Gjengitt fra årboka 2000 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Bildet: Tegnet av Magnar Fossbakken.

Ulvetider i Trøndelag

NEDSKREVET AV PEDER SÆTHER.

Det var en sprengkald vintermorgen i året 1876. Just og Per Dragsten sto med hestene forspent med hver sitt lass med plank, som de skulle kjøre den lange veien nordover Dragstsjøen og Heinfjorden og gjennom Mostadmark, for endelig å levere plankene ved et skipsverft nede i Hommelvik. Dagen før var noen dragstbygger kommet på ski fra Mostadmarka, og de hadde fortalt at inne på Heinfjorden hadde de sett spor etter en veldig rusk av en ulv.

— var ikke en alminnelig norsk ulv

Det hadde gått tidende om denne ulven før på vinteren, og det var ikke en alminnelig norsk ulv. Det var en sibirsk ulv, som var kommet gjennom Nord-Russland, gjennom Karelen og Finland, gjennom Sverige og over fjella hit til Norge. Disse ulvene er mye større enn ulver her i landet, og meget farlige rovdyr. Just, som var en flink jeger, tenkte å ta rifla med, men i siste liten ombestemte han seg. Da de kom inn på Heinfjorden, var det blitt nesten fullt dagslys, og de stoppa hestene for å hvile litt. Det var rett vest for Heinfjordstuggun, et lite stykke før de kom til veien som kommer fra Amdal. Just sa at han syntes det hadde vært moro å se denne ulven, hvis den ikke hadde vært så farlig som ordet gikk. Per, som kjørte foran, snudde seg for å svare. Han ble stående en stund. Så sa han:

«Du kan begynne å spekulere på’n med det samme.»

Og nå fikk de se dette uhyre av en ulv komme settende i lange kut framover Otersundet og inn på veien, hvor de nettopp kjørte. En av hestene hadde et lite stigsår på den ene foten, så den blødde litt. Ulven stoppet av og til og slikket nedi sporet. Og nå kom den riktig i krigshumør. Den kom helt inntil enden av lasset, og litt etter tok den til å bli nærgående mot hesten.

Just gremmet seg veldig over at han ikke hadde tatt rifla med, men han hadde ei nyslipt øks på lasset, og den fikk han tak i. Neste gang ulven kom opp på sia av hesten, slengte Just øksa av all kraft etter ulvens hode. Men ulven gjorde bare et hopp til siden og glefsa etter øksa med kjeften. Men heretter ble den litt mer forsiktig og holdt seg mer på avstand.

— østsiden av Heinfjorden

Da de kom innover til Småholmene, sprang ulven opp på land og forsvant oppi åsen på østsiden av Heinfjorden.

Da Per og Just kom til Hommelvik, traff de to karer fra Amdal. Det var Anders Amdal og hans bror Ola. De fortalte dem om sitt møte med storulven oppe på Heinfjorden og bad dem være forsiktige, for Amdalskarene sto ferdige og skulle kjøre heim.

— fikk de se den

Amdalskarene kjørte oppover Foldsjøen og Bonaunmarka. Det var klart måneskinn og kanskje ennå kaldere enn dagen før. Da de kom oppå Heinfjorden, så de sporene, men ulven viste seg ikke. De kjørte over Storholmen og Stordragstsjøen, og de hadde ikke langt igjen før de nådde sydenden av sjøen, Helda, som det kalles, der veien går over til Amdal. Her tok de en liten hvil, og de syntes det var bra at de hadde unngått å møte ulven.

— der kvernveien gikk i disse tider

Men da de skulle til å kjøre, fikk de se den. Den kom i veldig fart forbi Måsholmen, som ligger på østsiden av Dragstsjøen, rett ut for Akadalen, der kvernveien gikk i disse tider. Amdalskarene hadde to svære, eplegrå hingster, som var navnspurt for sin villskap og hurtighet. De ga hestene et kraftig rapp av sveipene, og nå ble det fart. Men de hadde ikke kjørt langt før de hadde udyret helt innpå bakerste sleden. De holdt samme fart helt til de kjørte inn på gårdsplassen på Frampåjari Amdal. Ulven ble stående litt da den kom nær husene. Så ruslet den langsmed stua og oppå taket på utkjelleren, og der satte den seg. Karene ropte inn at de ikke måtte slippe ut hunden.

— ulven satt like rolig som før

Da de hadde satt hestene på stallen og skulle gå inn, tok Anders en lang kvass kornstaur og den sendt han med veldig fart opp på taket der ulven satt. Men han traff ikke, og ulven satt like rolig som før. Med det samme de skulle gå inn, fikk de høre en hund gjø. Det var hunden på gården Hammer, som ligger på sørsida av Selbusjøen. Det var sterk is på sjøen, og nå var ulven ikke sen. I lange kut satte den i vei nedover mot sjøen. En liten stund senere hørte de et iltert gaul fra hunden, og så ble det stilt.

Dagen etter fant mannen på Hammer igjen rumpa og noen skinnfiller nede på jordet. Det var alt som var igjen av hunden.

I løpet av en ukes tid var ulven framme på to forskjellige gårder oppe i Vikvarvet. Og begge steder rev den i hjel og åt opp hunden.

Siste var den framme på en gård oppe i Flora, og der tok den også hunden.

Nå satte den over Nea. Noen florbygger som kjørte høy fra fjellslåtten, så sporene etter den.
De gikk østover mot Fon