Gjengitt fra årboka 2003 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Sølvkranser i gravstøtter på Malvik kirkegård

AV BIRGITTA ODEN,

REGIONKONSERVATOR I MALVIK, SELBU OG TYDAL

Denne artikkelen omhandler «sølvkranser», en type gravminner som i dag er forholdsvis sjeldne. På ves­tre del av Malvik kirkegård står det to gravstøtter med «sølvkranser» montert inn i en nisje i steinen. Kransene består av sølv eller forsølvede laurbærkvister og eikekvister bundet sammen nede av en sløyfe. Midt i kransene er mon­tert et sølvkors. Gravstøttene er av eldre type og skiller seg ut i forhold til de andre støttene. I kirkegårdslandskapet er slike gravstøtter sjeldne og dette gjør at de fortjener ekstra oppmerksomhet. Selv om temaet er forbundet medsorg og død håper jeg at artikkelen fenger interesse.

Artikkelen er skrevet på bakgrunn av diverse undersø­kelser som i hovedsak ble utført høsten 1999. Foran­ledningen til interessen var seks bevarte sølvkranser i Selbu Bygdemuseum. Emnet resulterte i en artikkel i årsskriftet til Selbu og Tydal historielag: Jul i Neadalen. For nærmere for­dypning i emnet henvises til kildene.

Utbredelse og datering

Tradisjonen med å ta i bruk sølvkranser i begravelsessammenheng er ikke lenger vanlig i Norge, men på noen kirke­gårder og eldre steinstøtter kan fenomenet forekomme. Det mest vanlige er imidlertid at sølvkransen var festet på en pute. Ofte var de også montert inn i en trekasse med glass­lokk. Disse kassene ble satt ut på gravene til spesielle anled­ninger. Sølvkranser kunne også bli hengt opp i kirkene eller hjemmene. Skikken er forholdsvis godt kjent i de nordiske land i tiden omkring forrige århundreskifte, særlig på begynnelsen av 1900-tallet. Undersøkelser tyder på at skik­ken var mest utbredt i Danmark.

Det er usikkert når skikken kom til Norge og hvor lenge den ble holdt i hevd her hjem­me. Den eldste norske sølv­kransen vi kjenner er fra 1894. Den yngste daterer seg til 1945 og befinner seg i Tydal, i privat eie. Ifølge Jakob Ågotnes’ undersøkelser i 1980 var den yngste kransen han kom på sporet av gitt til en lensmann i Nordhord’aland i 1935 og den ble montert inn i en gravstøtte hvor den sto helt til 1985. De tre norske sølvkransene som her er nevnt må sies å betegne yttergrensene av tidsperioden for slike gravminner her til lands. I Norge var skikken mest utbredt i en 30-års periode fra ca. 1890 til rundt 1930-årene.

— eldste er fra 1901

Av det forholdsvis spinkle undersøkelsesmaterialet om sølvkranser i gravstøtter kan det virke som om denne tradi­sjonen har holdt seg innenfor samme tidsrom. Den eldste er fra 1901 og den yngste daterer seg til 1934. Ofte er gravstøt­tene til minne om et ektepar og det mest vanlige var at støtta ble satt opp til den som døde først.

Sølvkrans^. ene på Marvik kirkegård

Begge sølvkransene som er montert inn i støttene på Malvik kirkegård er innenfor tradisjonen i forhold til det undersøkte materialet. Kransen i den ene støtta er imidlertid noe sjelden og vi skal se nærmere på fenomenet. Først følger en beskri­velse av minnestøttene og noen ord om de avdøde.

Gravstøtta til Jon Malvig er en svartpolert bred og høy stein (103 cm). Den har salformet avslutning på toppen. Nisjen hvor kransen er montert har bueform oppe. På støtta står det: Kirkesanger J. Malvig, f. 18/12 1845, d. 26/5 1907. J. Malvig står for Jon Pedersen Malvig som var gift med Beret Jørgensdatter Endseth fra Lierne. De levde i et barn­løst ekteskap på gården Bjørkheim. Jon Malvig var lærer, kirkesanger og klokker i Malvik. Sandbakken skolehus ved Torp i Malvik ble tatt i bruk i 1892 og Malvig var skolens første lærer.

På grunn av helbredsgrunner søkte læreren avskjed fra stillingen sin i 1907 samme år som han døde. Avskjeden ble sterkt beklaget av Malvik skolestyre og av brevet som var vedlagt avskjedssøknaden levnes liten tvil om at lærer og kirkesanger Jon Malvig var en meget aktet og æret mann i kretsen. Fra protokollen siteres:

«Skolestyret beklager inderlig at kirkesanger Malvigs helbred nøder ham at søge afsked. Som lærer har han til det yderste været samvittighedsfuld med en udpreget ordens­sans, og ved sin lange erfaring og sin dyktighed har han for­mået at hæve sin skole til en hØide, som visserlig er adskillig over gjennemsnittet. Han har fortæret sin kraft i skolens tje­neste og har været en pryd for sin stand. Som kirkesanger har han været meget velskikket, og som menneske er han en hædersmand, der nyder udelt og almen agtelse».

Selve sølvkransen er ca. 30 x 35 cm og er montert på en falmet rosa fløyelsbakgrunn. Som type er kransen noe uvan­lig. Laurbær- og eikekvisten er flettet godt inn i hverandre oventil og er meget kraftige i dette partiet.

— som binder kransen sammen nede er nesten identisk

Det mest vanlige er spinklere kvister montert med avstand eller at de så vidt møtes på toppen. Kransens form skiller seg således ut i forhold til det materialet jeg har undersøkt. Sløyfen som binder kransen sammen nede er nesten identisk med en sløye som finnes på en av sølvkransene som ble gitt til Bjørnstjerne Bjørnsons begravelse i 1910. Korset i kransens midte har inskripsjoner, men på grunn av dugg på glasset er skriften dessverre uleselig.

— Ekteparet kjøpte gården Saksvikrønningen gård i 1902

Den andre gravstøtta er også svartpolert, høy (136 cm) og bred med lignende toppavslutning. Nede er det en kva­dratisk sokkel hvor sølvkransen er innmontert. Støtta er til­egnet et ektepar. Det står: Magdalena Saksvik f 12.juni 1862, d. 19.mai 1914. Kristen Saksvik f. 3. Aug. 1862, d. 22. Mai 1930. Ekteparet kjøpte gården Saksvikrønningen gård i 1902 og de fikk 7 barn som vokste opp her. Foruten den store familien bodde også enke og føderådskvinne Ingeborg Saksvik (f. 1832) på gården i 1910. Etter Kristens død drev enka gården videre en tid før hun solgte i 1916. I forbin­delse med salget tok ho unna litt jord og bygde seg hus.

Selve kransen er ordinær av type og form. De spinkle kvistene er bundet sammen av en sløyfe nede og de møtes så vidt på toppen. På korset inne står de avdødes navn samt dødsdatoene. Sløyfen er av en type som det er flere eksem­pler av i undersøkelsesmaterialet.

Symbolikken

I vår vestlige kultur har kransen fungert som et heders­symbol for levende og døde. Det latinske navnet corona betyr både krans og krone. Som hederstegn har kransen tradisjon helt tilbake til oldtiden hvor seierherren ble tildelt en laurbær­krans. Skikken med å sende sølvkranser til begravelser er et ledd i en lang tradisjonsrekke og metallkransene var et mer uforgjengelig bevis på den dødes heder enn blomsterkran­sene. Laurbær symboliserer triumf og seier. De eviggrønne bladene står for evigheten og udødeligheten. Eikekvisten symboliserer styrke, sannhet og mot. I kristen sammenheng er eiketreet et symbol for Kristus som personifikasjon av styrke i motgang og standhaftighet i tro og dyd. Tradisjonenhevder dessuten at Kristi kors var gjort av eik (jerneik).

— er dobbelt statusbefengte i symbolikken.

Sølvkranser montert i steinstøtter slik vi ser det på Malvik kirkegård, er dobbelt statusbefengte i symbolikken. Minnesteinene er monumentale og solide – uforgjengelige bevis på at avdøde var høyt respektert og elsket. Men først og fremst speilet symbolikken makt og heder til den døde og til etterkommerne. Ikke bare fortjente de avdøde et slikt minnesmerke, men familien hadde også råd til å bekoste det.

Kransvarianter

Det finnes flere ulike varianter av sølvkranser eller metall­kranser. Den vanligste typen er den vi finner på Malvik kirkegård hvor kransen består av eikekvist på høyre side og laurbær på venstre. Kransene er nesten uten unntak bundet sammen nede av en sløyfe og de fleste har eller har hatt et kors i midten. Inskripsjoner er vanlig både på sløyfa og kor­set. Noen ganger er korset erstattet med en tegning eller fotografi av avdøde. Sølvkranser av to eikeløvkvister finnes flere eksempler på, men derimot er rene laurbærkranser mer sjeldne. To slike finnes imidlertid i Flå og i Selbu.

— kransene til Bjørnsons begravelse

I Danmark var det alminnelig med bøkeløvkranser. To av kransene til Bjørnsons begravelse kom fra Danmark og består av bøkegrener. I Danmark finnes også et krans-eksemplar i rent gull.

På loftet i Horg kirke er oppbevart diverse kranser i papir og metall med minneplater og tyllsløyfer. i Inngangspartiet til Horg kirke henger også tre meget spesielle kranser. To av kransene er bundet sammen av ståltråd og vakkert smykket med fargede perler, den ene sågar med en liten håndmalt Kristusfigur i porselen. En av kransene er en bladkrans i farget metall med vinløv, «forglem meg ei» og rosekvister med porselensroser. Sistnevnte krans ligner på en krans fra Meldal som er i privat eie.

Sølvkranser — edelt metall?

Jakob E. Ågotnes skriver at samtlige kranser til Bjørnsons begravelse har sølvstempel. Det mest vanlige var nok imidlertid at de var forsølvet. Det kunne nok forekomme at selve kransen var forsølvet mens korset var i ekte sølv. På en av kransene ved Selbu Bygdemuseum er det et sølvstempel på framsiden av et av korsene. Her står det: MØLLER 830 S, men det betyr nødvendigvis ikke at Møller sto for produk­sjonen. Gullsmedene inngraverte gjerne sitt navn på import­varer som garanti for at de borget for kvaliteten. Det gjen­står å undersøke hvor kransene ble produsert. Muntlige kil­der opplyser at de mest sannsynlig ble importert fra Tyskland.

Hvem ble beæret med sølvkranser?

Sølvkranser var kostbare minnekranser og av den grunn ble skikken hverken alminnelig eller utbredt. Kransene ble betegnet som sjeldne kostbarheter. De var til og med så spesielle at giverne gjerne ble nevnt i avisen. Sølvkranser ble som regel gitt til bortgangen av kjente og prominente personer, oftest rikskjendiser, kunstnere eller høyt ansette embetsmenn. Det var sjelden at privatpersoner ble beæret med sølvkranser. Før i tiden hørte lærerne med blant øvrig­hetspersonene i bygda og mange av de dokumenterte sølv­kransene er nettopp gitt til lærere, som spleisegave enten fra elever ellei^: kolleger. Sølvkransen til kirkesanger og lærer Jon Malvig var en spleisegave fra skolekredsen. Fire av kransene i Selbu Bygdemuseum er også gitt til bygdas lærere. To av sølvkransene er sågar gitt til samme lærer.

Andre gravstøtter med sølvkranser

Gravstøtter med sølvkranser eksisterer flere steder i Norge. I Sør-Trøndelag finner vi slike støtter bl.a. på Horg-, Flå-, Leinstrand- og Klæbu kirkegård. På Horg kirkegård er bevart en stor hvit marmorstøtte med en ren eikekrans fra 1930. Støtta på Leinstrand kirkegård er fra 1912. Sølv­kransen består også her av to eikekvister bundet sammen nede av en sløyfe, kors mangler. Kransen i gravstøtta på Flå kirkegård er fra 1934 og er forholdsvis sjelden da det er en ren laurbærkrans. Den har heller ikke kors. Så vidt vites forekommer fenomenet ikke oppover i dalføret. Hverken på Hommelvik, Selbustrand, Selbu- eller Tydal kirkegård kan vi finne spor av sølvkranser i gravstøtter, og i denne sammenhengen står gravstøttene Malvik kirkegård i en sær­stilling. Det er foreløpig ikke foretatt noen fullstendig undersøkelse av dette materialet og her gjenstår et omfat­tende arbeid.

Kirkegården

Gravminner har til alle tider avspeilet avdødes sosiale posi­sjon i lokalsamfunnet. Noen ble gravlagt nærmere kirken enn andre, mens andre igjen ble lagt utenfor kirkegårdens område. Størrelsen og type monument kunne direkte knyttes til avdødes plass på rangstigen. En sentral plassering på kir­kegården og et monumentalt gravminne ga status til den døde og dermed også heder og ære til de etterlatte. De sosi­ale forskjellene fikk således varige minnesmerker, og de eldre steinstøttene er i dag reminisenser av slike tanker. I kirkegårdslandskapet representerer støttene en forgangen skikk og de utgjør et meget viktig bidrag til nærmiljøets his­toriske kulturbilde.

— også i vårt eget, indre landskap

I dag er bildet endret og forordninger og statlige reguleringer har ført til at norske kirkegårder i større grad er preget av konformitet. Idealet er at kirkegårdens landskapsbilde skal være preget av en sosial og menneskelig utjamning. Bestemmelsene regulerer til og med størrelsen på gravsteinen. Det hersker likhet og orden. Kirkegården som kulturlandskap utfordrer til oppdagelsesferd ikke bare i det fysiske – men også i vårt eget, indre landskap. Det er en sammensatt og kompleks symbol- og billedverden. Bruk av sølvkranser i begravelsessammenheng symboliserer bevis på evighet og heder og er enkelteksempler på rester av en for­gangen skikk. Det er derfor viktig at gravstøttene på Malvik kirkegård sikres og bevares for all framtid.

Jeg håper med denne artikkelen at interessen for sølv­kranser som eldre gravminner er vakt, og jeg ville bli meget glad for opplysninger og informasjon som har tilknytning til denne tradisjonen. Kan hende er det noen som kjenner noen eller som selv har sølvkranser oppbevart hjemme Det hadde vært interessant og også viktig at disse kunne bli dokumen­tert og fotografert for ettertiden. Jeg er meget takknemlig for alle innspill omkring temaet.

Kilder:

Amundsen, Bugge, Kirkegården. En oppdagelsesferd i et immaterielt kulturlandskap, artikkel i Norveg, nr. 1, 1993.
Forbord, Kåre, Malvik kirke 150 år i 1996. Malvik 1996.
Hodne, Bjarne, Å leve med døden, Oslo 1980.
Ladeheim, Melissa, Å lese kulturlandskap. En analyse av norske kirkegårder.
Artikkel i Tradisjon, nr. 23, 1993.
Odh, Birgitta, Sølvkranser, artikkel i Jul i Neadalen, årsskriftet til Selbu og Tydal historielag, 1999.
Ågotnes, Jakob E., Begravelseskranser i sølv, artikkel. Maihaugen,
Årbok 1980-1985.
Aagedal, Olaf, Døden på norsk, Gyldendal 1994.

Takk til Kåre Forbord for hjelp med personopplysninger.