Gjengitt fra årboka 2001 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Marie og elgen

AV ØIVIND KRISTIANSEN

Marie Granaas var gift med slakter og elgjeger Odin. Hun hadde gjennom årene overhørt både sin mann og mange andre jegere berette sine elgjakthistorier. Selv hadde hun ikke opplevd skogens konge annet enn i sin manns slakteri. Men en høstdag skjedde det noe — og slik fortalte hun sin historie på lydbånd til Kåre Kristiansen i januar 1955:

Vi var hos Petter Olsen ute i Granåsen han Odin og jeg. Vi skulle i vei å plukke tyttebær. Turen gikk utove imot Nyvollkjølen. Da vi kom oppå kjølen sa jeg til Odin, at borte på ryinn der har jeg vært å plukka bær før, så jeg gir meg igjen her jeg. Men Odin mente at her var det ikke noe å gå etter, så han ville lenger utover marka han, så vi skilte lag. Da jeg hadde plukka full ei spann fikk jeg høre en så rar en lyd oppe i åsan og jeg tenkte at – er det noen oksa oppi her og?
Så begynte jeg å stelle meg på å trekke meg unna, men lyden kom nærmere og nærmere over kjølen og bortover mot der jeg sto. Det var en så stygg en lyd og jeg skjønte at det ikke var noe vanlig krøtter. Jeg tok et raskt overblikk for å se om det var et tre jeg kunne klive opp i.

— og ganske innpå meg

Men det var ikke noen trær i nærheten som var noe tess, bortsett fra ei lita furu. Og ganske riktig så fikk jeg etter hvert se noen lange, grå føtter mellom trestammene og tenkte — det der er nå elg! Så kom krona på elgen fram. Og da var jeg snar til å springe bort til den lille furua – og kom meg opp i den i en fart. Jeg visste at den greina jeg sto på med den ene foten, ville brytes unna, så det var å henge etter hendene. Oksen kom nærmere og ganske innpå meg.
«Og, sier Marie – hamn bølja, et så stygt et mål va det!» Så tenkte jeg at jeg måtte være stille så han ikke merket meg. Jeg hang da helt stille og oksen kika på meg og rauta det kalde ulet!. Men da jeg forsto at oksen hadde observert meg så begynte jeg å rope: «Ha dæ ‘vei ditt styggheit! — HA dæ ‘vei!». Men nei, han laska bare i vei et par skritt og sto å kika på meg.
Så ropa jeg «Odin!!!» så det lødd utover åsan. Men han var for langt utover til at han kunne høre meg han.

— sak for ham å kunne klappa til meg

Men så ble jeg varig at elgen begynte å svinge på seg utover en myrstrupe. Han vendte seg gang på gang, og så på meg. Det hadde ikke vært noen sak for ham å kunne klappa til meg der jeg hang i den vesle furua. Du verden hvor redd jeg var. Men da jeg så elgen laska seg oppover myrstrupen, så hoppa jeg ned av treet – fikk tak i den minste bærspanna – og sprang framover til Granåsen. Hele tiden syntes jeg å høre at elgen var etter meg, uten at det var tilfelle.
Men borte i Granåsen der var bare han Petter og han var da begynt å bli litt skral. «Du må spring fram til hytta hass Iver Snustad» sa han Petter, «hamn Iver har no hoinn med sæ ovafor. Spring fram åt hainom så blir’n med dæ utover så du får ti berkoppan din.»
Jeg fikk da med meg han Iver utover og vi strauk et godt stykke etter sporet av elgen. Men jeg snudde etter ei stund – fann igjen bærspanna – og dro tilbake til Granåsen. Iver fulgte sporet langt utover Malvikmarka han.

Etterpå fikk jeg høre at den samme elgen også hadde skremt noen Ranheimsbygger nede ved Nyvatnet. De fortalte at han ikke gikk unna veien for dem heller og hadde bølja stygt.
Odin la til at elgen slett ikke var sikker å møte i paringstiden.

«Ja, æ hadd mang gong sagt at æ aildri hadd fått sjå ein levandes ælg, men sainnele’ fekk æ det te gangs!»,

avsluttet Marie sin historie.