BLAD AV EN NEDLAGT HUSMANNSPLASS SAGA

AV LEIF HALSE

Arbeideravisa lørdag 27. november 1954. Tilrettelagt for web av HHV.

Fra TOPPEN av Hommel­vik-høgda går en gårdsvei nordover fra riksvei 50, Der den­ne gårdsveien slutter står ennå restene av en stuemur med kjelleråpning, og ei stor, vakker bjørk står som et tuntre ved ene hjørnet av muren. Her sto i gamle dager husa på plassen Sveian, en plass under Ola­gårde på Hommelvik.

Lars Olsen hette han som bygde plassen. Han var nesteldste sønn på Ola-gården og bøks­la rommet i 1827. Jordvidda var «25 mæling av gårdens inngjer­des, og avgifta var 10 spesiedaler og 3 dagers arbeid årlig»

Husa på plassen var ei ho­vedbygning med 2 loftrom, ei stue med gruvetein og et kammers. Over stue og kammers var 2 loftrom der sperrer og tro var tak. Taket var tekt med never og torv, og det vokste gras og gul smørbukk på taket. Foruten hovedbygninga var det fjøs og låve på plassen.

Lars Olsen Sveian var kjent som en flink snekker. På Olagården skal det finnes ei veggklokke som han har laget

Lars Olsen var gift med Ulririkke Sivertsdatter Sanden eller Hommelvik nedre. De hadde bare en sønn. Han hette Ola, og han reiste i ung alder til Amerika

– Amerika-reise

Det fortelles at da han skulle reise, holdt de på i flere dager og bakte flatbrød som han skulle ha med på turen, for i den tida tok ei Amerika-reise ca. 4 måne­der.

Da Lars Olsen døde i 1864, så ikke Ulrikke noen råd for å drive plassen, og så bøksla hun den bort til Bernt Hermannsen Sæter fra Mostadmark. Men hun tok unna et forsvarlig kår. Hun skulle årlig ha 2 tønner havre, 1 tønne bygg, 5 tønner poteter og 1 tønne kålrabi. Dertil skulle hun ha 6 mark linfrø «udsået i bequem jord» og 1 potte nysilt melk om dag og vinterfor til 2 sauer. Den østre stua eller kam­merset tok hun unna til bolig.

Bernt Hertnannsen var av den kjente Normanns-slekta ved Jernverket i Mostadmark. Hans bestefar, Ola Normann, var svensk smed og var først i tjeneste hos handelsmann Peder Falck pá Devle og kom siden til jernverket som smed.

Bernt Hermannsen Sveian hadde en halvbror, Oluf Normann, som i ung alder reiste til Amerika. Denne Oluf Normann har skrevet ned sine barndoms‑ og ungdomsminner, og her for­teller han om sin farfar, gamle Ole Normann:

– Devle

Farfar hadde arbeid på Devle og Leangen, og der hadde han blitt gift med datter til Peder Falck, som bodde på Devle. Han eide Mostadmarkens Jernverk, Hommelvik og alle gårdene alt til Sandbekken ute ved Midtsand. Han hadde også en par i Ljus­redal bruk I Herjedalen, men den ble siden solgt.

Da mine besteforeldre kom ri­dende til Mostadverket, var de kledd i røde silkeklær, det var en drakt som storfolk brukte i den tida. Min farfar — Gamle-Normann, som var manufaktur­smed, kunne lage lås, børser og andre kunstsaker som ingen annen i Trondhjem kunne lage. Han hadde med seg 6 hestelass av mange slags kunstige maski­ner da han kom.

Ole Normann bodde på Hall­vardsplassen ved Follsjøen. Han ble snart enkemann, men ble opp-gift med Guru Bersvendsen —– De fikk 3 sønner, og den eldste av dem var født i året 1800 og hette Hermann. Han var gift med en­ke Beret Sæter og var _.far til Bernt Hermannsen Sveian og Oluf Normann.

Hermann Normann (Sæter) var smed ved storharnmeren ved Ver­ket og ble tidlig tunghørt av den sterke klangen fra hammerslaga.

– Karen Hansdatter Draksten

Bernt Hermannsen Sveian var gift med Karen Hansdatter Draksten fra Selbu Karen var ei ualminnelig dyktig og ar­beidssom kone. Bernt Sveian matte arbeide mye på garden og da falt alt arbeidet heime på plassen på Karen, og hu så seg ikke opprådd med noen ting. Hu slakta kalver, og hu tok opp poteter med minsteungen fastbundet på ryggen. Og hu spente på seg skiene og ren­te utpå marka etter kvistbøre når de ble vedlause.

Karen Hansdatter Sveian

Det var fast klausul i alle husmannskontrakter at, husman­nen ikke fikk lov til å hogge trær av rota. Han måtte nøye seg med nedluggu og kvist. Ka­ren Sveian bar kvistbøra inn stua og la den I kråa ved gruv-steinen. Der sto også en hogge­stabbe med øks, og så hogg de kvistveden inne etter hvert som de hadde bruk for den.

Sveian var en ganske stor plass. Etter oppgavene fra 1875 hadde de en buskap på 2 kyr, 1 ungnaut, 5 sau, 6 geiter og 1 gris. Samme året sådde de 2 kvarter bygg og 2 tønner havre og 4 tønner poteter.

I sine barndoms-minner forteller Oluf Normann om sitt før­ste besøk hos halvbroren Bernt Hermannsen på Svelan:

– husene var noe anderledes

Første gang jeg var til Hom­melvik var jeg omlag 7 år, det var et julebesøk. Det første inn­trykk jeg fikk av stedet var at husene var noe anderledes enn i Mostadmerka og rundt Verket Husene var for det meste malt og bedre formet. I Mostadmarka var det lite om maling. En og annen vinduskarm eller en dør kunne det videre litt farge på, men det var bare litt rødkritt og kalveblod, så det var visst av simpleste slaget.

På veien opp til Sveian passer­te vi en plass som var simplere enn noe jeg hadde sett før. Det var en torvhytte med litt bord­kledning i fronten. Folket som levde der kalte de Muslort-laget, og det gav mig ikke noe godt inntrykk.

Anderledes var det når jeg kom opp til Sveian. At dette skulle være en husmannsplass var Ikke godt for meg å få inn i skolten. Sådan utskjtæring og maling på dørkarmer, og sådan svær stuebygning – det var noe jeg ikke kunne begripe. Jeg var i følge med far, det gav mig en slags orientering, men ellers var all­ting noe broget for mig

– Ulrikke Sivertsdatter

På Sveian var det en gammel enke som hadde et stort kår (Ulrikke Sivertsdatter). Hun had­de to svære sønner, som var reist til Amerika. Det var visst de som hadde gjort det svære byggear­beidet pá stuebygninga og de an­dre husene. De hadde også vært bjørneskyttere. Det måtte være sterke folk til å drive med bjørnjakt i gamle dager. De hadde et spjut med, for de kunne ikke stole på deres gevær. Om de skadeskjøt bjørnen, måtte de bruke spjutet. Det skulle sterke folk til for å holde et spjut imot en bjørn. Dette viser at det had­de vært, sterke karer på plassen Sveian.

Det var en storfin plass, men den såikke ut til å være svart fruktbar. Mot vest var et gammelt skralt sommerfjes borte ved et høyt berg. Jeg syntes at dette skulle vert en bedre plass for én festning. Her var god utsikt over hele Strindfjorden. Om de hadde hatt festninger I Blåham­meren og Rotbergene, ville det blitt et godt forsvar for havna iHommelvik

– god plass for by

Jeg syntes at det skulle ha vært en god plass for by og festninger inne på Værnes med omliggende berg. Det var visst ment fra skapelsens tider at det skulle bli store byer og festnin­ger. Værnes og Stjørdalshalsen ville da fått navnet Trudvang, hvor den gamle krigsgud Tor bodde. Langeren og elva ville da blitt opparbeidet likesom Brattøra i Trondheim, Ved Skatvals kirke ville det blitt et uni­versitet. Ved kirken står en sten, det sies etter folkepratet og overtroen at et bergtroll har kastet denne stenen etter kirken. Steinen er naturligvis en meteor, og hadde der blitt et universitet, ville sådanne spørsmål blitt be­handlet vitenskapelig.

Bernt Sveian hadde en bror på Brannsletta, han hette Ole. Han levde ikke lenge, han falt ned av en stige en morgen han skulle ut og treske ovenpå i bygningen. Kona hans var va­r søster til klokke Øydal og Ingeborganna Eggen.

– ei ulykke

Bernt Sveian måtte arbeide på gården etter gjengs husmanns­pris, som var 8 skilling dagen om vinteren og 12 skilling om sommeren Bernt Hermannsen var også en fink vervensarbei­der. Ei tid arbedde han og flere andre hommelvikinger på Gril­stadvervet ute pa Strinda, men seinere arbeidde han hos Inge­brigt Andresen på vervet i Ny­gardshavn. Der kom han ut for ei ulykke. han datt ned av ei jekt og ødela hofta si, så de måtte bære han heim.

Johan Gjevingom ble henta. Han hadde ord på seg for å være flink til å kurere «sår og brott eg verk» og brotne armer og bein la han ihop og spjelka i hundretall. Men denne gangen fikk han det ikke til å klaffe, og Bernt ble ikke bra. Et års tid seinere kom den kjente leddoktoren Garberg til bygda, Han undersøkte Bernt og fant ut at hofta var av ledd. Men nå hadde det dannet seg brusk omkring leddhodet, så det var uråd å få lårbeinet i ledd igjen. Bernt ble vanfør for resten av levetida — en tragedie som kunne vert unngått ved sakkyndig behandling

Men Bernt ga ikke opp, Han greidde å komme seg over golvet ved å skyve en stol foran seg. Han hadde en høvelbenk i stua, og der dreiv han med ymse snekkerarbeid. Han laga bøtter og andre kopper, auser og skeier av tre og horn

– Bernt døde i 1881

Om Bernt fortelles det ellers at han hadde en vakker sang­stemme og var forsanger på alle misjonsmøter sammen med Per Sjøvoll, og han leste teksten hver søndag Bernt døde i 1881.

Karen og Bernt Sveian hadde 6 barn:

1. Berit f. 1857, g.m. Sivert Harstad
2. Gurine f. 1861. g.m. Johan Nervik
3. Henrik t 1863
4. Haagen f. 1887, g.m Anna Pettersen fra Mosvik
5. Sivert f. 1870, Han reiste til Amerika
6. Iver f. 1873, g.m, Thea Thomasdatter Nilssen fra Lånke

Det ble vanskelig for Karen å greie alt arbeidet på den store plassen og kanskje var det grun­nen til at hun måtte flytte. Plassen Foten sto tom ved den­ne tida, og stua på Sveian ble flytta dit, mens fjøset ble solgt til Johan Fotvoll. Så flytta Ka­ren med barna sine til Foten 1884, og Sveian-plassen ble lagt til gårds.

– 1936 solgte han

Det ble sønnen Haagen som fikk bøksel på Foten etter mor si. Han dreiv plassen som husmann helt til 1933, så han fikk kjøpt heimen til odel og eie. 1936 solgte han til sønnen Hermann Sveian som nå driver småbruket ved siden av at han arbeider ved losse- og lasteanlegget i Muruvik.

Fra Karen og Bernt Sveian nedstemmer ei stor slekt. De fleste av dem bor i Hommelvik.

Her gir eieren av småbruket Foten i dag, Hermann Sveian, sønnen
sin et tilbakeblikk på familiens opprinnelige heim, der det nå er bare overgrodde steinrøyser igen.