Gjengitt fra årboka 2002 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Grensetvist mellom Mostinger og Selbygger
FRA JACOB HULAAS SINE OPPTEGNELSER
Jakob Hulaas var en markant personlighet i Malvik. Han var født i Mostadmark i1845 og bosatte seg i Hommelvik i 1900. Han var sagmester ved Mostamark Jernverk sitt sagbruk og senere formann ved Hommelvikens Sagbruk. Hulaas avsluttet sin yrkeskarriere som forretningsfører for datidens Malvik kretssykekasse.
— som het Håkkå
Den eldste man vet om som var bruker av gården Wenn var en mann som het Håkkå. Han var fra Selbu og kom til Wenn omkring 1750. Han var i små kår og det var nokså trangt for ham. Selbygger som hadde sine setervoller i fjellet som grenser mot Wennamarkaen, blev i hans tid nærgående til å beite på Wennamarken, at dem endog oppførte ny seter langt innpå Wennamarken, som et par steder på Wennamarken ennå bærer merke av.
Håkkå søkte så godt han kunne å verge sig mot selbyggenes inngrep, men det hjalp ikke stort, og nogen indskriden fra eiernes side var der dengang lite bevendt med, især hvor det kun angikk havnegangen.
— naglet henne fast
En gang tok Håkkå Wenn en Selbu-kvinde som havnet med sin buskap på Wennamarken og naglet henne fast til et furutre, hvor han mente hun skulle få stå til han fikk hentet vidner som kunne påvise hvor langt hun havde beitet med sin buskap på hans territorium.
— ta dem ad rettens vei
Da Håkkå så at intet hjalp, og at det var til liten nytte å ligge i idelig kiv med selbyggene, besluttet han å ta dem ad rettens vei. Men da han var fattig og uformuende, drog han til slektninger og venner i Selbu og tigget sammen litt penger, hvorpå han drog til byen (Trondhjem) og fremførte sin klage over selbyggene for lagmannen, og anmodet ham om å reise oppover og dømme mellom oppsitterene på Wenn og de selbygger som grensede derimot og få fastslått merke.
Lagmannen som gikk inn herpå, reiste da oppover Klæbu til Selbu og overnattet på gården Solem på Selbustranda. Solemgården som den gang som nu havde sin seter på Dalvolden i nærheten av merket mellom Mostadmarken og Selbu (det merke som gjelder nu.)
Dalevollen som ligger på Selbuskogen straks sønnenfor merket mellom Selbu og Mostadmarken, hørte den gang Mostadmarkens gods til, da merket dengang gikk sønnenfor Dalevollen. Konen på Solem, hvor lagmannen overnattet, begynte å tale med lagmannen om at disse setre burde høre Solem til og at så har vært tilfelle en gang i tiden, og bad lagmannen om å ordne det slik ved fastsettelsen av merket at Dalavollen kom til å høre til Selbu.
— også den dag i dag hører Solem til.
Hvis lagmannen kunne love dette, skulle hun koke fet rømmegrøt til ham, hvilket lagmannen gikk inn på. Således gikk det til at kjerringen fikk sin seter tilbake, som også den dag i dag hører Solem til. Den dom lagmannen den gang felte angående merket mellom Wenn- og Vikagårdene på den ene side og Selbu på den andre side, gjelder på det nærmeste den dag i dag. Årstallet for denne forretning har jeg ikke kunnet bekomme.
Efter at det fremdeles gjennom tiden har vært kjekkel og strid om grensen mellom Wenn på den ene side og oppsitterene av Selbustranda på den annen side, blev det i 1860 foretatt en grenseoppgang mellem herr L.N.Jenssen og de Angellske stiftelser som eiere av fleste gårder på Selbustranda.
De menn som deltok i denne forretning var lensmann Schive og gårdbruker Ingebrigt Norby fra Selbu og Hågen Bye og Ole N. Herjuan fra Malvik. Den før omskrevne dom av lagmannen blev da fremlagt, men den skulle da være så godt som uleselig på grunn av sin elde. Men hermed var det ikke slutt med selbyggenes krangel om merket i Vennafjellet. Strekningen fra Solemstjernet til Lillefjellet har nu i lange tider vært et tvistens æble.
— rett linje fra Solemstjernet
Merket på Baklipynten og i Engtjernberget vil selbyggene ha vekk og få rett linje fra Solemstjernet til Lillefjellet, og ville merket i dette tilfelle kommet til å gå atskillig langt inn på Wennamarken – en grense som ingen i den senere tid kan minnes at have eksistert.
I året 1869 blev Mostadmarkens Gods grenser befaret, og alle grensemerker blev da oppfrisket. Fra Selbu deltok oppsitterene på gården Sandvik, Peder og Jon Sandvik m.fl. Blant dem som deltok fra Mostadmarkens side var også nedskriveren av nærværende linjer med, samt forstmand Haugsrud fra Hedemarken, som på den tid var hos gamle Nicolai Jenssen på Halstad.
— forsøkt å forrykke merket
Men også efter den tid har selbygger et par ganger forsøkt å forrykke merket østover fra Solemstjernet ved å hugge over linjen mellem Solemstjernet og Baklipynten. Oppe på Baklifjellet ligger en stor rund sten, hvori merket går, og er der av den grunn hugget et kryss i stenen. Om sommeren 1888 blev stenen rullet ned fra det sted hvor den har ligget, men da den var flere hestelass tung, kunde den ikke føres så langt.
Men ved hjelp av flere hester fra gårdene Wenn blev stenen igjen bragt på plass på sitt sted og boltet til fjellet med en svær jernbolt og ligger der nu den dag i dag.
(Nedskriveren herav har selv vært med og kjøre opp stenen og bolte den til fjellet).