Gjengitt fra Årboka 2020 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

En statsminister i krig.

Av Einar Lysholm

lntervjuet med Johan Nygaardsvold er skrevet av Einar Lysholm (1892- 1961), som var ansatt i Arbeider-Avisa som journalist og redaksjonssekretær helt fra starten av avisa i 1924, Lysholm, som selv var fra Hommelvik, sto Nygaardsvold nær, ikke  minst gjennom mangeårig politisk samarbeid. Det var for eksempel Lysholm som foreslo Nygaardsvold som stortingskandidat foran valget i 1915. Samtalen mellom de to, som her er gjengitt, fant sted i august 1945, bare et par måneder etter at statsministeren og regjeringen var vendt tilbake fra England.

Torgeir Winnberg, også han mangeårig journalist i ArbeiderAvisa, tipset årbokkomiteen om dette intervjuet, og vi gjengir det her i sin helhet.

Det er en av de mange solfylte og varme august-dagene vi i Trøndelag har opplevd denne sommeren, jeg oppsøker Johan Nygaardsvold i heimen hans i Hommelvik. Jeg treffer ham i den lille hagen hans der han går omkring i skjorteermene og plukker saftfulle, røde ripsbær som han synes å nyte med stort velbehag. Vi slår oss ned ved et hagebord. Fru Nygaardsvold legger handarbeidet fra seg og snart er kaffen kommet på bordet. Og ved slike høve skal, som kjent, samtalen komme hurtig i gang. Det gjør den også.

— fortrolig samtale om alt

Over fem lange år er det forløpt siden en siste gangen snakket med Nygaardsvold og mange, mange flere år er det siden en første gangen hilste på ham i heimen hans. Når en sitter her igjen i fortrolig samtale om alt som er hendt i de siste fem åra, blir en uvilkårlig grepet av denne ubeskrivelige kjensle av underlig deilig ro som alltid har preget samværet med ham. Og vi kan vel alle nå ha råd til å innrømme at det var den samme trygghetskjenslen og vissheten om statsminister Johan Nygaardsvolds harmoniske ro som fjerner alle tilløp til tvil og uvisshet hos oss når det så mange ganger i krigsåra så som svartest ut for oss

— om det da i det hele tatt finnes noe sidestykke.

En må sikkert gå mange generasjoner tilbake for å finne sidestykket til en utvikling som den Johan Nygaardsvold har hatt i norsk politikk, om det da i det hele tatt finnes noe sidestykke. Å bruke et uttrykk som karriere om Nygaardsvold vil være misvisende. Et slikt uttrykk leder tanken som oftest hen på folk som ved hjelp av kraftige albuer har banet seg veg framover og hensynsløst og egoistisk skjøvet alt og alle til siden. Noe slikt har aldri og vil aldri med noen som helst rett bli sagt om Johan Nygaardsvold. Hans plass i alle gode nordmenns hjerter skyldes utelukkende hans personlighet, hans

utmerkede egenskaper og den ubegrensede tilliten disse etter hvert har skapt hos flertallet av det norske folk.

Den ukjente

Når en nå atter igjen sitter sammen med Nygaardsvold i heimen hans denne velsignede, deilige sommerdagen, glir tankene uvilkårlig tilbake. En husket ham fra tilbakekomsten fra hans flerårige opphold i Amerika. Dit reiste han som ganske ung sammen med en rekke andre menn fra heimbygda for å søke arbeid. Åra der over har utvilsomt øvd en sterk og god virkning på ham. Særlig var vi unge imponert over hans litterære viten. Han hadde skaffet seg en anselig boksamling, og dit søkte vi ofte. Det var norsk og det var engelsk litteratur.

Vi satt og lyttet spent av ungdommelig begeistring, og Nygaardsvold veiledet oss som en god skolemester. Ved et slikt høve hørte jeg ham også synge. (Det er neppe mange som kan si det). Med en av guttene sine på fanget sang han en av Kiplings sanger på engelsk. Hans ufattelige hukommelse imponerte oss ikke minst. Han kunne lese utenat lange avsnitt av ei bok når han en gang hadde lest den. Flere hundrede bind skjenket han til folkeboksamlinga i heimbygda, og det dannet stammen i den store boksamlinga Malvik kommune nå rår over.

— Arnold Hazeland

Etter heimkomsten fra Amerika kom han straks med i den faglige rørsla og han valgtes til formann i fagforeningen. Sommeren 1915 – altså for nøyaktig 30 år siden – skulle der lages nominasjon av stortingskandidater for Arbeiderpartiet. Arnold Hazeland, som den gang var assessor i Overretten i Trondheim, var partiets kandidat ved de tidligere valgene, men han var reist fra Trøndelag for å ta sete i Høgsteretten. Nygaardsvold ble bragt i forslag. Helt ukjent var han utafor heimbygda. Aldri hadde han stått på en talerstol. Hans inntrengende bønner og sterke vegring hjalp ikke. Han og Svend L. Skaardal ble satt først på lista og valgtes.

— med kofferten i ene armen

En synes ennå en ser den unge, ukjente arbeideren der han på nyåret i 1916 med kofferten i ene armen går nedover til jernbanestasjonen for å tre til reisa til Stortinget. Det var altså Johan Nygaardsvolds første steg inn i tingets hall. Det ble ikke det siste steg her. Med stor grundighet og dypt alvor og ansvarskjensle tok han fatt på arbeidet i Stortinget. Men hva ville man mon tro ha gjort og sagt dersom han den gangen hadde fått vite at han en liten mannsalder seinere skulle bli den som i Norges svarteste tidbolk skulle stå i spissen for landet og folket og føre det frelst og fritt fra undergangen?

— Nå hadde han tjent ut de tre år

Typisk for Nygaardsvold er det som hendte ved Stortingsvalget i 1918. Nå hadde han tjent ut de tre år. Han kunne med loven i hånd nekte å bli satt opp på nytt. Og det gjorde han. Den gamle, avfeldige omvalgsordningen ble brukt for siste gang ved dette valget. Vi forbante dette avlegse systemet, men det skulle vise seg at det likevel ble redningen, og det fikk vidtrekkende konsekvenser for Arbeiderpartiet for alle tider seinere.

— Så kom altså omvalget

Tranmael var fylkespartiets formann den gangen. Han tok fatt i Nygaardsvold for hans vegring, men denne sto urokkelig fast ved beslutningen om å nekte. En ny kandidat ble satt opp for den gamle Strinda valgkrets, men han falt igjennom. Så kom altså omvalget – det siste. Situasjonen var slik at det ingen annen utveg var enn å få Nygaardsvold opp på lista igjen. Han ga omsider etter, men gudene skal vite at det ikke var lett. Johan Nygaardsvold seiret stort ved valget. Det har han, som alle vet nå, også gjort seinere i livet.

Skjebnesvangre døgn

Under samtalen denne ettermiddagen kommer vi inn på situasjonen de første aprildagene l940 og tingenes katastrofale utvikling i disse hektiske døgn før 9. april.

— besluttet å sperre Oslofjorden.

– I slutten av mars deltok jeg i en interskandinavisk konferanse i Stockholm, forteller Nygaardsvold. Situasjonen ute i Europa var spent. Krigen mellom England og Tyskland var i full gang, men ingen hadde inntrykk av at faren var overhengende sjøl om situasjonen var adskillig tilspisset. Jeg kom tilbake en av de første dagene i april, og i de nærmeste dagene fram til 8. april auket spenningen og krigssituasjonen opptok oss stadig sterkere. Om formiddagen 8. april holdtes møte mellom regjeringen og utenrikskomiteen, og om ettermiddagen var Stortinget kalt sammen.

Om kvelden samme dagen bragte en Oslo-avis melding om at en engelsk ubåt hadde senket det tyske transportskipet «Rio de Janeiro» i norske farvann. Samtidig var innløpet melding om at britiske sjøstyrker hadde lagt ut miner utafor Oslofjorden. Regjeringen sendte en protest-note til England mot det inntrufne.  Mot kvelden besluttet Stortinget etter henstilling fra forsvarsminister Ljungberg og meg å avbryte møtet for at regjeringen kunne få høve til å drøfte forholdsreglene samme kveld. I dette møtet ble det besluttet å sperre Oslofjorden.

— tyske krigsskip var gått til en rekke norske byer

Regjeringen skiltes ved 23-tida, men allerede ved 24-tida ringte Ljungberg og meldte at fremmede krigsskip søkte å forsere Oslofjorden. Samme natten holdt regjeringen møte sammen med utenrikskomiteen og satt sammen til klokka 05.30 om morgenen. I mellomtida var det innløpet meldinger om at tyske krigsskip var gått til en rekke norske byer. Situasjonen var nå blitt den at vi fant det riktigst å forlate Oslo, og vi ble enige om å samles på Hamar. Jeg bilte oppover og kom dit samtidig med Hambro. Her holdtes møter og konferanser og stadig innløp meldinger om at tyske tropper var landsatt og forsøkte å forsere seg nordover. Nå gikk det slag i slag. Vi trakk oss tilbake til Elverum.

— mislykte forsøk på å gjøre det av med konge og regjering

Nygaardsvold skildrer så videre i samtalen hendingene i Elverum med tyskernes lumpne, men mislykte forsøk på å gjøre det av med konge og regjering og den videre flukten over Lillehammer, oppover Gudbrandsdalen og ned Romsdalen til Molde, videre nordover til Tromsø med den britiske krysseren «Glasgow» og endelig ferden fra Norge til England 7. juni 1940. Men det var ikke bare en hodekulls flukt. Det ble også arbeidet. På Stuguflaten i Romsdalen ble det tatt beslutning om opprettelse av en Norges Bank for den delen av landet som ennå var fritt. Her ble også det verdenskjente Nortraship, som skulle bli av så stor betydning for krigens utfall dannet med skipsfartsdirektør Lorentzen og advokat Sunde som ledere. Regjeringen hadde jo også sikret seg Norges Banks gullbeholdning, og fikk transportert denne hele vegen nordover og over til England.

I London

 – Hvordan tar de fem år i utlendighet seg nå ut etter at krigen er ført til en lykkelig slutt? spør jeg.

– Når jeg ser tilbake på alt det som skjedde, så kan jeg bare si at det har vært en femårs-periode fylt av arbeid utelukkende med det mål for øyet gjennom oppbygginga å forberede og muliggjøre tilbakekomsten til Norge. Til å begynne med var vanskene store. Vi manglet både folk og materiell, men etterhvert kom det hele i sving. Vi hadde til slutt mellom 25.000 og 30.000 sjømenn til rådighet under ledelse av Nortraship, det største skipsforetak, som noen gang har eksistert i verden. Vi rådde til slutt over om lag 1.000 skip, og om lag halvparten av disse gikk tapt sammen med 3.000 sjømenn.

— Det kostet store pengesummer

En rekke vanskelige problemer måtte løses, fortsetter Nygaardsvold, blant disse var trygdeordningene for sjøfolkene våre, reising av sjømannsheimer, sjukehus og legestasjoner for de etterhånden store styrker vi fikk til rådighet. Dette var ikke bare i England, men over den hele verden, kan en si. Forsyningsproblemene tok naturligvis opp en bred plass i arbeidet og vi måtte løse spørsmålet om underhold for de 17.000-20.000 flyktninger i Sverige.

Og det var tusen andre spørsmål å løse. Det kostet store pengesummer, men vi greide da det også. Seinere meldte det seg nye problemer. Det var spørsmålet om igangsetting av skoler for utdanning av folk både i England, Kanada og Sverige. Gjenoppbygginga av handelsflåten vår hørte også med til oppgavene. Vi overtok alle skipsbestillinger i Sverige, og en stor del av disse skip er alt i fart for den norske regjering under Notraskips kontroll. Avviklinga av dette store foretagendet vil sjølsagt ta en del tid.

— Sambandet med heimlandet

Nygaardsvold forteller så hvordan det veldige apparatet stadig gikk mer friksjonsfritt etter hvert som sambandet mellom administrasjonen og de mange sidegreinene ble knyttet fastere. Sambandet med heimlandet tok også etterhånden fastere former. Man fikk orden i passasjertrafikken med Sverige, næringsorganisasjonene fikk representanter i Amerika for å studere nye produksjonsformer,  samarbeidet med Norges allierte ble stadig sterkere, og en god kontakt med Amerika fikk vi gjennom vår representasjon i Washington. En kan vel trygt si, føyer Nygaardsvold til, at Norge sto på god fot både med den britiske og amerikanske opinionen.

Mordene i Norge

– Hvordan inntrykk gjorde tyskernes myrderier av norske frihetskjempere på dere i England?

– Når jeg tenker tilbake på den første tida regjeringen oppholdt seg i England, så er det særlig ett forhold som fyller meg med stolthet og glede, svarer Nygaardsvold, det er hver enkelts stilling der borte til den tyske okkupasjonen av Norge. Det var nok enkelte som i meningsfellers krets forbante regjeringen fordi den i de fem år den hadde sittet, ikke hadde gjort det som alle borgerlige regjeringer før 1935 ikke hadde maktet å gjøre, nemlig skaffet Norge et så sterkt forsvar at tyskerne kunne ha blitt kastet ut av Norge med det samme de kom til landet.

— når tyskerne nå hadde satt seg fast i landet

En slik reaksjon virket forståelig. Det som var hendt var en fryktelig skjebne for et frihetselskende folk som det norske, så det var nokså selvfølgelig at mange så seg om etter en syndebukk. Og hvem var det da nærmere å kaste skylden på enn regjeringen? Alle var imidlertid enige om at når tyskerne nå hadde satt seg fast i landet, så var det for gode nordmenn ikke tale om noe slags samarbeid eller imøtekommenhet overfor dem. Vi hørte heimefra at tyskerne søkte å få folk til å tro at tross okkupasjonen så kunne Norge ved forhandlinger og imøtekommenhet oppnå full nasjonal frihet, sjøl om de tyske soldatene måtte stå i Norge så lenge krigen varte.

Det gjorde oss vondt å høre at det var enkelte nordmenn som mente at den eneste utveg var å få «ordnet» seg med tyskerne på et eller annet vis. Vi var utafor landet og kunne vanskelig blande oss inn i diskusjonen som førtes heime. Vi syntes dog at hvor mørkt situasjonen enn fortonet seg for de som satt att heime så måtte de da ha husket Hitlers og Tysklands løftebrudd overforTsjekkoslovakia og Polen og de grusomheter de alt hadde utøvd i disse land. Hva grusomhetene angår, så var vel de fleste av oss så blåøyde at vi trodde ikke at tyskerne ville gå fram på samme måte i Norge.

— for å skremme en del streikende arbeidere

Og så en dag får vi vite at tyskerne har skutt – myrdet- to nordmenn, Hansteen og Wickstrøm. Skutt dem for å skremme en del streikende arbeidere i Oslo. Jeg tror det gikk alle norske kvinner og menn i England som det gikk meg da jeg fikk melding om dette brutale mordet; det var som en mørk sky senket seg over hele tilværelsen. Jeg var til å begynne med som bedøvd, nåmen, som vi sier i Trøndelag. Det var ikke bare sorgen og smerten over at to så dyktige og frihetselskende unge menn, hensynsløst, ja, hensiktsløst, var myrdet. Nei, jeg forsto at disse to ikke ville bli de eneste offer for vår frihets sak.

Jeg forsto at vårt folk måtte gjennom den samme terror og de samme lidelser som folket i andre okkuperte land alt hadde fått føle fra «herrefolket» side. Og slik tror jeg alle i England følte det. Jeg minnes bare en misslyd; den norske avisen «Norsk Tidende», som regjeringen ga ut i London, hadde noen redaksjonelle minneord om Viggo Hansteen. Jeg fikk i det høve et harmfnysende brev fra en nordmann. Han sa det hadde vakt voldsom forargelse i vide kretser at avisa skrev redaksjonelle minneord. Var slikt påkrevet, sa han, så burde de tas inn i avisa som signerte innlegg. Jeg tror vedkommende har angret at han skrev det brevet.

— lengsel etter den dagen da frihet

Hansteen og Wickstrøm var de første martyrer for frihetens sak i Norge. Siden fulgte flere etter. Men for hver gang vi over London fikk meldinger om nye offer, om mord på gisler, om terror og voldshandlinger fra tyskere og landssvikeres side, så auket vår lengsel etter den dagen da frihet og rettssikkerhet igjen kunne få heimstavnsrett i Norge.

Samarbeidet i London

– Fortell litt om samarbeidet mellom den norske og britiske regjeringen.

– Dersom den norske regjeringen i London skulle få utrettet noe for Norges frigjøring, så var det ikke bare av betydning, men absolutt nødvendig at den sto i et godt forhold til den britiske regjering. Det gleder meg å kunne si at vi alt fra første dag ble vist den største velvilje og imøtekommenhet både fra den britiske regjering og fra alle britiske autoriteters side. Derfor kunne vi også så snart etter at vi var kommet til landet, få ordnet med øvingsleirer for våre militære styrker, få i stand norske radioutsendinger, få papir til avisene våre og til de engelske informasjonsbrosjyrene   m.v. Vi fikk også all mulig hjelp når det gjaldt oppretting av hospitalet og rekreasjonsheimer for sjøfolkene og soldatene våre og til skoler for skolepliktige norske barn som etterhvert kom over fra Norge.

— Dette gjaldt til dømes anskaffing

Det var sjølsagt ikke til å unngå at det til sine tider var meningsforskjeller om ymse spørsmål. Vi på vår side var kanskje enkelte ganger utålmodige. Vi syntes ikke de sakene vi forhandlet om ble løst så hurtig og så tilfredsstillende som vi ønsket det. Dette gjaldt til dømes anskaffing for vår regning av transporfly til å frakte folk med fra Sverige til England. I Sverige hadde vi til enhver tid gående mer enn nok av brukbart folkemateriell både for handelsflåten vår og for våre militære styrker.

Problemet var bare hvordan vi skulle få dem over til England. Skjønt vi i dette spørsmålet kanskje var noe for pågående, så forsto vi dog og lærte å forstå det bedre og bedre jo lenger krigen varte, at det ikke var vrangvilje fra Englands side når våre ønsker om å få kjøpt flymateriell ikke ble imøtekommet så hurtig som vi ønsket det. Det var jo England som førte krigen, som kjempet kampen, ikke bare for sin egen skyld, men for å vinne friheten for alle folk som led under tyskernes okkupasjon. Denne kampen stilte store krav både til planlegging, ledelse og forsyninger. Den førtes på flere fronter og det kunne være hensynet til en snarlig og samlet seier tilsa at disponible fly gjorde mer gagn for det felles formål enn at de ble nyttet til å frakte våre folk over fra Sverige til England.

— dem jeg lærte å kjenne var dyktige menn

I forhandlingene om de mange, ymse spørsmål kom den norske regjering etter hvert i personlig kontakt med de fleste medlemmer av den britiske. Når jeg unntar Churchill, som var den absolutte og uomtvistelige fører både for regjeringen sin og folket, vil jeg ikke nevne noen enkelt av regjeringens medlemmer. Alle dem jeg lærte å kjenne var dyktige menn, som alltid var elskverdige og imøtekommende når det gjaldt Norge og dets interesser.

— endelig seier over nazismen

Hele den britiske regjering var alltid klar over at krigen ville bli både lang og bitter. Derfor sa også Churchill da han tiltrådte som statsminister, at han hadde ingen annen ting å by det britiske folket enn forvissingen om en endelig seier over nazismen. Men denne seieren ville koste tårer, svette og blod. Til meg sa han ved et besøk ute på landstedet «Chequers Court» i Buckinghamshire høsten 1940: «Krigen vil ikke bli vunnet verken i 1940 eller 1941 eller 42, muligens i 43 eller 1944. Si derfor til dine landsmenn at de må være tålmodige. De må ikke brenne av sitt fyrverkeri for tidlig, men vente til tiden er moden for det.»

– Storparten av oss her heime ventet en alliert invasjon av Norge i løpet av det siste krigsåret?

— Ingen av disse fremgangsmåtene var mulige

Til dette svarer Nygaardsvold: – Også for oss som oppholdt oss utafor Norges grenser var frigjøringa av Norge det alt overskyggende spørsmål. Etter at vi var kommet over til England, ble vi snart klar over at Norge ikke kunne vente noen øyeblikkelig hjelp fra våre allierte. Etter min mening var det bare to måter Norge kunne bli befridd på. Den ene var at britiske styrker gikk i land i Norge og ved hjelp av en norsk folkereising drev tyskerne ut av landet. Ingen av disse fremgangsmåtene var mulige etter at vi var kommet til England. Både Frankrike, Nederland og Belgia hadde kapitulert. England hadde sitt Dunkerque, og hele den britiske styrke og kampevne måtte konsentreres om å slå tilbake en eventuell tysk landgang i England.

Så sårt det enn var, måtte vi oppgi et hvert håp om en snarlig seier eller om en alliert invasjon av Norge. Det var dog seinere, visstnok vinteren 1943, enkelte forhold kunne tyde på at en invasjon til dømes i Nord-Norge kunne bli aktuell. Både Amerika og Storbritannia sendte store masser av krigsmateriell i konvoier gjennom Ishavet til Murmansk. Vinters tid var disse konvoier ikke mye utsatt for angrep fra tyske fly og ubåter, som var stasjonert i Nord-Norge, men når våren kom og det var like lyst om natta som om dagen, ville vanskene bli meget store. Uten at jeg kan si at vi hadde noe å holde oss til, var det mange som mente at de allierte ville forsøke å jage tyskerne ut, i alle fall fra Troms og Finnmark.

— Churchill understreket gjentatte ganger

Ved en lunsj som Churchill holdt for meg, utenriksministrene Lie og Eden, holdt både jeg og Lie sterkt fram ønskeligheten av en slik invasjon. Churchill understreket gjentatte ganger at den britiske regjering var sterkt interessert i å befri Norge, men han hverken benekter eller bekreftet muligheten av en invasjon på det daværende tidspunkt.

— innmarsj fra aust

Planene for de alliertes beseiring av Tyskland tok imidlertid sikte på å ramme selve Tyskland. Etter de alliertes landgang i Afrika og Italia og enda mer etter landgangen i Frankrike og russernes seiersrike innmarsj fra aust, var vi klar over at noen alliert invasjon av Norge ville det ikke bli tale om før den tyske militære makt var knust i selve Tyskland.

— kunne hindre den tyske Finlandsarmè

Under tyskernes herjinger i Finnmark ble det fra vår side gjort store anstrengelser for å få satt inn en alliert styrke «et sted nordafor Mosjøen», som jeg uttrykte det. Vi mente nemlig at en tilstrekkelig stor invasjonsstyrke ville kunne hindre den tyske Finlandsarmè fra å forene seg med de tyske tropper i Syd-Norge. Dessuten mente vi at ved å avskjære de tyske forbindelseslinjene fra nord til syd, kunne man ha godt håp om å stanse ytterligere ødeleggelser i Nord-Norge. Vi gjorde samtidig henstillinger om at en alliert flåtestyrke måtte ta basis på Lofotøyene. Derved kunne man «korke» til Vestfjorden, samtidig som man kunne hindre at tyske sjøpatruljer foretok herjingstokter langs Finnmarkskysten.

— ikke bare rettet til våre allierte.

I tilfelle av at tyskerne tenkte å fortsette motstanden i Norge, selv etter en kapitulasjon i Tyskland, gjorde vi flere henvendelser om hjelp for å hindre at hele Norge ble lagt øde. Disse henvendelser ble ikke bare rettet til våre allierte. Vi fikk avslag på alle våre henvendelser.

Det gikk imidlertid godt. Avslutningen av krigen og frigjøringen av Norge gikk lettere og mer smertefritt enn vi hadde fryktet for – men den lengste og vondeste uke jeg har levet, var uken fra tyskerne kapitulerte i Tyskland og Danmark og til de kapitulerte i Norge.

Kilde: Årbok 1995 utgitt av «Arbeiderbevegelsens Historielag»