Gjengitt fra årboka 2007 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Alle bildene er hentet fra HHV bildearkiv.

Avisrute Løfta

AV ØYVIND KRISTIANSEN

Bortsett fra potetopptaking var det ikke så mange muligheter for barn og ungdom, til må tjene seg noen kroner da jeg vokste opp her i Vika. Da 2. verdenskrig var over i 1945, fikk jeg en jobb som avisbud for Arbeider-Avisa. Avisa ble stoppet av tyskerne under krigen, redaktør Harald Langhelle ble arrestert og henrettet. Folk var i fem lange år tvangsforet med tysk og nazipropaganda som f, eks. i Adresseavisen med nazistisk ledelse, og hungret etter en fri norsk presse. Arbeider-Avisa kom ut med sin første utgave. Jeg husker ikke når avisbud-ordningen kom i stand, men min nabo Hjalmar 0. Lundberg var lokal kommisjonær, og det var hans datter Gerd som hjalp oss til med ei stor skulderveske og navneliste da avisa endelig kom med toget til stasjonen i femtida om ettermiddagen.

— min rute i Løfta

Foruten min rute i Løfta var det avisbud i sentrum, Lia-Solbakkan og Grønberg-Rota. Sistnevnte rute var det min to år eldre bror Kåre som ivaretok. Selv var jeg bare niogethalvt årgammel, men med bare ca. 30 abonnenter, var ikke ombæringen særlig tyngende. Første stopp var hos Marie Svedal på Kafe Corner og siste abonnent var Iver på Grindbakken. Å dele ut Arbeider-Avisa den første dagen var spesielt hyggelig. Jeg ble godt mottatt i alle gårder og jeg forsto at det var med glede de tok imot meg og avisa. Det vanket både et kakestykke eller noe annet å bite i. Sjokolade var jo mangelvare i lang tid etter krigen.

— Arbeider-Avisa som følge av partisplittelsen i 1923

Ja jeg husker at vi kun fikk en rasjon i butikkene hver måned ennå først på femti-tallet. Ikke alle hadde Arbeider-Avisa. Noen holdt Nidaros som var partiet Venstre sin lokalavis, Dagsposten hadde de som stemte Kr. Folkeparti. Adresseavisen hadde som enerådende under krigen, fortsatt mange lesere, ikke bare av Høyre-folk som det ikke var så mange av i Vika, men kommunistene ville ikke ha Arbeider-Avisa som følge av partisplittelsen i 1923. Arbeiderklassens avis Ny Tid ble deres avis og Arbeiderpartiet startet i 1924 sitt eget organ, Arbeider- Avisa. Før Gallup ble lansert hadde jeg min egen når det gjall den politiske fordeling blant løftingene.

— kom ofte ut på verandaen og ville ha ei avis

Gjernest var det et par aviser ekstra i bunken, som vi kunne selge hvis noen spurte. Konrad Andresen som hadde frisørsalong i Bykvist-gården, kom ofte ut på verandaen og ville ha ei avis. Hadde jeg ingen til overs fikk han ei likevel, men da måtte jeg gå tilbake til stasjonskiosken for å kjøpe tilbake ei avis selv. Selv om avisruta ikke var så lang, så var det avstikkere til Åsberget i Modalen og til Grindbakken en ekstra vending fra hovedvegen.

— Iver Grindbak var en real kar

Derfor fikk min far satt opp aviskasser til disse ved Selbuvegen. Iver Grindbak var en real kar og han tok mang en gang med seg avisa til Åsberget, Stokkbakken og seg selv når jeg hadde andre gjøremål som hastet. Han arbeidet på Støyperiet og hadde sykkel. Men jeg passet meg vel for ikke å be om hjelp for ofte. Ellers var en javnaldrene gutt som til tider bodde på Trøbakken, Hans Martin Leistad, grei å ty til noen ganger.

— brus og kake på Centralkafeen

En gang skulle jeg spille fotball på Leiret i Muruvika og ordna det slik at en kamerat fra Løfta skulle ta avisene denne dagen. Han ville ha honoraret på forhånd og det ble brus og kake på Centralkafeen, men da avisene ankom, gjorde vikaren ikke jobben. Redningen ble Hans Martin, og jeg rakk så vidt toget til Muruvika.

— ta på min egen kappe

Det hendte rett som det var at avisa var forsinket og kom med et seinere tog. Det var bare å vente og det ble da sein kveld og utålmodige abonnenter som beklaget seg, men de fleste forsto at budet ikke kunne lastes. Når det er sagt må jeg også innrømme at noen forsinkelser måtte jeg ta på min egen kappe. Ikke alle ville ha avisa i postkassen, de ville ha den på døra. Siste dag før jula fikk alle avisa på døra og det ble utvekslet juleønsker, og det vanket både ekstra kroner, appelsiner og søtsaker. Jeg husker ikke hvilken lønn vi hadde, men uansett kom det godt med i den felles familieøkonomien som ikke var særlig florisant i disse åra.

Jobben som avisbud opphørte da jeg begynte på Realskolen og hadde daglig skolegang.