(Hentet fra Årboka 2008 artikkel 2 av 3 i serien, tilrettelagt for web av HHV.)
AV PEDER SLIND
I årboka for 2007 leste vi om Peder Slind sin oppvekst på en husmannsplass i Vikvervet i Selbu og hans opplevelser som gjeter og gårdsgutt i Mostadmarka. Vi avslutter med hans skildringer som arbeider ved sagbruka i Mostadmark og i Hommelvik. Foruten Peder Slind sitt originalmanus har vi brukt det som prof Edvard Bull har gjenfortalt i sin bok «Husmenn og sagbruksarbeidere i Trøndelag».
Øivind Kristiansen
På sagbruket ved Verket Mostadmark Jernverk
Da jeg var blitt gift, kunne jeg ikke fortsette på Rolstad som gårdsdreng lenger, og så begynte jeg på sagbruket på Verket i Mostadmarka. Jernverket var nedlagt da, men masovnen sto ennå. Det var et moderne sagbruk og det eneste som var i Mostadmarka den tid.
Før brukte de handsag. Da la de stokken på bukker, og så spente de en snor langs stokken og sverter den med kol – det må være olderbrann – og så løftet de snora og slapp den. På den måten ble det en rett strek som de kunne sage etter. En mann sto da oppå og en under og dro saga. Jeg har sett far og bestefar sage golvplanker på denne måten. Det var tre toms planker, og de saget alt de behøvde sjøl. Husmennene fikk utvist tømmer og saget det sjøl.
— de trong hele dagen
Det var tre steder i Mostadmarka som hadde slike bukker og slik sag. De som skulle ha saget, kjørte da stokkene dit, men de måtte sage sjøl. Da far og bestefar brukte handsaga, lånte de utstyret – det fôr slik, gard imellom. Håndsaging var visst i bruk ennå omkring 1900.
I 1897 sto det i alle fall igjen noen bukker i Mostadmarka. Når to mann skulle sage igjennom en stokk fire ganger – og få ut to planker, begynte de tidlig om morgenen, og de trong hele dagen og nær sagt den halve av natta med. Det gikk ikke fort! Å slitsomt arbeid var det. De fikk ikke mer enn to planker av en stokk, og da måtte det enda være en stor stokk. Det var heller ikke alle som kunne greie håndsaginga, men de fleste kunne lære det. Noen var særskilte eksperter. Som guttunge tror jeg nok jeg kunne lært det, men da var jeg enda for svak.
Det var særlige sagblad som ble brukt til dette. De var et par meter lange, minst, og breiest øverst. De ble smalere nedover, for da ble det lettere for han som sto oppe å dra det opp igjen. Det var han som sto under – «oppoinderkaren» som skulle dra saga. Oppåkaren styrte bare I min barndom var det ikke vass-sager i Selbu, bare kverner.
— sirkel-sager
Da jeg var i konfirmasjonsalderen, begynte det å komme sirkel-sager, men det var ikke alle som hadde råd til å skaffe det. I Mostadmarka hadde det vært en liten vass-sag ved «Sagstugu-fossen». (I området hvor Homla og Nevra møtes. Red.anm.) Den hadde ei ramme av bare tre og med bare ett blad. Den var nedlagt da jeg kom til Mostadmarka og jeg har bare hørt snakk om den.
Det var i 1897 at jeg kom til Verket i Mostadmarka. Saga der var bygget noen år før. Det var en 10-12 mann som arbeidde der, og det var en Jenssen som eide alt sammen. De fleste arbeiderne var husmenn under Verket, og de ble tilsagt til å arbeide på saga om sommeren og i skogen om vinteren. Det var bare noen få arbeidere som ikke var husmenn – deriblant jeg.
Det var et stort vasshjul som drev saga, to meter i diameter og tre meter langt. Det var krumtapp i hver ende, og to sagrammer. Vasshjulet lå i underetasjen og rammene i tredje etasje. Ni meter lange var veivstakene. Rammene var gjort av tre. I den ene ramma var det to blad som tok av bakenn, og i den andre var det tre blad som kløvde stokken til plank Vi saga rundt 40 stokker om dagen. Når vi hadde lagt inn en stokk, kunne vi gå oss en tur og komme igjen om et kvarter, da først var den skåret igjennom. De syntes det var storartet med et så moderne bruk på denne tida.
— i 1899 fikk vi filer
Til å begynne med brukte de ikke å file tinnene. De ble kvesset med hammer. Det var sagmesteren som måtte være ekspert og greie å slå nettopp passelig hardt. Det var ingen andre enn den ene sagmesteren som kunne greie denne måten.
Han måtte være godt oppøvd, for det gjaldt å få hvert tinn likens. I 1899 fikk vi filer.
I Mostadmarka bodde jeg på gården der kona mi var oppfostra. Det var sju kilometer veg til saga. Jeg måtte opp klokka fire, for vi begynte på Verket klokka seks. Vi holdt på til sju om kvelden. Så var det å gå heim etterpå. Vi hadde en halv times frokost, en times middag og en halv times med kveld, så det ble 11 timers dag. De fleste som arbeidde på Verket, hadde lang veg, men ikke så lang som min.
— ti timers arbeidsdag
I 1898 fikk vi ti timers dag og samtidig pålegg til kr. 2.25 pr. dag – før hadde vi hatt kr. 2.00. Det var nettopp da sønnen til Jenssen (Lauritz N. Jenssen, red. anm.) overtok Verket, og han var en sjelden kjekk arbeidsgiver. Han var ualminnelig snill med å gi lån og slikt. Og kortere arbeidstid og høyere lønn ble godvillig tilbudt, uten noe krav fra arbeiderne. Det var nå ingen som krevde noe heller, for husmennene var i majoritet, og hvis de krevde noe, så visste de reglene: da var det bare å gå.
— daglønna kr. 1.80
Saga gikk bare om sommeren, og den stoppa «gjerne 8-14 dager når husmennene skulle gjøre onnene. Men hvis det da var folk nok utenom husmennene, så kunne den gå allikevel. Om vinteren var det forskjellig stein-arbeid, dambygging, elverensking, vedhugging og slikt. Alle som var på saga om sommeren, kunne få arbeid om vinteren og. Arbeidstida var kortere da enn om sommeren, bare når det var lyst, og daglønna var bare kr. 1.80.
Men det var mest akkord om vinteren, både på steinarbeid og vedhugging. Da kom vi opp i mer enn sommerlønna. Vi gledde oss nær sagt til vinteren, for da tjente vi litt mer. I skogen, når det var månelyst, kunne vi jo utnytte hele dagen.
Det hendte et par arbeidsulykker på Verket.
En gang var det en mann som ble slått av en planke så han falt ned. Vi sprang borttil og trodde han var død. Men så begynte han å sprelle med føttene, og så slo han opp øynene. Denne mannen hadde med seg sønnen på «bruket», og de hadde en fem kilometers veg å gå. De hadde hver dag med seg et fem liters spann med surmelk. Det første mannen sa da han åpnet øynene var: «Lang hit krukka, gutt!». Så tok han seg et par slurker, steig opp og arbeidet ut den dagen. Men etterpå var han heime et par dager.
Det var sagmesteren som ordna med å tilsette folk, regne ut lønna osv. Husmennene på saga fikk mest bare varer, sjelden penger. Det var bønder som kjørte plankene ned til Hommelvik og henta varer opp igjen. Så ble varene deltikke om de var skyldig Verket eller om de hadde til gode.
— var også pliktige til å holde to hester
Bøndene var leilendinger, og de var pliktige til å kjøre. De var også pliktige til å holde to hester på hver gård, og de måtte kjøre selv i onnene, hvis Jenssen forlangte det. Om vinteren kjørte de tømmer. Kontrakten var visst omtrent den samme for leilendingene som for husmennene. Og bøndene fikk også lønn i varer på samme måten som husmennene.
Vi som ikke var husmenn kunne velge om vi ville ha penger eller varer. Men husmennene måtte forklare hva de skulle bruke pengene til om de skulle få noen. Jeg hørte ikke om noen klage fra dem, de visste ikke om noe som var likere, så de klagde ikke.
Da Lauritz N. Jenssen overtok Verket, solgte han gårdene og en del av husmannsplassene. Men han beholdt en gård, «Verket», som sommerbolig.
Etter at Jenssen flytta saga ned til Hommelvik, danna han aksjeselskap, men selskapet gikk konkurs i 1901. Da kjøpte Huitfeldt som siden igjen solgte til Meråker Bruk.