Bildet over: Hommelvik med Hommelvik bruk og den nye brua over Homla fra 1938

Gjengitt fra årboka 2001 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Vika og Sagbruket

AV LEIF FREDRIKSEN
Følgende beskrivelse av Hommelvik finner vi i «Hommelviken» 6/4-1907, redaktør Haagen Løvaas, fra 1910 ordfører og fra 1916 ligningssekretær. Vi har ikke rørt en tøddel ved Løvås’ elegante og underfundige beskrivelse av stedet, bare rettet opp den danske tekst til et mer forståelig norsk.

— navnet Hommelvik

«Et stykke inn i Trondheimsfjorden er det en dyp vik, hvor to elver har sitt utløp, og en av elvene har det kjente navnet Homla, derfor har stedet fått navnet Hommelvik.
Stedet liknet mye på en liten russisk sjøby hva politilover angår. Om man skulle beskrive stedets seder og skikker litt, da strakk visst ikke gamle Adressemutter til engang, langt mindre «Hommelvikens» spalter. Derfor får jeg bare de sikreste tidshistorier.

— der kan man telle dem

Innbyggertallet er det ikke så godt å bestemme, for det varierer sånn opp og ned, snart flytter det inn en del selbygger og strindinger og stjørdalinger og snart utvandrer en del til Amerika. Men for å komme det riktige tall nærmest, er det rettest å ta en tur til jernbanestasjonen, for der kan man telle dem.
Når det kommer en dampbåt inn gjennom fjorden, da er det bare så det myldrer av arbeidsfolk nede på kaia, og alle vil de ha arbeid, men ni tiendedeler av arbeiderne må marsjere hjem igjen etter å ha mønstret.

— om vinteren lar man arbeiderne gå

Et sagbruk drives i stor skala om sommeren, men om vinteren lar man arbeiderne gå. Lenger inne er det en stor fabrikk og en stor murpipe, og der beskjeftiges for tiden 1 mann som visst har det nokså bra.
Men på den andre siden av bukta drives det mer fabrikkmessig, der arbeider folk og maskiner om kapp.
Nå har vi tatt den industrielle drift, så får vi gå over til noe annet. Vika har en masse foreninger. Av offentlige bygninger finnes også en hel del, nemlig en kirke, godtemplarlokale, bedehus, to skolelokaler, brannstasjon og et eifeltårn, badehus samt arbeiderforeningslokale, som benyttes både til bedehus og danselokale.
Av lovens håndhevere har vi to, nemlig en lensmann og en lensmannsbetjent, som skal holde orden. Fem handelsforretninger er i virksomhet, tre skreddere og et dusin skomakere, tre avholdskafeer som har innskrenket kaf&ett, for de har ikke lov til å servere kaffe og brus lenger enn til klokka 10 om kvelden, og på helligdagen er det belagt med stor mulkt å selge en flaske brus til en tørstig vandringsmann, og det har vi vårt ærede kommunestyre å takke for.
Et postkontor har vi også i forretningsstrøket og der inne sitter en gammel gubbe og snøfter og røyker på en snadde så det nesten ligner en badstue. Ved siden av er det en aviskiosk som inneholder en del gamle bøker og aviser samt en lampe og en frøken. Enn videre har stedet en telefonstasjon samt et meieri.

Det uler på Bruket

Når det i 30-åra ula på bruket første gang da var klokka 1, sa vi. Om du beveget deg ut på riksveien da, møtte du en sverm av arbeidere som med lange steg strenet heimover, noen syklet, noen få kjørte sertifikatfri motorsykkel på 149 kubikk. Alle skulle heim og få i seg fisken eller hakkmaten og få seg en strekk på kjøkkengolvet før de igjen måtte være på plass på tomta eller saga eller høvelen eller i Sandfjæra når det ula igjen.
Når Nilsen eller Teigen trakk i snora til dampfløyta for annen gang om dagen, da var ldokka 1/23. På toppen av den store, gule fabrikkpipa såes en tynn, kvit dampstråle, et synlig tegn på at det ula.
Det var over hundre personer i arbeid på bruket i 30-åra, nesten bare mannfolk, unntatt på kontoret. Der satt det et par damer sammen med de mannlige kontorfolkene og disponenten, Reidar Jensen på Halstad.

Arbeid og lønn

Arbeidstida var fra 1/2 7 om morgenen til klokka 17.00 på ettermiddagen. Det var frokostpause fra 9 til 1/2 10, middag fra 13.00 til 14.30.
Frokosten spiste de i spiserommet under saga eller i et lite hus nede på tomta. Middagen spiste de aller fleste heime i Lia, Solbakken, Stykket, på Mojalet eller oppe i Løfta. Noen få gamle kaller, som bodde utafor, d.v.s. i Svahyllan, fikk middagsmaten brakt i blikkspann. Det var ungene som kom med dem.
Timelønna i 30-åra lå på 98 øre timen, det kunne med 48 timers uke bli ca. 40 kroner, men så gikk det 20 % til bruket. Utbetalt fikk de bare ca. 30 kroner.

Bruket var ledet av arbeiderne

Driften hadde ikke tatt i bruk moderne hjelpemidler i noen utstrekning, det gjaldt å bevare arbeidsplassene. Så i 30-åra begynte bruket å bli nokså gammeldags. Men det har sin naturlige forklaring. En ting var at man ville beholde arbeidsplassene, en annen ting var at bruket ble drevet på leievilkår.
Det var Meraker brug som eide bruket i Hommelvik. I 1929 da verdenskrisen satte inn, varslet ledelsen
kommunen at man måtte innstille Trelastprisene var på et lavmål, man drev med tap. Kunne kommunen gjøre noe? På nyåret 1930 ble arbeiderne sagt opp.
I soga brukes uttrykk som at «det var uår på menn i Norge». Det var på 1300-tallet, da Norge kom inn under Danmark og landet tok til å bli styrt fra København. Men i Hommelvik var det ikke uår på menn i 30-åra.
Da krisen satte inn og forsterket seg, hadde Malvik kommune til alt hell en ordfører som het Olaf Svingen. Han var selv sagbruksarbeider, det var ikke heldagsjobb å være ordfører da.
Han viste seg å være rette mann på rett plass da den bedrøvelige skjebne rammet kommunen, at man plutselig til sammen hadde 250 arbeidsledige.

— Johan Nygaardsvold førte til at bruket ble reddet.

Et intenst samarbeid med stortingsmann Johan Nygaardsvold førte til at bruket ble reddet.
Man greide å skaffe private banklån og man fikk lån fra staten ved Kommunalbanken. Sist, men ikke minst, man greide å få arbeiderne til å gå inn som aksjonærer i et nystartet Hommelvik Bruk A/S.
For arbeiderpartibygda og fagforeningsbygda Hommelvik, som av disponent Ritchi på Jemtlandsbruket var blitt kalt «Norges sosialistby nr. 1», var dette litt av et brudd med solidariteten. Det var en meget foraktelig holdning av organiserte arbeidere å måtte gå ned 20 % i lønn for å redde arbeidsplassene. De 20 prosentene skulle være arbeidernes garantiinnskudd.
På et møte i Folkets Hus, der alle arbeiderne var til stede, kom det til en hard ordveksling mellom Johan Nygaardsvold og høvleriforbundets forretningsfører Eriksen, om arbeidernes initiativ. Det endte med at Hommelvikforeningen ble ekskludert fra forbundet. Så dannet de sin egen forening.

Hommelvik Bruk A/S

Det nye aksjeselskapet ble dannet utpå våren 1930. Meraker Brug skulle ha 1 A-aksje, Malvik kommune skulle ha 2 B-aksjer og arbeiderne fikk 80 C-aksjer a kr. 10,-.
Hvis bruket gikk dårlig, skulle først arbeidernes innskudd angripes før man gikk løs på kommunens andel og senere Meraker Brugs andel. Hvis bruket gikk bra, kunne trekket reduseres smått om senn.

— bedre tider

Nå ble det jo etter hvert bedre tider, i hvert fall fra 1934. Bruket gikk bra under ledelse av det fire mann sterke styret: 1 fra Meraker Brug, 2 fra kommunen og 1 fra arbeiderne. Bygdas tidligere ordfører, Reidar Jensen, var disponent til han omkom ved en ulykke i 1944. I 1937 reduserte man trekket til 15 %, i 1939 gikk man ned til 10 %. Lånene ble innfridd i 1944. Arbeiderne drev bruket til vinteren 1957/58. Da tok Meraker Brug over og løste arbeiderne ut. Da var Lars Kalseth disponent. Tidligere hadde Johan Andresen samtidig også vært en av brukets disponenter.

Brukets historie

La oss se på brukets historie litt, fra starten i 1900. (Bruket er 101 år i år). Da den gamle Kielland-saga brant ned i 1898, besluttet Jensen på Halstad å legge ned sagbruksdriften på Verket i Mostadmark og flytte all sagbruks produksjon ned i Vika.
Sammen med Kielland på Karlslyst, Torstein Buaas på Støperiet og noen svenske kapitaleiere dannet man Hommelvik Industriaksjeselskap og bygde opp et moderne sagbruk ved Homla elv nede i Vika.
Men i 1901 gikk bruket konkurs og aksjonærene tapte mye. Så prøvde konsul Hui«eldt fra Trondheim å drive bruket, men måtte gi opp etter et par år.
I 1905, etter unionsoppløsningen så næringslivets menn lysere på situasjonen. Meraker Brug kjøpte det falliterte bruk med tilhørende skoger for 400 000 kroner og satte i gang en forsiktig drift om somrene.

— var i full drift hele året

Når høsten kom, ble arbeiderne permittert. Men fra 1909-1910 ser det ut av skattelistene til at
bruket var i full drift hele året. Det var godt over hundre arbeidere og funksjonærer på lønningslistene da.
Av samtidige aviser ser vi at arbeidsforholdene var gode med Christian Saxevik som bestyrer og hans bror, Alfred, som sagmester. Etter en del forhandlinger med ledelsen, og særlig etter en to måneders streik i 1913, fikk arbeiderne fri 1. mai til å gå i tog.
Litt forbedring i akkordene oppnådde de også, men det viktigste var at arbeidernes organisasjoner heretter ble respektert og tatt med på forhandlinger når akkorder skulle lages. Etter 1913 var organisasjonsprosenten ved bruket meget god, man fikk ikke arbeid hvis man ikke var organisert.
Hvordan bruket gikk i årene fram mot 1929 skal vi ikke komme inn på her. Men i 1930 var det altså stopp og arbeiderne tok over. Dette medeierskapet førte til at arbeiderne passet på hverandre. Ingen fikk sluntre unna, ingen måtte sprenge akkorden. Ideen om arbeiderdrevet sagbruk med arbeiderne som aksjonærer fikk vi fra Østfold, forteller Olaf Svingen til Leif Halse.

Det daglige arbeid

Produksjonsbygningene, fyrhuset og smia var satt opp på sørsida av vegen og jernbanen som her gikk ved siden av hverandre. Råmaterialet, tømmeret, ble fløtet på elva fra skogene i Mostadmark eller det kom i store slep inn fra fjorden. Noe kom også med jernbane og lastebil.
Der hvor Havnevegen går nå, lå Sandfjæra. Her var det bygd, eller pælet, en høy gard av tømmerstokker og her var det lagt ut lenser.
Så samlet man tømmeret og fra små båter og noen flytende plattinger man kalte «bommer» (herav navnet «Bomberget»), dirigerte de stokkene inn på kjerraten. Den gikk fra fjæra under jernbanen og vegen og i en overbygd renne inn på nordenden av sagbruksbygningen. Denne kjerraten kom opp fra fjæra omtrent der Havnevegen svinger inn på gamle E-6 i øst.
Kjerraten var et transportbelte av jern som gikk på små hjul på en smal skinnegang. I rykk og napp drog den stokk etter stokk opp fra fjæra og inn i sagbruket. 5-6 mann var beskjeftiget med å samle tømmerstokker og lede dem inn på kjerraten. I litt store, flatbunnede prammer rodde og staket de seg fram mellom stokkene. Det var Audun Erlandsen, Sivert Røsten. Arvid Halseth, Hans Fossum, og John Garberg som i sin tid jobbet her.

— gjennom tre sagrammer

Inne på saga ble tømmeret tatt imot og kjørt gjennom tre sagrammer. Her ble bakveden skåret av og kastet til side. Bakveden ble kuttet opp og solgt til Ranheim Papirfabrikk. Det var to mann på hver sagramme.
Så gikk de kantsagede stokkene videre og ble til planker og bord. En av sagene ble kalt «Gullhøna».
Man hadde ingen tørkehall, så materialene ble lesset på traller. Så kom kanskje Hans Hansen, John Woldmo, Alf Halseth eller en annen kjørekar og drog de ferdiglastede trallene ut på tomta med hest foran. Trallene gikk på en skinnegang som var lagt der Havnevegen går under jernbanelina.
Ute på tomta tok plankbærerne imot. Det var 16 plankbærere, halvparten tilkjørere, de andre bar plank, ofte på isete vandringer. De yngste ble satt til å skufle vekk snøen og strø sand, men glatt kunne det være lell.

— Fra Saligberget til Millerkaia

Når planker og bord var vintertørket, ble de igjen lagt på traller, og så bar det inn i bruket igjen for høvling. Etter høvlinga var det å legge materialene på de samme trallene med de samme hestene foran, og så gikk de høvlede materialene til skurene. Fra Saligberget til Millerkaia var det en rad med grå salgsmaterialskur.
Når en bestilling skulle effektueres, var det å plukke fram golvbord, panelingsbord og listverk fra lagerhyllene og legge dem på en tralle. Så måtte tralla skyves frem til jernbanevogn eller bil. Det var mange spor og de ble nådd ved hjelp av en svingskive. Mesteparten av de ferdige varene gikk fra Hommelvik med båt.
Millerkaia og Meråkerkaia var begge i bruk. Disse var bygd slik at trallene rullet av sin egen tyngde. To mann måtte til for å få tralla ned på kaia. En stod på tralla og bremset med en stor bremsespake av tre, den andre passet pensen.
Det var to skinneganger på kaia, en på hver side. På kaia lå frakteskutene på begge sider. Disse frakteskutene var små båter på 40-50 fot og gikk på kysten, ofte helt til Bergen og så langt nordover som kysten rakk. Det var et eventyr å se disse jektene som vi kalte dem, når de gikk ut fra Hommelvik. Lastet til nesten over styrhuset med trelast. Men fram kom de, vi hørte sjelden at noen forliste. Ikke bare jektene la til disse utstikkerkaiene, større skip la også til.

Lengdesetterne

Når tralla var kommet ned på kaia, var det lengdesetternes tur. De var ikke bruksarbeidere. De ble engasjert av frakteskipperne til å sortere lasten etter lengdene. Dette var nødvendig for stuvingen om bord. Oftest var dette et arbeid for guttunger. De fikk 80 øre for en tralle, oftest var de to. Men de kunne jo greie noen traller på en dag, så noen kroner kunne det bli. Også voksne deltok. Ola Vågan var mye å se.

Et heller tungdrevet bruk

Som vi har sett av det som her er fortalt, var bruket sterkt arbeidskrevende. Det trengtes mange mann på tomtene, mange inn i saghuset og i høvleriet.
Men arbeiderne og lederne arbeidet med entusiasme, dette var deres bruk, de var alle interessert i at bruket gikk godt. Høvlerimester Moan fikk begge bena amputert
nedenfor kneet grunnet blodpropp. Han fikk kunstige ben og begynte på igjen.
Drivkraften i bruket var en stor dampmaskin som ble fyrt med brukets egne avfallsprodukter, kutterspon og litt sagmugg. Inne i fyrhuset var Søberg aktiv i mange år, senere var Anders Halseth, Egil Svingen, (den senere ord-føreren), den hjemvendte norskamerikaneren Kristian Wuttudal og Olaf Løvseth fyrbøtere!

— oppsøkte ham i fyrhuset

Jeg vet ikke om jeg har tid til å prate så mye med deg, sa Olaf til meg da jeg oppsøkte ham i fyrhuset. – Jeg må passe på så ikke hele bruket går i lufta. Vi diskuterte vårens revy.
Fra det store drivhjulet på denne dampmaskina gikk det drivremmer bort til et annet hjul, og så var det rem på rem innover i bygningen. Man måtte passe seg så en ikke kom borti dem. Remmene ble flyttet over på de forskjellige maskinene med spaker.
Men av og til røk den en rem, eller et hjul sprakk. Da var folkene i smia gode å ha. I smia var Torstein Pettersen den selvskrevne leder i mange år, helt fra 1911, da han kom over fra Støperiet. Torleif Pettersen var også ansatt i smia.
Nå sto jo lønningene nokså fastlåste i 30-åra. De var 98 øre timen i 1926, de var 98 øre i 1939. Dette ble med 8
timers dag ca. 40 kroner uka. Men så var trekket på 20 %, så utbetalingene lå på ca. 30 kroner på vanlig dagsing. Med akkord kunne det bli noe mer. Lønningene for begynnere var mye lavere, bare 35 øre timen.
Så kom tyskerne og timelønna spratt opp i 1,50 i timen, uten noen form for forhandling.

Bruket og krigen

Tyskerne trengte trelast og brakkelemmer. De bestemte over lønningene. Fagforeningsarbeidet lå nede under hele krigen, bare fire møter ble avholdt og da måtte man være forsiktige med hva man sa.
Herredsstyret var avsatt og nye personer utnevnt til et slags korporativt styringsorgan, der ordføreren hadde all makt. Avstemninger forekom ikke, det var forbudt. Og sagbruket var ingen kommunal sak.
Styret og disponenten ble sittende, bruket gikk Så sluttet krigen og Finnmark skulle bygges opp igjen. Bruket gikk i perioder i to skift, trelasten gikk unna og til gode priser. Men modernisering presset seg fram.
I 1957/58 tok de gamle eierne over, og besluttet å bygge et helt nytt sagbruk.
Det var for øvrig arbeiderne som sa opp avtalen. Mens arbeiderne drev bruket, gikk det i planker og bord, høvlet og uhøvlet. De brente byer og landsdeler skulle gjenoppbygges, alt gikk unna.
Men fra 1959 var et nytt bruk bygd opp mellom Bomberget og sjøen. Sommeren 1959 ble den nye saga kjørt i gang. I 1960 stod ei moderne trelasttørke ferdig, bygget for å ta 15 std. (målenhet for trelast, red. anm.) i døgnet.

En allsidig produksjon

Nå prøvde man seg etter hvert med nye produkter. Man laget limte laminerte trekonstruksjoner, man laget fyringsbriketter av kutterspon og flis, rundt 3000 tonn pr. år, og man produserte Honeycomb, som er et innlegg for dører og veggseksjoner basert på kraftpapir. En tid laget man også ferdighytter av plank, tretoms med not og fjær. Arealene ble utvidet ved å pumpe masser opp fra sjøbunnen.
Men i 1988 var saga konkurs, nye eiere kom. Noen arbeidere ble selvsagt igjen, ikke alle måtte gå, men svært mange ble overflødige.

Mot slutten

Kjeldstad Trelast med sitt utspring fra Selbu, tok over Hommelvik Bruk etter at brødr. Dalsegg m/fl. måtte innstille av økonomiske grunner.
Kjelstad besluttet våren 2001 å legge ned sagbruksvirksomheten i Hommelvik i år 2003. Da er en århundrelang industrihistorie slutt. For mange hommelvikinger og for den del mange andre, er dette en trist hendelse.
Mange stiller seg undrende til at sagbrukets markedsnære beliggenhet ved sjø, veg, og jernbane ikke er lønnsom når alternativet er milelang transport av både tømmer og ferdigvarer.
Nedlegginga av sagbruket var den siste spikeren i industristedet Hommelvik sin kiste.
Fra Nygården til Grønbergsfjæra er mange arbeidsplasser gått tapt i de
senere år og en viktig bit av stedets identitet er over og ut».