Bildet:Torstein Haugen som 21-åring i 1907
Gjengitt fra Årboka 2022 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Torstein Haugen (1886 – 1980)
Av Eirik Haugen og Stig Haugen
Torstein Olsen Haugen ble født i Hommelvik 12.10.1886 som nest eldste sønn av Ole Snustad (1851 -1924 fra gården Snustad (Øvre) og Jonetta Oldermilen 1857 – 1951 (Oldermila, en husmannsplass ved Foldsjøen) . Foreldrene til Jonetta forpaktet Verketsgården ved Foldsjøen fra 1868 til 1888 og Oldermila ble liggende øde. Mostdmark jernverk ved Foldsjøen var det eneste jernverket nordafjells og var i drift i tre perioder fra ca 1660-1880. Ole og Jonetta bosatte seg først på Bryghoug (Brygghaugen) i Hommelvik og bygde seinere (1901) eget hus i «Sollihaugen» øst for Halstad gård. De fikk i alt 6 gutter og en jente. Torstein ble gift med Anna . Ann Zuella (gift Hickey) f. 1924 var hennes datter. Hun lever ennå . Stig,Tim og Eirik besøkte henne juni 2019 i Oregon.
Torsteins søsken:
Iver (1883 – 1965) arbeidet ved Hommelvik Verft og Støberi i mer enn 50 år, Torstein( 1886 – 1980), Alfred (1888 – 1948) (utvandret i 1906 til Minnesota) , Kristian (1892 – 1971) tok over Moheim skysstasjon i Hommelvik sentrum og drev i drosjenæringen (fra ca 1920 – 70), Olaf (1895 – 1905), Sverre (1898 – 1969) arbeidet bla for BP og Fredrikke (1902 – 1980) gm lensmannsfullmektig Sigurd Lindboe). Iver og søskena tok etter hvert navnet Haugen.
Fra Mostadmark til Hommelvik
Mange av småbruka/plassene i Mostadmark var plasser tilknyttet jernverket. Da jernverket ble lagt ned forsvant mulighetene for arbeid for mange. Denne perioden var som kjent preget av flytting fra landsbygda til byer og tettsteder med muligheter til å få arbeid i industrien som var i sterk vekst. Hommelvik var typisk i så måte. Stedet hadde alt i 1840-åra industri i form av bumullspinneri, skipsbyggeri og edikkokeri og teglverk. I 1875 begynte arbeidet med Meråkerbanen (offisielt åpnet 1882) og den markerer et tidsskifte hva gjelder virksomhet og antall arbeidsplasser på stedet. Skotten Lewis Miller (investor og kapitalist) kjøpte skog på rot i Jämtland og anla 8 sagbruk der. Produktene ble transportert med den nyanlagte jernbanen til Hommelvik og skipet ut herfra. En annen stor bedrift var Hommelvik Verft & Støberi (i virksomhet ca 1900- 1960).
Befolkningstallet i Hommelvik steg betydelig på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900 tallet. Fra 1865 – 1910 var befolkningsøkningen her på over 100% (fra ca 600 til 1500). Utsiktene til å skape seg en framtid så nok bedre ut i Hommelvik enn i Mostadmark for foreldrene Ole og Jonetta Snustad. Ca 1885 flytttet de ned til Hommelvik og bodde først på «Bryghoug» og seinere bygde de sitt eget hus i «Sollihaugen» øst for Halstadelva (år 1900) Ole jobbet på Millertomta fram til 1908. Senere jobbet han som vognmann. Han døde i 1924 (70-år gammel) Økonomien var rundt århundreskiftet nokså utsatt for svingninger og behovet for arbeid var nok større enn tilbudet. Utvandringen til Amerika (USA og Canada) ble da også ganske betydelig helt fra 1860-åra.
Brødrene Alfred og Torstein utvandret til USA. Alfred først (i 1906) og Torstein i 1909. Torstein vet vi dro til sjøs i 1907 på dampbåt i Europa (1907 og 1908).
Amerikaeventyret starter
Torstein Haugen, fattiggutt og arbeidsjern med eventyrlyst var med å bygge Amerika i perioden 1909 til 1960, og han endte opp som den siste kapteinen på den siste seilskuta i USA som drev torskefiske i Beringhavet fra Seattle.
Men før det hadde Torstein satt spor etter seg både som jernbanebygger på Santa Fe Railroad i Arizona og i British Columbia, skogsarbeider i Minnesota og laksefisker i Bristol Bay i Alaska.
Torsteins første påmønstring som sjømann var om bord i den hollandske dampbåten ”Guert” i 1907, her seilte han i to år mellom europeiske havner, før han i 1909 satte kursen vestover til Amerika.
Man kan lure på hva det var som fikk han til å ta dette skrittet, da i en alder av 23 år?
Riktig nok hadde hans yngre bror Alfred emigrert allerede i 1906, og dette i tillegg til en passe porsjon eventyrlyst og spenning, var nok medvirkende til at han fulgte i sin brors fotspor.
Alfred etablerte seg i Minnesota, og Torstein fikk sin første jobb som ”logger” (skogsarbeider) nettopp her.
Året etter, i 1910 flyttet han til Arizona, og arbeidet i tre år frem til 1913 som jernbanearbeider med byggingen av The Santa Fe Railroad, en del av den transkontinentale jernbanelinjen fra Chicago til Los Angeles.
I 1913 flyttet han til Portland i Oregon, og senere samme år til det som skulle bli hans nye hjemby, Seattle i Washington State.
I 1914 jobbet han igjen med jernbanebygging, nå i British Columbia i Canada.
I 1915 var han arbeidsløs, noe som nok ikke passet arbeidskaren fra Hommelvik særlig bra.
Muligens benyttet han denne perioden til å tenke igjennom sin videre fremtid i Amerika, og fra 1916 til 1947 seilte han ombord i syv ulike fartøy.
I perioden 1916 til 1920 seilte han om bord i Tom & Al, Azaela, Alice, Joshep Russ, Mawema, og Wawona, skuta han senere skulle få et spesielt forhold til.
I 1921 etter 12 år i Amerika, reiser han hjem til familien i Hommelvik på besøk, han returnerer med Bergensfjord (bygd i 1913) senere samme år via Ellis Island til New York
I arkivene på Ellis Island, står det at han ved ankomsten hadde 150 dollar i kontanter, en litt uvanlig høy sum den gangen, men med det kunne han fortsatt vise, at han kunne forsørge seg selv i Amerika.
I 1922 mønstrer Torstein på ”Fanny Dutard”, her får han prøve seg som fisker, før han i 1923 begynner som laksefisker i Bristol Bay i Alaska, et enormt villmarksområde med elver, våtmarker og fiskerike fjorder.
Bristol Bay er omtalt som ”Amerikas fiskekurv” hvor alle de fem stillehavsartene av laks er representert.
Området er et av verdens mest produktive marine økosystemer, og et sted for verdens største vill-laksforekomster.
Vi vet ellers lite om Torsteins virke i Bristol Bay i 1923.
Wawona – ingen skute er som deg…
Så, i 1924 starter hans livslange forhold til den tremastede skonnerten Wawona.
Han mønstret på som Second Mate under den legendariske skipperen Captain Charles Foss, en person Torstein 11 år senere skulle få oppleve en svært dramatisk episode med.
(Under en forrykende orkan forsøkte Foss å presse Wawona gjennom Unimak Pass i Aleutene, midt i dette fikk Foss et akutt illebefinnende med fatal utgang mens han sto til rors, Torstein som da var blitt nestkommanderende, gjorde en formidabel innsats for å berge skip, last og mannskap trygt i havn i Lost Harbor.)
S/S Wawona
- Bygd i 1897 av H. D. Bendixsen i Fairhaven, California, for Dolbeer & Carson Lumber Company, San Francisco
- Den største 3-mastede skonnert bygd i Nord-Amerika for frakt av tømmer (468 brutto-tonn)
- Fraktet tømmer fra British Columbia, Washington State og Oregon til ”booming citys” langs californiakysten, Hawaii, Mexico og Fiji-øyene
- Fra 1914 benyttet i torskefiske i Beringhavet utenfor Alaska-kysten
- Wawona ble et symbol på en dynamisk periode i amerikansk historie, spesielt utviklingen langs stillehavskysten i California, Oregon, Washington State (Seattle), British Columbia (Canada) og Alaska
- Wawona må ha bidratt til enorm verdiskapning gjennom frakt av tømmer og fisk i 50 år fra 1897 til 1947
- Som en av to gjenværende stillehavsskonnerter, ble Wawona erklært som ”National Historic Site” i 1970
- I dag er det kun deler av skipet som er bevart på ulike museer i Seattle, noe av treverket (Douglasgran) er benyttet i diverse utsmykninger, det er laget spektakulære kunstverk av det spesielle treverket
- Skipets master er tatt vare på og ligger bevart i sjøen utenfor Museum of History & Industry ved Lake Union Park i Seattle
- I museets resepsjon rager en 22 meter høy skulptur ”Wawona”, laget av skipets enorme Douglasgran-planker som var opp til 40 m lange
- ”Wawona” har i Yosemite-indiansk språk flere betydninger; ”ugleklo”, ”fjellblomst” og ”stort tre”
- Torstein Haugen seilte i til sammen 21 år med Wawona, hvorav 10 år som kaptein
- 1947: Torstein ble den siste skipperen på den siste seilskuta i USA som drev regulært torskefiske i Beringhavet utenfor Alaskakysten*
- Torstein og Wawona har fortsatt en sentral plass i det maritime miljøet i Seattle
Den store depresjonen i USA
I fire år frem til 1928 seilte Torstein som Second Mate om bord i Wawona, han måtte ha gjort en god jobb og samarbeidet bra med kaptein Foss for nå ble han forfremmet til first mate.
Dette var i starten av den store depresjonstiden i USA, men for Torstein og de som beskjeftiget seg med fiske og sjøfart på stillehavskysten i det nord-vestlige USA, var det relativt gode tider utover i 30-åra.
I 1936 fisket Wawona 424 tonn torsk, Torsteins lønn for 6 måneder er oppgitt til 1.696 dollar, omregnet til dagens verdi tilsvarer dette ca. 500.000 norske kroner.
Torskefisket i Beringhavet foregikk i fem-seks måneder fra april til oktober.
Etter å ha levert fangsten, ble skutene satt i tørrdokk for vedlikehold og klargjøring til neste tur.
Det kunne bli en ganske lang ferie for mannskapet, men som kaptein fulgte Torstein nøye med på vedlikeholdsarbeidet gjennom vinteren.
Torskefisket i North Pacific og Beringhavet
Det var russiske vitenskapsmenn som først oppdaget stillehavstorsken i 1765 ved Fox Island, en mindre gruppe øyer ved Aleutene.
Først i 1863 losset briggen Timandra den første kommersielle lasten med torsk i San Francisco.
Byen ble noen år senere det første senteret for foredling av saltet torsk etter at pionerer hadde etablert fabrikker for videreforedling rundt San Francisco Bay.
I toppåret 1870 losset 22 skip 1.467.000 saltede torskefisker til disse fabrikkene.
I 1891 ble det første selskapet for torskefiske etablert i Puget Sound utenfor Seattle, det var New Englanderen Captain J.E. Matheson som da startet prosessen med flyttingen av denne industrien nordover nærmere fiskefeltene i Alaska.
De mange skandinaviske immigrantene rundt Puget Sound utgjorde et godt marked for saltet torsk.
Ved slutten av første verdenskrig, hadde åtte selskaper sendt skonnerter ut på torskefiske i Beringhavet.
Parallelt med utviklingen i torskeindustrien, utviklet også laksefisket seg raskt, her var det saltet og hermetisert laks som var produktene.
Dette var gullalderen for torskefisket i Alaska, noen år senere avtok etterspørselen etter torsk til fordel for laks.
Smak og behag endret seg i befolkningen, i tillegg ble salting erstattet av innfrysing som preserveringsmåte.
Seilskuteskipperen – Captain Torstein ”Tom” Haugen
1935 ble et spesielt år for Torstein, han hadde nå seilt med alle skipene til rederiet Robinson Fisheries, og seilte som first mate under Captain Charles Foss.
Foss hadde nok sett ”noe” i Torstein som en annen i mannskapet ga uttrykk for noen år senere, sitat:
”Captain Haugen var en kvikk, fair skipper, og en skikkelig godkar, et arbeidsjern, og selve inkarnasjonen på hva man forventer en skipper skal være, han var stadig ute på dekk og tok i et tak med fangsten og utstyret ombord”.
Foss trengte robuste menn som Torstein, alderen (67) hadde begynt å prege Foss.
Flaksen, hellet og lykken så ut til å avta, han ble beskrevet som overvektig, irritabel og gretten.
Det var en krevende seilas til Beringhavet våren 1935, en tredagers storm i Unimak Pass spjæret Wawonas seil, knuste vinduene, ødela ferskvanns- lagrene, knuste fem dorier (skipets små motoriserte fiskebåter), og oversvømte forskipet med over en meter.
De ”haltet” inn til Dutch Harbor på Unalaska Island for å reparere skadene.
Heller ikke denne ulykken kom alene, noen dager etter at skipet var reparert og akkurat hadde entret Beringhavet, klar til å starte fisket, kom det et utbrudd fra den 3100 meter høye vulkanen Mount Shishaldin på Unimak Island. Solen forsvant bak vulkansk aske i flere dager og mannskapet måtte dekke seg til med håndklær for å puste.
Men fisket ble etter hvert godt denne sommeren, og i midten av august kunne kaptein Foss telegrafere hjem til Robinson Fisheries i Anacortes utenfor Seattle, at nå satte de kursen hjemover, det var den siste meldingen han noensinne kom til å sende.
1936 – Ilddåpen-Torsteins jomfrutur som kaptein
Lake Union, Seattle, tidlig morgen onsdag 15. april:
Midt i den verste depresjonstiden, nå var det ”sailing day” for Torstein som ny kaptein på Wawona etter siste sesongs dramatiske utseiling i Unimak Pass fra Beringhavet til Stillehavet.
Østhimmelen over Cascade Mountains lyste opp og en fallende måne sank ned bak Olympic Mountains i vest da Torstein kastet loss og ropte, ”SINGEL UP, LET GO”.
Så ble Wawona slept ut fra kaien i Lake Union og inn i ”Mount Chittenden Locks”, slusene hvor ferskvannet i Lake Union blandet seg med saltvannet fra Puget Sound.
Wawona ble deretter slept ut gjennom Puget Sound, fjordsystemet som strekker seg fra Seattle og Tacoma nordover til Juan de Fuca-stredet mellom USA og Canada.
North to Alaska
Ved Cape Flattery møtte de det enorme Stillehavet, her tok de farvel med slepebåten og satte fulle seil nordvest-over mot Alaska, slitet, eventyret og drømmen om gode fangster.
Albatrossene var pålitelige værvarslere til havs, disse store havgående fuglene satte seg på vannet med hode og vinger tett inntil kroppen når uvær nærmet seg.
Så også denne gangen, seilasen fra Seattle til Lost Harbor skulle ta tre uker dette året, tøffe værforhold med sludd, regn og vind underveis forsinket overfarten.
Wawona rullet mer enn 45 grader til hver side på det verste før de nådde innseilingen til Unimak Pass.
Torsteins jobb var nå å få Wawona trygt igjennom passet.
Når vinden kom fra nord slik den gjorde denne dagen, den 4. mai i seks-og-tredve, dro den med seg energi fra østkysten av Eurasia, det østsibirske hav, Beringhavet og så langt nord som fra Arktisk. Disse vindene ble ytterligere forsterket av jordas coriolis-effekt som oppsto gjennom jordrotasjonen fra vest mot øst.
Beringhavet er relativt grunt, mens det nordlige Stillehavet er svært dypt.
Bunnen i Unimak Pass består av en relativt grunn terskel hvor vannstanden varierer i takt med flo og fjære, vind og strøm.
Seilingsforholdene ble derfor svært krevende når alle disse naturkreftene spilte på lag.
Denne utfordringen fikk mannskapet på Wawona til de grader merke denne dagen.
De ble ”skyllet” inn og ut av passet to ganger før de lyktes med å karre seg inn i smult farvann i Lost Harbor.
Før sesongens torskefiske kunne begynne, hadde Torstein en spesiell oppgave han ville utføre; han ønsket å hedre sin forgjenger kaptein Charles Foss som var begravet på Akutan Island.
Nå satte de opp en gravstein med en minneplate i bronse med inskripsjonen ”Charles Foss, 1867-1935”, Marion Foss hadde sendt med frø av forglem-meg-ei som ble sådd, og et løvtre som de plantet ved gravstedet.
Torstein hadde et mål om å fangste minst like mye fisk som sin forgjenger, dvs. i gjennomsnitt 300.000 torsk. Resultatet ble vel 290.000 tilsvarende 423 tonn.
He always said the sea was good to him. (Everett Herald, sept 3 1980)
Hjemover
Den 19. august satte de kursen hjemover, også denne gangen møtte de sterk vind i passet og brukte tre dager på å komme seg ut i Stillehavet.
7. september kunne Torstein telegrafere Robinson Fisheries, at de nå var kun 15 kilometer fra Cape Flattery, innseilingen til Juan de Fuca stredet som igjen leder inn til Puget Sound og Seattle.
Wawona var hjemme nok en gang fra en begivenhetsrik sesong.
I US Armys tjeneste
Torstein seilte Wawona enda fem turer til Beringhavet før krigen med Japan brøt ut 7. desember i 1941.
Wawona ble året etter rekvirert av det amerikanske forsvaret og rigget om til frakt av tømmer til bygging av krigsfly ved Boeingfabrikkene i Seattle.
Den ble også brukt til frakt av forsyninger til marinens baser i Aleutene, her ble hun forsøkt bombet av japanske krigsfly, men uten hell.
Finalen – den siste seilas
Etter krigen ble hun igjen rigget for torskefiske med Torstein som kaptein.
1947 ble det siste året for radarparet, fangstene avtok og Wawona ble lagt i opplag i Lake Union, det var derved slutt for denne type fiske etter torsk i Beringhavet.
Etter dette fortsatte Torstein som kaptein på dieseldrevne båter og han jobbet ved Browns Cannery i Cordova, Alaska.
Torstein slet etter hvert med synet, hans siste jobb hadde han som rigger ved Ballard Ship Yard i Seattle, her jobbet han fra 1954 til 1960 da han ble pensjonist, 74 år gammel.
Torstein gikk bort den 20. Juli 1980, 93 år gammel.
Han elsket livet på havet og han elsket Wawona, spesielt å stå til rors i røff sjø og sterk vind.
Hans siste ønske var å spre sin aske fra fly over Cape Flattery der Wawona heiste seil med kurs for eventyret og slitet i Beringhavet.
Selv om begge nå for lengst har hatt sin siste arbeidsdag, lever historien om Torstein og Wawona videre.
F.v: Stig, Eirik og Tim
Vi besøkte:
- Hans stedatter Ann Zuella Hickey og hennes familie i Woodburn, Oregon
- The Museum of History & Industry, Seattle, Washington
- Lake Union, Seattle, hvor Wawonas tre master er oppbevart i ferskvann ved museet (se bilder)
- Robinson Fisheries Company, Anacortes, WA (se bilder)
- Anacortes Maritime Heritage Center, Anacortes, WA (se bilder)
- Vi leide småfly og fløy deler av ruta Torstein seilte med Wawona fra Seattle via Puget Sound og Juan de Fuca stredet til Cape Flattery ved stillehavskysten (se bilder)
Kilder:
Joe Follansbee: ”Shipbuilders, Sea Captains and Fishermen” (Universe, 2006)
Harriet Tracy DeLong: ”Pasific Schooner Wawona” (Documentary Book, 1985)
Eirik Haugen og Stig Haugen:
Notater fra reise i Torstein fotspor, juni 2019, besøk og samtaler med Torsteins stedatter, barnebarn og svigerinne, Woodburn, Oregon
Besøk i The Museum of History & Industry, Lake Union, Seattle, Washington, Robinson Fisheries Company, Anacortes, WA.
