Gjengitt fra årboka 2000 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Sjauer og fjordfisker
LEIF FREDRIKSEN I SAMTALE MED JOHANNES SMEPLASS
Johannes Smeplass, mangeårig medlem av Malvik båtforening, er en av de siste gjenlevende av en stab på ca. 40 sjauere. Nå er han 86 år. Han forteller at han ble opptatt i Hommelvik Sjauerlag i 1927 og har fram til han fikk trygd for noen år siden vært med på all lasting og lossing i Hommelvik.
—«Vika» for Imlevik
Vi vet at Hommelvik er en gammel og kjent havn for sjøfarere. På et kart fra 1517 har kartografen kalt «Vika» for Imlevik. Forsker Anne Holtsmark har skrevet en bok om gamle navn i Norge fra tida før 1215. Her er Hommelvik med, stedet het da Imulvik. Man har tolket navnet til røykvik. Det gamle norske ordet im som betyr eim eller røyk skal ha gitt navn til stedet. Elva Homla het da Imla. Det at det finns kart fra 1517 muligens enda eldre viser at tyskerne eller hollenderne seilte på Hommelvik. Kartet har nemlig tysk tekst og er trykt i Geografisch Handbuch i Køln i år 1600. Denne geografiske handboka ble funnet av forsker Nils Halland i Sverige og den er oppbevart ved Vitenskapsselskapets Museum i Trondheim.
— har seilt på Hommelvik allerede i sagatiden
Man tror at europeiske sjøfarere har seilt på Hommelvik allerede i sagatiden og hentet tømmer til skipsbygging og til havneanlegg, men skriftlige kilder finnes ikke. Likevel er det grunn til å tro at ved siden av bondeyrket og fiskeryrket har arbeidet som losse- og lastearbeider lange tradisjoner i «Vika».
— ble stiftet i 1908
Hommelvik Sjauerlag ble stiftet i 1908 etter initiativ av megler Selmer i Trondheim. Ifølge en jubileumsberetning skrevet av Einar Øwre oppsto det en konflikt mellom megleren og stuedor Ole Solli som hadde monopol på alt losse-og lastearbeid i Hommelvik. Megleren var innstilt på å overlate alt laste- og lossearbeid i Hommelvik til sjauerne selv hvis de gikk sammen og fikk dannet et sjauerlag med et ansvarlig styre.
— nystartede Hommelvik Sjauerlag.
Han skulle snakke med de andre meglerne og få dem til å benytte seg av det nystartede Hommelvik Sjauerlag. Så reiste en delegasjon sjauere til Trondheim og forhandlet med megler Selmer og noen dager etter ble Hommelvik Sjauerlag dannet med Johan Dahl som formann. Etter ca. 14 dager ba Dahl om å bli avløst og så ble det valgt en annen leder. Det ble Lorentz Øwre som da ble formann og stuedor med høyeste mannslott. Øwre skulle komme til å bli den suverene leder og stuedor til langt utpå 40-tallet.
— monopol på alt laste-
Laget tok seg av all sjau i Hommelvik og hadde monopol på alt laste- og lossearbeid, enten det foregikk på Jimtlandsbrukets kai, det som vi kalte for Haugenkaia, på Jårpenkaia, Jernbanekaia eller på Nygårdskaia. Også på den såkalte Bruketskaia tok de seg av lastearbeidet når det engang i blant kom en større båt dit for å ta ombord trelast fra Hommelvik Bruk. Sjauerlaget telte 40 mann og noen reservesjauere.
— erstatte sjauere som sluttet
Nye medlemmer ble ikke tatt opp annet enn for å erstatte sjauere som sluttet, og sluttet var det ingen som gjorde før de ble syke og arbeidsuføre eller døde selvfølgelig. Det fantes ikke noen uføretrygd og ingen alderstrygd før etter 1936. Denne alderstrygden var på 30 kroner måneden, det samme som fatttigunderstøttelsen, som var 1 krone pr. dag, men trygd var noe en hadde krav på etter fyllte 70 år og ingen fattigunderstøttelse. Det var ingen skam å ta imot alderstrygd. Dessuten mente man at Arbeiderpartiet og Johan Nygaardsvold hadde æren for denne trygda. Nygaardsvold hadde selv vært tomtearbeider i Hommelvika før han ble innvalgt på Stortinget i 1916.
— hvordan det var å arbeide som sjauer
Sjauerne arbeidet altså på kaiene så lenge de greide. Vi spør Johannes Smeplass hvordan det var å arbeide som sjauer.
Hvor mye kunne de tjene på årsbasis da du begynte i 1927? Å , sier han, vi kunne ta inn en 2 – 3000 brutto. Men så var det lave skatter den gangen da, sier vi. Ja han var enig i det. Var det jevnt med arbeid?, spør vi, eller gikk det uker uten noen sjau? Å, det gikk lange tider uten sjau, sier han. Men det var ikke så farlig for sjauerne, sier han, for alle sammen holdt på med andre ting når det ikke var sjau. Noen fisket, noen var ute på snekkering og bygde hus og noen hadde eget gårdsbruk. Selv drev han fjordfiske. Vi hadde en liten sjark, sier han. Vi satte sildgarn, men under krigen nektet tyskerne oss å sette og dra garna etter at det var blitt mørkt.
Men i fredstid var jo dette attåtnæring.
— tilsluttet Norsk Transportarbeider -forening,
Hvordan var organisasjonstilknytningen? spør vi. Vi var tilsluttet Norsk Transportarbeider -forening, avd. Hommelvik og de fleste var med. Det der gikk på solidariteten, sier han. Var dere med da Hommelvik Arbeiderparti ble stiftet i 1910? Ja da, sier han, sjauerlaget var aktivt med, men det var jo før min tid, sier han., men han husker det.
— for å få Bruket til å gå.
Hvordan var det med arbeid i 30-åra? Å, det var dårlig i første del, sier han, både på bruket og på kaia.
Vi vet jo at det var dårlige tider. Arbeiderne på Bruket gikk ned ca. 30 kroner uka i lønn for å få Bruket til å gå. Det var liten aktivitet. Men vi kjenner jo til at da Meraker Brug ville legge ned, så overtok arbeiderne selv, dannet et styre, og leide Bruket for en 10-årsperiode, regnet fra 1930. Arbeiderne ble trukket 20 kroner uka, som gikk inn som deres del av aksjekapitalen, for arbeiderne hadde jo måttet ta opp lån i bank for å kunne finansiere leieavtalen med Meraker Brug. Denne avtalen ble for øvrig forlenget i 1940 til 1958, men da tok Meraker Brug over.
Hvilke varer gikk over kaiene i Vika, spør vi.
— kom fra Sverige og gikk over Haugenkaia
Å, det var mye, sier han. Det var celluloseballer som kom fra Sverige og gikk over Haugenkaia. Det var skåret og høvlet trelast. Det var «props» som skulle brukes i gruvegangene i England og det var noe tønnestav som kom fra Brødrene Hansens Stavskjæreri.
Utover etterjulsvinteren i 1940 var det stor aktivitet på havna med mye transport tii Sverige og særlig Finland. Det lå mange båter med krigsvåpen til Finland her.
— redd for at byen skulle bli bombet.
Vi arbeidet seint og tidlig, for i Trondheim sa de nemlig nei, de var vel antagelig redd for at byen skulle bli bombet. Men vi fikk ikke noe ekstra, sier Johannes, det var vanlig timebetaling, men vi kunne arbeide så mye vi klarte og da tjente vi godt, mener han.
Så spør vi hvordan arbeidet var organisert.
— typen med kommandobro på midten
Når vi lastet celluloseballer på kaia, sier han, så var det 2 mann på kaia, 1 mann på luka og 4 mann i rommet, og her var oftest båter av den typen med kommandobro på midten og lasterom foran og lasterom bak, så det var likedan bak som foran. Det her blir jo 7 mann, tilsammen 14.
Så spør vi om hva med de andre i sjauerlaget. Nei, det ble ikke noe på dem, sier han. Arbeidet ble fordelt av stuedoren, men de gamle, de eldste, de ble alltid med. Så det var de yngre det gikk ut over og som da altså ble innkalt etter behov. Fra starten, sier han, var det rundt 30, men så kom det jo til noen, så en var opp i ca. 40 i alle år.
Krigen som ødela havna.
Så spør vi om 9. april 1940. Hvordan virket det inn på arbeidet ditt den dagen tyskerne kom?
Det ble full stopp, sier han, på havna lå det amerikanske båter. De gikk ut fra kaia og la seg ut på reden, så kom tyskerne innover fjorden med en destroyer. Skipperen på den største amerikanske båten stilte seg opp på landgangen med pistol i handa og så kom det en tysk offiser roende bortover, de skulle sannsynligvis inspisere båten. Kapteinen gjorde oppmerksom på at dette var amerikansk eiendom og tyskeren respekterte dette og dro sin vei.
Så gikk selvfølgelig de amerikanske båtene hjem, for Amerika og USA var jo nøytralt i 1940.
Katastrofen som tyskerne framprovoserte
I april 1942, sier vi, da raste kaiene ut. Kan du fortelle litt om det?
Ja, sier han, han satt hjemme på verandaen og så bare en røyksky i det raset gikk. Det ble arbeidet overtid om kvelden, og dette var omtrent kvart over sju. Det var bare ei kai som sto igjen, sier han, og det var Jimtlandsbrukets kai.
Raset begynte ute ved Støperiet og bredde seg innover. Årsaken til at kaiene raste ut i april 1942 var at tyskerne holdt på å bygge en stor steinfylling fra omtrent der hvor Djupvasskaia ligger nå og utgjennom bukta. Leirbotnen ga etter, steinen raste på sjøen og tok med seg de fleste kaiene. Også jernbanen raste ut, men der satte de på folk og fikk linja i orden igjen etter ei ukes arbeid, men kaiene ga tyskerne en god dag i!
— følgene for havna og arbeidet her at kaiene raste ut
Ja, hva ble nå følgene for havna og arbeidet her at kaiene raste ut, spør vi. Vi tok i bruk Bruketskaia og Nygårdskaia, sier han. Stuedoren fordelte folket etter behov. Men englandsbåtene kom jo ikke og svensketransitten av celluloseballer og trelast ble det slutt på, så det ble mindre trafikk på havna selvsagt, men jeg hadde nok arbeid hele tida, sier Johannes.
Etter krigen ble det mindre å gjøre, hva skjedde?
— tid etter krigen
Det gikk tremasse over kaiene en tid etter krigen, men så ble alle fabrikkene i Nord-Sverige nedlagt og flytta sørover mot Gøteborg. Det var Hismofors AB, det var Jimtlandsbruket og det var Eggfors AB og årsaken til at de ble flyttet var at det ble billigere transport når fabrikkene lå nær Gøteborg, dessuten kjørte jo Statens Jarnvegar varene sørover nærmest til dumpingpriser, sterkt subsidiert altså, og konkurrerte ut NSB over Storlien.
Ja, sier vi, i dag har vi en moderne djupvasskai, med kraner, trucker og stort lagerhus og liten trafikk. Hva er din kommentar til det?
— 4 mann som arbeider som sjauere nå
Det er så lite å gjøre som det kan være, sier han, så han kan ikke skjønne hvor trafikken skal komme fra, selv om banen blir oppgradert. Det er 4 mann som arbeider som sjauere nå. Han, sier Johannes, har ingen tro på Atlantbanan når det gjelder gods.
Hvordan ser du for deg framtida for Hommelvik som laste- og lossehavn da? spør vi.
Nærmest null, sier han. Noen militærtransporter kan det jo bli som vi alle har sett, men ut over det, mener Johannes, kommer det ikke til å bli noe stell på laste- og lossearbeidet mer.
Så spør vi ham videre hvordan det var med kaianlegg i gamle dager i Hommelvik, og han svarer at det var en kai der hvor båthavna ligger.
— da en begynte å arbeide med Havneveien
Den rasa jo ut da en begynte å arbeide med Havneveien og over den kaia ble det skipet mest landmannsprodukter, så det var bønder som brukte den kaia. Så var det ei kai til, det var den såkalte Nygårdskaia. Det var den som Statens Impregneringsverk satte opp. De kjøpte en del av gården Nygården i 1927 og Johannes husker at det kom små jekter hit med kvitkubb som ble losset på kaia og kjørt inn i fabrikken og impregnert, og en tid etter kom da jektene og hentet den ferdige impregnerte lasten. De gikk nordover, sier han, de gikk dit hvor det ikke var noen bane ennå, altså til Mosjøen.
— eiendommen strakte seg helt inn til Muruvik
Nygården var egen gård det, sier Johannes, eiendommen strakte seg helt inn til Muruvik. Men det var lite jord, sier vi, – ja, men det var skogen som var grunnlaget, forteller han.
Bestyrer på gården eller eier av gården den gang, var en som hette Jullin. Han ble også bestyrer på verket og det huset som står der nå som kalles Nordkapp, det var det Jullin som satte opp. Fra annet hold vet vi at det huset er gammelbygget på Halstad gård som ble flytta dit. Det var nytt for Johannes.
Da er det bare i grunnen å si takk til Johannes. Han gjentar at sjauerne i Hommelvik stort sett var velholdne mennesker, fordi de tjente bra mens det var sjau og så kunne det gå på ukevis uten at det var noe og da var de ute på en annen «martna» og tjente penger.
— i årene rundt 1910
Dermed så kom de i en annen stilling enn brukesarbeiderne, for de rakk ikke noe annet enn å arbeide på Bruket fra klokka halv sju om morgenen og til fem om ettermiddagen. Ja, i årene rundt 1910, da var det til og med arbeidet helt til klokka seks. Men, sier Johannes, når det var sjau, da var det å holde på til en var ferdig. De hadde akkord, det førte til at sjauerlaget tjente penger , sjauerne tjente penger og i og med at det kunne gå på ukevis til neste sjau, så fikk de mulighet til å arbeide med noe annet og tjene noen kroner på det også. Så sjauerne var regnet for å være de mest velholdne av arbeiderne i Hommelvik.
Nå har vi kalt denne artikkelen sjauer og fjordfisker og derfor er det naturlig å spørre Johannes om fisket og fiskeprisene i 30-åra.
— kjørte vi ut etter at arbeidet på kaia
Vi satte garn om kveldene, sier han. Var det fisk å få, kjørte vi ut etter at arbeidet på kaia var slutt for dagen. Så drog vi selvfølgelig garna tidlig neste morgen og solgte fisken på hjørnet i formiddagstimene.
Der stod det flere fjordfiskere. Oluf Svedahl stod der alltid, Henrik Øwre også, og noen grønnsakselgere. Mathias Bjørgmyran var fast gjest. Og oppi grustaket stod Johan Naustans grønnsakselger, rett utenfor Carl Skaugegården, ved meieriet. Vi stod der langs riksvegen med fisketraugene våre og falbød torsk, hyse, sei, makrell og sild.
Og flyndre, spør vi, det var vel alltid flyndre i garna?
Ja, sier Johannes, men folk ville ikke ha flyndre, mange bein i den, vet du.
— Fiskesalg
Hva fikk du for fisken i 30-åra, spør vi.
Å, det var ikke rart, sier han. Torsken gikk for 20 -30 øre kiloen, hysa fikk vi 30 – 40 øre for, det var bankefisk. Silda solgte vi i poser på 30 stykker til 1 krone posen. Makrellen gikk for 15 – 20 øre stykket. Storsei fikk vi 1 krone for pr. stykk, men da var det virkelig storsei ti110 – 12 kg.
Enn laksen, spør vi, den var vel dyr?
Ja, laksen var dyr, 6 – 7 kroner kiloen. Rart å tenke på, sier vi, at i dag er skivetorsken dyrere enn laksen, men den gang var det jo ikke oppdrettslaks, da.
Men uer hadde dere ikke, sier vi.
Nei, sier Johannes, den ble solgt på fiskbua av din far. Ueren kom i tønner fra Hitra og Frøya, fiskersaltet, umulig å få tak i i dag, god mat.
— kostbare monstrene
Båten, spør vi, og tenker på de kostbare monstrene som ligger i båthavna i dag.
Ja båten, sier han, var en liten sjark på 22 fot med en 5 – 6 HK innenbordsmotor som gikk på bensin. Bensinen kostet 26 øre literen den tida, samme pris som en liter melk forresten. Vi kom oss både ut og inn med denne båten. Seil hadde vi alltid med.
Gikk det bra, spør vi, ingen ulykker?
Å, det hendte at vestaværet tok makta fra oss og drev oss innover til Stjørdal. Da fortøyde vi ved «soppene» derinne og gikk heim. Så hentet vi båten når det løyet.
Var det alltid flere i båten, spør vi.
Som oftest var vi det, ja, sier han. Far var jo aktiv fisker, og så hadde jeg tre brødre, Alfred, Ole og Ingmar. Var hommelvikingene kritiske, spør vi.
— noen luktet på fisken før de kjøpte
Om de var, sier han, noen luktet på fisken før de kjøpte. Men de handlet med oss, for vi var litt billigere enn handelsforeningen, og så var jo fisken vår nesten levende.
Fisk var billig mat, sier han, Kjøtt var dyrere. Kjøttbua lå forresten rett over gata, men kjøttbua var for dem som hadde penger. Når vanlige folk gikk på kjøttbua var det for å be om kraftbein eller kjøpe hakkmat.
— matlapper fra kommunen
Ja, det var tider, sier han, med stor arbeidsledighet og matlapper fra kommunen til de fattigste, med feilernæring og det som følger med.
Rundt 1936 kom Oslofrokosten. Det var grovt brød, brunost og kakao uten sukker.
Men det var lite av de typiske velstandssykdommene, som hjertekarsykdommer og kreft, sier vi.
Ja, sier han, men så hadde vi tuberkulosen i stedet. Søster Olga rente rundt i bygda og pleiet syke mennesker, fikk dem av gårde til Ringvål og lette etter smittekilder sammen med dr. Runde og dr. Strømmen.
— mars 1935 dannet Nygaardsvold regjering
Midt i 30-åra snudde konjunkturene, sier vi, og i mars 1935 dannet Nygaardsvold regjering. Merket dere noen forbedring her?
Ja, det ble bedre på alle vis. Trafikken på havna tok seg opp, det ble mer byggevirksomhet, ny jernbanekai, sprengningsarbeid på kistomta, ny bru over Homla og litt husbygging.
Du har før fortalt om at det ble full stopp da tyskerne kom, men etter hvert ble det vel arbeid å få for alle mennesker?
Ja, sier han, med ett hadde alt folk penger mellom hendene.
Folk kunne kjøpe nok mat, melk til ungene, smør på brødet og ikke bare fisk til middags. Men nå minket det jo på varetilbudet. Kjøttet forsvant snart og fisksalget på hjørnet ble det slutt på. Ute på havna lå det rundt 20 tyske sjøfly, vi kunne ikke kjøre eller ro inn til jernbanefjæra med fisk, og ikke kunne vi sette og dra garna når det var mørkt, heller, da kunne vi bli skutt.
— sluttet som fjordfisker
Så jeg sluttet som fjordfisker, og det gjorde vel de andre også. En gang jeg kom inn til Nygårdsfjæra med båten full av sild møtte tyskerne opp. De kjøpte all silda, jeg kunne ikke si nei. Men det ble mindre fisking etter dette.
Forresten tok de båten også. De brukte den til å frakte bensinfat på flåter utover til flyene. De skulle ha meg til å kjøre, men jeg auste sjøvann oppi bensintanken og sa motor kaputt til tyskerne. Så fikk jeg gå heim. Tyskerne skulle sette i stand motoren, sa de.
Etter dette var jeg bare sjauer så lenge tyskerne var her. Men siden har jeg jo fisket igjen til eget bruk, avslutter han.