Gjengitt fra årboka 2002 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

I jula

Av OLAF EVENSHAUG

— reingjøring tå øltynna og fleskestampen

Den første føling med jula heim åt oss var når a mor koka einlav ti ei stor gryt på komfyr’n inn på kjøkkenet. Det brukte dem til reingjøring tå øltynna og fleskestampen. Lite tå det vatnet blanna dem visst også i siropsølet, som jeg forsto. Dette vart gjort en fjorten daga før jul. Homla vart koka ti ei minder gryt etterpå. Homla var nån lette, gule flar som vart sila, og vatnet tå den vart tilsett ølet sammen med siropen og litt einlav. Alt vart blanna sammen på kjøkkenet og birri ned i kjellar’n, og rent oppi eiktynna gjennom ei trætt. Og ølet skulle ikke røres før julaften.

Alt arbeid med ølet hjalp han far til med etter han kom heim fra arbeid om kvellan. Og det var for det meste han som tok seg tå julved’n. Ved’n fikk han kjørt heim fra Bruket, og det var mest knubb som han slapp å sage.

— å vidt han fikk klæmt dem ned i ringhølet

En sekk med kølklompa vart kjøpt til jul. Mange tå klompan var så stor at det var så vidt han fikk klæmt dem ned i ringhølet på komfyr’n. Og så var det grisslaktinga. Så lenge jeg kan hus på hadde vi gris som vart slakta til jul, så nær som ein gong.

— forsto med ein gong at det var nå gæli

Det var tidlig på høsten a mor kom uti fjøset ein mårrå. Grisen låg på ryggen og sparka, og hu forsto med ein gong at det var nå gæli fatt. Hu skjønte at her måtte det handles fort. Hu slapp det hu hadde i harma og sprang i full fart oppover for å få ti’n Krestjan Nesbak som vi bestandig brukte som slaktar. Men så var han ikke heim, han var på arbeid.

— stappa kniven så langt den gikk

Da tenkte a mor at her var gode råd dyre. Hu fikk låne slakterkniven hans Krestjan, og sprang enda fortar tebakers. Og grisen låg fremdeles å spenntes oppi galin. Hu tok sikte på hærsen åt grisen og stappa kniven så langt den gikk, så blodet fossa ned i galin. Han Krestjan kom og såg på grisen da han kom heim fra arbeid. Han sa at det var et stikk som en kvar fagmann kunne vårrå stolt tå. Han kunne ikke gjort det likar sjøl.

Det vart sendt inn prøve tå grisen, og den var det ingenting ivei’n med, så det vart vel på en måte julegris dette året og, om på en litt annan og ansles måte. Å stikk en gris hadde a mor alder gjort før, men hu redda julmaten det året med at hu gjorde det. Det var a mor som rørte blodet når grisen ellers vart slakta til jul.

— sto vi bakom gardinan uti kammerset

Vi ongan vart bestandig jåggå inn når det skulle slaktes. Da sto vi bakom gardinan uti kammerset og glana. Grisen vart bestandig skytti inni vedskjøle, mens a mor sto utom og holdt igjen døra. Vi hørt at det smalt, men vi såg alder at’n datt.

Før vi fikk størhus vart skollvatnet koka inn på kjøkkenet, men da størhuset vart stelt te borti enden på vedskjøle, vart det kokt bort i der.

— måtte det mye varm vatn til

Inn på komfyr’n mått a mor kok flere kjeia og gryta om det skulle bli nok, men bort i størhuset hadde vi fått ei størhuspann med ei stor gryt oppå, så der klart det seg med ei koking. Og itj skoill det vårrå pesslytt, sa’n Krestjan. Det var som regel kuldegrader og da måtte det mye varm vatn til.

Etter at grisen var skytti og tappa for blod, la dem’n på en lem oppå kjelken og drog’n utpå går’n. Der vart’n skråpa, og innvollan tatt tu. Var det styggver sto dem inni vedskjøle.
Så sikkert som amen i kjerka samla vi gutongan oss rundt når det var slakting bort i gårdan, og sto mer eller minder i vei’n. Han Krestjan vart alder sint når vi stakk nassin for nere. Nei, han hadde andre metoder for å få bort dem som vart for nergåan.

— å lån rompdraget

Dem sendt’n langt borti en gård for å lån rompdraget. Det mått’n ha sa’n, det var bære ett tå det slaget, og det gikk på låninga. Alle voksne visste hva dette var, så når gutongan kom dit dem skulle, sa dem der at nei, det var bortlånt i går det, borti en gård enda lenger unna. Og når gutongan endelig oppdaga fantstreken, og kom tebakers, var’n Krestjan ferdig med slaktinga.

Da hang grisen rein og kvit oppi ståggån, og med ein feit flir vendt’n ryggen åt gutongan, og gikk heim.

— birri ned i kjellar’n og lagt i trekaret

Grisen vart hengan oppi ståggån til han far kom heim fra arbeid. Da vart’n tatt ned og lagt på lemmen igjen. Der vart’n skirri opp i småbita, og alt birri ned i kjellar’n og lagt i trekaret. Der vart det ausa på gropsalt, og der låg det til det vart oppitti. Haue tå grisen vart lagt i vatn ti en minner trestamp, og der vart det liggan te a mor fikk tida til å stell te sylt tå det.
Og mens alt det derre sto på, holdt a mor på med alt det armer tå grisen innpå kjøkkenet. Innmaten vart utnytta til siste trevl. Deteneste som ikke vart brukt, var magasekken og rompstjerten.

Pessblåsa var det første han Krestjan slengt i fleisen på gutongan som sto nærmast.

— Blodpølsa vart kokt nå med det første.

Etter at a mor hadde laga til røra til blodpølsa, var vi med på å holde ti påssåan som bruktes. Det var påssåa som var sydd tå lerret. Dem vart knyta igjen med hyssing, og sleppt oppi gryta, så mange som det var plass til. Likens vart det gjort med hakkpølsa. Innholdet i hakkpølsa vart først kjørt gjennom kjøttkvenna, som var levra, nyran og anna i. På kjøttkvenna vart det malt kjøttdeig, medisterdeig og tælg.

— Fisj å fisj

Tælgen vart det laga svinsmør tå. Det smøret var ikke så populært åt oss ongan, nei. Det var vel det eneste på grisen vi ikke likte. Det sammen med den margarinen vi fikk under forrige krigen. Den vart laga tå kvalfett, og den sætt sæ fast oppi ganen så vi måtte bruke fingran for å få den vekk, og det smakte tran. Fisj å fisj.

— ellers vart flesket så udrygt

Grisslaktinga skulle alltid foregå på vaksan må’n, ellers vart flesket så udrygt. Men det var stilt borti fjøset når grisen kom bort. Det vart bære kua igjen som sto og glana borti veggen og tygg drøv. Grisen likte godt at vi klødd’n på magan, da velta’n over på sida og stønna og smågrynta goddemt. Vi savna’n bestandig etter at’n vart bort. Men det vart fort glømt.

Lutfisken laga vi sjøl. Aska åt den fikk vi borti bygda åt dem som fyra med bjørkved. Anna aske var ikke brukbar åt lutfisken, sa dem. Og vi ongan måtte gå dit vi var anvist og hente den.

«Heinn va god fiskin, Johanna, men heinn va vel so hard»,

sa’n Jo Haldorsa, da dem åt’n til jul, og dem hadde glømt aska ti’n.

— i gang med vaskinga

Når slaktinga, ølbrygginga og lutfisken var ferdig, og sengbonstran var fylt ti ny hælm, så begynt dem å riv ned alt tå veggin, hiva ut sengklean og alt som var laust, så sætt dem i gang med vaskinga. Da vart det utrivelig åt oss ongan. Så’m_må kor vi sætt foten hen, vart vi i vei’n. Da fann vi det best å kom oss ut.
Vi var mer hjelpsom etter som det lakka mot jul, men den hjelpa såg det ut som dem klarte seg foruten når dem sætt i gang med vaskinga. Som sagt, så holdt vi oss ut til dem hadde gjort ifra seg det meste.

— labb inn med snø på fotan og klean, nei

Laga til snøkalla og snøløkti hvis det var kramsnø. Men etter en to-tri daga var det alt på plass igjen, da begynte det å lukta rettele jul. Da var det som vi kom inn i sjølve saligheita. Vi såg ikke kor reint det var, men vi kjennt det. Men da var det heller ikke å labb inn med snø på fotan og klean, nei.

— Senghælmen

Senghælmen måtte skiftes til jul. Da drog vi bonstran fra kammerslofte og ned gjennom lofttrappa og ut bak i dynna, og tømt dem oppi kuskiten. Da vart det frau tå’n til vår’n. Så vart bonstran resta og lufta før vi kleiv oppå lemmen og stappa ti dem ny hælm. Og når dem vart lagt oppi senga, så vart a så høg at vi sparka opp i taket om kvell’n når vi la oss. Og hælmpipan stakk opp i rompa så det svei. Men etter nån daga var vi dala ned på vanlig høgd igjen. Det vart sett for tregrinna den første tida så vi ikke skulle ramle tu. Det hendte at vi ikke hadde nå hælm igjen å ha i bonstran, da måtte vi ta kjelken og dra inn på Bruket og hent kutterspon.

— ikke så god å ligge i som hælmen

Den var ikke så god å ligge i som hælmen. For det første så knåsså det mer ti den, ja det hørtes ut som ei haggelskur på taket når vi kraup oppi. Og så stakk den enda mer. Det var som vi låg på knubb. Men det var bære den første tida det. Når spon ha blitt knuvla sammen så vart det bra det og.

— Julved’n

Julved’n var det han far som tok seg av. Forresten så var det ikke så mye arbeid med den. Den fikk han heim-kjørt fra Bruket, og det var for det meste knubb som han slapp å sage. Dette har jeg visst sagt før. Men det såg ut som han gjerne ville høgg julved’n, sjøl. Men vi hjalp til å bårrå den inn, og det uten å knyda.

— ein gong for året

I stuggu vart det tent opp ein gong for året, og det var julaften. I allfall åt oss ongan. Utom jula vart det fyra der når dem hadde møtan sin der. Ellers sto stuggudøra stengt for oss heile året. Det sto en giktbrytti etasjeomn som var sprikki på kryss og tvers inni stuggu, og ut gjennom dem kom det tynne lysstråla som hoppa bortover bord og stola.

— skulle vi alle vaskes og byttes på

Dagen før julaften skulle vi alle vaskes og byttes på. Mattan var enda ikke kommi på plass i kjøkkenet, så blækkstampen vart henta inn og fylt med vatn, og der vart vi tatt etter tur. Først vi ongan, så dem fikk oss oppi den høge senga, og det hadde vi ikke noe imot.

Det var så arti å legg seg når vi låg nesten oppi taket. For a mor var det hardkjøring både før, og i jula. Ja, det var vel det hele året. Men i julsjau’n sto a i fra mårrå til seine kvel’n. Et nytt plagg fikk vi alltid til jul, og da satt a opp til langt på natta for å få det ferdig. Først opp om mårrån, og sist i seng om kvel’n. Men hu var tå et seigt slag. Mor hennes, hu bestemor, vart 97 år, så hu hadde å slekte på.

— så kom endelig julaften

Og så kom endelig julaften. Om mårrån vakna vi tidlig opp i den høge hælmsenga, men vi sto ikke opp med en gang. Det var for det første iskaldt på lofte, og i senga var det godt og varmt. Så låg vi så høgt at det var arti å ligg å sjå ned på golvet som var langt under oss. Og vi var trøtt etter at vi låg leng utover kvel’n og skremt kvaranner med tufta, nissa og anna skrømt. Vi hadde hørt at både dyran og fuglan snakka sammen siste natta før julaften, og julkallan og julkjærringan som enda låg ned i påssån holdt fest ned i kjøkkenbenken.

— der nissan og trolla dansa

Og det var liv borti fjøset, der nissan og trolla dansa, og kua holdt dem med selskap. Og alt dette ble repetert før vi sto opp. Om kvellan når vi skulle ut og pess, var det bestandig en som såg nissen borti Ratvoldsberga. Og da snudd vi tvert, og pessa mens vi sprang tebakers over går’n, og det var ikke alltid vi vann å bli ferdig. Vi torsa alder å gå alein ut etter at det vart mørkt, i derre ærendet. To og tre var vi. Bortpå trappa kunne det stå enda en som så nissen bort i berga.
Omsider kleiv vi da tu senga, og for som en årsgårdsrei over loftgolvet og nedover trappa i kallin, og inn på kjøkkenet der det var varmt.

— Uten når a spann, vov, strikka og batt

Hu mor ha virri i full sving lenge da vi kom ned. Det var sjelden å sjå at hu satt nedpå nån gong. Knapt nok når hu åt. Det var bestandig noe igjen som skulle gjøres utover formiddan. Gardinan vart opphengt, og forberedelsa til julekvellsmaten. Rensk poddes, steik ribba, og forskjellig anna.
Det siste hu gjorde med skurkosten og golvlærva før dem vart sætt inni gangskapet, var å vaske kjøkkengolvet. Og da først fikk hu tida til å ha på seg finklean. Så var det vel å sætt seg ned for henne. Å nei, som jeg sa, hu satt nesten alder. Uten når a spann, vov, strikka og batt.

— den dagen var vi ikke tung å be

Han far slutta på arbeid klokka ett om julaften, så det var vi som var minst som var heim om formiddan. Jobben åt oss da var å bårrå full vedkassen tå ved. Og den dagen var vi ikke tung å be. Det var småkallan og nisseskrekken som satt ti oss, og et lønlig håp om å få en gave om kvel’n. Men det var vel ikke bære det.
Det var vel også høytidsstemninga som gjorde så lett å gjøre det vi ble satt til.

Når han far kom heim fra arbeid i eitt hælvtotida, sætt’n på trefoten på juletreet, og bar det inn i stuggu. Tennt opp ti omn med det såmmå. Så lite som det vart fyra der, tok det lang tid før det ble varmt. Men vi ongan fikk som sagt lov til å vårrå inni stuggu den dan, og derfor smatt vi inn så snart vi hørt det dura ti omn og klina oss så tett attmed som det gikk an. Der satt vi til vi begynte å frys, og sånn gikk vi att og fram millom kjøkkenet og stuggu helt til døra vart sætt opp.
Koinnbannet, som var lagt unna i trøskinga om høsten, tredd’n far på en staur og hengt opp på uthusveggen millom vedskjøldøra og fjøsvinduet. Og så kom’n med kølklompan og store gadda og klæmt inni omnan.

— all stasen kjent vi igjen

Og etter kvart kom dem heim all sammen utover dan. Jultrestasen fra året før vart finni fram, og vi var med og hengt på. Og all stasen kjent vi igjen. Det hendte at de større søskenan som tjente litt kjøpt med seg ei glasskul eller en føggel og spedd på med, men vi syntes alt det gamle hørte med til jula. Dess eldre stasen var, dess finar og artiar syntes vi det var.
Det var en vegg tå et hus som han Ludvik stelt te, og det måtte vårrå sjuotte år da. Dette var vi forsiktig med. Dette huset var til mange år etter at jeg vart vaksi
Lysan satte vi på med klipa. Jeg kan såvidt hus på at a mor støypa et par store lys sjøl en gong, men før mi tid støypa dem lysa dem skulle ha sjøl. Det var sautælg dem brukt te det.
Når så juletreet var pynta, kledd vi på oss det nye vi hadde fått. Ny bokse, bluse, strømpa, eller lugga. Og da sætt vi oss andektig attmed omn inni stuggu, og med spe røsta prøvd vi å søng nån julesanga. Og i lyset tå sprekkan i omn satt vi der spent og venta.

— begynte a mor med maten

Lampa vart alder tent før det var mørkt. Mens’n far raka tå seg skjegget og bytta på seg finklean, begynte a mor med maten. Og det var bestandig nå tå grisen. Ribb og koteletta, eller det hendte en sjelden gong at det var lutfisk og risengrynsgraut. Men det var som regel tå grisen.
Og mens a mor holdt på med julekvellsmaten, satt vi som sagt andektig og snill attmed omn ut i stuggu. Vinduan var helt overrima. Det var dem heile vinter’n omtrent. Men i jula og mot slutten klarte vi å få dem rein. Særlig når det var kaldt, og det synes jeg å kåmmå i hau at det alltid var.

— No var det jul.

Utover julaftens ettermiddag begynte det å bli nån små rosa midt på vinduet, så hvis vi stakk nassin helt innåt, fikk vi sjå månen gjennom. Og no begynte det å lukte så overlag godt i fra kjøkkenet. Samtidig begynte kjerkklokkan å kime. Sprø tona for innover berga i den frostklare, kalle lufta. Da seig høytida innover oss så tung, at vi nesten ikke torsa å pust. No var det jul.

— kom te å gjørå nå gæli nån gong

Der satt vi from som engla, og syntes vi alder ha gjort eller kom te å gjørå nå gæli nån gong i heile væla. Så ropt a mor på oss all sammen at vi måtte kom å eta. Når alle hadde kommi seg attåt sang vi et bordvers, og det var han far nøye med. Enten lest’n sjøl bordbønna eller så sang vi alle.
Da satt vi der og syntes at ingen i heile væla hadde det så godt som oss. Det hendte flere julkvella at vi var tolv stykja attmed bordet. De som var vaksi kom bestandig heim om julaften. Vi hadde et langbord på kjøkkenet, og der var det plass åt alle.
Det var storveies for oss små når de større kom heim den dan. Vi var spent på om vi fikk nå tå dem. Og det var særlig a Karen som bestandig kom i hau oss med noe. Det skyldtes vel mye henne at vi ventet med spenning kvar julaften.

— måtte sitte i ro til alle var ferdig

Ja, så satt vi da alle benket rundt langbordet og åt tå grisen, og alt var fryd og gammen. Vi små vart fort mett, og var ferdig lenge før de annen Men vi måtte sitte i ro til alle var ferdig. Og det røynte hardt på det. Men vi visste om det og fant oss i det. For når alle var ferdig med å eta, fann han far fram bibelen og las juleevangeliet, og da måtte vi høre etter. Og det gjorde vi.

Han las om guten som ikke hadde nå anna enn ei kukrybbe å ligg ti. Vi hadde da ei seng vi iallfall, ei høg hælmseng som var både varm og god, mens han litje guten der, han låg på bære hælmen. Og så bodd’n borti fjøset med mor og far sin sammen med både kyr og hesta.

— lukta for my kuskit der

Vi kunne ikke tenke oss å ligg borti fjøset sammen med grisen og kua vi nei. Det lukta for my kuskit der og så var det kallar enn oppå lofte. Og attåt villa den kongen som styrt i landet få tak i guten for å hiv’n på ælva. Vi skjønte ikke kor gæli guten ha gjort etter som dem va ut etter’n all sammen. Men en del gjetargutonga som gjeta sauen sin i nærheita, dem gikk og fann båsen der guten låg, dem. Dem tok med seg en lamonge som dem vist guten, og dem villa vårrå snill åt’n.

Men kongen han villa kverk all gutongan som låg i vøgga han, men han skulle ikke få med sæ a Nelly, nei, som låg i vøgga heim åt oss. Hu skulle vi passe på ja.
Men så fikk vi høre det da, at det kom noen og kviskra i øret på’n Josef og hu Maria at dem måtte ta med seg guten og reis til et anna land, der dem fikk vårrå i fred. Og det gjorde dem. Han som styrt i det landet lætt ongan vårrå i fred han.

Og da vart det jul åt oss igjen. Og så gikk vi fra bordet.

— for han var vi redd

Noen julenisse kom ikke åt oss i den tida. Det vart seinar. Jeg tror heller ikke at det var nån tå oss ongan som savna han da, for han var vi redd. Vi syntes vi såg topphuva og det kvite skjegget over alt når vi kika ut gjennom isrosan i vinduet.
Da hoppa og dansa dem i skyggen tå parafinlampa uti snøn. Så hvis vi fann på så mye som å stekk haue ut gjennom gangdøra, så kom det ei løddi hand og rytja oss ut og støppa oss ned i sekken og tok oss med borti Ratvoldberga. Nei, det var best å holde seg innom døran.

— fulgte med i alle bevegelsan

Så satt vi inni stuggu med augan på stjælka og fulgte med i alle bevegelsan som de større foretok seg. Om det var noe som det knåsså ti. Og vi vart alder skuffa. En pakke fikk vi alle. Og det kunne vårrå enten hussu, lugga, våtta, skjerf, raue topphuva, ludo, dam, fargeblyanta, hårluggspell eller anna.
Hårluggspell var et spell som vi brukte kaffekoinn, eller hvis vi ikke fikk det, knappa til brikka. Og den som vann, skulle ha lov til å lugge den annen Det spelle brukte vi helst ikke i jula. Det skulle vårrå fred da. Ei heil appelsin og noen nøtter fikk vi julaften. Men som regel måtte vi del ei med en.

Men vi hadde ingen nøtterknekker heim åt oss. Så den nøttera vi ikke klarte å knekke med tenner’n, prøvd vi å knus med ei vedski. Vi la nøttera på nå hardt, så klæmt vi te så det føyk veggimillom. Og så kraup vi onder bord og benka for å finn a igjen. Det tok bestandig lang tid å få sund nån nøtter. Derfor vara dem lenger og vart dryg. Det var da han far sa:

«Vi skoill ha hatt oss en nøddeknekker».

Og den setningen gjentok’n kvar julaften så lenge jeg kan huske. Det vart alder nån «nøddeknekker» heim åt oss.

— så gikk vi rundt juletreet

Etter at julgavan var åpna, sammenligna og prøvd, vart lysan på juletreet tent. Stola og bord vart fløtta unna, mattan skuva tesides, og så gikk vi rundt juletreet. Vi sang alle julsangan vi kunne, og den siste var bestandig: «Her står vi nu i flokk og rad, om deg vårt skjønne hjerteblad». Julkvell’n var den eneste kvell’n i heile året at vi fikk vårrå opp litt lenger. Det hendte at dem som var minst somna der dem satt, og vart birri bort i senga.

— Ingen måtte utom døra den dagen

Første dag jul var vi alle inne. Ingen måtte utom døra den dagen. Da tok vi fram de spellan vi hadde fått, og satt med dem det meste tå dan, og kika ti blad som de større søskenan hadde hatt med seg heim. A mor å’n far abonnerte på to blad som de hadde hele året. Det ene var «Hyrden», og det andre «For fattig og rik.»

— Juleheftan

Juleheftan tå disse bla’a var det for det meste vi kika ti. Det hendte vi hadde «Hjemmet» med «Knoll og Tott», men det var ikke kvar jul. «Magne» var et skolebla som ein tå dem som gikk på skolen abonnerte på. Det bladet hadde vi alle mens vi gikk på skolen. Gikk vi to eller tre samtidig, hadde vi selvsagt et til sammen.

— An-dan var jeg å’n Ivar med’n far i kjerka

An-dan var jeg å’n Ivar med’n far i kjerka. Og han far tok oss alltid med oppå galleriet. Han likte seg visst best der han også. Vi syntes det var arti å sett like høgt som presten når’n sto på prekstol’n. Vi glante på han som spelte på orgelet. Han satt å kika rett inni veggen og dura i vei så det dundra. Vi hoppa høgt på benken kvar gong han begynte.

Attme organisten satt han Tømmervik og sang med grop stemme. Han hadde en stor kul på det høgre kinnbeinet som gikk opp og ned etter som han gapa. Og på gangen, med såmmå vi kom opp trappa, satt det en annan kall på en flat knakk og trampa på to trefjøli så svettin rann. Med nassin klina helt inni veggen trampa’n opp og ned på der to trefjølan som en sykkelløpar i motbakken. Vi skjønte alder koffor han satt der og trampa og glana inni veggen for seg sjøl.

— kjøran med hest og slea

Bon-kallan kom bestandig kjøran med hest og slea, og med dombjella på hestan. Enten sto hestan utom kjerka med en høydott framom seg, eller så vart dem sætt inn på en stall i nærheita. Når storbonan eller anna fine folk kom gåan oppover kjerkgolvet, gniksa det i skosolan på dem. Dess høgar det gniksa, dess finar trudde vi dem var.
Dem satt alder oppå galleriet, men fremst ned i kjerka. Det presten sa, verken hørte vi, eller forsto vi gutongan nå tå, og det vart lenge og sitt i ro for oss. Ja, det hendte at vi somna på benken. Da skvatt vi opp når orgelet sætt ti rett attme oss, å’n Tømmervik klæmt ti med gropstemmen sin.

I romjula holdt vi oss for det meste innomhus. Det var mye kaldt og mye snø, så vi likte oss best inne. Da fordreiv vi tida med spellan vi hadde fått, og tegna med fargeblyantan.

— kom trillan innpå gølvet me ei sluskbår

Ein og annan juletrefest fikk vi også vårrå med på. Da på bedehuset. Den første jeg kjem i hau jeg var med på var i losjelokalet. Han far sto da i avholdslaget, og det var vel derfor vi var der. Der såg jeg den første julenissen jeg hadde sett til da. Han kom trillan innpå gølvet me ei sluskbår full tå påssåa. Jeg var livandes redd for å gå bortåt for å få en, derfor vart jeg ståan så lenge at båra vart tom. Men det vart en på meg til slutt lell.

Han Per Torskjønn, onkel’n has far kom av og til på besøk i millomjula. Det vart reidd opp på kjøkkenet åt han. Han fyrt inni omn så det vart så varmt som det alder ha virri der, verken før eller seinar. Han gikk begge veier. Hu mor fortalte at en så’n mårdag kom han om formiddan og gikk heim igjen utpå ettermiddan såmmå dan.
Og når vi veit at det var femten kilometer kvar vei, så var ikke han redd for umaken.

— Julenisse

Julenisse var det som jeg sa alder åt oss den tida. Det vart ikke før jeg sjøl vart uttatt til det. Da fann dem fram en ullpåsså som a mor hadde ståanes. Den vart balla på meg til skjegg rundt heile fjæset, og ei topphuv vart tredd nedover haue og ulla. Ei kåp eller en tjukk pjekkert vart betta på meg utapå. Da vart det så varmt inni alt det derre at ulla sætt seg fast langt nedover hærsen, og jeg holdt nesten på å bli kvælt. Men jeg sto, det ut for det var så lideli arti å sjå at de mindre vart så redd meg. Dem skalv som aspelauv når dem tok i mot pakkan, og stemmen var tynn og spe når dem takka for gaven.

Alder hendt det at nån tå ongan skalv når jeg snakka åt dem ellers. Det var en herlig følelse.

For oss varte jula til og med første nyttårsdan. Etter den dan vart det striskjort og poddeskak igjen. Nyttårsaften gjorde vi som julaften. Vi åt middan etter at det vart mørkt. Og da vart det sagt åt oss små, at no fikk vi ikke middagsmat før til neste år. Og når vi la oss om kveilen, skulle vi ikke stå opp før året etter.

— ta med oss ei kakskiv oppå loftet

Dette lura vi på, om vi skulle ta med oss ei kakskiv oppå loftet på vona. Men vi somna da om kvell’n, og sto opp dagen etter og da var det glømt.

Hommelvikingen Olaf Evenshaug, født 13. mars 1907, død 10. januar 1986, var baker gjennom hele sitt yrkesaktive liv. For øvrig var han en ivrig fotograf og et friluftsmenneske, og han var også interessert i lokalhistorie.

Kilde:

Teksten «I jula» er hentet fra boka «Det Æ kjæm i hau – Å nåkkå attåt», ført i pennen av Olaf Evenshaug og utgitt av hans familie.