Gjengitt fra Årboka 2008 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Et slitets barn‑ og ungdomstid

AV OLAF SVINGEN

Olaf Svingen ble født på husmannsplassen Stavsmoen/Stavsvingen som den 6. av i alt 12 barn. Prof. Edvard Bull d.y. tar fort I pennen Olaf sin historie som gjeter og gårdsdreng samt fra sine første år som sagbruksarbeider i Hommelvik. Olaf Svingen var ordfører i Malvik fra 1926 til 193log i 1945 etter at krigen var slutt. Han var formann i Hommelvik Samvirkelag i en mannsalder og ble den første formann i Hommelvik Pensjonistforening da den ble starta i 1952.

Plassen fødde snaut ei ku og et par sauer, og det trefte at vi måtte kjøpe høy. Og dette skulle fø 12 barn!

Det var en ynkelig tilværelse.

Jeg var sju år da jeg begynte som gjeter. Først var jeg på et lite småbruk, og siden på en større gård. Der ble jeg til det året jeg skulle konfirmeres, men da skulle de ikke ha meg mer., for da vart gjeteren for dyr. Det var ei budeie der, og en åndssvak søster, men ellers var det bare mannfolk. Det var uforstandige folk som hadde lite vett på et barn. Jeg var ute i 16 timer om dagen og gjette, og om ettermiddagen gikk jeg i ni timer uten mat. Folka på gården var holdt for å være noen raringer, de skulle aldri ha inn krøttera før det var mørkt. Så jeg var ingen elsker av de lyse sommernetter!

— skulle kallene på gården kvile

Klokka halv sju ropte de på meg om morgenen, og da var det frokost. Klokka sju begynte arbeidet, og det varte da til tolv. Så fikk jeg ha kyrne i ei trø, og jeg gikk fram og spiste middag. Da skulle kallene på gården kvile. Men «du skal vel itj kvil’ du,» sa de, og så var det alltid noe småarbeid for meg å gjøre. Klokka halv tre ropte de på meg igjen for me-kveld, og så skulle kyrne fram. Og når det var lyst, var det til klokka elleve før kyrne skulle inn, og først da fikk jeg kveldsmat.

De andre åt me-kveld klokka fire, og de fikk kveldsmat klokka åtte, men jeg som fikk me-kveløld halv tre, fikk ikke kveldsmat før elleve. Og så var det opp igjen klokka kalv sju, om klærne var aldri så våte fra dagen før.

— skolegang

Når jeg var heime, gikk jeg på skolen her i Hommelvik.

Men da jeg var og gjette, skulle jeg gå på skolen oppi Malvik, på Forbord. Da holdt læreren skole 14 dager om gangen for oss, så holdt han skole et annet sted i 14 dager, og så hadde læreren fri den femte uka. Mens jeg var og gjet­te, fikk jeg bare lov å gå på skolen en dag for hver uke lære­ren var på Forbord.

Etter at krøttera var satt inn om høsten, ble det litt mer; men da fikk jeg heller ikke gå regelmes­sig. De syntes det ikke var nødvendig med å gå på skolen. Men ved juletider kom jeg heim, og så gikk jeg på skolen i Hommelvik etter jul. I 1892 skulle jeg konfirmeres, og da var jeg slutta som gjeter. Så gikk jeg på Sandbakken skole i det året, og det var der jeg lærte det som jeg har lært. Hvis en unge nå kommer til et sted hvor han ikke trives, så springer han heim. Men vi måtte bli borte, for det var ikke mat nok heime.

Om sommeren var det ikke annet enn melk og poteter heime på plassen; da var det dårlig, og da måtte noen ut. Om vinteren var det bedre. Vi slakta en sau om høsten, og far var med på sildefiske av og til, så vi hadde ei tynne sild til vinteren.

— konfirmert

Da jeg vart konfirmert – 1892 — bodde jeg heime. Men så kom jeg som dreng-gutt i Tiller, på en nokså stor gård. Det var ikke stort likere enn å være gjeter, men jeg ble der i fem år. Lønna var en vadmelsdress, et par langstøvler, et par sko, en underbukse, strømper, votter og vanter. Og første året var det 40 kroner året, siste året var det åtti.

— leiekjøring for Huitfeldt

Om vinteren drev vi med kjøring. Det var leiekjøring for Huitfeldt fra Hyttfossen bruk Til Trondheim. Det var ikke moro! Jeg måtte opp klokka halv tre, for vi skulle være på Hyttfossen klokka seks. Så kjørte vi til byen og leverte. Det hendte at vi ikke var heime igjen før klokka ni om kvelden, og så skulle vi stappe i høysekken etterpå. En kunne være litt trøtt da, når en var en unge på 14-16 år! Og det var så kaldt å sitte på lasset om vinteren, så vi måtte av og springe for ikke å fryse beina. Det hendte vi kjørte seks turer i uka, men ellers var det vanlig med to-tre-fire turer. Ja, det var slitsomt for hestene!

Det var et sted midtveis der en kunne få kjøpt kaffe, men det var sjelden vi hadde råd til det, og vi fikk ikke med pen­ger å kjøpe for.

— Hommelvik Bruk

Jeg slutta i Tiller i 1897. Deretter begynte jeg i Hommelvik, på Millers utskipningstomt, om vinteren. Der var daglønna to kroner, og det syntes de var god betaling da. Etter et års tid ble lønna forhøyd litt, etter en liten streik som bare varte en dags tid. Fagforeningen ble stifta litt senere – men det var i alle fall før jeg begynte på Hommelvik Bruk i 1900. Olav Strøm (Arbeidsmannsforbundets formann) var her og fikk stifta den første fagforeningen, men tilslutningen var liten. Formannen i fagforeningen ble tra­kassert og mista arbeidet, og andre av medlemmene måtte nok gå lenge og vente på arbeid. Solidariteten var for veik, og foreningen døde bort etter omtrent halvannet år.

Den neste foreningen ble stifta i 1906 av Martin Tranmæl. Den første foreningen hadde bare vært for folka på Millers tomt, men den nye foreningen gjaldt både Hommelvik Bruk og Millers tomt og alle arbeidsplassene her. Den ble innmeldt i Arbeidsmannsforbundet og fikk bra tilslutning.

En gang var det en formann på tomta til Miller som var fanatisk avholdsmann, og da var det mange som smiska for han og ble avholdsmenn de 6g. Og så sladra de andre som ikke var avholdsfolk. Det var en gang en mann som hadde vært på skytterfest, og da han kom igjen på arbeidet dagen etter, sa formannen: «Jeg har ikke bruk for deg mer. Du har vært full! Og dansa har du au!» Så måtte mannen være heime i tre uker.

— svenske streikebrytere

I 1911-12 var det streik på Miller-tomta, og da kom det noen svenske streikebrytere dit. Jeg var på Hommelvik Bruk den gangen, men vi sto i samme fagforeningen. Vi ble enige om at vi skulle jage heim streikebryterne, og det ble til slutt til at de skulle reise. Da sto vi oppstilt i to rader, og så måtte streikebryterne komme ut mellom radene da de skulle sendes heim til Sverige. Streiken varte ennå en stund etter dette. På den tida var det blitt alminnelig å være organisert. Det var hissig da, men det gikk da fredelig for seg.

De oppnådde ikke noen særlig stor fordel med den streiken, men de tok opp arbeidet ut på høsten, men utover vinteren fikk de litt større inntekt. Arbeiderne var så trollet da, de gjor­de ingenting uten ekstrabetaling, hvis det ikke sto noe uttryk­kelig om det i tariffen. Det var sabotasje hele tida. Hadde det snødd for eksempel, skulle de ha ekstra for å feie spora – for det sto ikke noe om det i tariffen. Jeg tror ikke dette hadde noe å gjøre med Tranmæls sabotasjeagitasjon. Vi gredde å spekulere ut dette sjøl. Vi drøfta det på fagforeningsmøter, og vi fant på alt som kunne brukes for å tilegne oss noe tillegg.

Kilde: Edvard Bull – Husmenn og bruksarbeidere i Trøndelag