Gjengitt fra Årboka 2017 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Min barndom og oppvekst på Korntrøberget

AV KRISTIN WOLDMO KOLÅSETER

Hvordan var det å vokse opp på Korntrøberget sist på 60-tallet og først på 70-tallet?
Jo, det var fantastisk fint og fritt. Det var lite trafikk, mye skog, og masse unger å leike med. På Korntrøberget var det flere familier med både 5 og 6 unger i. Det var vanlig før det.
I nesten alle hus var det en mamma som var hjemme, og som kunne hjelpe oss om noe uforutsett skjedde, eller smøre ei skive om vi var sulten. Da jeg begynte på skolen, var det omtrent 45 unger rundt om på berget. Da har jeg rekna med ungene i Sandmarka også, for de var gjerne med og leika sammen med oss. Alderen brydde vi oss ikke så mye om. Vi leika sammen hele gjengen. De minste var 5-6 år og de eldste 15-16.

Indianer og cowboy

Av de leikene vi holdt på med, er det cowboy- og indianerleiken jeg husker best.
Den foregikk slik at vi delte oss i to lag. Når det var gjort, så bestemte vi hvem som skulle bo hvor, og hvem som skulle være sjef på hver gruppe. Jeg var bestandig indianer. Vi kledde oss ofte ut. Jentene med skjørt, vester, og pannebånd med fjær om man var indianerkvinne. Guttene laga seg kniver, pil og bue, og cowboyene hadde fine belter med pistoler i. På boplassene ordna vi med soveplasser, spiseplasser og oppholdsplasser. Alt var fint tilpassa i skogen rundt om på berget.

Noen ganger var vi venner, mens andre ganger kriga vi mot hverandre. Når vi kriga, så var det om å gjøre å beskytte de minste ungene og boplassen vår mot motstanderen. Ble vi fanga, ble vi bundet fast i et tre der vi måtte stå til vi ble befridd, eller satt på bestemte plasser og passa på slik at ingen fikk til å befri oss. Det var ingen «kjære mor» der i gården. Dette kunne vi holde på med i flere dager i strekk. Det var så vidt vi hadde tid til å dra hjem å spise når mamma eller pappa ropte på oss. Ja, for de ropte bestandig når vi måtte hjem.

— å spurte om de ville bli med ut å leike

 Det var ingen som hadde mobil den gangen. Det var knapt nok noen som hadde hustelefon.
Vi sprang rundt og kakka på til hverandre å spurte om de ville bli med ut å leike den gangen.
De dagene vi hadde fri fra skolen, — kunne vi være ute og leike fra tidlig på formiddagen og helt til det var middag i femtida.

Slå på stikka

En annen favoritt var å slå på stikka. Da delte vi oss også i to lag. Banen var nesten lik en slåballbane, bare kortere. Et lag var inne bak streken, og de fikk starte. En liten pinne ble lagt over to mursteiner og ble vippa ut i feltet med en lang pinne. Det var om å gjøre å vippe så langt som mulig. Når pinnen var i lufta kunne de som hadde vippa tidligere springe til den andre streken. Klarte noen fra utelaget å ta imot den, så fikk de poeng for det og den som hadde sprunget var slått ut. Var det ingen som sprang, så var det om å gjøre for utelaget å kaste lillepinnen inn fra der den landet, og så nærme steinene som mulig. Da kunne de også få poeng, avhengig av hvor langt unna steinene pinnen ramla.

Det ble ofte en del diskusjoner om regler og om hvordan det skulle måles da vi leika dette. De store gutta leda som regel det hele, og noen ganger ble vi så uenige at vi måtte slutte av spillet. Dagen etter var dette som regel glemt og vi starta på igjen.

Mye leik

Vi leika med noe heile tida. Noen ganger var det bare oss jentene som var sammen. Da bytta vi glansbilder og leika oss med papirdukker. Guttene kasta femøres og klinkekuler, eller leika med biler.
Vi hadde det veldig fritt med mye natur rundt oss, og den ble flittig brukt. Vi dro gjerne på ekspedisjoner til Lunden, Sandbekken og til skogen innmed Svartløftberget. Det var i skogen under berget der vi røyka mose hele gjengen. Jeg var vel kanskje 11 år den gangen. De minste som var med ca 6år og de eldste 14-15 år. Jeg husker så god hvor kvalm jeg ble, og så redd jeg var da pappa spurte om hvorfor vi var så stille og bleike da vi kom hjem den ettermiddagen. Tror jeg gråt da jeg fortalte hva vi hadde gjort, men vi slapp kjeft heldigvis. Tror pappa syntes det var nok straff å være så kvalm, men vi måtte love å ikke gjøre det flere ganger.

— ake på storkjelken til oldefar

Om vinteren var vi også sammen, og da brukte vi ofte veien opp til toppen på berget som akebakke. Da var pappa gjerne med, og da fikk vi ake på storkjelken til oldefar. Pappa satt bakerst og styra med en stor stav. Det var stas. Noen ganger laga vi et digert hopp i kanten av veien. Nedslaget var ute i åkeren. Der var det om å gjøre å hoppe lengst, gjerne på miniski. Det var mang en ankel som måtte ha støttebandasje etter lange flaksende svev utover åkeren der i løpet av vinteren. Alle som torde fikk prøve, og de som ikke hadde ski fikk låne av de som hadde.

På åkeren ved Sandan hadde vi skøytebane med både kunstløp og langdistanse. Det var mye mere snø og den gangen, så vi laga oss lange huler i den uttørka bekken langs veien opp til Korntrøberget. Der kunne vi være hele dagen, og gjerne ha med matpakke og termos med kakao.

Vi hadde det mye moro på Korntrøberget da jeg var lita. Noen feider hadde vi nok også, men de er glemt nå. Det er samholdet og leiken med alle, liten som stor jeg husker best.