Gjengitt fra årboka 2000 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Elgjakt

AV JOHN GIERVAN

Elgjakt er noe som har vært drevet heime på Gjervan hver haust sia elgen kom til traktene her. Etter at de siste bjørnene ble skutt og forsvant i skogene omkring 1880 – 90 åra, tok elgen til å vise seg. Jeg husker far fortalte hvor nyfikne de var da de fant de første elgsporene, og de var snar til å springe heim med litt elglort i et papir for å vise fram hva de hadde funnet.

Etter hvert ble det mer og mer av den. Onkel Jon på Reppe skjøt den første elgen i traktene ved Lomtjønna. Han var for øvrig en flink skytter og ivrig elgjeger.

Før i tida og helt til vår tid var det flere utenlandske elgjegere som kom på jakt flere hauster og bodde på gården heime og på Bortigården. Det var engelskmenn, franskmenn og polakker m.fl. Blant disse var og ei engelsk dame, men hennes skyteferdighet var visst ikke så stor, fortelles det. En dag hun kom på skuddhold med en elg, skjøt hun vekk alle skuddene hun hadde med, men elgen ble bare skadet. Anders på Bortigården som var med som kjentmann, måtte springe heim etter mer ammunisjon så hun fikk livet av elgen. Mens hun var her under elgjakta, mistet hun gulluret sitt og det skal ligge et sted ved Svarttjønna.

Alltid før og helt til vår tid bruktes for det meste laushund under elgjakta. Hundene kunne stå i timevis og holde elgen til jegerne kom på skuddhold. Det var en langt mer spennende jakt enn i dag, selv om denne kunne være mer anstrengende. Nå posteres det på flere steder i jaktterrenget, så elgen har mindre sjanse til å berge seg og det blir ei lite spennende jakt. På Gjervan har det alltid vært elghund, alle bar navnet Rapp, og flere var gode laushunder. For en førti, femti år sia syntes elgen å være større enn den er i dag, og mere elg var det også.

Far var en flink jeger og skjøt mange elger i sin tid. Det var derfor rimelig at vi fra barnsben av ble inspirert av elgjakt og annen jakt som det også var mye av. Så lenge jakta varte utover hausten og jegerne kom heim uten elg om kvelden, var det mye moro å høre om flaks og uflaks, og hvor elgen hadde lurt dem om dagen. Det samme opplevde vi når vi begynte å gå på elgjakt selv. Den minst

ivrige var ikke jeg, drømte og tenkte bare på elg så lenge elgjakta varte.

Jeg var ca. 13 år første gang jeg var med far, og han skjøt en elg under Jervfjellet. Sia har jeg vært heime på elgjakt i femti hauster. Slik har jeg hatt mange hyggelige turer. Å ferdes i skog og mark på kjente steder hvor jeg fra barnsben av har fartet så mye, betydde i grunnen mest for meg. Når en begynte å gå på elgjakt selv , fikk en snart erfare at elgjakt ikke er så enkelt i traktene her som mange tror. Når jakta begynner er det som elgen blir mer varsom og sky, og lar seg ikke så lett lure. Men ble det elg var det moro og det kunne ofte skje uventet.

Den beste jaktkamerat jeg gikk sammen med i mange år var Sivert Øyan. Her var ikke noe skryt, men en nøktern jeger og god skytter. Hans årvåkne øyne fulgte alltid terrenget hvor han gikk, om han kunne se noe som liknet på elg. Alltid var kaffekjelen med på turene. Vi rastet, tente bål, kokte oss kaffe på et lunt sted og koste oss med en røyk etterpå. Da kom jakthistoriene i tur og orden, kanskje litt overdrevet, men slik må jakthistoriene være skal det være noen sveis over dem.

Den mest spennende elgjakt jeg har vært med på var hausten 1917. Jeg var da 14 år. Far, Iver Lyng og John Aasberg, eller Jo Bergom som han daglig ble kalt, gikk sammen det året. De hadde Malvik almenning sammen med skogen heime og andre privatmarker å gå på. De skjøt først under jakttida tre elger, deriblant en ganske stor elgokse på Vasseljmarka. Men elgjakta ble forlenget den hausten, det var like etter første verdenskrig og lite om mat til folk. Slik tok de til med elgjakt på nytt.

Kvelden før en dro på elgjakt var det å smøre støvler og sko. Tjurrugryta sto alltid ferdig til bruk i grua i mastua. Det var ikke gummistøvler den gang, men lærskotøy. Far og Iver brukte støvler, mens Jo brukte høgskaftet

beksømsko. Jeg hadde pluggasko, ofte utett, så jeg var våt på beina nesten hver dag. Men jaktlysten var så stor at det betydde ikke mye for meg. Som hundkar måtte jeg finne meg i det.

I flere hauster hadde det fartet en stor elgokse i traktene omkring men ingen hadde kommet den på skuddhold. Alltid kom den seg unna, ofte gikk den i ulendt terreng og derfor vanskelig å spore opp. Den skulle det jaktes på nå.

Vi startet tidlig om morgenen. Været var ganske bra, sekkene med niste og annet utstyr var pakket. Jeg husker far spøkefullt sa til Iver og Jo idet vi skulle gå, at han burde vel ha lagt en sølvknapp i rifleløpet før de dro om de skulle komme storoksen på skuddhold. Da tok Jo opp en liten ting fra lomma og sa: «Den har vi her». Den bar han alltid på seg, og det betydde jaktlykke.

Som oftest gikk Iver først med krageren over aksla og med seige lange skritt. Han var som en elg til å ferdes i skogen. Etter kom Jo, men alltid før han startet tok han opp snusdåsen sin, en liten neverkont fra lomma, og la inn en pris for etterpå å stryke de svære bartene sine til side med hånden. Jo var en god elgjeger, noe liten av vekst, men brei om skuldrene. Når han bar på den store bergansekken sin, dekket den hele ryggen m.m., en så nærmest bare leggene hans når han gikk. Ellers pleide han å sette føttene noe ut til siden. Det syntes ikke å monne så fort, men han var seig og holdt følge hele dagen, hørte aldri han ble trett. Far var spe og lett på foten og passet godt som laushundjeger, ofte var det han som sprang først inn på losen når hunden hadde stand.

Vi tok veien innover til Vikhammervollen og svingte av over mot Ertstjønna. Jeg var hundkar som vanlig og fulgte med hver dag. Om jeg var liten av vekst var lysten alltid tilstede og gikk aldri trøtt. Midtveis fant vi et spor, her var ingen tvil. Det var storoksen som hadde gått, vi så det på de svære sporene. Far gjorde som ofte elgjegere gjør, stakk en finger i munnen, rakte hånden i været for å kjenne hvor vindtrekken kom fra. Sporet var ikke nytt, kanskje fra tidlig på dagen før, men Rapp fikk teften. Det bar oppover mot Jovatnet. Et stykke fulgte vi sporet etter en bekk, videre oppover, langs Jovatnet og over til Hovdalsbråttet. I ei lita myr fant vi et forferdelig tråkk etter elgen. Den hadde møtt en mindre elg som var kommet fra en annen kant og rundt omkring hang elghår i busker og trær. Det hadde vel vært en kamp mellom to rivaler.

Den mindre elgen så vi ikke noe til og gikk bare videre etter sporet forbi Svarttjønna. Videre etter en bekk nedover til Ålvatnet, som den hadde svømt over og forbi Kvegjerdsvollen. Opp de bratte berga bortenfor og vi havnet til slutt ved Vullusjøen. Her svingte sporene over Fjølstadvollåsen, videre langs berga mot Oppsjøen. Husker godt Iver stoppet brått og vinket til oss. Han syntes å se noe som rørte seg i åsen på andre sida av sjøen. Det viste seg å være ei stor trerot! Vinden blåste i lauvskogen rundt rota så den liknet en elg som gikk og beitet, noe som en lett kan lure seg på når det er vind og urolig vær. Vi rastet, tok oss en kvil og tente opp varme. Det var ingen fare, for elgen syntes å være langt unna enda. Jeg tok som vanlig av meg strømpene, vridde vatnet ut av dem og hengte dem på ei grein til tørk. Blaut var jeg etter all traskinga i sumper og bekkefar.

Etter rasten var det som hundene kviknet til. Rapp ble striere i bandet. Kanskje hadde elgen gått her tidlig på morgenen men alltid i samme ulendet. Det gikk ikke så fort men sporet ble nok ferskere etter hvert. Langs etter Oppsjøberga bar det, og vi havnet til slutt ovenfor Hasetkjølen. Der fikk vi se ku og kalv langt ned på kjølen. De gikk og beitet. Vi tenkte med en gang at det var disse elgene oksen søkte etter, men merkelig nok søkte den i stedet ned mot Røsttjønna og vi kom til slutt nær Stavsjøen.

Det begynte å mørkne. Etter rådslagning mellom jegerne, fant de ut at det var best å ligge ute på sporet over natta. Langt ble det å gå heim for neste morgen å gå hit igjen. Jeg syntes det var bare moro å overnatte ute. Like ved oss sto ei stor bugran. Vi gikk i gang med å ordne oss for overnatting. Vi støttet opp med barkvister rundt grana så det ble tett og la bar under botnen så det skulle bli så lunt som mulig. Iver var den som oftest sørget for varmen. Røtter og annen tørrved ble båret sammen, snart ble det et stort bål og lunt og godt under grana. Det ble riktig eventyrstemning, for mørkere ble det etter hvert omkring oss. Det var godt å få av seg de blaute strømpene og få på nye tørre i stedet.

Kaffekjelen kom over. Godt smakte det med mat nå, med flesk på kaka stekt på gloa, for sultne var vi. Far og Iver tok seg etterpå en røyk, mens Jo som vanlig i stedet tok seg en pris fra den lille neverkonten sin. Det ble mye prat om hvor storoksen holdt til og hvor den hadde tatt leia. De trodde den hadde snudd ved Stavsjøen og gått langs Stavsjøfjellet og videre utover Almenningen forbi Skarpåsvollen.

Vi hadde det koselig der vi satt rundt bålet utover kvelden, litt måneskinn fikk vi også, det ble litt kaldere utenfor leiren vår. Vi gikk til køys, la de klærne vi hadde med både under og over oss. Hvor mye de andre sov vet jeg ikke, men jeg hadde det ganske godt og varmt der jeg lå mellom de voksne. Iver var ofte opp og la på varmen, så det holdt seg ganske lunt inne hos oss. Jeg våknet ut på natta av at noen slikket meg i ansiktet. Det var Rapp som hadde slitt seg og kom inn til oss. Den la seg ved sia av meg, og det ble riktig godt og varmt.

Tidlig om morgen sto Iver opp og la på varmen, hengte kjelen over og tok seg som vanlig en røyk mens han ventet på at kaffen skulle koke. Jeg husker godt Iver ropte til Jo mens hans satt der: «No må du opp, for storoksen står å sjer på oss oppå Stavsjøfjellet». Jo svarte bare kort: «Du må skjøten du da Iver så slæpp æ å sti opp». Men det var tid til å stå opp for oss alle. Litt kjølig føltes det idet vi kom fram fra overnattinga vår, det var rim i skogen og på myrene. Været syntes å bli bra. Med litt varm kaffe og mat ble vi straks varmere i kroppen. Mens vi satt og åt fortalte far at han hadde hatt en drøm hvor han skjøt en stor elgokse som hadde svære horn med mange tagger. Kanskje tenkte jegerne i sitt stille sinn det ble en heldig dag for dem.

Hundene begynte å bli urolige, vi braut leir, pakket sekkene og ryddet etter oss. Jeg gikk med Rapp i bandet og tok sporet der vi slapp kvelden før, men det varte ikke lenge før Rapp tok overvær rett mot Stavsjøfjellet. Teorien mellom jegerne fra kvelden før holdt nok stikk. Opp mot Stavsjøfjellet fant vi sporet og fulgte det videre forbi Skarpåsvollen mot Engseterberga, for senere å svinge ned til Nyvollkjølen. Inne på ei myr fant vi ei seng hvor elgen hadde ligget om natta. Rapp rullet seg i senga, som den ofte pleide når den kom over ei ny seng.

Ellers luktet og snuste den på gras og busker rundt omkring. Nå ble det et annet liv i Rapp, han dro meg gjennom blautsumper og kratt. De tørre strømpene jeg tok på om morgenen kjente jeg ikke mer til, spenningen var så stor at slik hadde jeg ikke tid til å tenke på. Vi krysset snart Nyvollkjølen og Klokkerdalen og fulgte sporet til Skaugan der det svingte tilbake opp åsen ovenfor Skaugan. Kanskje var den blitt skremt av trafikk på veien like ved. Vi havnet om litt i Vullusjødalen hvor elgen hadde gått etter bekken oppover nesten fram til Vullusjøen, dreide så til venstre opp de bratte berga her, det var så vidt vi kom oss opp. Vi var varme og svette alle. Tok oss en kvil, men vi måtte være varsomme, elgen var ikke langt unna, vi så det på hundene.

Rapp var så urolig, det var bare å fortsette. Snart begynte den å gå på to og vi slapp den. Som en skygge forsvant den inn i skogen, like etter hadde den los. Iver og Jo sprang tilbake på andre sia av Vullusjøen, de reknet med at elgen ville ta samme runde som dagen før. Far og jeg sprang inn på losen, vi var heldig med å ha vindtrekken mot oss. Plutselig ble det stille, vi hørte ikke mer til Rapp, men i stedet nærmest et brak. Far mente det var elgen som sprang ut, vi fant sporet etter den og forsto snart hvor braket kom fra. Ned et skar hadde elgen tatt leia og bykset over ei stor nedluggu.

Brukne kvister lå ved sia. Vi gikk under treet, så det var ikke noe lite byks den hadde gjort, deretter hadde den seilt på bakbeina ned til ei myr. For oss var det bare å følge etter over Tøftin og stoppet iblant. Plutselig hørte vi los opp mot Jovatnet og sprang det vi orket. Visste ikke av før vi sto der veien nå går over til Ertstjønna. Husker jeg falt så lang jeg var i bekken bortenfor med ryggsekken over hodet. Det var bare i en fart å komme seg opp for å nå igjen far. Vi kom ganske nær losen, men det ble atter stille. Vi sto lenge og lyttet, da var det los ned ved Vullusjøen og vi fulgte etter på nytt. Det syntes nå som hunden hadde fått bedre stand, søykinga var roligere.

Vi kom nærmere og nærmere losen og skimtet i beina på elgen der den sprang fram og tilbake etter hunden i den tette bjørkeskogen. Vi turde ikke røre oss, men med et reiste den hodet med den svære hornkrona over bjørkeskogen, kastet seg tvert om og forsvant. Den var nok blitt var oss likevel. Med Rapp i helene svingte den ned mot Ertstjønna.

I ett glimt gjennom bjørkeskogen fikk far et skudd på den og to til, så sprang vi ned mot tjønna. Plutselig stoppet far, pekte på vatnet, der satt Rapp på manken på elgen og beit seg fast i horna. Far ville vente med å skyte til den kom i land på andre sia, men med ett veltet elgen over på sia og var ferdig. Rapp ble helt rasende, hugg seg fast i horna og klorte seg opp på manken på nytt. Der satt den og så på oss og her sto vi, vi hadde ingen båt. Om litt hoppet den ned fra elgen og svømte mot oss i land. Det varte heller ikke lenge før Iver og Jo kom, de hadde hørte skuddene og skjønte at elgen var felt. De var begge i godt humør. Husker Jon tok opp tingen fra lomma og sa spøkefullt: «No kain de sjå no kara, om det itj vart elg».

Det ble litt vind og elgen kom litt om senn seglende mot land der vi satt, akkurat der det var lettest å få den opp. Vi tente bål, kokte kaffe og fikk oss mat. Alle var sultne, vi hadde ikke hatt tid til å spise sia i sekstida om morgenen. Mens jegerne ventet dro jeg heim og hentet hest og kjøredoninger for å få elgen heim. Det var et særlig bløtt og vanskelig terreng å få den fram i. Mellom Vikhammervollen og Ertstjønna brukte vi sla, og kom omsider fram og fikk elgen lagt på den. Ut på kvelden kom vi endelig heim.

Det er nok den største elgen som har hengt i vognbua heime. Iver Lyng sa den var mellom 350 – 400 kg. Elgjakta for denne hausten var slutt og det som er skrevet ned er ingen overdrivelse, men nøyaktig slik som jeg husker det.

Rapp må til slutt få en liten epistel for seg selv. Den var ikke stor av vekst, men flink til å gå på overvær og lett å gå med. Den er vel en av de beste laushunder de har hatt på gården.