Gjengitt fra årboka 2001 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Gamle dagers kjøleteknikk

AV SIVERT BUAAS
Veien fra isblokker til elektrisk kjøleteknikk har hatt en forholdsvis rask utvikling. Vi behøver ikke å gå særlig mange tiår tilbake før vi minnes at de første kjøleskap som kom inn i våre private hjem.
Vi husker også godt de første mulighetene vi hadde til å leie frysebokser i felles fryseboksanlegg, men det gikk heller ikke så mange årene deretter før vi fikk både kjøleskap og frysebokser i eget hus.

— elektriske fryseteknikken

Den elektriske fryseteknikken har nå åpnet muligheter til kjøling og dypfrysing til et hvert behov. I vårt daglige liv har vi nærmest gjort oss helt avhengig av denne teknikken. Uten disse kjøle- og frysemuligheter ville vi i dag på ny måttet ta fram saltsekken og saltkaret for å bevare fisk og kjøtt.

— innrømme at det er herlig

I høstens kjøtt- og bærsesong kan vi nå fryse ned bruksporsoner og oppbevare disse fersk for hele året. Isbilen kommer med musikk og bjelleklang. Ungene stormer av gårde for å sikre seg is. Vi må også innrømme at det er herlig for eksempel å finne isbiter i fryseskapet å legge i glasset sammen med god drikke en varm sommerkveld.
Den mest tandre matvaren å oppbevare fersk er melken. I vanlig romtempereratur surner den etter et par døgn. Da hjalp det ikke med salt.

— oppbevart i en kald vannkilde

Om sommeren ble gjerne melken oppbevart i en kald vannkilde straks den var kommet fra kua. Etter et døgn ble fløten skummet av og satt til surning. Til eget bruk ble også melka satt til surning.

— Tettemelk med sukker og kanel

Tjukk surmelk var ikke å forakte sammen med brødmat eller graut. Tettemelk med sukker og kanel var også en god variant. God tettemelk med tilbehør var rene selskapsmaten. Tettemelken ble laget av tettegras som konserveringsmiddel, en teknikk som dagens meierister neppe har særlig greie på.

— i rør og over i en tank

I dag går melka oftest direkte fra kua i rør og over i en tank med egen avkjøling. Dette er en kjempestor forbedring i behandlingen av melken.

— de første meieriene ble utbygget

Etter at de første meieriene ble utbygget ble melken kjørt til meieriet direkte fra kua i fjøset. Melka ble kjørt i transport spann til meieriet morgen og kveld med hest. Meieriene hadde kjølerom med avkjølingskommer. Til avkjøling i disse kommene ble brukt naturlig is lagret i ishus.

— egen isdam «Meieridammen».

Hommelvik meieri hadde en egen isdam «Meieridammen». Den er inntakt den dag i dag på toppen av «Løfta» i Hommelvik. Isen ble saget om vinteren og kjørt ned til meieriet og lagret i ishuset.
Ishuset var godt isolert med sagflis i veggene, slik at isen holdt seg hele året over til neste vinter. Den samme ordningen hadde meieriet i Mostadmark. De tok isen på Tjønnåstjønna.

— Malvik meieri

Malvik meieri hadde et forholdsvis stort melkekvantum å ta vare på. De hadde et stort ishus og kjølerom. Ishuset var isolert med kraftig isolasjon av sagflis i veggene. Der ble det brukt ganske store mengder is i løpet av året. Isen ble tatt oppe på Hestsjøen ved Sjøvold og kjørt med hest ned til Malvik meieri og stuet inn i ishuset. Dette var et ganske stort arbeidsoppdrag.

— bortsatt på anbud

Selve sagingen og stuingen ble bortsatt på anbud. Arbeidet foregikk i februar- mars. Transporten ble pålagt melkeleverandørene i forhold til levert melkemengde. Når denne isjobben pågikk var det liv og røre på Hestsjøen.

— saget ut isblokkene

De som saget ut isblokkene måtte ha tilstrekkelig med iskjørere som kunne ta isblokkene ut av råka etter hvert. Som regel var det kaldt både i vannet og lufta. Isblokkene kunne da ganske fort fryse sammen igjen viss de ikke ble dradd opp av råka. Det sto gjerne flere hester i kø for å ta unna isen.
Til sagingen hadde de spesielle sager som lignet på de sagbladene som ble brukt i de gamle oppgangssagene. Dette var en sagbrukstype som ble brukt før sirkelsaga var oppfunnet. Sagbladet hadde et tohånds håndtak på toppen og gjerne påmontert et lodd i enden under vann.

En historie om en litt viktig og uvitende skiløper som gikk forbi et arbeidslag som sto og saget is, stoppet og spurte en av karene om dette var en kald jobb. Han fikk til svar:

«Nei æ sveitte no æ, men hamn som står under og dreg i saga hamn frys hamn».

— kjøre isen

For å kjøre isen ble det rigget til en platt av planker på et «støttingsett». Støtting og bakkjelke ble ellers brukt til tømmerkjøring.
Isblokkene som var skåret i størrelse 50 cm x 80 cm ble dratt opp på platten. Tykkelsen på blokka ble naturlig nok bestemt av vinterens kulde. Blokkene ble lagt tvers over lasteplatten fra forkanten og bakover.

— en stor issaks med klo

For å ta blokkene opp av vannet ble det brukt en stor issaks med klo, eller også litt lange heimsmidde kroker av rundtjern. Med litt tiløvet arbeidsteknikk gikk dette arbeidet ganske «glatt». For å reipe lasset ble det brukt jernkjetting. For å unngå sidesleng ble det på hver side av lasset brukt en rund tømmerstrange eller en planke. Isen var glatt og lasset måtte sikres.

— myrene fram til Kleivvollen

Fra Hestsjøen var det vanlig å kjøre myrene fram til Kleivvollen og ned Forbordsgrenda. Nedover bakkene dannet det seg gjerne staup i veien slik at det ble litt av en berg og dalbane. Dette var en ulempe både for hest og kjøredoning. I kald sønnavind og snøfokk og med en tomsekk å sitte på var denne kjøreturen en utrulig kald jobb.
Når iskjøringen var over og ishuset fylt, var ikke arbeidet med isen på meieriet over med det. Å ta isen fra ishuset og inn på kjølelageret i meieriet var ikke kvinnfolkarbeid. For å betjene meieriet var det ansatt kun to damer. Meierske og vaskehjelp.

— ta denne jobben på skift

Melkekjørerne ble pålagt å ta denne jobben på skift etter samme mønster som iskjøringen. Men gamle «kårkaillen> med stive føtter og rygg og med glatte pluggasko var ikke egnet til å arbeide i ishuset.
De yngste melkekjørerne —ungdommene- måtte da ta jobben selv om det ikke gikk etter tur. I varme sommerdager kun iført slitte turnsko, fotballbukse og tynn skjorte var dette en heller dårlig klesdrakt i ishuset. Vernesko og hjelm var enda ikke oppfunnet. En fikk lære seg å bruke hodet for ikke å skade beina. Isen var glatt og blokkene tunge.

— glass fløtemelk

Når jobben var gjort, hendte det at meiersken stilte opp med et glass fløtemelk. Is etter dagens mønster var det ikke behov for etter denne jobben.
Når melka ble tatt inn på meieriet ble den tømt fra transportspannene og over i en egen beholder og veid. Melka fra den enkelte leverandør ble veid hver for seg. Det ble tatt jevnlige stikkprøver for å kontrollere renheten av melka — pasteurprøver-, samtidig også fettprøver.

— grunnlaget for prisberegningen

Fettinnholdet i melka og vekta dannet grunnlaget for prisberegningen. Dess høyere fettprosent dess høyere pris. Dette er vel det motsatte av dagens krav til prisavregningen av melken.
Beholderen ble deretter tømt over i en sil som var montert på veggen og ført i renner inn i kjøleanlegget. Etter isavlølingen ble melken tappet over i femtiliters transportspann og kjørt med lastebil til hovedmeieriet i Trondheim.

— melkutsalg

Meieriene i bygda hadde også melkutsalg hvor de solgte nysiltmelk, (helmelk) skummet melk og fløte i løst mål til folk. Kundene hadde med egne spann og fikk målt opp melk og fløte med justerte litermål. Det hendte at det ble gitt en liten ekstra skvett i tillegg slik at de ikke skulle bli snytt på målet.
Kolonialene og Landhandleriene førte ikke melk i salg.

— dannet egne selskaper som tok ut is

I ferskvareomsetningen ble det brukt betydelige mengder is. Det ble for øvrig dannet egne selskaper som tok ut is og solgte til store forbrukere innenfor næringsmiddelindustrien. Vann og innsjøer med lett tilgjengelighet til jernbanen var ettertraktet til denne virksomheten.

— firmaet Nekolai Dahl.

Den største isforbrukeren i Trondheim var nok firmaet Nekolai Dahl. Han var pioner i å organisere eksport av fersk fisk. Dette førte til en meget stor virksomhet rundt om i Trøndelag, ikke bare i is, men også som avtaker av treemballasje rundt om i bygdene.
Han tok ut store mengder med is både i Åsen i Nord-Trøndelag og fra Buvatnet i Rennebu. Der ble det bygget store ishus og lagt ut sidespor fra jernbanen.

Ute i Selva i Agdenes ble det bygget egen kai.

Isen ble tatt i et vatten ovenfor kaianlegget og sendt i renner ned til kaia. For å pakke fisk og is gikk det med store mengder kasser av tre. I tillegg til isutaket ble det rundt om i Trøndelag produsert store mengder fiskekasser, noe som ga en betydelig sysselsetting i mange små lokalsamfunn.
Dette kom godt med i den verste depresjonstiden i 1930 åra ikke minst i Hommelvik og Malvik. Men det sentrale anlegget i denne ferskfiskeksporten var kjølelageret på Brattøra i Trondheim. Et anlegg som helt opp til vår tid har hatt en meget stor betydning for Trondheim og distriktene rundt om.

På bakgrunn av den arbeidsmengden, transporten, lagringen og begrenset anvendelsesområde som lå i å benytte naturis, kan vi si at den elektriske kjøleteknikken har gitt oss muligheter og fordeler som vi ikke kunne drømme om når vi satt på islasset ned gjennom Forbordgrenna bare for noen få år siden.

Bruk av elektrisk energi til kjøling og frysing er nok i dag like viktig som til oppvarming.