Gjengitt fra årboka 2007 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Alle bildene er hentet fra HHV bildearkiv.

Martin Bakmark, – historier om mye og mangt

REDIGERT AV ØIVIND KRISTIANSEN

Martin Bakmark ble født på husmannsplassen Bakkmarka i 1871 og døde 89 år gammel i 1968. Han kjøpte i 1910 småbruket Fosstrøa og bodde der. Stoffet vi skal gjengi er hentet fra et hefte som sønnesønnen Nils Bakmark laget i 1999 på grunnlag av notater fra Martins egen hånd.

Noe av hans historier er gjengitt i Leif Halse sine Bygdebøker for Malvik. Martin arbeidet først som gårdsdreng før han begynte etter ett år på trelasttomtene i Hommelvik. Bortsett fra en kort tid som den første ansatte vegvokter i daværende Strinda kommune, arbeidet han hos Lewis Miller, Dillner & Co og Brødr. Hansen. Fra 1920 ble han vegvokter på strekningen Hommelvik — Selbustrand. Da han sluttet i 1945 var han 74 år.

Husmannsminner

Min far Johan Iversen overtok en husmannsplass etter sin far. Plassen var ikke stor og bestefar hadde bare noen geiter. Det var ingen uthus og de hadde geitene i ei jordkoie om vinteren. Plassen lå ved et lite tjern, Bakktjønna/Fisktjønna. Når det frøs is på vatnet om vinteren, bar de kornet ned til tjernet og tresket det på isen. Da min far ble voksen, fikk han et stykke jord av gården Eggens utmark. Det dyrket han opp så mye at han kunne fø ei ku. Min far arbeidet hele året hos bonden, men penger var aldri å få. I blandt kunne han få en åttring spekesild og et pund mjøl. Bonden hadde som regel to pengepunger. Når far spurte om penger, vrengte bonden gammelpungen og viste at han ingen penger hadde. Mor måtte ofte gå på bygda og forsøke å få litt mat til oss hjemme, vi var jo fem barn.

— karde og spinne garn til kona

Som oftes hadde vi ikke annet til middagsmat enn potetstappe og litt flatbrød. Min bestemor bodde også hos oss. Hun var gammel og utslitt, men å få noe av fattigkassa til hennes underhold var meget vanskelig. Da hun døde fikk far likkiste til henne av kommunen, men ikke liksvøp. Mor gikk til fattigforstande-ren og spurte om bestemor ikke kunne få liksvøp, men nei, — det kunne hun ikke få. Bestefar var død før. Han måtte møte opp hos bonden når det forlangtes. Mor måtte også karde og spinne garn til kona på gården. Hun måtte også være med på gården og skjære kom om høsten. Plassen var omkring 15 mål. Vi avlet 4 tønner korn, 8 tønner poteter. (1 tønne = 139 1) Vi fødde 1 ku, 3 geiter og noen sauer på plassen, og med litt markaslått kunne vi fø ei ku til. Det var nokså risikabelt å slå på Almenningen, det var ikke tillatt. Det hendte at daværende forstmester Schiøtz brente våre høystakker og attpåtil ble vi innstevnet for retten.

— myrene utover mot Skarp-åsen

En annen historie om Johan Iversen og markaslått i Almenningen: Husmennene hadde ikke faste slåtter i marka. Da gjaldt det å være først ute for å få tak i den beste slåttemarka. Husmennene i Bakken slo på myrene utover mot Skarp-åsen Sammen med en nabohusmann drev Ola Granåsen og slo ute på Bakkmarka, og de forsov seg ikke om morgenen! En morgen var Ola svært tidlig ute og hadde slått flere skårer før den andre kom. Naboen ble flygende sint, tok en Tupp og slo etter Granås-kallen, men traff ljåorvet så det rauk av. Da Ola seinere fortalte om dette, sa han:

«Ha æ villa, koinn æ ti kaill’n og stappa’n ned gjennom myra. Men i stan så gikk æ heim og tok åt salmbokjen, for der står det»:

Skal Kjærlighed sin prøve stå
da må den til din Fiende nå
At du er mild, når han er vred,
Det er en kristen Kjærlighed.

Det ble sagt at naboen her var Johan Iversen Bakmark. Vi hadde beiterett i bondens utmark og vedrett i skogen og vi fisket nokså meget i vatnet som lå ved plassen.

— matkniver av ljåspiker

Min far eide husa på plassen: Uthus som besto av fjøs, port, låve og vedskjul. Husmannstua hadde to rom, stue og et lite kammers. I stua var det to alminnelige senger og en sengebenk og flere måtte ligge i samme seng. Kokeredskaper var tre gryter og kaffekjel. Vi hadde treskjeer og hornskjeer, og mange ganger måtte vi lage matkniver av ljåspiker. Møblene for øvrig besto av et fallbord, et mindre bord, et større skap, en langbenk, fire pinnestoler, ei veggklokke og noen bilder på veggene. Helt til 1892 var det gruve i stua. Ved restaurering av stua ble gruva flyttet til kammerset som da ble brukt som kjøkken. Kakkelovn ble da oppsatt i stua.

— første gang nye sko

Far og mor ble som regel budt til bryllup og gravøl hos bonden som arbeidshjelp, og de ble buden til slåttegraut og skurgraut. Barna var aldri med. Jeg fikk vadmelsdress til konfirmasjonen høsten 1886, svart på hodet og kvit krage om halsen. Jeg fikk da for første gang nye sko på mine føtter. Før den tid måtte jeg ta til takke med gamle utslitte sko som andre barn i bygda hadde hatt.

(Leif Halse: Malvik Bygdebok I, side 307)

Skolegang

I 1879 begynte jeg å gå på skolen i Bakken skolekrets. Jeg var da 8 år om høsten. Læreren vår var Even Folstad. Skole-kretsen var da fra Trøbakken til Mostadverket. Skoleholdet var delt inn slik at Mostadmarka krets hadde 14 dagers sammenhengende skole, mens Bakken hadde tre ukers sammenhengende skole, vekselvis, og disse kretsene hadde samme lærer. Læreren Even Folstad var en kunnskapsrik mann. Vi kunne ha lært mye mer på disse årene, men vi manglet lærebøker. Det var ikke fritt skolemateriell i den tida. Da jeg begynte på skolen, hadde jeg ABC-bok, katekisme og salmebok, og det gikk år før jeg fikk bibelhistorie. Min far hadde ikke sånn fortjeneste at han kunne kjøpe bøker, men omsider fikk jeg geografi. Dette faget var særlig min spesialitet.

Vi hadde innenatlesning i norgeshistorie og naturhistorie på skolen. Læreren øvde oss mye i sang. Vi lærte en hel del sanger, også etter noter. Men det var en ting læreren hadde mye strev med under sangøvelsene: det var mange som ikke gapte høgt nok. Men da fant han på et godt middel, ha: han delte ut passende trepinner som vi satte inn i munnen. Da ble gapet høgt nok og da sang vi så det ljomet. Læreren hadde orgel på skolen.

— minnes med gru de årene jeg satt på skolebenken

Skolen var i 2. etg. i Kommunegården, altså den gamle skolebygningen som ble revet i 1910. Lokalet var i den vestre enden av stuebygningen og høyden mellom golv og tak var om lag 5 fot (150 – 160 cm) med skråtak ut til langveggene. Det var to store vinduer på tverrveggen og et lite vindu med to glassruter på hver langvegg. Jeg minnes med gru de årene jeg satt på skolebenken der. Det var bare tømmervegger, ingen panel verken innvendig eller utvendig. Det var en liten ovn med en stor sprekk i den ene langsida som røyken sivet ut gjennom som en skorstein. Ja, røyken var til dels så tjukk at vi så ikke læreren. I de kaldeste månedene om vinteren var det som vi satt på nordpolen. Fingrene stivnet til, så vi greide ikke å holde i pennen når vi skulle skrive, og føttene våre var som isklumper. Når det lei litt lengre ut på vinteren og sola steig høgre og skein gjennom de største vinduene, ble det litt bedre og vi begynte så smått å kjenne at vi hadde føtter. Her på Kommunegården holdt skolen til helt til 1883. Da ble den vesle skolestua som ennå står på Nyhus satt opp. Det var en gammel stue som ble innkjøpt, den sto før nede i Modalen. Og der står det nå ei hustømmer-gran i kjellerhullet.

(Leif Halse: Malvik Bygdebok I, side 216)

Originaler

I mine guttedager oppover til 1880 åra, var det en del folk som jeg kan kalle for originaler. De flakket omkring bygdene rundt Trondheim, både vinter og sommer. De hadde sine faste ruter, sine faste nattlosjier. På bondegårdene hadde de en seng i fjøset eller et annet rom hvor disse van-drende folk fikk ligge. Det fulgte med dem ganske mye utøy. Jeg skal nå fortelle litt om disse folka.

Rasmus

En av dem gikk under navnet Rasmus. Han var visst fra Trondheim og var skomaker. Når noen ville vite hvor han var fra sa han:

«Jeg er en fordrukken skomaker fra by’n».

Han var nemlig glad i brennevin. I sine unge år satt han på et skomakerverksted på øy an i Stjørdal. Han var fryktelig sinna når noen fornærmet han. Sist han satt på verkstedet fikk han et slikt rasende øyeblikk at han sprang ut fra verk-stedet med skohammeren i handa og slo i veggen og skrek og sa:

«Får jeg mine femogtyve, så skal han få leve, men får jeg ikke mine femogtyve, så skal han dø».

Omkring 1870 forlot han verkstedet og begynte å vandre mellom Trond-heim og Stjørdal, frem og tilbake. Han måtte til byen for å få seg en dram. Så traff det seg slik at noen ga han 10 øre når han var på veg fra byen. Da vendte han tilbake for å kjøpe seg en dram for pengene. Han gikk ikke lengre enn til Per Buaasen, der hadde han sitt nattlosji. Når de bød han spekesild ble han gal.

«Vil du drepe meg?»,

sa han. Han hadde en pank under armen og stokk. Stokken måtte være for kort. Han ble så skjev når han gikk. Han holdt på å vandre helt til 1890-åra, da fant de han død på veien.

Slark-Simen

Så var det en som gikk under navnet Slark-Simen, en stor stygg lurke. Han bar på en pose under armen med litt mel i. Han kokte seg litt grøt der han tok inn. Han fikk da litt melk hos kona. Når han la seg om kvelden tok han av seg alle klærne og lå splitter naken. Han var fryktelig luset. Jeg så han tok lus og knekket dem mellom tennene. Det var mange som ertet han og sa som så:

«Er du ut og slarker du og Simen?» Da ble han gal. «Hold kjeften din», sa han.

Sulu-kongen

Han var i fra Vefsn. Kona het Gurina, hun var i fra en av de nedlagte plassene i Smuttu’n. De kom her en sommer traskende fra Vefsn og hit til bygda. Denne Sulu-kongen var en svær lurke. Det sagdes at ham var svært godt kledd. Han hadde sju vester på. Mattias Larsen, som kjøpte filler, fortalte han hadde kjøpt et par labber som Sulu-kongen hadde hatt. De vog 18 kilo til sammen!

Lærv-Lars

Så var det ekteparet Lærv-Lars. Kona hette Petternella. De flakket rundt i bygdene. Jeg vet ikke hvor de var født. Under tiden var de i følge, men somtid hver for seg. Lars bar på en veldig stor sekk. Det ble sagt at han skulle være sønn av en prest. Petternella hadde seks fingre på hver hånd. De hadde tre sønner, Mattias, Laurits og Oluf. Familien slo seg ned i Åsen. De kjøpte en plass rett over fjorden ved Langstein. Mattias drev med lærvhandel, og var ofte i Hommelvik og Mostadmark. Han døde først på 1940 tallet.

Kam-Anne

Så var det ei lita kjerring som gikk under navnet Kam-Anne. Hun var nokså lita. Hun var på farten bestandig på den tid når sauene ble klippet. Hun hadde en stor kvit sekk hun fikk noen ulltapper i. Den kunne bli veldig stor, ja mye større enn kjerringa. Hun var veldig sinna. Hun tålte ikke at vi unger såg på henne.

Kam-Johan

En kar gikk under navnet Kam-Johan. Han var antakelig sønn til Kam-Anne. Han reiste rundt og spilte på positiv.

Døla-Per

Han var fra Gudbrandsdalen. Han slo seg til ro og bodde på Haldberget. Han drev og fisket om sommeren.

Da han vart gammel og skrøpelig, ble han bortsatt i Nilsdalen, hvor han døde. Døla-Per var fæl til å lyge. Han fortalte en gang han var ute og gjette, da kom en bjørn og tok bjellekua og slo a i hjel. Så skulle han sette bjella på ei anna ku, men fikk ikke opp bjelleklaven, den var låst.. Men han visste råd. Han skar hodet av den døde kua og satte bjella på den andre kua. Han måtte vel skjære hodet av denne kua og da kanskje? Som gutt var jeg veldig redd han Døla-Per. Han hadde knivslire med to kniver i. Når jeg som liten gutt gikk til Hommelvik og såg Døla-Per på lang avstand i vegen, så sprang jeg til skogs.

Kulbernt

På vegen mellom Bakken og Jonsvatnet er det en bakke i vegen som heter Greis-bakken eller Kulbernt-bakken. Oppe på denne bakken bodde det en mann som hette Bernt. Han var kusrygget og ble på grunn av dette kalt Kus-Bernt. Han bodde med sin familie i ei lita stue tett ved veien. Grunnen som stua sto på hørte Almenningen til. Han ernærte seg og sin familie med litt skreddering hos bøndene i bygda og fikk som betaling litt melk og mat som han bar heim til sine. Imidlertid ble det bestemt av myndighetene at alle som var bosatt på Almenningen skulle fjernes. Bernt hadde ingensteds å flytte, og ble fremdeles boende i sin lille stue på Greisbakken. Myndighetene bestemte da at hans lille stue skulle rives ned. En dag innfant lensmannen og en av bygdas beste menn seg på stedet for å fullbyrde bestemmelsen. Bernts kone satt hele tida på golvet i stua og gråt sine bitre tårer – helt til siste omfar var tatt vekk. Hun fikk da en ort av lensmannen. En kan ennå se kjellerhullet der stua sto og det lå igjen noen stokker så sent som i 1870. Ætlinger av denne familien skal nå leve i Trondheim.

Møte med bjørnen

Det var ikke uvanlig på den tida jeg vokste opp å se spor og ekskrementer av bjørn i skogen. Det var en søndag morgen i 1880, jeg gikk med sauene etter Jerv-veien utover til seter vollene. Vi var to gutter som gjette sammen, men kameraten var ikke kommet så jeg gikk alene med mine sauer utover til setervollen. Der gikk sauene av veien og begynte å beite oppover vollen mot skoggrensa. Dagen før kom jeg over en gammel stubbe med hommelbol i, men fikk ikke tid til å undersøke om det var noe honning i bolet. Denne dagen skulle jeg gå og se etter. Jeg fant stubben, men honningbolet var revet ut. Honningen og kaken var borte og homlene fløy forskrekket omkring stubben. Jeg satte meg på en tue og funderte på hvem som hadde tatt honningen, kanskje var det reven?

— et stort brunt dyr

Som jeg satt der fikk jeg se at sauene ble så oppmerk-somme. De komme alle sammen og flokket seg rundt meg. De blåste i nasen og stappet med foten. Jeg fikk da se et stort brunt dyr som kom fram fra skogen. Men det stoppet opp ved en granlegg femti meter fra meg og sauene. Jeg ante at det måtte være en bjørn. Han sto og så på meg og sauene. Jeg sa til bjellesauen som sto nærmest:

«Du må passe deg nå, det er vel deg bjørnen vil ha til middagsmat i dag».

Jeg hadde hørt at det var bjellesauen bjørnene ville ha aller først. Bjørnen reiste seg på bakbeina og kvesset klørne sine på granleggen. Når den var ferdig med kvessingen, slapp den seg ned, sto og så på meg og sauene. Da skjønte jeg at den var klar til å angripe oss og redselen kom over meg. Så hørte jeg kameraten min kom oppover veien. Han kauket og jeg forsøkte å kauke for å svare han, men jeg fikk ikke fram en lyd. Min strupe var snørt sammen. Jeg har hørt fortalt at bjørnen kan stoppe målet på folk, og det fikk jeg sannelig erfare var sant. Bjørnen vendte om og gikk ut i skogen. Han hadde nok ti manns styrke og tolv manns vett.

Robert Weidemann

Vi har ofte hørt om godseiere, herregårdsfolk og andre jordeiere som drev sine husmenn og tjenere med hard hånd. Men noen hadde også en annen side. Her forteller Martin Bakmark om proprietær Robert H. Weidemann på Karlslyst

(Ø.K.)

Robert Weidemann som var eier av Karlslyst gård i Hommelvik i 1870-åra (Anm • Broren Sophus var medeier), var en avholdt arbeidsgiver. Han hadde en stor arbeidsstokk, husmenn, skogsarbeidere og gårdsmenn. Han drev hardt i skogen, leverte slippers (sviller) til Meråkerbanen. Han anskaffet verktøy til skogsarbeiderne, amerikanske økser og lange svanser som ikke var i bruk her hjemme ennå. Han tok heim forskjellige varer på lager som han leverte ut til skogsarbeiderne: amerikansk flesk, siktet rug, kaffe, sukker og tobakk. Han var eier av Eggen gård (Bakken) til ut i 1880-åra. Han var den beste husbond min far hadde. Alle husmennene under Eggen var skogsarbeidere hos Weidemann hele vinteren og hadde fløtingsarbeid i Homla elv om våren. Husmennene hadde da som regel penger til gode ved oppgjøret om våren. Sommers tid hadde de arbeid på Eggen gård. Da hadde de dagpenger som på andre arbeidsplasser.

— julegodter i silkepapir og 50 øre

Det var vanlig at Weidemann hvert års 1. juledag ba alle arbeiderne med husmødre og barn til juletrefest på Karlslyst. Weidemann var også eier av kommunegården Bakken, således ble alle husmødrene og barna på plassene Knotten, Granåsen og Bakkmarka, bedt til Karlslyst på juletrefest. Når alle husmødrene var kommet til Karlslyst fikk de servert julegrøt, som var risengrynsgrøt. Etterpå fikk de kaffe og julekaker. Så ble alle barna talt opp, og fikk hver sin pakke med julegodter i silkepapir og 50 øre i penger. Vi barna var veldig begeistret for disse julebesøkene. Likedan var det vanlig at ved hvert års St. Hansaften, ble alle hans arbeidere med familier, bedt til fest på Karlslyst. Vi fikk da servert smørbrød med melk eller kaffe til. Etterpå var det dans. Han hadde bygd en danseplatt i bakgården og hadde leid hornmusikk fra Trondheim, som spilte opp til dans. Weidemann sjøl og frue gikk rundt bordene og spanderte sukkertøy. Jeg husker at Weidemann slo opp den første dansen. Moroa varte til langt ut i de små timer. Weidemann reiste fra Hommelvik til Amerika, og da var det forbi med festene på Karlslyst.