Innvandrerne Sigurd og Andreas Voldberg

Gjengitt fra årboka 2006 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Gjennom de to siste års årbøker har vi fulgt to brødre i en søskenflokk på ni forlate
barndomsheimen og gi seg voksenlivet i vold. Begge endte i ung alder opp som innvandrere
og nybrottsmenn i Glen Flora, langt ute i de store skoger i Wisconsin, noen mil øst for byen
Ladysmith og nesten halveis fra Minneapolis i retning av nordenden av Lake Michigan, som
strekker seg helt sørover til Chicago.

Innvandrerne Sigurd og Andreas Voldberg i Glen Flora, Wisconsin.

Av Joar Tapper Brobak

Hvordan ble så livet for Sigurd (født 1880) og Andreas (f. 1885) Voldberg fra bygselsbruket
Vollan, der borte i Glen Flora?
Som vi vet, utvandret Sigurd seinsommeren 1902, fikk 4 år seinere over kjæresten Lina fra
Råde i Østfold, som han hadde truffet i Kristiania. De giftet seg samme år, men ble barnløse.

—Mars 1911 skrev Sigurd brev

Mars 1911 skrev Sigurd brev til ”Kjære hjem”, takket for brev, fortalte om tidlig vinter, vare- og produkt-priser og knapphet på høy. Og fortsetter:


”Jeg har ikke kjøbt noget høy enda og tror at jeg skal slippe. Jeg melker fire kuer som har kalvet den siste mnd, en anden ventes om to uger og to senere. Nu er telen gaaet af bakken saa nu er da kuene ude om dagene igjen, rigtigt fint veir har vi. Januar var kold, havde minus 40 C. Andreas har drevet i skogen og han har vist gjort det riktig godt. Jeg for min del er da frisk og rask til enhver tid, men Lina er det ikke så bra med.
Hun har vært forkjølet og saa har hun mykji reumatisme. Vi har to guter hos oss i vinter, den ene er 8 og den andre var 4 aar sist lørdag. Det var ikke tanken vi skulle have mer enn den lille og saa skulde den anden være med ham for en liten tid. Men saa har han blevet hele vinteren. Den lille heter Læster og blev uden far 3 mnd før han ble født, døde av tæring, og en søster 24 aar midtsommers tidsleite. 10 uker derefter døde hans mor, etter en liten times sykdom, en blodaare sprang. Og hun saa ut til å være det stærkeste fruentimmer her omkring.


Haaber at de faar avisen. Jeg har sendt Ungdommens Ven nogle ganger, da skriver jeg nogle ord i, om ikke mer saa det er en hilsen. Sidste gang sendte jeg med en kalender og da skrev jeg faa ord bag første blad.

Saa vil jeg sige dem tak for julekortet di sendte meg og hilse de andre hjemme også tak. Naar di faar tid saa maa de skrive og fortælle hvordan de lever der hjemme og myket mer. Lever Anders Øiaas og Bergita Kroen enda? Hvordan er det med Ole Kvegjerdet, har han gaarden enda, har hørt han har solgt en del skog i vinter. Hvem er det som skal have gaarden? Bor det nogen borti(Vasselj-)trøen? Jeg faar slutte for denne gang saa skal jeg forsøke saa det ikke blir saa lenge neste gang til jeg skriver”.

Dette tømra huset, som Andreas selv bygde og sto klart i 1910,
var den etter hvert store familiens hjem
helt til de bygde nye og større hus i et nytt tun 800 m unna dette første huset.


Andreas, innvandret til Wisconsin i 1907 og etter fire års hardt arbeid, og huset oppsatt, fant han høsten 1911 tiden inne til å få over sin forlovede Martha Vassdal fra Jonsvatnet. De giftet seg 4. januar 1912, vielsen fant sted hos ”the Justice of Peace” i nærmeste by, Ladysmith. De tok toget hjem til Glen Flora og gikk nesten 6 km’ gjennom snøen og skogen til det to-roms tømmerhuset med loft. Det var planlagt litt feiring både av giftermålet og Marthas ankomst til bygda, men været ble for dårlig, med lyn og torden. Feiringa ble utsatt flere ganger og fant sted først etter et år.»

Det unge ekteparet Andreas og Martha

Men året før de giftet seg, skrev Andreas hjem til Vollan om sin nye eiendom:


”Det er alt sammen skogland jeg har, det var ikke saa stor flæk uden skog at jeg kunde faa bygge mit lille hus paa. Det første jeg havde til at gjøre var og rothugge trærne på hustomten.
Så det ser ikke meget fint ut og farme. Den første tid er det skogen man skal leve af.
Mit hus er 20 fot langt og 14 fot bredt og 13 fot høyt,(1 fot=33 cm) hvilket er et stort hus for en nyfarmer efter amerikanske forhold, men dog er det vel lidet naar man kommer til Norge og ser de store slottene dem har der. Hva synes du om størrelsen på mit hus? Jeg har endu ikke sat ind alle vinduene og dem bliver vel heller ikke indsat denne høst, for nu kan jeg vel ikke holde på og bygge stort længer.
Nu har jeg en brønd at grave, og når jeg har gjort det, saa får jeg vel til at hugge i skogen eller saa får jeg vel se at lensmann Bjerkan (i Malvik, som skrev flyttemelding for Andreas da han forlot Malvik fattigdistrikt og dro til Kristiania for å ta amerikabåten) komme kjørendes”.

— sådde de mellom rotstubbene

Dette siste henspeiler på at dersom det ikke kom i gang oppdyrking raskt nok på en utparsellert eiendom, så gikk eiendommen tilbake til det offentlige.Etter at Martha og Andreas giftet seg, slet de sammen, unge og sterke, fulle av pågangsmot, i hardt skogsarbeid for å rydde jorda for skog og dyrke den. Til å begynne med sådde de mellom rotstubbene etter at trærne var kjørt ut. Det harde arbeidet medførte et par aborter for Martha og ikke før hun fikk streng beskjed fra doktoren om å være mer forsiktig med seg selv under graviditeten, bar hun fram sitt første barn, Sigrid Pauline, som ble født 10. juni 1915 og seinere døpt hjemme.

— Martha skrev 4. oktober 1914

Men la oss se litt på noe av det fru Martha skrev 4. oktober 1914 til sin svigerinne Anna på Vollan og takket for flere brev de hadde fått derfra


”Jeg vet ikke meget å fortælle dig , men jeg får fortelle dig lidt om vore egne sysler; da vi er færdige ute med høstarbeide saa skal Andreas til med bygging. Først skal han bygge i fjøset 8 alen til stall for hesten og føllet., for vi skal beholde dem begge to. Saa er det meningen vi skal sætte ind tre kuer og en kvigekalv, og så skal han bygge til en matbod ved siden av kjøkkenet(se bildet av huset) og da ved du jeg faar være haandtlanger naar han er
byggmester. Men du vet et gammlet ordsprog siger to maa man være naar livet er lykke, to om at bygge, to om at bo”.

— helt fra Minneapolis

Allerede 2. september 1916 ble barn nummer to, Olga Margit født. Da kom tante Ingeborg
Henriksen( farens søster, født 1850), byggmesterfruen, helt fra Minneapolis, og bar Olga til
dåpen. Også denne gangen var det hjemmedåp. Dette var ganske vanlig da det ikke var fast
prest i den skandinavisk lutherske kirken i tettstedet( bygd i 1902 og vigslet i 1903). Etter
barnedåpen skrev Andreas bl.a følgende i julebrevet til foreldrene:


”Tante Ingeborg er rask og kvik paa foten som en ungdom. Vi havde Juletræ i år. Havde de noget i aar? De havde vel Deres gamle Julefester i aar også. Vi(altså mig og Sigurd) sente
dere et vær sitt par sko til Jul i aar. De maa fortælle hvordan de passede og hva de likte dem.
Hvor meget vilde saadanne sko kostet dere?”

Andreas med hesten Flora. I bakgrunnen står ei ku. Det er fortsatt vanlig på flere farmer i
Glen Flora å la kyrne komme ut en tur hver dag, også om vinteren.

— begge hestene for vognen

Etter å ha fortalt om årets avlinger og produktpriser fortsetter Andreas:

”I vinter gjør jeg ikke meget i skogen, for jeg kjører skolebarna til skolen. Jeg begynder ved min nabo og tager dem alle sammen efter denne veien til jeg kommer til Glen Flora. Jeg har 16 barn fra 6 til 16 aar.
Jeg bruker begge hestene for vognen eller slæden som jeg nu bruger. Det tager mig omtrent to timer morgen og aften, saa jeg får ikke meget tid til bedste at arbeide i skogen. Nu er jeg kommet saa langt at jeg har to hester at kjøre med og et føl har jeg fra siste sommer. Jeg skal hilse fra Sigurd og Lina, dem lever i bedste velgaaende”.

Sigurd på sin side var ingen hestekar, snarere var han litt redd dem og brukte i mange år bare kjøreokser i gårdsarbeidet.

Kjøreokser

Det passet nok Andreas å ta ansvar for all utendørs drift og overlate hovedansvaret for hus og fjøs til sin mer husdyrkyndige kone. Han hadde ingen store kunnskaper om melkeproduksjon.
En gang kom han stolt hjem med ei nyinnkjøpt ku, men da ristet Martha på hodet og lo overbærende over at han hadde kjøpt så dårlig ei ku.

Familebilde fra Vollan.
Sittende fra venstre sønn Ole Sivertsen (f. 1873), mor Marit (1848-1921) og far Sivert (1842-
1918) Vollan (tidl. Kvegjerdsvold) samt sønn Hans Sivertsen (f. 1874).
Stående fra venstre barna Martha Vollan(f. 1883), Johan Tapper (f. 1878), Serina Vollan (f.
1892) Anna Vollan (f. 1887) og Sivert Sivertsen (f. 1876).

”Skolebussen” som Andreas kjørte med tospann, fikk etter hvert tak, men var åpen i begge ender. Om vinteren sto det en parafinovn midt inne i vogna til oppvarming. Når ungene ikke tok skolebussen, gikk de den 4 km lange skoleveien. Om vinteren kunne de gå på ski og rakk da heim i skumringen, iblant hørtes ulvehyl ute i skogen.

Etter hvert som tida gikk fotograferte slekta seg både i Norge og Wisconsin og man sendte hverandre bilder som et viktig bindeledd. Omkring 1915 ble foreldre og voksne barn samlet foran stua på Vollan i sin fineste stas og det er en alvorspreget familie som møter oss på det bildet som ble sendt til de utvandrede sønner og deres familier:

— rakk ikke det før faren døde

I 1916 døde den ugifte datteren Anna hjemme på Vollan etter flere års sjukdom. Sigurd begynte å planlegge en tur hjem for å besøke foreldrene mens de ennå levde, men rakk ikke det før faren døde i 1918, 76 år gammel.
Hos Martha og Andreas kom ungene i i jevn strøm; Sigrid Pauline i 1915, Olga Margit 1916, Axel Martin 1918, Ingrid Alice 1919, Arvid Sivert 1920, Ruth 1922 og Norman Angel i 1924.

Ungeflokken ble også pyntet for fotografering en sjelden gang, her en vårdag i 1926: Foran
fra venstre Normann, Ruth, Ingrid og Arvid. Bak: Axel, Olga og Sigrid.


På nyåret 1919 skriver Andreas hjem til bror Johan på Vollan og starter med gleden over at krigen (1. verdenkrig) endelig er over, fortsetter med å fortelle om potet- og høypriser, og beklager seg over at mange brev begge veier kommer bort på veien. Han fortsetter:


”Den første uge af september var jeg og min familie og Emilie (dette er Marthas ugifte søster som kom over og arbeidet i mange år på Voldberg-farmen før hun selv ble gift) til Minneapolis og inntog Minnesota statsudstilling, den udstilling er mer værd end en landbruksskole.
Vi leidde automobil og kjørte hele veien. Vi gikk fra min farm kl 6 ½ om morgenen og var hos Henriksens 7 om aftenen. Vi hadde enn fin tur. Hos Axel Vasdal (emigrert svigerbror) havde vi barndaab der blev gutten døbt Axel Martin. Axel har begynt nu at stubbe og gaa, de andre leger på gulvet saa lang som dagen er. Din jente (mor Marit født 1912) er vel stor nu? Synes du ikke det er morsomt at se de smaa stubbe på gulvet?
Du maa sende mig nogle ord igjen naar tid og anledning gives. Vær nu flittig hilset i fra os alle.
Andreas og Martha Forglem ikke mor med min hilsning”.

Foran det nye huset ble det tatt et nytt familiebilde, antagelig i 1930.
Bak fra venstre Sigrid, Olga, Ingrid og tante Mella(Emilie Vassdal)
Foran Arvid, Ruth, Normann og Axel. I midten mor Martha og far Andreas.

Så la Sigurd og Lina ut på sin store reise til gamlelandet seinsommeren 1920 og særlig mora fikk da den store glede enda en gang å ha Sigurd hos seg, året før hun døde. Sigurd i sin store omsorg foreslo for moren å bli med over til Glen Flora og tilbringe sine siste år der. Av forståelige grunner takket hun nei til det. Hun ville begraves i fedrenes jord i lag med sin Sivert.

En stolt Andreas ved rattet på sin T-model pick-up lastebil.

— 1920 skriver Andreas

November 1920 skriver Andreas i det siste bevarte brevet fra ham til mora;


”Kjære mor!
Nu har de vel havt besøk herfra saa de har hørt om alle ting. Sigurd er kommen hjem (eller tilbage).
Det vistes i hans kuffert at han har været i Norge, for den var fuld pakket af pakker av alle slag. Dertil var en hel del til meg. Bukse, strømper, vanter uld og en fin sukkerskje fra mor.
De skal have saa mange tak. Jeg takker aller mest for skjeen, for der har jeg en ting til minde om mor. Mor glemmer ikke saa fort sine barn. Børnene glemmer heller ikke mor, om det til sine tider ikke ser saadan ud. De må hilse de andre tak for presentene fra mig. Jeg skal forsøke at skrive til dem en gang. Som de forstaar saa har jeg ikke saa meget ro til at sidde stille og skrive, naar jeg har huset fuldt af barn. Den sidste har vi ogsaa døbt, han heder Arvid Sivert.
Anna Digre bar barnet. Barndaaben havde vi i hjemmet som vi har haft til alle. Arvid blev døbt i det samme fat som de andre untagen Axel som blev døbt i Minneapolis.
Til middag var vi 19 fremmede mennesker. Vi havde det riktig hyggelig den dagen.
Som de vel har hørt fra Sigurd saa var det bra tørt her i sommer. En del skogbrande var det ogsaa. Det brændte over en del paa mit land; men den gjorde ikke meget skade. Det saa til tider stygt ud for det blaaste saa stærk en vind. Jeg satte vandtønder og bøtter all over rundt husene. For vinden kastet gnister all rundt om saa vi havde til at være på vagt.
Det blev et middels høaar. Havren blev god. Byg og vete blev daarlig. Potetene blev under et middels aar her.
Vi er alle freske untagen vi har stærk forkjølelse alle sammen. Det har været saa hastig vejrforandring. Vi havde det fineste sommerveder og saa fik vi en kuldebølge. Men nu er det lidt mildere. Lidt sne har vi faet men nu ser det ut til at den vil gaa.
Alt sammen har nu falt i pris saa det er knapt ingen ting at faa for stof som man som man skal
sælge”.

Sigurd og Lina (på et julekort trolig fra slutten av 1920-åra. Sigurd med en kjælen katt på skuldra

— trofast mot Ford alle sine dager

Andreas fikk nok smaken på bil etter turen til Minneapolis og kjøpte allerede i 1924 sin første
T-Ford! Han ble trofast mot Ford alle sine dager og etter hvert som sønnene ble voksne ble også de Ford-eiere. Men da en svigersønn en gang dukket opp med et annet bilmerke, gjemte sønnene bilen i maisåkeren i løpet av natta. Både Andreas og sønnene, spesielt Arvid, var noen store skøyere. Andreas gjorde det bl.a. til regel å bære alle sine kvinnelige gjester over dørstokken første gang de kom på besøk.

— slike bilder kom sendende

Det gjorde nok et voldsomt inntrykk hjemme i Norge når slike bilder kom sendende. Her var broren som virkelig hadde lyktes i sitt nye hjemland! Men noen stor kjøreferdighet hadde nok ikke Andreas i starten. Han fant fort ut at det hjalp lite proe på Forden som på en hest når den skulle stoppe!

Både heime og blant naboer ble det snakket bare norsk. Først da Sigrid og Olga samtidig begynte på skolen begynte hele familien å lære seg engelsk. På grunn av språkproblemene gikk søstrene to år i første klasse. Olgas første engelske ord var ”Bake the cake”. Hun tok til å bake og hjelpe til i huset fra hun var i 10-årsaldren. Sigrid og Axel hjalp til med utearbeid fra de var en neve stor. Sigrid var også mye hos sin barnløse onkel Sigurd og hjalp til. Han bodde nærmere skolen og det passet godt å bo der når Sigrid fikk ansvaret for å fyre opp i ovnen i klasserommet vinterstid før lærer og elever kom.

— var det halmbolstrer

Familien på to voksne og sju barn bodde i hele 16 år i den enkle tømmerstua. I tillegg kom Emilie også og bodde der. I sengene var det halmbolstrer. Oppe på loftet var det ett rom for jentene og ett for guttene. Alle var oppe i 5-tida for å ta sin del av dagens sysler. Ungene syntes mange ganger det var tøft og klaget sin nød til faren. Da spurte han om de heller ville det skulle gå slik med dem som andre naboer som ikke sleit hardt nok og måtte gå fra sine bureisningsbruk. Andreas kjøpte flere slike gårder som grenset opp til hans jord.


I 1928 bygde Andreas et nytt gårdstun med større hus nedenfor åsen hvor det første huset sto og hvor vinterstormene tok hardt da skogen ble hogd ned og jorda ble dyrka opp.

Det er forholdsvis få brev bevart fra tida etter at de gamle på Vollan gikk bort og fram til etter 1. verdenskrig. Med et siste bilde av Sigurd og Lina passer det derfor godt å ta farvel med innvandrerne for denne gang.