GARDSBESØK I GAMLE DAGER

Artikkel fra Årboka 2006 tilrettelagt for Web av HHV

Av Svein Solli

Svein Solli er en utflyttet malviking. Han sier om seg selv:

«Jeg er født i 1919, og hadde min barndoms- og ungdomstid på garden Halla (i førkrigstida kalt Halden) i Åsgårdan, ei grend langs vegen mot Mostadmarka og Selbu. Der hvor gardsvegen tok av sto det i min barndom en vegstein med påskriften: «27 km». Det var avstanden til Trondheim ble det sagt. Husstanden besto som regel av seks mennesker: mor Jonetta og far Martin 0 Solli, min søster Olaug, ei taus og en dreng, samt undertegnede».

— Han bor nå i Haslum

Etter artium studerte han ved Landbrukshøyskolen på Ås og ble forstkandidat. Han har i sin yrkesaktive karriere jobbet i landbruksnæringen, for det meste som journalist og redaktør av ulike tidsskrifter der. Like etter krigen hadde han en kortere periode i forsvaret som velferdsoffiser. Han bor nå i Haslum).

Han forteller her om de mange besøk av fremmede, det vil si loffere, gardfarihandlere og tatere de hadde heime på garden i hans barndom. Dessuten om en spesiell gjest, en tysk flyktning som kom innom.

Handelsmenn

For å ta handelsmennene først: De kom forholdsvis regelmessig, en eller et par ganger i året. De humpet og bar på en som regel brun koffert. Inne på kjøkkenet pakket de opp herlighetene: sytråd, knapper, kammer, spraglete tørklær, såper og diverse andre småting. Og som regel ble det en handel. Det var mor og tausa som var eventuelle kjøpere. Vi ungene glante storøyet, men vi hadde jo ikke penger å kjøpe for. Det fikk de voksne stelle med.

Det hendte at kramkaren var sulten og foreslo varer i bytte mot kanskje et måltid middagsmat. Men det ble som regel til at han fikk maten attpå før han dro på dør med takksigelser for handelen.

Loffere

Så var det lofferne, og dem kunne det være mange av i de hardeste tyve- og tredveårene. De tagg som rimelig var om mat. Enkelte sa seg villige til for eksempel å hogge litt ved som takk. Jeg husker et par av dem litt spesielt. En kom en knallhard vinterdag med mye snø og kulde og spurte far min om han hadde ei gammel bukse til en stakkar. Han hadde på seg en lang, svart vinterfrakk.

«Hvorfor det? Du har da ei bra bukse du»,

sa far min og så på buksebeina nedenfor frakkeskjøtene.

«- Da skal du få sjå her»

sa lofferen, snudde ryggen til og bretta opp frakken. Det viste seg da at buksebaken var totalt borte. Vi så inn på ei blåfrossen rompe. Det var ikke akkurat noe vakkert syn. Far strøk inn på soverommet, eller hvor der nå, var og kom ut med ei velbrukt vadmelsbukse til stakkaren. Han tok på seg buksa der og da. Nå ble det litt varmere å være til.

— insisterte alltid på å få sove i stallhøyet

Den andre omvandrende mannen jeg husker, kom på besøk et par ganger om året. Han kom alltid på ettermiddagen og fikk overnatting. Mor mi hadde ei ekstraseng stående inne i, nærmest et kott. Der kunne han få ligge, men han insisterte alltid på å få sove i stallhøyet. Det litt spesielle med han var at han dro fram munnspillet når han hadde fått mat og takket med en liten konsert. Han var blankskallet midt på hodet, og jeg husker hvordan han med stor innlevelse både spilte og sang

«- midt oppi huet er det ingenting, bare rundt omkring, bare rundt omkring — «

mens han med en pekefinger sirklet rundt månen i hodet. Og han smilte og lo der han satt sammen med oss på kjøkkenet. Han nøt de små gleder i nuet og bekymret seg lite for morgendagen. «Livskunst«, spør du meg!

Taterfølge

I mellomkrigsårene, særlig i den første delen av dem, dro det av og til en del følger av «reisende» som taterne gjerne kalte seg sjøl, etter vegene. Det var gjerne et par hestekjerrer fulle av jordisk gods og unger. Taterne drev gjerne med handel. De solgte visper, koster og blikktøy av mange slag. Kanskje andre varer også. Klokker ville de gjerne bytte, selge eller kjøpe. De gikk heller ikke av vegen for å tigge litt.

— hadde fargerike skjørt

Jeg husker spesielt et besøk vi fikk på garden en mørk høstkveld, jeg tror det var i 1925. Bare søster mi og jeg var heime, sammen med onkel Ole, fars minstebror, som var dreng. Taterfamilien kom ubedt inn på kjøkkenet og leiret seg utover golvet. Det var han far sjøl, jeg ser han ennå for meg, med en svær bustet, svart bart, et rødt tørkle rundt halsen og et digert klokkekjede over magen. Kvinnfolkene hadde fargerike skjørt, jeg syns å huske at de var sterkt røde. Det var et par av dem. Og så var det noen halvvoksne unger, antakelig tre eller fire. Der satt de da, og der sto vi tre som bodde der. Jeg husker ikke noe av hva som ble sagt. Men jeg tror hensikten var å få mat, og kanskje også å få ligge natta over. De tenkte vel at en unggutt, som onkelen min var, og et par småunger måtte være lette å handtere.

— tok til å «rense neglene»

Onkel Ole bad dem forsvinne og det faderlig fort. Men de satt nå der. Da gikk onkelen min bort til komfyren, hentet tollekniven og tok til å «rense neglene». Og så sa han til meg: «Svein, gå og ring til lensmainn du». Telefonen hang på veggen inne i stua. Og jeg var gammel nok til å sveive den litt, ta av røret og be om lensmannen da sentralborddamen svarte. Han lovte å komme Dette registrerte taterne på kjøkkenet og strøk på dør forholdsvis kvikt.

På flukt fra Oranienburg

Årstallet er 1936 eller -37. En mørk høstkveld da vi satt rundt kveldsgrøten på kjøkkenet, banket det på døra, og inn kom en kar i førti- femtiårsalderen. Han så tydeligvis både sulten og frossen ut og ble bydd en stol, seinere også graut. Den så han ut til å sette pris på. Etter hvert kom det en slags samtale i gang. Mannen kunne litt svensk og jeg litt tysk.

— i et norsk lasteskip

Hans historie var følgende: Han var tysker av svensk avstamning og hadde rømt fra konsentrasjonsleiren Oranienburg. (Jeg tror den leiren seinere ble omdøpt til Sachsenhausen). Han hadde kommet seg til Hamburg hvor han hadde sneket seg om bord i et norsk lasteskip som tydeligvis snart skulle kaste loss og gå fra kai. Der gjemte han seg som blindpassasjer til båten hadde vært i rom sjø en tid. Så meldte han seg for mannskapet og fikk lov til å bli med til Hommelvik som var skipets første havn.

— derfra videre til svenskegrensa

Mannskapet tok etter hva han fortalte, godtvare på han. Han fikk blant annet litt klær. I kveldinga denne dagen hadde han sneket seg i land etter å ha fått forklart vegen til Selbu og derfra videre til svenskegrensa. Han hadde nemlig nokså nær slekt i Sverige. Han ville nødig gå mer enn nødvendig langs allmannavegen. Før han kom til oss, hadde han derfor mer eller mindre prøvd å holde seg unna vegbanen.

At han banket på og gikk inn i kjøkkenet på Halla, var nok en ren tilfeldighet. Men noen sjanser måtte han ta og håpe på at ingen meldte han til noen myndighet. For stakkaren var åpenbart redd, han.

— Hvorfor i all verden skulle vi det?

Hvordan gikk det så? Jo, det var enkelt. Mannen ble trodd på sin historie, han fikk mat og losji over den mørkeste natta og gode råd om vegen videre mot sitt drømmers Sverige. Det var ingen som et øyeblikk tenkte på å informere noen autoritet, for eksempel lensmannen, om flyktningen. Hvorfor i all verden skulle vi det? Nei, han ble ønsket lykke til på sin ferd videre. Men vi hørte naturligvis ikke mer verken fra han eller om han. Vi far håpe det gikk han vel!

— ellers så siviliserte Tyskland

Besøket av denne politiske flyktningen betydde for vår del et møte med den brutale virkelighet som hersket i det ellers så siviliserte Tyskland. Og lite ante vi, og de fleste andre, at Norge noen år seinere skulle bli en arena for de samme mørke og umenneskelige tilstander.