Gjengitt fra Årboka 2017 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Bildet
Artikkelforfatter Roger t.v og Roar Sollie t.h.
Bildet er tatt ca. 1955 (Foto Ludvik Aasback)

Sotsvarte smårollinger og fortvilte mødre.

Av Roger Aasback

En barndomsminne fra Muruvika på 1950-tallet Min jevnaldrende kamerat Roar Solli, som bodde nærmest oss i Muruvika var kanskje den jeg hadde mest kontakt med i tiden før vi begynte på skolen i 1958. Vi fant på mye rart sammen, men ikke alle påfunnene var like smarte og gjennomtenkte. Episoden jeg nå skal fortelle om kunne like gjerne vært hentet ut i fra en av Astrid Lindgrens bøker om «Emil i Lønneberga»…

Det hele startet en dag med skikkelig styggvær. Det blåste en iskald nordavind og regnet høljet ned, så vi søkte ly i «Nerbua» ved Sollihuset. Der var det oppbevart mye rart av både verktøy og utstyr av forskjellig slag som vi av og til lekte med. Noen dager tidligere hadde den kommunale feieren vært på sitt årlige besøk rundt omkring i bygda. Feierens sotsvarte fjes hadde tydeligvis gjort et sterkt inntrykk på oss smärollingene for på denne dagen inne i «Nerbua» fant vi på at vi skulle leke feiere.

— Nerbua

For å kunne etterligne en feier måtte vi først bare finne et eller annet som kunne gjøre oss sotsvarte i fjeset. Roars far, Arne Solli var en ivrig sjøfisker som hadde en sin egen trebåt liggende nede ved Muruviknaustet. Med tanke på vårpussen av denne hadde han oppbevart et tiliters spann med tjære i <<Nerbua». Dette var jo akkurat det vi jaktet pä! Med litt brunsvart tjære i fjeset kunne vi få oppfylt vår drøm om â ligne på en feier. Dermed åpnet vi lokket, stakk våre små fingre ned i tjæra og klinte den inn i både hår, hode og hals. Da vi var ferdige kikket vi på hverandre og var begge storfornøyde med resultatet. Vi følte nå behov for å vise frem de nye feierne for omverdenen.

Vi gikk først inn til Roars mor, Reidun Solli som sto inne på kjøkkenet og var opptatt matlaging. Da vi ankom slapp hun vettskremt alt hun hadde i hendene og utbrøt fortvilt:

– «Å nei, å nei! Ka’ for nokka gæli har dokker finni på no da guta?»

— skjønte straks alvoret

Vi skjønte straks alvoret i dette feierstuntet da hun med streng stemme fortalte om hvor vanskelig det ville bli a få vasket bort tjæren på bar hud. Reidun tok med seg Roar bort til vasken, mens jeg fikk beskjed om à springe rett hjem til min egen mor for videre rengjøring. Min mor Bjørg ble også selvsagt svært fortvilt ved synet av sin unge feiersønn, nesten på gråten kan jeg huske. Jeg fikk pent beskjed om å sitte rolig på en stol og ikke røre på noen ting med mine tjærefingre. Før vasken måtte hun sette på en kasserolle med vann på vedovnen, siden vi i likhet med de fleste andre husstander i Muruvika ikke hadde innlagt varmtvann på den tida.

— vanlig såpe ikke hjalp stort

Det viste seg fort at varmt vann og vanlig såpe ikke hjalp stort. Jeg var fortsatt like svart og mor forsøkte videre med alternative vaskemidler som hun hadde for hånden. Både grønnsåpe, Zalo og til og med ATA skure- pulver og skrubb ble prøvd, men med samme negative resultat. Da begynte jeg virkelig â bli alvorlig redd for at jeg kom til å forbli mørkhudet i resten av mitt liv. Men så, etter en times tid ringte det på døren. På trappa sto en fornøyd Reidun Solli med min kompis Roar på slep, skinnende rein som ei sol.

– «Du må bruk’ smør, Bjørg»

sa hun henvendt til min mor mens hun rakte fram en klump margarin. Reidun og Roar ble med inn på kjøkkenet hvor begge mødrene iherdig vekslet om å kline inn fjeset mitt med det medbragte smøret. Sakte, men sikkert fikk også jeg igjen min normale hudfarge. Min mor takket Reidun for det gode rådet og bød på kaffe og hjemmebakte småkaker, mens Roar og jeg fikk hver vår lita-flaske med appelsinbrus.

Begge vi to seksåringene var bokstavelig talt smørblide over at denne episoden endte godt til slutt…