Thoresen bakeri

Gjengitt fra Årboka 2017 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Foto over: Thoresen Bakeri. (Foto: Privat)

Thoresen bakeri

AV AINA KRISTIANSEN

Når man ser på Hommelvik sentrum i dag, er det ikke alltid like enkelt å se for seg at det en gang, for ikke så alt for mange generasjoner siden, var et sentrum fullt av næringsvirksomhet og handel. Selv om Norge fremdeles var et relativt fattig land, opplevde man oppgangstider i fra 1850, og i Hommelvik skjedde utviklingen spesielt fort etter byggingen av Meråkerbanen (1875-1882). Trelasthandelen blomstret og dominerte næringslivet, mens området rundt stasjonen i Hommelvik ble et senter med flere kjøpmannsgårder, og det fantes både landhandleri, meiere og bakeri i Hommelvik sentrum.

— starten på Thoresen Bakeri

I 1879 kjøpte Johan Petersen Næss feste på eiendommen Lunden Vestre. I skjøtet het det at ”arvefesteren har rett til å drive hvilken som helst næringsdrift undtagen landhandelsforretning. Dog er handel med bakeriprodukter og rugmel arvefesteren uforment”. Da Lunden Vestre igjen ble solgt videre til Petter Olaus Thoresen ble det starten på Thoresen Bakeri – en virksomhet som skulle holde det gående til midten av 1970-tallet.

Pliktfølelse og familielojalitet

Petter Olaus Thoresen var født i Apotekerveita i Trondheim i 1864. Han giftet seg med Kirsten Carlsdatter Stav og sammen fikk de fem barn, fire gutter og ei jente. Før han kjøpte eiendommen Lunden Vestre i 1902, drev han bakeri i Børsa og deretter på Heimdal. Bakerivirksomheten hans i Hommelvik skulle derimot bli kortvarig. Petter Thoresen rakk bare å drive bakeriet i 6 år før han døde i 1907, 43 år gammel. Hans kone, som allerede var vant med å arbeide i utsalget, måtte trø til og drive hele virksomheten etter sin manns død, som en av få selvstendig næringsdrivende damer på denne tiden. Etter omtale var Kirsten en driftig og flink dame, som i tillegg hadde ord på seg for å være veldig snill. Selv om Kirsten drev virksomheten godt, var det å forvente at deres barn skulle hjelpe til, og etter hvert også ta over bakeriet.

Den tredje i rekken av Petter og Kirstens barn, Einar Teodor, født 9. mars 1897, hadde helt andre planer enn å bli baker. Hans store drøm var å bli sjømann, en drøm som også ble delvis realisert da han fikk reise ut med skoleskipet som 15- åring i 1912. Da begge hans eldre brødre døde i ung alder, ble Einars planer snudd på hodet. Selv om han i utgangspunktet ikke hadde lyst, verken til å bli baker eller til å ta over familiebedriften, så var pliktfølelsen og lojaliteten til familien så sterk at det ble sånn allikevel.

— Einar mønstret av skoleskipet

Da Einar mønstret av skoleskipet, begynte han straks å jobbe i bakeriet. Kirsten hadde leid inn flere bakere som vekselvis jobbet i bakeriet, og selv om Einar kanskje ikke kunne så mye om yrket som 15- åring, så lærte han fort. Da Einar i 1921 giftet seg med Oline Nikolaisdatter Evenshaug, tok de to også over eiendommen og bakeriet. Einar hadde ansvaret for bakerivirksomheten og forretningsdriften, og Oline var butikkdame samtidig som hun hadde ansvaret for husstellet og etter hvert de fem barna de fikk sammen. På denne tiden gikk virksomheten godt, og da bakerilokalene begynte å bli litt for trange, så gjorde de om på eiendommen og bygde et nytt hus i 1923. Det var ikke bare enkelt å få til, da det på tomten oppdaget kvikkleire som måtte tas ut og kjøres vekk med hest.

Einar Teodor Thoresen. (foto: Privat)

Nytt bakeri, bil og brødrute

Det var et kjempeløft for virksomheten da det nye bakeriet kunne tas i bruk i 1924. På et tidspunkt var det også mange som hadde arbeidsplassen sin knyttet til bakeriet. På det travleste kunne det være 3-4 stykker som jobbet i selve bakeriet, i tillegg til at det også jobbet 2 i butikken. En av de innleide bakerne, en kar i fra Stjørdal, brukte også bakeriet som overnattingssted når det var travelt. Han så ingen grunn til å dra hjem når det gikk an å overnatte på en av de store melkistene i bakeriet.

— ”kjerringsbakst”

I motsetning til hvordan det er i dag var det vanlig at det bare var menn som jobbet som bakere, og slik var det også i Thoresen bakeri. Einar Thoresen hadde sågar et eget uttrykk for bakst som ikke var særlig god, det var nemlig ”kjerringsbakst”. Baking var et fysisk tungt arbeid, og derfor var det mannfolkene som skulle bake mens kvinnfolka jobbet som butikkdamer.

Thor og Ernst Thoresen (foto: Privat)

De daglige kundene som var innom butikken var stort sett folk som bodde i Hommelvik. De kunne stikke innom utsalget for å kjøpe alt fra det daglige brødet til fristelser som wienerbrød og små kaker. Selv om bakeriet hadde mange trofaste kunder i Hommelvik, var det heller ikke alle som syntes at det var like positivt med privat næringsvirksomhet den gangen, og det hendte av og til at noen kunder ba om en pose uten den trykte navnet ”E. Thoresen Bakeri” på, slik at det ikke skulle vises at de gikk og handlet hos private foretak.

— sendes hele hestelass

I tillegg til lokalbefolkningen leverte bakeriet også en del utenom Hommelvik, blant annet til flere butikker utenom bygda. Bakeriet hadde også en del kunder i Selbu og det kunne sendes hele hestelass med varer når det var bryllup eller begravelser på Stranda.
For å utvide kundegrunnlaget ytterligere startet bakeriet også opp med å kjøre brødrute. I 1931 kjørte den første bilen, en gammel T-Ford, med brød ut. Det var stort at det kom en bil inn i virksomheten og investeringen førte til mer aktivitet. I en periode kjørte man brødrute ut fra bakeriet hver eneste dag. Vanligvis gikk brødruta gjennom Malvik, helt ute til Ranheim, og av og til kjørte den også om Jonsvatnet og Gjervan.

Under okkupasjon

Fra gode tider med nytt bakeri, bil og oppstart av brødrute, ble det stor forandring for bakeriet da andre verdenskrig nådde Norge og tyskerne inntok landet 9. april 1940. Selv om det var drift også i alle årene under krigen, gjorde mangelen på råvarer det umulig å drive produksjon på samme måte som i årene før krigen. Det var lite mel å få tak i, og det de fikk fatt i var gjerne av dårlig kvalitet. Når det i tillegg også var rasjonering på sukker, måtte Einar og Oline være kreative. En av løsningene var potet. Potet var det enkelt å få tak i, og det ble gjerne kjøpt hele billass av gangen. Av poteten kunne de lage og selge så mye potetkak som de klarte. I tillegg til potetkak ble det også solgt mengder med mandelstenger fra bakeriet under krigen.
Like før jul i 1941 ble bakeriet for første gang rekvirert av tyskerne. De hadde ikke gitt noen beskjed på forhånd, og det var heller ingen gagn i å protestere da soldatene dukket opp og sa at de skulle bruke bakeriet i to dager for å bake til jul. Etter dette rekvirerte de bakeriet hvert år like før jul frem til okkupasjonen var over. I alle fall en av gangene satte de igjen en sekk med mel etter at de var ferdige, ellers var det ikke noen betaling å snakke om.


Levebrød for neste generasjon

I årene etter andre verdenskrig skalerte Einar ned virksomheten ved bakeriet. Da fikk han også tid til å være mer på sjøen. For selv om det var mange år siden han mønstret på skoleskipet var det tydelig for hans omgivelser at drømmen hadde vært å bli sjømann, og han dro ut med båten sin for å fiske så fort han hadde fri og anledning. Allikevel drev Einar bakeriet til han ble 70 år og gikk av med pensjon. Etter dette leide han ut bakeriet til Olav Evenshaug som drev virksomheten til han også gikk av med pensjon i 1974 – som var det siste året med bakeridrift på Lunden Vestre.

— så bakeriet ble også et levebrød for Ernst

Som sin far Einar hadde heller ikke Ernst Thoresen, født 14. oktober 1926, sett for seg bakeryrket da han drømte om hva han skulle bli da han ble stor. Men en oppvekst under krigen la ikke til rette for å kunne velge å vrake i muligheter, så bakeriet ble også et levebrød for Ernst.
Ernst og de fire søsknene begynte å jobbe i bakeriet fra de var så store at de greide å være med. Det var alltids nok av arbeidsoppgaver, og ungene måtte også hjelpe til. Platepussing var gjerne en av oppgavene som kunne delegeres til de minste, men det var mye morsommere å få lov til å tegne med rød konditorfarge på alle kakene som ble lagd til jul. Det var gjerne et lass med kaker som skulle dekoreres, men det var en oppgave ungene gjerne tok på seg.

Ernst tok stadig større del i virksomheten, og etter endt militærtjeneste jobbet han fast i bakeriet. Selv om han som ung hadde sett for seg andre yrker, trivdes han godt med bakeryrket etter hvert, og da sjansen for å starte opp egen virksomhet i Tydal bød seg, flyttet han sammen med sin ektefelle Gertrud Estensdatter Fossen i 1952.

— flyttet de ned til Hommelvik igjen

John Sørensen, som på den tiden var baker i Selbu, ønsket å utvide virksomheten sin til Tydal og han spurte Ernst om han kunne ta på seg jobben. Etter hvert ble det også til at Ernst drev egen bakerivirksomhet i Tydal. Ernst og Gjertrud fikk fire barn mens de bodde i Tydal, og da ungene skulle starte på skole flyttet de ned til Hommelvik igjen, der de også fikk sitt femte barn. Ernst sluttet som baker etter oppholdet i Tydal var over og begynte på Nobø i 1964, der han jobbet resten av arbeidslivet.

Flatbrødkurs med Ernst. (foto: Privat)

— sluttet aldri å bake selv

Selv om det nå er mange år siden Thoresen bakeri stengte dørene, har mange i Hommelvik møtt tradisjonene fra bakeriet også de senere årene. Ernst sluttet aldri å bake selv om han skiftet yrke på midten av 60-tallet, og har blant annet holdt flere populære kurs i både lems- og flatbrødbaking i Hommelvik. I en alder av 91 år holder Ernst fremdeles både barn, barnebarn og oldebarn med rundstykker, wienerbrød og kaker – bakst fra en baketradisjon som går over hundre år tilbake i tid, til oppstarten av Thoresen bakeri i 1902.

Kilder: Kåre Forbord: Malvik Bygdebok II (2003) og Ernst Thoresen