Verksarbeideren fra Mostadmark

Gjengitt fra årboka 2000 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Verksarbeideren fra Mostadmark:

Jakob Hulaas en personlighet

Jakob Hulaas var en markant personlighet i Malvik. Han var født i Mostadmark i 1845, og levde store deler av sitt voksne liv både i Mostadmark og Hommelvik. Hulaas var sagmester ved Mostadmark Jernverks sagbruk, senere formann ved Hommelvikens Sagbruk. Han avsluttet sin yrkeskarriere som forretningsfører for Malvik kretssykekasse.

— fra midten av attenhundretallet

Jakob Hulaas sørget for at hans historie ble bevart. Han skrev ned sine memoarer, og serverte dermed ettertiden en unik historieskatt fra midten av attenhundretallet. Ikke minst er hans beretninger om dagligliv og virke ved jernverket enestående i sitt slag.
I årbøkene framover vil vi bringe utdrag av hans «levnetsfortellinger» fortalt av ham selv og i hans egen språkdrakt.

SKREVET I 1916 AV JAKOB HULAAS

Min skoleutdannelse var nokså liten, dels på grunn av at almueskolen i den tid var i en dårlig stilling, og især var jeg uheldig med hensyn til lærere, da jeg de siste 4 år jeg gikk på skolen havde til lærere to ungdommer som enda ikke havde vært på seminariet og som neppe besatte større lærdom enn jeg, så jeg lærte svært lite de siste år jeg gikk på skolen.

— dette oppnådde jeg ikke

Jeg hadde stor lyst til å erhverve mig litt kunnskaper når jeg blev konfirmert og ivrede svært for å komme på seminaret, men dette oppnådde jeg ikke, dels for at det var vanskelig den tid hva midler angikk, og mest av den grunn at jeg måtte være hjemme og hjelpe mine gamle foreldre. Da jeg måtte gi slipp på den tanke tok jeg fatt på å arbeide på å få min bror som var 3 år yngre, til å reise på seminaret, hvilket også lykkedes.

— konfirmert ved Malvik kirke

Høsten 1860 blev jeg konfirmert ved Malvik kirke av pastor Hirsch og begynte samme høst som spikersmedlærling på Verket og begynte med en daglønn av 20 skilling pr. dag, som er så meget som 66 1/2 øre. Senere fikk jeg 24 skilling eller 80 øre pr. dag. For denne daglønn arbeidet jeg fra kl. 5 morgen til 7 aften med et nokså tungt og strengt arbeid inntil jeg 4 år senere var utlært som spikersmed og oppnådde da en gjennomsnittlig daglønn av 1 ort 12 skilling (som utgjør kr. 1,20 pr. dag.)

Sagmester

Da der omkring 70-årene så ut til at Jernverket ikke ville gå med nogen fordel på grunn av den store konkurranse i jernindustrien, besluttet eieren av Verket L. N. Jenssen å legge ned Verket og lot ombygge et gammelt sagbruk ved Verket til et mer tidsmessig bruk, og lot jeg mig overtale av Hr. Jenssen og opplære mig til sagmester og bestyrede sagbruket.
Da Johan Ulrik Lund som den tid fungerede som bestyrer og bokholder ved Verket døde i julen 1880 overtok jeg bestillingen efter ham og utførte ved siden av som sagmester også regnskapsfører for sagbruket og tømmerdriften i Mostadmarken. Samtidig var jeg også jevnlig behjelpelig med utblinking og mottaking av tømmer.

— til Gammelplassen

Høsten 1868 flyttet jeg fra mitt barndomshjem Hulaasen til plassen Øren, som jeg overtok til bruk året i forveien. Da min mor døde 5.september 1868, tok jeg min far med mig og min søster Oline til husholder, og blev plassen Hulaasen fra den tid lagt øde.
Sommeren 1869 den 16.juli giftet jeg mig med Ingeborg Toresdatter Milen, som den hele tid har vært mig en trofast og kjærlig livsledersagerinne. Om høsten 1879 flyttet jeg fra Øren til Gammelplassen, hvor vi i ca. 20 år levde et meget hyggelig samliv ved Foldsjøens bredder. Min far døde mens vi var på Øren 1873.

Hommelvikens Sagbruk

Da gamle Laurits Nicolai Jenssen døde 1891 overtok hans eldste sønn Nicolai Jenssen Mostamarkens bruk og da han efter nogle års forløp solgte samtlige leilendingsgårder i Mostadmarken, blev han enig med Jakob Kjelland i Hommelvik, som da var eier av Karlslyst – om å slå begge de to bruk med tilhørende skogeiendommer sammen og flytte sagbruket fra Mostadmarken til Hommelvik. Således kom jeg til å flytte til Hommelvik våren 1900, hvor jeg nu bor . – De 40 år fra min konfirmasjon til jeg flyttet til

— å føre alt regnskap som angikk driften

Hommelvik arbeidde jeg iherdigt, de første år som smed og spikersmed, og fra den tid jeg begynte på sagbruket, og hele tiden var min tid så opptatt at jeg arbeidde ofte til kl. 9 -10 om aftenen. Om dagen skulle jeg passe alt sagbruket vedkommende og da jeg havde å føre alt regnskap som angikk driften, måtte jeg for en del utføre kontorarbeidet om aftenen. Hertil kom at jeg også kom inn i en del kommunale arbeider, som jeg også var nødt til å ofre en del tid på. Stort bedre blev det ikke siden jeg flyttet til Hommelvik.

— ingenlunde de beste av min tid

De 12 år jeg fungerede som formann ved Hommelvikens Sagbruk var ingenlunde de beste av min tid, hva bestillingen angår. Jeg kom da sammen med fremmede folk som da bestyrede bruket, og da jeg allerede var noget til års, var det mere vanskelig for mig å arbeide sammen med den nye bestyrelse, som da dirigerede bruket.
Jeg kom aldri til å trives godt med min stilling, endskjønt jeg ikke har særledes grunn til å klage over mine overordnede, men endskjønt jeg arbeidde iherdigt og det viste sig efter at jeg sluttet at det måtte være 2 – 3 mann om å utføre samme arbeid som jeg var alene om – blev jeg visst ikke påskjønnet derfor. Visstnok økedes produksjonen ved Bruket noget, men arbeidet blev dog ikke særlig mere.

Herrens godhet

Men nu skjedde en stor forandring i mitt liv: Den 13 mars 1911 blev jeg rammet av et skadetilfelle som gjorde at jeg var syk og arbeidsudyktig til langt ut på sommeren, men da jeg havde skadebot av Riksforsikringanstalten, var der ingen ting som manglet i huset. Da jeg begynte å bli såpass at jeg kunne utføre noget arbeide – kontorarbeide – overtok jeg bestillingen som forretningsfører ved Malvik kretssykekasse, som samme år blev opprettet, og har jeg hele tiden innehatt denne stilling, nu i over 5 år.

— så rolig og godt som nogen

Hele den tid, eller fra den tid jeg sluttet på Bruket har jeg havt det så rolig og godt som nogen kan få det, og har mitt utkomme været såvidt bra at jeg har vært fri for større næringssorger. Guds godhet imot mig har hele tiden vært så stor at jeg ikke nogensinde kan fulltakke ham for hva han har gitt mig, og den stilling jeg oppnådde på min alderdom er langt mer enn jeg har turde vente mig. Jeg som hele min tid har måttet arbeide nokså intenst under nokså strenge autoriteter, er nu en aldeles fri mann og har et meget godt og behagelig arbeide – et arbeide som jeg nu med Guds hjelp håper å beholde en tid som Gud vil forunde mig å leve og ha helsen.

— mest betydningsfulle og tyngste

Jeg kommer nu til et avsnitt av mitt liv, som er det mest betydningsfulle og tyngste jeg har opplevet, da min kjære hustru Ingeborg døde onsdag 23.august 1916. Dette var et så tungt støt for mig at jeg ikke vil komme til å overvinde det, selv om jeg skal få leve ennu nogle år. Men da det så var Guds vilje, får man bøye sig under den og takke ham for den lange tid vi fikk leve sammen i meget godt samliv. Vi har da vært gift i litt over 47 år – men savnet er så stort at det ikke nytter å fortelle nogen det, som ikke har måttet prøve det.

Lidt om far og mor.

Mine foreldre, som var fattige folk og satt i små kår, var kristeligsindede folk og vilde gjerne leve et liv overensstemmende med Guds ord. Min far som var vagt i sine yngre år, var en stille og troverdig sjel. Han var godmodig og føyelig og vilde så gjerne gjøre vel imot både sine egne og andre folk og vilde så gjerne gjøre alt til det beste. Han elskede oss barn høyt og vilde oss bestandig vel. Han holdt bestandig husandakt om søndagene, og vilde da både han og mor at vi barn, både unge og de eldste, skulle være inne, og måtte vi da sitte i ro, ennskjønt vi barn ikke alltid syntes det var behagelig for oss.

— leste et stykke av Guds ord

Min mor, som like fra den tid jeg husker henne, var en elsker av Guds ord og næsten daglig leste et stykke av Guds ord og sang sine yndlingssalmer. Når hun satt ved sin rokk, sang hun som regel salmevers, enten av Kingo eller Brorson, som hun hadde lært utenat, og især var Brorsons svanesang henne dyrebar. Hun kunde tildels være nokså streng mot oss barn, og vilde ha nøie rede på hvor vi var når vi var utenfor hennes øyesyn, men hun elskede oss og vilde bestandig vårt høyeste beste.

— så glad når vi leste for henne

Jeg tenker ofte på de mange alvorlige formaninger vi fikk av henne, og især var jeg og min bror Henrik gjenstand for hennes kjærlighet og formaninger, og jeg tror at de ikke var til så liten nytte for vårt senere liv i verden. Når vi var inne, og især da på vintertiden, var hun så glad når vi leste for henne enten av bibelen eller en annen religiøs bok når hun satt ved sitt håndarbeide. Som regel leste vi da skiftevis morgen – og aftenbønnen av en gammel andaktsbok som vi hadde i huset.

Husflid

Ennskjønt far ikke havde gået på nogen skole, den gang fantes der ikke almueskole var han nokså bra opplyst efter sin tid. Han skrev ganske meget godt og kunde også regne endel, så han i den henseende var sjelden for sin tid. Far var også litt av en snekker, han havde også en høvelbenk og tillike en ganske simpel dreiebenk, som han hadde arbeidet selv. Dette bidrog til at jeg og min bror Henrik meget ofte benyttede vår tid til å arbeide dels på høvelbenken og dels på dreiebenken, og således lærte vi ikke så ganske lite av husflidarbeide, Vistnok gikk det ikke så ganske alldeles rettferdig til når vi skulde dreie, thi når den ene av oss skulde dreie, måtte den anden dra hjulet på benken da den var for tung å trø for oss.

— fikk vi sjelden nogen påtale for det

Og således gikk det gjerne den veien at min bror måtte dra da jeg som eldre anså mig for mer berettiget til å dreie. Således kunne vi ikke riktig alle tider komme overens om den ting, men det verste var at det vi arbeidet ikke ble prima varer. Det gikk hårdt på virket, og vi fikk jevnlig en stor haug med skrot, da der sjelden blev noget gavnlig av det vi dreiet den første tiden vi drev dette arbeide. Også utover verktøyet gikk det tildels ikke bra men da far var så føyelig og mild, fikk vi sjelden nogen påtale for det.

— gjerne kunde brekkes av den et lite stykke

Jeg mindes engang jeg brakk spissen av på en krumpasser som tilhørte far, og blev meget bedrøvet da jeg fryktet for at far vilde bli harm derover. Jeg gikk da hen og fortalte dette til mor og bad henne fortelle det til far. Dagen efter fortalte hun at hun hadde talt med ham derom, og at han ikke var det minste vred på mig for dette, da han skulde utbedre skaden med en fil. Forøvrig var den spissen på passeren dyktig lang, så der gjerne kunde brekkes av den et lite stykke. Herover blev jeg så glad at jeg senere ikke har kunnet glemme det. Dette er altså et litet bevis på hvor gjennomgod min far var, og hvor gjerne han vilde alt skulde være godt.

— fikk det jevnt til å strekke til

Mor havde ikke alle tider så gode dager, især da vi barn var små og fortjenesten var liten og der var mange som skulde have mat og klær. Men hun fikk det jevnt til å strekke til så vi aldrig led nogen nød, især den tid jeg mindes, og endel bedre blev det for henne da vi yngste barn blev konfirmert og kunde blive endel hjelp for huset, og det skal være sikkert at såsnart vi kunde utrette noget, blev vi heller ikke sparet og ikke fikk vi lov til å bruke noget av det vi fortjente for oss selv, men alt måtte gå til huset.

Bytur

Om sommeren måtte vi sanke bær – som for det meste bestod av jordbær og da måtte vi som regel bære til Trondhjem for å få den solgt. Jeg var ikke mer enn 13-14 år da jeg måtte gå til byen både en og to ganger for uken med tunge byrder for å få tilveie bragt nogle skillinger, som også kom vel med da der var smått om penger den tid. Som oftest måtte jeg bære tildels 8-10 liter, og når vi oppnådde å få 40 øre pr. liter eller 1 ort pr. kande var vi særledes godt fornøyd. Reisen til byen gjorde jeg som oftest på dagen, men at det var en streng dag, skal Gud vite, thi når jeg hadde gått en veilengde av 3 norske mil frem og tilbake og dertil gått en hel del i byen – på en dag var jeg godt fornøiet og var gla å få komme til ro om kvelden.

— jeg skulle til byen

Jeg minnes min mor engang om morgenen fulgte mig på vei utover marken et stykke da jeg skulle til byen. Jeg var ikke særlig glad tilmote når jeg tenkte på den lange og tunge dag der forestod. Min mor fortalte mig om aftenen når jeg kom hjem, at da jeg gikk fra henne, satte hun sig på en tue og græd over at jeg som et barn skulde være nødsaget til å streve slik for tilværelsen, og at hun bad til sin himmelske far både for mig og sig selv at hans velsignelse måtte følge oss, og jeg er viss på at min mors bønn om velsignelse også blev hørt av vår himmelske far og har også siden vært mig til velsignelse og støtte gjennem livet.

Morskjærlighet

Jeg minnes mange dyrebare stunder fra min barndom og min mors formaninger og trofaste bønn for oss barn både i legemlig og åndelig henseende. Visstnok kunde mor også have sine feil og mangler og var tildels efter våre anskuelser streng imot oss, men hun vilde oss alle så inderlig vel. Jeg har således stor grunn til å takke henne for hva hun var for oss som børn, og jeg kan for min del trygt si at hennes formaninger og omsorg for mig både i legemlig og åndelig henseende har vært mig til stor nytte i livet skjønt jeg som barn dengang ikke alltid visste å sette pris derpå. Jeg minnes så godt den siste dag hun levde. Jeg var da 23 år gammel.

— min barndoms Gud og takket

Da jeg om morgenen gikk hjemmefra til mitt arbeide, var det liksom hun ante at skulle skilles for dette liv. Da hun ikke hadde noen større smerter, men visstnok var en del svak, talte hun meget alvorlig med mig og bad mig om ikke å gå bort fra min barndoms Gud og takket mig hjertelig for alt godt jeg hadde gjort mot henne, og alt annet skulde da være glemt. Hun ønsket at herrens velsignelse måtte følge mig og at vi skulde ha det håp å få møtes hos vår himmelske far hinsides. Jeg gikk da til mitt arbeide, og straks over middagen fikk jeg bud om å komme hjem, og da jeg kom hjem, var mor død.

— for mig lettede avskjeden med mor

Det som for mig lettede avskjeden med mor noget, var at jeg da var forlovet med min tilkommende hustru og blev gift med hende året efter, og hun blev da min støtte og glede gjennem livet likesom mor havde været det hittil og for hvilket jeg har så uhyre meget å takke min himmelske fader for.

Ætten

Min farfar , Ole Olsen Rognaas var født på Meibakken i Selbu år 1774 og død 1824.
Hustruen Anne var født på N.Snustad 1775 og død på Rognaas 1839.
Mine foreldre blev gift år 1827.
Min morfar Anders J. Wenn døde 1833 på Wenn
Min mor var født på Wenn 1804.
Min far døde på Øren 1873.
Mine søskende er: Karen, f.1828
Anders f.1831
Anne Martha f.1834
Marit f.1837
Oline f.1841
Henrik f.1848
Jeg, – Jakob – er født 1845, gift 1869.