Gjengitt fra årboka 2003 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Om spøkelsa og anna faliheit

AV OLAF EVENSHAUG

Spøkels, over- og underjordisk småkalla, nissa, nøkken, huldra og anna faliheit var et yndet tema når tussmørket seig innover oss om seinsåmmårkvellan. Midt i leiken kunne en eller annan tå oss stopp opp og pek borti ei mørk krå eller mot en busk og sei at’n syntes han såg nå som rørt seg, og dermed var det i full gang. Det gikk alltid rykter om mystiske fenomener og personer. Ja, det var spøkelsa borti kvar ei krå og bakom kvar ein busk etter at det vart mørkt, men vi treft alder nån som ha sjett nån ting sjøl. Det var bestandig anner som ha sjett dem, og derfor vart det enda mer mystisk for oss ongan.

Men all sammen tå oss ha drømt og sett nå rart som ingen kunne finn på forklaring på. Ja, det var så rart at —.

— så skulle han dø snart

Datt det et stjerneskudd mot et hus, så skulle det dø nån i huset snart. Eller vi kunne sjå en figur i skyan som ligna en vi ikke likte, så skulle han dø snart. Det gjaldt den gang han kei-ser Wilhelm som vi ongan var opplært te å hate. Det var han som fikk istand krigen, fikk vi høre.

Fann vi to pinna i kors på vei’n, varsla det død nån steds. Den svarte katta som sprang over vei’n va sekkert et vondt varsel. En småfuggel som flaug på vinduet var heller ikke nå godt varsel. Bergul’n som vi hørte borti Ratvoldsberga etter at det var mørkt va vi livande redd. Den visste vi ikke nå anna om enn at vi måtte ha oss inn når vi hørte kauke tå den.

— spøkelseshistorian våres

Vi hadde en følelse tå skrekk, gru, fryd og spenning når vi sto der og gjorde kor vi kunne for å skrem vettet tå iallfall dem som var minder med spøkelseshistorian våres. Så etter-kvart fann den ene etter den anner på at de enten måtte heim å eta, eller heim å ler leksan sin. Ja, det hendt at vi som var store barske karer ikke fikk såvvå etter at vi ha lagt oss. Vi syntes vi hørt allslags lyda, og tassing tå skritt over alt i huset.

— fikk vi bestandig te å stemme

Alle de mea og tegna som vi såg og hørte fikk vi bestandig te å stemme. Det va nån i den tida og som dødd, og detpassa alltid på dem.

— var svartkledd fra topp til tå

En historie som hendte seinar må jeg ta med her, men først litt om den sorte dame. Hu gikk igjen over heile landet. Hu var svartkledd fra topp til tå, og var usedvanlig lang. Ingen fikk sjå ansiktet hennes, for også det var svart. I avisa sto det at hu var sett både nord og sør i landet. Dette hendte under den første verdenskrig, så de som ikke trodde på fantasifoster og anna fanteri, sa at det var en spion. Spion, det skjønte vi ikke kor det va, men at det va nå fali det fikk vi høre om.

Men at denne svarte dama holdt oss inn om kvellan va sikkert, og når dem begynt å sjå a her i bygda, så gikk vi tidlig inn om kvellan. Det var vel ikkefritt for at de som verken trudde på spøkelser eller spioner benytta seg tå det. Slengte over seg nå svart og gikk seg en tur om kvellan. Itjnå e så gæli at det itj e godt for nå. Det holdt oss inn om kvellan.

— Gravstøttan vart levandes

Og så var det denne historia som hendte seinar ein gong. Når vi gikk forbi kjerkgår’n etter at det vart mørkt, såg vi mye rart innpå der. Gravstøttan vart levandes, og skyggen tå dem og trea og greinan sætt fantasi’n våres i sving så alt rørte på seg og det flaksa og flaug millom gravsteinan. Vi snakka mye om gjenferd, og det var dem vi såg innpå der når vi gikk forbi, og særlig da i månskjennet.

Før kommunen overtok Nesset, bodde hu Karen Iversen der alein. Hu hadde fått hit en svensk dame te å pass på, og stelle for seg. Denne dama var litt tå en original. Lita og mager, og gikk bestandig med en svart kjole og med et kvitt skaut på haue. Etter at kommunen tok over Nesset te gammelhjem, og a Karen Iversen va død fløtta denne originalen på en hybel nedi Vika. Det var sjelden denne skapningen va ute om dagen, men om natta va hu ofte ut og gikk millom gravsteinan på kjerkgår’n.

— plutselig fikk øye på nå levandes

Ei nyansatt helsesøster som ikke hadde peiling på denne nattevandreren og hennes vaner kom seint en kvell og gikk millom de to kjerkgårdan da hu plutselig fikk øye på nå levandes som sto attme en støtte innpå kjerkgår’n. Den svarte kjolen og det kvite skautet gikk i ett med det kvite og svarte rundt henne. Denne helsesøstra var kjent for at a ikke gikk te sides for såmmå kor det va hu møtte. Hu va litt tå en kar når det gjaldt å ta et tak, og hu va testeds både natt og dag når nån trengt a. Men denne gongen vek hu tebakers, og vart ståan som ei saltstøtte. Og likar vart det ikke da det kom en gravlignende røst fra det svarte høle under det kvite skautet:

«Søster’n år vel inte redd for de døda».

Jo, søstra vart redd både de døde og de levende og sprang som om en viss mann var i hælan på a.

Men tebakers te oss ongan igjen. Vi gutongan va med på å leik oss, men helst ikke sammen med veitongan. Iallfall når det va flere veitonga enn gutonga, og alder ein gutonge alein sammen med dem. Da vart vi kalt veitongfriara, og det villa vi ikke ha settanes på oss.

— Ut å gå på brannvakt

«Ut å gå på brannvakt», og slike leika som vi var nødt te å sei navnet på kjæresten våres da vi va mang onga. Kunne vi eller villa vi ikke sei navnet på kjærestan våres så va det alltids dem som fann et for oss. De fleste tå oss gutongan syntes vel at veitongan vi var sammen med og såg kvar dag var ingenting å ha te kjærest, og vi var alder sammen med nån annen.

Ikke før det kom ei ny ei oppå Bakkan, og hu var fra by’n. Om by’n visst vi ikke stort anna enn at der gikk det trikk i gatan, at det var store hus og mye folk. Det var nå overlag fint å vårrå fra by’n så vi følt oss temmelig små når vi hørt om nån som var fra by’n.

— «fintrønder»

Vi var grautbona fra lainne vi da, og hadde ikke stort å varte opp med. Og på dette viset vart det te at vi gutongan såg opp te denne veitongen fra by’n, og det beste var at hu kom i klassen våres på skolen. Vi oppdaga snart at hu snakka lite ansless og finar enn oss. Hu sa hu skulle gå hjem, mens vi sa heim. Hu sa skolen når vi sa skolin, og det var mang anna ord som vi la merke te va finar enn når vi sa det. Hu snakka vel, med andre ord det som i dag heite «fintrønder», men etter som tida gikk vart det te at hu snakka som oss.

— få flere ærend oppi Nesbakgår’n

Vi begynte å få flere ærend oppi Nesbakgår’n etter at den nye veitongen var kommi dit. Hu var ei søsterdatter tå a Kamilla denne veitongen. Mor hennes var klein og dødd ikke så leng etter a kom dit, og hu vart vårrån der te a var konfirmert.

— var som en hoinn te å pass på

Han Halfdan, sønn åt hu Kamilla å’n Krestjan var som en hoinn te å pass på når det kom nån onga oppi går’n der. Så vi passa på når han ikke var heim, og gikk dit.

— no var det om å bli fin

Hit-te hadde jeg ikke virri så nøye på kolles jeg sjøl såg ut, men no fikk jeg det travelt, først og fremst med å få håret som var stivt som grisebust, te å legg neåt. Da var det ikke anna å bruk enn vatn, og en kam der hælve tå tinnan var bort. Da hadde det endelig lyktes å få’n far te å sætt igjen en dusk frampå panna, og hvis jeg klina på godt med vatn, så vart det fremst frampå en liten hårvei. Jeg oppdaga at sko’n heller ikke var nå å sjå på. Jeg fann en fleskesvol som jeg gnidd dem med. Sjøl om det var bare pluggasko, så vart dem fin og blank. Bøtt boksræv og lærvåt handbåggå var det ikke tale om å gå med mer. Nei, no var det om å bli fin, så hu derre nye skulle bli vår en flott kar.

— mått vårrå meg gløttinga gjaldt,

På skolen begynte jeg å skjene bortover til pulten der hu satt, og jeg såg at også hu såg i den retningen jeg satt. For sikkerhets skyld såg jeg bakom meg om det kunne vårrå nån anner hu kika på, men der satt det ingen. Så det mått vårrå meg gløttinga gjaldt, og etter at siste timen var slutt passa det slik at vi vart etter de armer på vei’n heim. Der vart vi enig om at vi skulle nedover og handle om ettermiddan, men det visste ikke de anner nå om.

Siden kom a om kvellan og ville våttå om leksa hu sa hu hadde glømt, som vi skulle ha til neste dag. Der sto vi attme husnova og kika ti ei bok, og snakka om alt anna enn leksan.
Om vi skulle gåpå basar te hælja, og kino, som nettopp da var begynt i «Folkets Hus», eller på Frelsesarmeen, eller på bedehuset. Men det var en bråttå med onga sammen når vi gikk på disse stedan.

— smart når vi vart kvitt guten

Så var det ein gong reinar. Vi var tre sammen en kvell. Jeg og en gutonge og så den nye veitongen. Vi sto utom bedehuset, og inn var det en tilstelning med servering. Den anner gutongen villa gjerne inn, men hadde ingen penga å gå inn for. Han, og mang tå oss, fikk ikke kaffe med kjøpbrød så ofte at vi vart forvent, nei. Det kosta femten øre å kom inn, og det spleisa vi på hu og jeg, så den anner guten fekk kom inn. Stilltiende var vi enig om å bli kvitt’n så vi vart alein. Vi syntes vi var både lur og smart når vi vart kvitt guten på den der måten, og ikke hadde han nå imot å få kaffe og brød gratis.

— om jeg hadde kyssa nån nån gong

Det var tidlig på kvell’n, og vi gikk sakte oppover Stykje og gotta oss over at vi vart alein. Da vi var kommet et stykje oppi bakkan foreslo veitja at vi skulle sætt oss bakom ei husnov. Det var stadig hu som hadde initiativet, og jeg var enig og dilta med. Bakom husnåva satt vi ganske trøgt for oss sjøl, og plutselig spør a om jeg hadde kyssa nån nån gong. Jeg vart paff og sa at næi — det hadde jeg ikke. Jeg visste ikke engong kolles det gikk for seg.

— det var ikke på rett plassen

«Det ha virri arti å prøvd», sei a. «Ja», sei æ, «det ha virri ard det, ja». Og så prøvd vi da. Det var mørkt som ti en sekk bakom nåva der, så jeg tok sikte på haue hennes, og treft oppme øret et steds. Dette tenkte jeg skulle greie seg. Nei, det var ikke på rett plassen, sei a, og så kom a med tuten sin rett på min så det small. Jeg kjente at jeg vart blaut omkring kjæften, og skynna meg å bruk albåggån og tørka det tå. Men når kino’n kom, ikke så leng etterpå, lært også jeg kunsten.

— På kino såg vi

På kino såg vi filmstjerna som hu Gloria Svanson, Norma Talmadge, Rudolf Valentino, Douglas Fairbanks, William S. Hart, William Farnum og flere. De to siste som cowboyhelter. Harold Lloyd å’n Chaplin var dem vi flira åt.

Før kino’n kom hit, var det Frelsesarmeen som opptok oss. Der var vi barnesoldater all i hop, og dit gikk vi og var snille gutter så leng det varte. Men så vart det kino da for alle
penga. Pengan, ja. Det var ofte et stort problem kor vi skulle ta dem fra, til billett. Inngangsbilletten kosta 25 øre, og den 25 øringen var det ikke så lett å få tak i. Kor billettpengan kom fra kvar gong kjæm jeg ikke i hau, men vi var der bestandig. Iallfall ein gong for vekka. Vi oppdaga at om vi kom for seint te første forestillinga, fikk vi lov og sitte over på den annet Dette gikk ei tid te vaktmester’n vart oppmerksom på det, og dermed vart det slutt.

— Otte Fossen

Vaktmester’n ja, han Otte Fossen var en streng herremann. Når han gikk millom benkradan med blankskjermhuva på haue, og det rauflækka og kvasse fjæset, vart det stilt på oss.

Jeg husker flere filmer fra den tida. Det var også norske, som «Synnøve Solbakken», «Bjerg-Eivind og hans hustru», og flere. De var vel ikke norsk helt ut de heller. Det var for det meste svenske skuespillere som hadde hovedrollene ti dem, og det var mange svenske filma som gikk her i den tida. Svenskan har heile tida sea liggi nesten på høyde med Hollywood når det gjelder film. Men etter kvart havnet flere tå de svenske skuespillere og skuespillerinner over til Amerika. Det er nok å nevne Greta Garbo og Ingrid Bergman.

— ute med hest og vogn, og ljå’n

Noen svenske filmer som gikk her var «Songen om den eldrøda bloniman». Den handlet om et tømmerfløtermiljø i Nord-Sverige et steds. Så var det «Kjørekarlen» eller «Mannen med ljåen». Det var døden som var ute med hest og vogn, og ljå’n.

Han kjørte rett gjennom døra og veggi og inn på rommet der han tok med seg skyggen av mennesket i vogna si, og lett kroppen ligg igjen i senga. Og så var det «Gøsta Berlings saga» der Lars Hanson spilte hovedrollen. Ja, det var mange flere som jeg ikke husker i farten. «Knyttnæven» var en amerikansk krigsfilm som gikk her som føljetong i førstninga kino’n starta.

— ikke nå lyd på filman da

Det var flere sånne filma som gikk over mang vekka, så det var vel grunnen te at vi på død og liv måtte skaffe oss den femogtyveøringen vi brukte all slags knep for å få tak i. Så var det indianerfilman da. Dem var det jamt tå. Ja det var heile Åsgårdsreia tå indianera som rei på hesta, og remja og hyla, skaut med pila og bågggå og gevær, og cowboyhelten og hans drabanta svarte med enda mer skyting, men det hørte vi ikke et kvekk tå. Det var nemlig ikke nå lyd på filman da. Men det var musikk attåt.

I en bås borti kråa millom neom lerretet sat-en Alfred Spets og gnikka på fiolin, og a Jarlfrid Bjerkan og klonka på piano. Og etter som handlinga var i filmen, var musikken. Såg vi ei seterbudeie som sto attme ei fjellbjørk i bunad og blåste på lur, var det enten «Solveigs sang» eller «På solen jeg ser». Var det indianera eller slåssing, kom det en feianes galopp. Men når scenen skifta te nå mer stillfarende, la vi ikke så mye merke te om dem fortsætt med galoppen eller omvendt. Det stemt ikke bestandig med det som foregikk oppå lerretet.

Etter at lyset i salen var sløkt såg vi skyggan tå musikeran oppover veggen, for dem måtte ha lys inni båsen for å sjå.

— Arne Sollihaug og var kinokjører

Før forestillinga begynt var det ei klokk som ringt borti båsen åt dem. Det var det han som kjørte filmen som besørget. Han hette Arne Sollihaug og var kinokjører i mange år.

Filman var den gongen oppdelt i akter, fem, seks eller sju, og med pause millom kvar akt så maskinisten skulle få tid te å spole om og sett ti en ny. Omspolinga kunne ta en fir-fem menutt eller der omkring hvis alt gikk bra. Men det gjorde ikke det bestandig. Det hendte at filmen røyk midt i akten på det mest spennanes, og da vart det ekstra pause. Ja, det hendt også at maskina gikk sund, og da mått vi gå heim, og kom igjen en annan kvell for å sjå resten.

— To om freda’n, og to om sønda’n

Det var fire forestillinga for vekka. To om freda’n, og to om sønda’n. Om freda’n klokka sju og ni, og om sønda’n klokka seks og åtte. Og det var de såmmå filman som gikk både for onga og vaksi, men vi ongan skulle helst holde oss til barneforestillinga det hette, om sønda’n klokka seks.

Men så snart vi var konfirmert begynte vi å gå på den første om freda’n.

— Magaknip hadde jeg

Jeg kjæm i hau eingong vi såg en Harold Lloydfilm som vi syntes var så bort i natta arti. Det skulle minder te enn en sånn film før vi flira. Sjøl holdt jeg på å få magakrampe, og mått sjå millom fotan og ned i golvet for å få igjen pusten. Magaknip hadde jeg rett som det var ellers, men dette var verre. Det kjentes som tarman tvinna seg rundt kvaranner og at luftkanalen tjetna både for inngåanes og utgåanes luft.

— sjøl å tjene pænga

En tid etter at kino’n starta, begynte jeg sjøl å tjene pænga, så problemet med kinobillett vart da slutt.

Jeg greide sjøl å tjene te konfirmasjonsdressen, som vart sydd hos en skredder her, og kosta 95 krona. Når jeg tjente sju krona vekka så tok det si tid.

Så var den bekymringsløse tida slutt, og jeg begynte som bakar, og da vart det andre boller, og en annen historie.