Gjengitt fra Årboka 2020 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Takk for navnet…
Av Jon Harald Eidem
I likhet med svært mange er jeg oppkalt og fått navnet mitt etter noen. I mitt tilfelle av bestefar på både mor- og farssiden. Begge bestefedrene har nærmest en mytisk ramme og historie om seg og sitt liv. Jeg er ingen slektsgransker, men historiene om mine bestefedres liv og skjebne har over år interessert meg. Jeg har lyst til å dele noen av disse historiene med de som kan ha interesse av det.
— John Johnsen Eidem og var født 18.4.1866
Fornavnet Jon har jeg etter bestefar på farssida. Han het John Johnsen Eidem og var født 18.4.1866 i Selbu. Egentlig var hans mellomnavn feil, fordi hans far het som meg Jon – uten h. Etter det jeg har hørt og lest om bestefar Eidem og hans nærmeste familie, så kan jeg trygt bruke ordet tragedie som kjennetegn. Selv døde han 1.2.1919, under tragiske omstendigheter i Sandfjæra i Hommelvik. Etter det jeg har fått fortalt var han en slags bas i arbeidet med å bygge en stor flåte med trelast som skulle slepes til England. Flåten ble bygd over noen glideskinner, og planen var at flåten skulle gli nedover skinnene på fjæra sjø og løftes til flytbar stilling av floa.
— gikk forferdelig galt
Flåten var forankret med trosser i overkant og klosser på skinnene i underkant. Det gikk forferdelig galt. Ved sjøsettingen røk forankrings-trossene i overkant og flåten begynte å gli nedover mot sjøen på de oljesmurte skinnene. Bestefar var en av dem som skulle slå unna klossene på nedsida av flåten, men han klarte ikke å komme seg unna da varselropene kom. Begge bena ble klemt fast mellom flåten og en av skinnene. Tross iherdige forsøk på å redde ham, ble han sittende fast til floa kom og han druknet. (Denne tragedien er mer utførlig omtalt i Årboka for 2008, i en artikkel skrevet av Øivind Kristiansen).
— ordet tragedie
I og med at jeg brukte ordet tragedie så kan jeg også nevne at Jon, faren til bestefar, og Torsten (d.e.), en eldre bror, druknet på havna i Trondheim i 1880. Torsten (d.e. – kalt StorTostin) skulle utvandre til Amerika og faren skulle følge ham om bord til skipet som lå ute på reia. Båten de satt i kantret på vei ut og begge druknet. En annen bror, Torsten (d.y.- kalt LitjTostin), døde etter en skyteulykke ved Stor-Olumtjønna på Selbuskogen i 1902. Dette skjedde under elgjakta, og da er det kanskje ikke det beste å være kledd i reinsdyrskinnjakke slik Torsten (d.y.) var.
Bestefar John flytta fra Selbu til Stjørdal og ble den 25.5.1891 gift med Ingeborganna Johansdatter Bukten, født 24.11.1868. De kjøpte og bosatte seg på en av plassene på Værnesmoen. (Våren 1941 vart husa revet og plassen lagt under militært område). Bestefar John og Ingeborganna fikk i alt 14 barn. 6 av barna døde av ulike sykdommer i ung alder.
— John arbeidet i mange år ved «Tangen lense»
Bestefar John arbeidet i mange år ved «Tangen lense», Meråker Brugs tømmeranlegg ved datidens utløp av Stjørdalselva. Muligens var det denne stillingen og erfaringen som gjorde at han ble engasjert til flåtebyggingen i Hommelvik.
Jeg har også blitt gjort kjent med at han var lokalpolitisk engasjert. Da «Kredssygekassene» ble etablert i 1911, ble bestefar John valgt som medlem av styret for «Stjørdalens Kredssygekasse».
For øvrig en etat ikke helt ukjent for skriveren av disse linjer.
— oppkalt etter min bestefar på morssida
Jeg er også oppkalt etter min bestefar på morssida, men fikk mellomnavnet Harald og ikke Hågen. Bestefar Hågen er verdt en omtale på grunn av et spesielt kallenavn og mobilitetens hans med hensyn til bosteder for seg og sin familie.
— men hvorfor fikk han det kallenavnet?
I forbindelse med arbeidsforhold på Stjørdal ble jeg kontaktet av representanter fra det lokale historielaget, med spørsmål om jeg var i slekt med «Hågen Hemla». Nysgjerrigheten på bestefarens spesielle kallenavn «Hemla» var vakt. Jeg skjønte at «Hemla» var synonymt med himmelen, men hvorfor fikk han det kallenavnet? Jeg fant etter hvert ut hvorfor, men oppdaget i tillegg at han og familien har bodd på svært mange steder rundt om distriktet vårt: Stjørdal, Hegra, Meråker, Trondheim og Malvik.
Ved århundreskiftet 1800/1900 var det svært vanskelige tider i landet. I likhet med svært mange andre husmenn, løsarbeidere og forpaktere, måtte antagelig bestefar Hågen til stadighet flytte rundt for å søke arbeid eller husvære med en jordflekk stor nok til å sikre et slags utkomme for seg og en kanskje voksende familie.
— Bestefar Hågen var født den 12.1.1868
Bestefar Hågen var født den 12.1.1868 og vokste opp som den yngste av 4 søsken på husmannsplassen «Røstøet» under gården Ingstad Østre i Hegra. Plassen lå litt opp i lia og kallenavnet «Hemla» fikk han fordi bygdefolket nede i bygda på kveldstid så lys fra plassen høyt der oppe – derav tilnavnet «Hemla».
Han hette opprinnelig Hågen Olsen Hellesberg, men tok i ung alder etternavnet Ingstad etter hovedgården Ingstad Østre. Han ble 25.9.1891 gift med Anna Petersdatter Reppesmarken fra Lånke, født 21.9.1869, og de fikk 11 barn. Også i denne familien var det 4 barn som ikke fikk vokse opp.
— i 1920 flytta familien til «Høyby Gård» i Hommelvik.
Etter at de ble gift flytta de til husmannsplassen «Slungårdsåsen» i Stjørdal. Sannsynligvis var dette ikke et spesielt godt valg, fordi bestefar Hågen etter få år flytta med familien til Meråker. I 1912 flytta familien til «Valentinlyst Gård» i Strinda, hvor bestefar Hågen hadde fått arbeid som bestyrer. Familien flytta i 1914 tilbake til Meråker, og bodde i «Høttstuggu» i midtbygda. Ferden gikk i 1918 videre til Furan Gård i Lånke, og i 1920 flytta familien til «Høyby Gård» i Hommelvik. Etter noen år oppe i Høybydalen flytta de til en plass ved «Nygården» i Solbakken. Jeg mener å ha hørt at det var plassen innover mot «Litjmoen», og til husene som familien Lundli i dag eier. På det tidspunktet var de fleste av barna flytta ut eller hadde etablert seg med egne familier. Kona Anna døde 24.3.1932.
— «Lifjell» som lå like ovenfor «Isdammen»
I 1936 giftet bestefar Hågen seg på nytt, med Petra Marie Pedersen, født 8.4.1898. Året etter, i 1937, kjøpte han småbruket «Lifjell» som lå like ovenfor «Isdammen» i Selbuvegen. Samme år, den 3.7.1937, ble datteren Margit Hedvig født. Kona Petra Marie døde i 1952, og Margit Hedvig bodde sammen med og stelte for faren i «Lifjell» helt til bestefar døde 18.5.1968.
Bestefar Hågen ble altså 100 år og 4 måneder gammel. En helt utrolig alder med tanke på det slit og de lidelser han hadde opplevd selv og sammen med sin familie. Jeg besøkte bestefar Hågen på formiddagen på 100-årsdagen. Da sto han i vedskjulet og hogg ved når jeg kom, og han fortalte at han nettopp hadde hatt besøk av en journalist fra Arbeider-Avisa. I avisa dagen etter var han avbildet med øksa foran hoggestabben, og i artikkelen fortalte han om sine opplevelser – spesielt at han hadde blitt skremt av det første toget han så i 1880.
— ihuga hestekar
Bestefar Hågen var en ihuga hestekar. Han hadde holdt seg med hest til arbeid og transport allerede fra ung alder, og jeg mener å huske at han hadde hest på stallen helt opp til han ble 90 år.
Selv om jeg i likhet med noen andre i slekta vår ikke ble direkte oppkalt etter bestefar Hågen, så ble navnet hans ført videre ved at Margit Hedvigs sønn fikk navnet Hågen.
I arbeidet med denne artikkelen har jeg følt på den sorg og savn som mine bestefedre hadde opplevd og vært gjennom, men det hadde forhåpentligvis også vært tider med både smil og latter. Med erfaringer fra mitt ståsted, som en av barnebarn- og etterkrigsgenerasjonen, er det nærmest utenkelig å fatte hva disse karene og deres familier hadde av utfordringer i sin hverdag.
Jeg føler i alle fall stolthet over å ha dem som bestefedre, og takker ydmykt for navnet.