Barndomsminner fra Bjørnrommet

Gjengitt fra årboka 2001 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Barndomsminner fra Bjørnrommet

AV IVAR HØIBY

Lengst inne mot sørøst i Høibygrenda ligger den nedlagte husmannsplassen Høibytrøa eller Bjørnrommet som den også ble kalt. Det var denne plassen min oldefar Erik Bardosen Høiby dyrka opp for ca. 160 år siden. Her levde hans familie, og her levde senere mine besteforeldre Bjørn og Ellen Høiby med sine 5 barn. Det var Martha, Ellen, John (min far), Karen Eline og Edvard. Sistnevnte døde i en alder av bare vel tyve år.

Selv kom jeg hit i 1916, bare to år gammel. Mor hadde vært syk en tid, og det ble ordnet slik at jeg skulle bo hos bestefar og de to tantene mine inntil videre.
Men mor døde to år senere, så jeg ble boende i Bjørnrommet helt fram til høsten 1927. Da måtte vi gi opp plassen. Det var uråd å holde det gående lenger. Bestefar var nesten nitti år, og så godt som blind. Og med to utslitte kvinnfolk og en guttunge som bare var tretten år gammel, så måtte det ta slutt.

— auksjon

Det ble holdt auksjon, og kjente og kjære ting ble solgt og spredd for alle vinder. Noen karer som hadde stivet seg opp med noen drammer, hadde det moro med å kaste forskjellige ting i en dunge, for så å trampe dem i stykker.
Dette var en av de tristeste dager jeg opplevde i min barndom. Jeg husker at bestefar stengte seg inne på sitt sengekammer for å slippe og snakke med noen, og det var vanskelig å få ham med da vi flyttet ned til bygda for å bo sammen med far og mine søsken.
Bestefar levde ikke så lenge etter vi flyttet fra Bjørnrommet. Overgangen ble vel for stor. Det var som om han visnet bort, og ikke hadde interesse for noe lenger. Han døde i slutten av juni 1928, nitti år gammel. Husene i Bjørnrommet ble revet og flyttet til Mostadmarka. Et kapittel var slutt. En bitte liten bit Norge var lagt øde for alltid. En av mange.

— beretning om Bjørnrommet

Her kunne jeg ha sluttet min beretning om Bjørnrommet, men da ville den ikke ha fortalt noe om livet jeg levde i de elleve årene jeg bodde der.
Jeg vet jeg er den enste som lever i dag av de som har bodd der, og som har hatt noe direkte med stedet å gjøre, så jeg føler derfor at jeg har en plikt til å skrive ned og prøve å bevare noen av minnene fra denne tiden.
Det har neppe noen stor verdi rent allment sett, men for vår egen familie og for dens etterkommere kan det kanskje være en av viss verdi. Vi kjenner mange ledd av vår slekt bakover i tiden, og nye ledd vil bli føyd til i kommende tider.
Historie og data skal jeg la ligge. Det kan en lese seg til i Malvik Bygdebok, bind 1 og 3, hvor alle husmannsplassene i Høibygrenda er beskrevet. Alle disse plassene var husmannsplasser under storgården Karlslyst.

Nei, jeg vil heller prøve å gi et lite bilde av hverdagslivet, og av forholdene slik det artet seg for oss som bodde der. Det er ikke til å unngå at det blir meg selv som kommer en del i forgrunnen, for det er jo mine opp levelser, mine egne inntrykk og mine egne minner jeg forsøker å bringe videre.

Noen av mine første minner

De aller første årene husker jeg selvsagt ikke noe fra, og det var heller ikke slik at de første minnene plutselig sto der som noe klart og rent. Det var heller noe som kom svakt og utydelig, men som klarnet mer og mer og som senere ble stående fast i minnet
Noe av det første jeg mener å huske var at jeg så hester, og mange mennesker som var samlet i Bjørnrommet. Det var i bestemors begravelse er jeg senere blitt fortalt. Vanligvis var det ingen hester der i den tida, så det var vel helle hestene enn bestemors begravelse som gjorde inntrykk på meg.
En annen gang kom det noen karer i en merkelig klesdrakt, og med runde luer med flagrende band tramp ende inn på tunet. De snakket og skravlet noe som ingen forsto. Det skal ha vært tyske marinesoldater fra krysseren Berlin som lå internert i Hommelvik i den tiden.
Et tredje minne er at jeg var med tante og besøkte en dame som var syk og lå til sengs. Det er det eneste jeg kan minnes om mor. Hun døde kort tid etter. Jeg følte vel neppe hverken sorg eller savn akkurat da, men det kom dess sterkere senere.

— halv mil fra sentrum av bygda

Det var ikke så ofte det kom fremmedfolk forbi hos oss. Det var ca. en halv mil fra sentrum av bygda og opp til Bjørnrommet. Veien var ofte dårlig både langs Høibybekken og i bakkene lenger oppe. Det siste stykket var veien bare to hjulspor som det til nød kunne gå an å sykle etter.
Inne på Bjørnrommet var det bare grasvollen fram til tunet. Her var det lagt steinheller til å gå på fra stuelåna og til de andre husene. Når en kom inn på tunet gikk stien forbi størhuset, brønnen, det gamle syrintreet, den veldige heggen og stuebygningen med humleplantene som slynget seg om vinduene og helt opp til taket.

Den kvitmalte hagebenken foran den brunsvidde tømmerveggen, de store balsamtrærne og det fine morelltreet, lenger borte låven og ute på bakken sto fjøset. Nå er alle bygningene revet, men jeg kan enda se det hele for meg slik det engang var.
På godværsdager om sommeren satt bestefar ofte her ute på benken, særlig på søndag ettermiddag. Han var en stille mann som sjelden brukte flere ord enn nødvendig. Han var nesten blind, og han hørte dårlig også. Likevel var det her jeg kunne ha den beste kontakt med ham. Når han var i riktig godlage så kunne han fortelle så mangt fra tider som var «gamle dager» for ham.

— bjørnen som satte djupe spor

Han fortalte om tjurrubrenneren på Håsetvollen og om sølvgruva i Svulluskaret. Gruva som i følge sagnet skal finnes igjen av to tvillinger en sankthansnatt. Han fortalte om bjørnen som satte djupe spor med klørne i sommerøsdøra. Spor som fremdeles var synlige da han satt og fortalte.
Han fortalte om svenskelegeret. Det var litt lengre fram enn Bjørnrommet, og på den andre siden av bekken. Det var her deler av Armfeldts hær hadde leir i 1718 under svenskenes felttog mot Trøndelag.
Han fortalte om arbeid, slit og savn, men også om gleden over livet. Han fortalte om søndagene han var på vei til Malvik kirke, det var ingen kirke i Hommelvik enda, og traff henne som senere ble hans kone. Han fortalte om livet de levde sammen, og om sorgen da hun gikk bort.

— han drømte seg bort når han satt og fortalte

Bestefar var meget religiøs, og på søndag formiddag satt han alltid på sitt kammer og leste dagens tekst. Han brukte et stort forstørrelsesglass, men jeg tror han kunne det meste uten å se hva det sto i bøkene.
Av og til hadde jeg inntrykk av at han drømte seg bort når han satt og fortalte. At han drømte seg tilbake til en fjern ungdomstid. Han kunne fortelle om ensomme menn som i fullt alvor hevdet at de selv hadde sett huldra stige fram av tåkedisen over mo og myr, og som like umerkelig ble borte når sola spredte sine første stråler over skog og mark, og fikk tusener av duggdråper til å funkle som diamanter.

— temmelig nøyaktig hva klokka var likevel

Kanskje var det en gjenspeiling av drømmer og håp, og skuffelser og savn. I vår tid er huldra borte. Vi fikk porno i stedet. Lengsler og håp har tapt i kampen om å eie og ha, og om en høyere status. Det er ingen som har tid for drømmer og håp, for vi snurrer bare rundt oss selv uten å vite hvor det bærer hen.
Bestefar brukte aldri klokke når han var ute, men han kunne fortelle temmelig nøyaktig hva klokka var likevel. Plutselig når han satt og fortalte kunne han avbryte og si: «Du må finn ti kjyn hu e reng seks» (klokka er snart seks). Det stemte godt selv på dager med overskyet vær. Når det var sol og klart vær kunne en lese av tiden etter som sola passerte de forskjellige merker på himmelranden. Det lærte jeg selv også, men når det var overskyet da kom jeg alltid til kort.

— ville holde andakt for bestefar

Som nevnt så var bestefar religiøs, og det var mine to tanter også, så det var ikke mye slinger i valsen. Bordbønn og aftenbønn gikk inn i det faste ritualet. Det var jeg blitt opplært til, så det godtok jeg.
Verre var det når det kom en av de lokale predikantene og ville holde andakt for bestefar. Da prøvde jeg å stikke av i god tid når jeg fikk høre det var noen i anmarsj. Jeg syntes det fulgte noe tungt og dystert med disse folkene, og jeg kunne ikke noe med deres måte å presentere en Gud på.

— fikk stor betydning for meg

Når jeg gikk i skog og mark og opplevde naturen i all sin prakt, så visste jeg at dette hverken var skapt eller styrt av mennesker, men å sette de to tingene sammen, nei det kunne jeg ikke. De to tantene mine sto i hver sin misjonsforening, og de holdt hvert sitt misjonsblad. Det ene het «For fattig og rik» og det andre tror jeg het «Santalen». Det var ikke særlig oppmuntrende lesing for en guttunge.
Men så hendte det noe som fikk stor betydning for meg. En vinter kom det to tømmerhuggere som skulle bo i huset vi kalte størhuset. De var fra Selbu, og jeg husker den ene het Ole Balstad og den andre Tomas Nytrø.

— ett eller annet godt til meg

Han holdt en avis, og Ole Balstad kjøpte «Allers» og «Hjemmet», og jeg fikk låne bladene når de hadde lest dem selv. Jeg kom til å bli riktig godvenner med disse karene. Når de hadde vært nede i bygda og proviantert så var det ofte de hadde med ett eller annet godt til meg, og det satte jeg selvfølgelig stor pris på.

— i vedskogen

Jeg var ofte med bestefar i vedskogen og hentet kvist og topp i tømmerteigene. Det hadde vi lov til, men vi måtte ikke hugge noe som sto på rot, bortsett fra den simpleste løvskogen. Vi brukte en stor kjelke til å frakte veden på.
Bestefar gikk foran og drog. Han var kledd i grå vadmelsdress, skinnlue og digre labber. På baken vippet en stor tollekniv fra den ene siden til den andre når han gikk. Jeg holdt nøye øye med den, for når den stoppet opp på den ene siden, da var det som regel en tobakksausstråle på vei ut til den motsatte siden, og den var det best å unngå.
Når vi gikk slik i skogen i frostklare vinterdager var det ofte vi så både tiur og orrfugl som satt og beitet i tre toppene. Og for vi varsomt fram var det sjelden de fløy opp før vi var ganske nær.

— så nær, og så i ett med naturen

Større vilt var det også mye av. Det var ingen sjeldenhet at vi så både tre og fire elger samtidig. Det var spesielt i strenge snøvintre de kom helt fram og beitet i løvskogen like utenfor skigardene.
En egen fred og ro kvilte over de urørte snøflatene, og det var som om både fuglene og dyrene merket at det ikke var farlig å komme oss nær. Jeg har aldri opplevd å være så nær, og så i ett med naturen som i denne tiden. Det var en fullkommen ro og fred, og en stillhet som bare kan oppleves under spesielle forhold.

— dess mer arbeid falt det på meg

Men det var ikke bare i vedskogen jeg trasket med bestefar. Det var alltid noe som skulle gjøres. Om våren skulle gjødsla ut, poteter skulle settes, skigardene måtte repareres, sauer og kyr skulle passes og mye annet. Og siden ble det slåtten og berging av høy. Dess eldre bestefar ble, dess mer arbeid falt det på meg og den yngste tanten min Den eldste av dem var syk og svak, og kunne ikke delta stort i arbeidet ute.
Hest hadde vi ikke, så alt som skulle fraktes eller flyttes måtte enten trilles trillebår eller bæres på ryggen. Men selv om det var hardt nok mange ganger så følte jeg aldri at jeg ble presset til å arbeide. Det var bare slik at noen måtte gjøre det.

— fiske i bekken

Men tross alt, jeg hadde da litt fritid også. På sommers dag ble fritiden gjerne brukt til å fiske i bekken. Det var ikke stor fisk, men den var god, og det var utrolig hvor mange jeg plukket opp i løpet av en sommer.
I en høl i bekken hadde jeg også en hel flåte av små og store trebåter I min fantasi var det seilbåter og dampbåter som seilte på alle verdenshav, og kom og gikk med alle slags varer. Men så hendte det at bekken som følge av kraftig regn flommet opp, og forårsaket store skipskatastrofer så jeg måtte sette i gang store redningsaksjoner langt nedover bekken. Men noen båter var tapt for alltid, og da måtte flåten fornyes.

— ned til bygda for å handle

En gang i blant måtte vi ned til bygda for å handle. Selv om alt var lagt opp til mest mulig naturalhus
holdning, så var det likevel en del varer som måtte kjøpes, blant annet parafin til lampene.
Salt, sukker, mel og en rekke andre ting måtte også kjøpes. Om vinteren brukte vi en liten rødmalt kjelke til å frakte varen på, og bakerst på kjelken, bak kassen med matvarer, sto parafinkanna fastsurret. Det var min jobb å holde kjelken på rett kjøl gjennom snøfonnene, samtidig som jeg måtte skyve på mens tante måtte dra.

Skolegang og skolevei

Skolegang og skolevei var et kapittel for seg selv. Veien var lang og ofte dårlig, og det kunne være ganske hardbart for en sjuåring, særlig om vinteren.
Det første året jeg gikk på skolen var jeg alene fra Høibygrenda, men senere da familien Ingstad flyttet inn på Nordgården, den hadde stått tom noen år, fikk jeg følge med ungene der.
Det var ei jente litt eldre, og en gutt litt yngre enn meg. Vi måtte gå heimefra før det ble lyst om morgenen, og vi kom ikke heim igjen før det begynte å skumre. Veien var sjelden brøytet, men ut på etterjulsvinteren var det en del hugst og tømmerkjøring. Det ble da vei, men det ble til gjengjeld hardt og isete så det var nesten umulig å bruke ski.

— flomstor og brøt opp isen

Veien lå mye lavere i forhold til bekken i gamle dager. Når det satte inn med mildvær og regn gikk bekken flomstor og brøt opp isen, så is og greiner og små trær lå i et virvar der veien skulle være.
En gang var det særlig ille. Veien var helt uframkommelig enkelte stykker, og vi måtte ta oss fram lenger oppe mellom store steiner, og gjennom vann og issørpe. Det var ikke lett å se hvor en satte føttene i mørket, og rett som det var så plumpet vi ned i et høl så vannet skvatt. Gummistøvler hadde vi ikke.
Det var kanskje ikke å få kjøpt heller enda. Og var en først blitt våt på beina, så fikk en bare gå slik til en kom heim igjen om kvelden.

— var alltid bergugler i berghamrene

Og skvatt gjorde vi selv også når bergugla satte i med sitt kalde gaul. Det var alltid bergugler i berghamrene ovenfor veien, og selv om vi visste de var der, så var det like ille hver gang når en gikk i egne tanker, og plutselig fikk dette støkket.
Det var sjelden jeg kom for seint på skolen, men denne dagen hendte det, og jeg fikk streng beskjed fra lærerinna om at neste dag måtte jeg gå fem minutter tidligere heimefra.
Når jeg sto der blaut til langt oppover leggene og fikk en slik reprimande, så følte jeg det var meget urettferdig, og det var ikke langt mellom sinne og gråt akkurat da. Det hele roet seg fort ned igjen, men jeg hadde ingen vanskeligheter med å beherske min begeistring for henne for ettertiden.

— glemmer aldri min første dag på skolen

Ellers tror jeg at jeg klarte meg bra på skolen, men jeg glemmer aldri min første dag på skolen. Jeg kom jo fra et stille og rolig miljø Det var så lite som forstyrret naturens fred og ro, og det ble en voldsom overgang for meg å komme rett inn i levenet på skolen. Alle ropte og skreik, og opptrådte temmelig vilt. Det tok lang tid før jeg fant meg riktig til rette med dette.
Jeg har så vidt nevnt at det flyttet inn en familie på Nordgården. De kalte seg Ingstad. Foruten en del kyr hadde de også to hester.
Jeg husker de hadde en hingst som het Tapper, og det var den beste hesten i hele verden, fortalte Ingstad, og vi ungene var selvfølgelig enige i det.

— lesse og trampe høy, men …

I denne tida var jeg med ungene der, og satt på når det var høykjøring. Vi skulle vel egentlig være med og lesse og trampe høy, men det gikk nok mye på leik og leven. Ingstad var en godslig mann som ikke tok det så hardt om vi gikk litt utenom programmet.
Han kunne være litt skøyeraktig også, på den lune og koselige måten. Men familien ble ikke boende på Nordgården så mange år. De flyttet til Hommelvik, og så var jeg alene igjen.

— opp i åsene ligger Røsta

Øst for Bjørnrommet opp i åsene ligger Røsta. Det er to plasser som ligger i Lånke i Stjørdal kommune, så vidt innenfor Nord-Trøndelags grense. I Ner-Røsta bodde Lina Røsten alene. I mange år var hun seterbudeie på Lånkvollen, og hver år når skolen var slutt var jeg med og bar kopper og kar når hun flyttet på setra, og det samme når hun flyttet heim igjen om høsten.
Da vanket det alltid en stor myssmørball eller en ost. Penger var det aldri snakk om, og jeg tenkte ikke på det heller. Var ikke vant til det.

— har en mistanke om at den var spritet opp litt

Klokkene hos Lina gikk alltid to timer for fort, så den måtte være tidlig opp som skulle finne henne i senga. Jeg likte å være med på besøk i Røsta.
Lina bakte alltid så gode wienerbrød med rikelig sviskefyll og med florsukker på. Hun hadde også en hjemmelaget heggbærlikør som var meget god.
Jeg har en mistanke om at den var spritet opp litt, for Linaene ble bestandig i ekstra godt humør når de hadde drukket et par glass.
Jeg fikk bare smake i et lite egglass så det ble ingen stor utskeielse. Derimot tror jeg tante følte seg litt ustø på foten, for når vi kom til den smale brua over fossen, så ville hun at jeg skulle gå først og holde henne i handa, og det var det aldri snakk om ellers.

— et syn når hun kom susende ned de bratte Røståsene

Om vinteren var vi ofte avhengige av å bruke ski. Slik var det med Lina også, og hun kunne virkelig gå på ski. Det var et syn når hun kom susende ned de bratte Røståsene sittende overskrevs på en lang stav, og med ryggsekk på ryggen.
Da var det best å pelle seg ut av løypa. Når hun kom tilbake fra handleturene i Vika, kom hun alltid innom oss i Bjørnrommet for å ta en prat og en kafferast før hun fortsatte opp de bratte åsene. Det hendte jo så lite, så hver nyhet var kjærkommen. Lina Røsten etterlot seg mange gode minner. Hun
forsto å sette pris på friheten og skjønnheten i naturen som få.

Min skolekamerat Harry Nilsen har i sin diktsamling et dikt tilegnet Lina Røsten.
Det heter «Lina Røsten. Til Minne» Jeg synes det er et meget godt dikt, og jeg vil gjerne ta det med her.

Ditt liv var en vandring i skogen
mellom trygge og tause trær.
Du gikk der så varsomt på stien, 
du følte deg hjemme der.

Du levde i ett med naturen, 
ja, du var som en del av den. 
Men aller mest elsket du våren, 
den var nok din beste venn. 

Ja, lykkeligst var du om våren, 
når det duftet fra skog og myr. 
Når Røstbekken klukket så muntert, 
og orren var vill og yr.

Så sluttet din ensomme vandring, 
i skoger og daler og fjell.
For stien den var ikke lenger, 
det mørknet så smått mot kveld.

Du gikk der så varsomt i skogen,
og stille forlot du dens ly.
Det blåser et isnende vindpust, 
og månen glir inn i en sky.

Hva var det for lys oppi åsen? 
En klagende, jamrende låt. 
Det er skogenes sorg over Lina, 
og Røstbekkens hulkende gråt.

Men se -, over Langemyråsen 
skinner månen atter fritt.
Den smiler vemodig -, og lyser
sin fred over minnet ditt.

— han var så streng og barsk.

Harry Nilsen var en av de få av mine skolekamerater som besøkte meg mens jeg bodde i Bjørnrommet. Ellers hendte det at en eller annen av mine søsken kom på besøk, men det var sjelden. Min far kom også en og annen gang, men ikke ofte.
Han ble nesten som en fremmed for meg, og jeg syntes han var så streng og barsk. Jeg hadde en veldig respekt for ham, ja, jeg var vel nesten redd ham.
Senere når jeg virkelig lærte ham å kjenne, så forsto jeg nok at han var en helt annen, men han var bitter. Hans kone var bare 39 år da hun døde, og far satt igjen med 7 barn. Slike ting setter spor etter seg. Varige spor, uansett hvor sterk en mann er.

— stor trafikk av bærplukkere

I tyttebærtida var det stor trafikk av bærplukkere igjennom Bjørnrommet. Det var mange som kom igjen år etter år. Noen spurte om å få ligge på låven, og andre gikk bare å la seg uten videre.
De kom mange ganger etter at det var blitt mørkt, og det var både kvinnfolk og karer, så det hendte nok det ble litt forviklinger, men forhåpentligvis fant de fram til sin make når det ble lyst igjen.
Bærplukkerne var også svært opptatt av den store ørreten vi hadde i brønnen. Jeg matet den hver dag. Så snart jeg nærmet meg med maten så lå den med hodet i vannskorpa, og den tok som regel maten i lufta.

— plutselig lå fisken og sprellet på gulvet

En vinterkveld jeg nettopp hadde hentet vann ble det et svare bråk og skvalp i kroken der vassbøtta sto, og plutselig lå fisken og sprellet på gulvet. I mørket var den blitt med i bøtta uten at jeg merket det. Det var ikke annet å gjøre enn å få den opp i bøtta, og bære den ut igjen.

— flytte ned til bygda

Den høsten vi skulle flytte ned til bygda måtte vi jo ta livet av fisken. Den var fin og feit, men den smakte meg ikke. Jeg fikk ikke ned en bit. Det var nesten som om jeg skulle ete en god venn, og ikke tror jeg den smakte de andre heller. Det var bare katta som likte den.

— hva ei sluggu er

Foruten poteter og grønnsaker hadde vi også litt korn. Det var bygg. Jeg kan ikke huske at jeg var med og skar kornet, men jeg var med bestefar og tresket. Sluggutresket. Det er vel de færreste i dag som vet hva ei sluggu er. Kort forklart besto ei sluggu av to runde stokker. Den ene var ca. 5 cm. tykk og 70-80 cm. lang, og den andre ca. 3-3,5 cm. tykk og 100-120cm. lang.
I den ene enden av stokkene var det et hull, og en vidje var tredd gjennom hullene slik at stokkene var festet til hverandre, men slik at de var ganske ledige i forhold til hverandre. Treskingen foregikk på den måten at kornet ble lagt ut på låvegulvet som på forhånd var rengjort så godt som mulig.
Den lengste stanga i sluggua tjente som skaft, og så gjaldt det å svinge sluggua og denge løs på kornet slik at hamsen løsnet fra selve kjernen.
Men det var ikke likegyldig hvordan en slo. Skulle resultatet bli bra måtte kolben, den tykkeste stokken, slå flatt ned på kornet, ellers ble det et dårlig slag.

— treskuffe til å kaste kornet bortover gulvet

Når kjernen var løsnet fra hamsen ble det brukt en treskuffe til å kaste kornet bortover gulvet eller mot en vegg. Hamsen som var lettest falt da ned nesten med det samme, mens kjernen som var tyngre falt ned lenger borte.
Og så var det bare å samle kornet for seg og hamsen for seg. Når en ble vant med sluggua så gikk det bra, men det var en støvfull jobb. En ble fort tett både i nese og hals.

— ekstra stell til jul

Til jul ble det slaktet, brygget øl og bakt julebakst. Juleveden var hugget i god tid før jul. Juleneket ble satt opp juleartens formiddag, og dyrene i fjøset fikk også
ekstra stell til jul. Midt på dagen hadde vi et måltid som besto av lutefisk, stekt flesk og poteter. Til drikke var det melk eller sirupsøl.
Jul, høytid og fred. Jeg husker at vi sto og lyttet juleaften når kirkeklokkene i Hommelvik kirke ringte inn julehøytiden, men det var ikke alltid klokkeklangen nådde fram. Det var avhengig av vinden. Til middag på julekvelden var det risengrynsgrøt med en stor klatt gul rømmegrøt på, og som grøtpinne var det kjøttkaker. Julegaver var det lite av. Det hendte nok at jeg fikk et par nye votter, lugger eller et annet klesplagg, men julegaver var ikke vanlig.

— følelse av å være overbeskyttet

Det var tante Lina (Karen Eline) som hadde tatt på seg morsoppgaven for meg, og jeg skylder henne stor
takknemlighet for all hennes omsorg og godhet i alle de årene jeg bodde der, men jeg tror det er en vanskelig oppgave for en som
ikke selv er mor å tre inn i rollen. Jeg hadde nesten en følelse av å være overbeskyttet.
Dessverre ble hun helt ødelagt av leddgikt. Hun var helt ute av stand til å røre seg der hun lå i sengen. Hun måtte ha hjelp til alt, men hun var alltid bli og klaget aldri. Jeg besøkte henne ganske ofte. Hver gang jeg kom var det som hun lyste opp og ble glad, og for meg var det som jeg fikk gjøre litt gjengjeld.
Når minnene skal skrives ned så blir det minner om både godt og vondt.

— gode minner ligge i den omsorg

De gode minner ligge i den omsorg og den trygghet jeg følte tross både fattigdom og slit. Og friheten og natur-opplevelsen.
Turene i lyse sommerkvelder til alle fiskevannene. Turer til gulnende multemyrer. Seterturer. Ja, alt det som syntes å løfte en opp til glede.
Det vonde følte jeg mest i savnet av dette å ikke få vokse opp sammen med mine seks søsken hos mine
foreldre.
Det ble ikke det nære søskenforhold som det ellers kunne ha blitt. Det var ikke før jeg ble voksen at jeg følte forholdet var opprettet.

— alt og alle borte

Men allerede før jeg var tyve år var begge mine foreldre, og tre av mine søsken borte. En utenforstående vil kanskje mene at det jeg skriver er bare noe sentimentalt føleri, men det var slik det var, det var slik jeg opplevde det, og derfor må jeg også skrive det slik. Uten å trekke fra noe.
Nå er alt og alle borte. – Nei, ikke alt. En kan enda se tuftene etter husene i Bjørnrommet. Trappehella foran inngangen, jordkjelleren og restene av gråsteinspipa som har gitt grobunn for et lite grantre.
Det gamle syrintreet står der enda, og kommer du forbi en forsommerdag når syrinen står i blomst, så ta gjerne en syrinkvast ned som minne fra Bjørnrommet

Bjørnrommet er den plassen som huset bestefaren, oldemora og tippoldefaren til vår kronprinsesse Mette Marit. (Red. anmerkning)

Stedet er i dag et fredet kulturminne som vedlikeholdes av kulturminnegruppa til HHV