venn, ennå udelt))	Ingen skader
Wiigen (Viken, ennå udelt)	Ingen skader
Skeinstad Joen (Skjenstad)	Fratatt forråd, buskap og redskaper samt 40 lass høy og 3 ½ tylft tømmer	47 – 2 – 0	34 – 2 – 0
Hadset Joen (Haset, ennå udelt)	Fratatt redskaper samt 50 lass høy.		27 – 2 – 0
Kindset Svend	5 hus ble ødelagt. Fratatt forråd, buskap, redskaper og 1 båt samt 40 lass høy og 10 lass halm.	211 – 1 – 0	28 – 2 – 0
Lilsande Lars (Lillesand)	Fratatt forråd, buskap og redskaper samt 136 lass høy og 3 lass halm.	57 – 0 – 0	19 – 0 – 0
Halstad	Fratatt forråd, buskap og redskaper samt en stor mengde kjøpmannsvarer	445 – 1 – 12	578 – 0 – 0
Høybye Loudvig (Høyby Sørgården)	Skade på gjerdesgarden. Fratatt forråd, buskap og redskaper samt 12 lass høy.	50 – 1 – 12	6 – 0 – 0
Høybye ? (Høyby Nordgåden)	Gkade på gjerdesgarden. Fratatt forråd, buskap og redskaper samt 20 lass høy.	68 – 2 – 0	10 – 0 – 0
Nyhus Niels	Fratatt 14 lass høy		7 – 0 – 0
Engen Thomas	Fratatt 24 lass høy og 1 tønne havre		13 – 2 – 0
Kiønaas Kjønnås	Ingen skader
Vossilien (Vasseljen)	Fratatt forråd, buskap og redskaper samt 20 lass høy.	23 – 0 – 0	10 – 0 – 0
Sørness (Sørnesset)	Ingen skader
Roden Peder (Roten, ennå udelt)	Fratatt forråd samt 2 lass høy. 1 båt ble istykkerslått	18 – 1 – 1 – 0	6 – 0 – 0
Follien Ole (Follarabben)	Fratatt 15 lass høy		7 – 2 – 0
Fossum Peder (Fossen)	Fratatt 15 lass høy.		6 – 2 – 0
Nesvold Lars (Nesset)	Fratatt forråd, buskap og redskaper, bl.a. en handkvern samt 20 lass høy.	25 – 3 – 0	10 – 0 – 0
Woldaas (Rognåsen)	Ingen skader
Wassaas (Vassåsen)	Ingen skader
Føllen Joen (Folden)	Fratatt 10 lass høy.		5 – 0 – 0
Rolstad Ole	Fratatt forråd, buskap og redskaper samt 40 lass høy.	66 – 3 – 0

Temauke ved Hommelvik Skole

Hommelvik skole har tradisjon for å ha ei temauke på juni hvert år med lokalt tema. Tidligere har temauka vært om bl.a.; Homla- elva vårres, – og gamle ferdselsveier mellom Hommelvik og Stjørdal.

Temauka i 2018 ble gjort til en –

Markering av 300 år siden Armfeldts felttog.

Læringsmål var satt til:

Elevene ved Hommelvik skole skal kunne fortelle noe om Karolinernes inntog og betydning for lokalmiljøet vårt, ut fra egen alder og utvikling.

Alle elevene skal ha gått til/ besøkt et lokalt sted med tilknytning til Karolinerne.

Elevene skal ha mulighet til å reflektere over begrep som konflikt, toleranse og «masspåverknad»., fred/krig

Ei prosjektgruppe med Kjersti Sneisen Krogstad, Kristin Haugan og rektor Torgeir Granbom- i samarbeid med FAU, – Kultur, Historielaget Hommelvik’s Venner, Hommelvik Musikkorps og Rustkammeret v/Frode Lindgjerdet.

Mellomtrinnet fikk omvisning på Rustkammeret, og hadde skriving rundt temaet. 5.trinnet jobba med sagnet om «Dansarsteinen», skrev tekster og illustrerte.

Småskoletrinnet hadde natursti med poster om temaet, turer til Høybyen, til Dansarsteinen og Svensklegeret.

SPENNENDE OG LÆRERIKT

Viktig at en skole får felles kultur, det å ha et fellesprosjekt binder elever og lærere sammen. Ved å lære om lokalhistorien, samarbeide, skrive og dikte, se bilder og kart, høre historier og sagn bidrar til bedre kunnskap om og tilhørighet til Hommelvika.

På avslutninga og Sommerfesten for temauka, sang skolevennene 1.og 5.trinn «Barn for fred»-

Det er dessverre sånn at krig og ødeleggelser er hverdagen for barn i en rekke nasjoner. Hommelvik skole har for tiden mange elever som har kommet fra det krigsherjede Syria.

Temauka ble ei lærerik uke med stort engasjement av både store og små på Hommelvik skole.

Alle elever ved Hommelvik Skole samlet i skolegården, da markeringa av 300 år siden Generlal Armfeldts felttog i Trøndelag ble gjort den. Foto: Odd Rune Wang

Vardetenning 8. september

Vardebål ble tent både på Solemsvåttan (t.v.) og på Trulsen på Jervfjellet (t.h)

På kvelden lørdag 8. september 2018, ble markering av at det er 300 år siden Armfeldt angrep Trøndelag, arrangert vardetenning på de gamle vardepunktene på strekningen Verdal til Trondheim. I Malvik ble historielaga engasjert for å utføre arbeidet. Malvik Historielag tente varde på Solemsvåttån, og et samarbeidsteam fra Historielaga Hommelviks Venner og Mostadmark Jernverks Venner sørget for at det ble tent varde på Jervfjellet.