Gjengitt fra Årboka 2013 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Brev fra Johan Nygaardsvold til Peter Bolstad 1918 – 1922

AV BIRGITTA A ODEN

Sommeren 2013 fikk Johan Nygaardsvold Museum en unik gave – seks håndskrevne brev fra Johan Nygaardsvold til venn og partifelle i Det Norske Arbeiderparti, Peter Bolstad. Brevene er skrevet i årene 1918 – 1922, i begynnelsen av Nygaardsvolds lange stor­tingskarriere, som varte i 33 år (1916 – 1949). Det er per­sonlige tanker, følelser og opplevelser omkring dagliglivet til en stortingsrepresentant som kommer for en dag. Været er også et yndet gjennomgangstema. Dessverre er det ikke bevart noen brev fra Bolstad til Nygaardsvold. De eneste skriftlige kildene som beskriver vennskapet er bevarte brev fra Nygaardsvold, noen nedtegnelser i hans dagbøker samt noen spredte opplysninger i Bolstads brev hjem til familien.

— Johan Nygaardsvold Museum ligger i Hommelvik

Johan Nygaardsvold Museum ligger i Hommelvik, i Nygaardsvolds tidligere bolig. Utstillingene forteller histo­rien om husmannssønnen som endte opp som statsminister i Norge. Nygaardsvolds politiske karriere fikk sin spede begynnelse i det lokale ungdomslaget, hvor han steg i gra­dene fra vanlig medlem til formann. Hans videre politiske karriere beskriver han selv i boken «Min barndom og ung­dom»:

«Jeg ble etter hvert: Formann i min fagforening, formann i det lokale arbeiderparti, formann i fylkets arbei­derparti, formann i det kooperative handelslag, medlem av skolestyret, medlem av herredstyret, medlem av formannska­pet og ordfører. 1 1915 ble jeg nominert til stortingsmann, og deretter også virkelig valgt til medlem av Stortinget.»

Johan Nygaardsvold nøt stor politisk tillit. Da han kom inn på Stortinget fikk han også vervene som lagtingspresident og stortingspresident til han endte opp som statsminister i årene 1935 – 45, hvorav de siste fem årene i eksil i London. Han var en redelig politiker og en mann for sitt ord. Han sto på barrikadene og kjempet hele sitt politiske liv for små­kårsfolk og for å bedre folks levevilkår i by og bygd. Han var kjent for sin vilje og gode evne til politiske kompromis­ser og samarbeid på tvers av partilinjene. Men han var også kjent for å ha et heftig temperament, som kunne komme til uttrykk i debattens hete når det tilspisset seg i politikken.

— ikke var ment for offentligheten

Brevene til Bolstad inneholder fortrolige opplysninger, som ikke var ment for offentligheten. Det er personlige betro­elser fra «maktens korridorer», skrevet til en nær venn og kollega. Brevene er meget interessante. Det er både alvorlig og humoristisk lesning, og de inneholder opplysninger, som ellers ikke tidligere har vært allment tilgjengelige.

Blant annet er det tydelig at de to vennene har utrettet praktiske, hverdagslige gjøremål for hverandre. En gjennomgangstone er også at Nygaardsvold bekymrer seg for økonomien og de kummerlige forholdene i «Tigerstaden». Han setter seg i gjeld til sin venn for et måltid mat og unnskylder seg over at han ikke har råd til å tilbakebetale sin gjeld så raskt som han hadde ønsket. Nygaardsvold betror også sin venn at han

sniker seg rundt i korridorene for å unngå de nyankomne representantene, som han anser er litt for brautende.

— eneste ufaglærte

Han er nest yngst av 123 representanter da han blir valgt inn på Stortinget, og han er den eneste ufaglærte. Dette satte sitt preg på hans tilværelse og selvoppfattelse, og i mange tilfelle følte han seg utilpass. Men mellom linjene avslø­rer han også at han er kry og stolt over at han kunne være kvass i tungemålet i politiske ordskifter, og at han turte å hevde sine meninger og dermed bli upopulær. Det framgår at Bolstad ikke bare var en venn men også at de to sto på samme politiske linje i partistriden. Brevene inneholder mange detaljerte opplysninger om politiske intriger, grup­pearbeid og korridorpolitikk på Stortinget. Men i artikkelen velger jeg å sette hovedfokus på de nære, personrelaterte og hverdagslige tingene som omhandlet vennskapet mellom Nygaardsvold og Bolstad.

Peter Borstad og vennskapet

Peter Bolstad, var Nygaardsvolds aller nærmeste venn og fortrolige de første årene av deres felles stortingskarriere.

— ordfører i sin hjemkommune

Bolstad ble valgt inn på Stortinget som fersk representant for Arbeiderpartiet fra Hattfjelldal kommune i 1915 til det Stortinget som startet opp i 1916. Samme år ble også Nygaardsvold valgt inn for Strinda krets fra Trøndelag. Peter Bolstad startet sin politiske karriere i Venstre og gikk først inn i Det norske Arbeiderpartiet i 1903. Han satt i to perioder på tinget, 1916 – 18 og 1921 – 24, i land­bruks- og samferdselskomiteen.

Bolstad var utdannet lærer og drev også gårdsbruk i sin hjemkommune. Slik som Nygaardsvold, hadde han også lang fartstid og erfaring fra lokalpolitikken. Han var i en årrekke medlem av for­mannskapet, satt i ulike kommunale utvalg og var også en kort periode varaordfører og ordfører i sin hjemkommune. Nygaardsvold satt som medlem i Malvik herredsstyre i to perioder, 1913 – 17 og 1919 – 31 og var ordfører fra 1920 – 22.

På Stortinget, i 1919, satt han som medlem i finans og tollkomiteen. De to vennenes familiesituasjon var også ganske lik. Begge var gift og hadde barn. Nygaardsvold hadde fire barn mens Bolstad fikk tolv barn, derav ti som vokste opp. De familiekjære kollegaene lengtet begge hjem til kone og barn under stortingsperiodene, og tankene deres ble hele tiden dratt mellom hjemmet og rikspolitik­ken. Imidlertid fant de fort støtte og trøst i hverandres vennskap.

— trikketur til Bygdøy

Bolstad skrev hjem til familien hver uke, og et av de tidligste tegnene på vennskapet til Nygaardsvold gir Bolstad uttrykk for i et brev sendt den 7. mai 1916. Aaslaug Bolstad, Peter Bolstads barnebarn, referer fra brevet at han og Nygaardsvold hadde tatt en trikketur til Bygdøy, gått og ruslet og sett hvordan folk bodde der ute. Tilbaketuren tok de med ferge.

Det framgår av Nygaardsvolds brev at de to vennene var meget fortrolige og at de hadde et grunnfestet tillitsforhold. De utvekslet personlige betroelser og «hemmeligheter» fra maktens korridorer. Dessverre ble vennskapet ikke langvarig – Bolstad fikk kreft og døde i februar 1924. Nygaardsvold tok vennens dødsfall meget tungt, og i februar 1923, etter å ha besøkt ham på sykeleiet, skrev Nygaardsvold i sin dag­bok:

«Bolstad som har vært min bedste ven og kamerat alt siden 1916».      

«Jeg er trist og bedrøvet, for han var virkelig en ven, en av de sjeldne. Vi har holdt sammen hele tiden, og det vil bli tungt at miste ham.»

Nygaardsvold identifiserte seg med sin venn og kollega, og fryktet at han selv skulle lide samme skjebne. Han skri­ver i dagboken om sine plager og utdyper en redsel for sin legemlige og åndelige smerte. Et legebesøk avkrefter ang­sten med at han kun var plaget av nervøsitet og førdøyelses­besvær. Nygaardsvold mistrivdes som stortingsrepresentant i hovedstaden fra første stund. Han hadde hjemlengsel og savnet kroppsarbeidet i Hommelvika. I dagboksnotatene 11. august 1918, skriver han: «Jeg passer ikke til tingmand, og da er det ærligst at slutte. Jeg passer ikke og trives ikke. En dag som i dag feks. er en pine at gaa igjennem. Man vaak­ner om morgenen og længter med saare øine imot næste nat, ti om natten er det da søvn og glemsel at faa, men dagen, den er frygtelig i sin kjedsommelighet, den ødelæg­ger humøret og forstyrrer nervene. Nei, lat mig faa komme hjem og begynde at arbeide igjen.»

— betød mye for Nygaardsvold

Vennskapet til Bolstad var kjærkomment og betød mye for Nygaardsvold. Det framkommer tydelig i brevene at de to partifellene sto hverandre svært nær og også hjalp hverandre med diverse praktiske gjøremål og innkjøp.

Det første brevet, datert Hommelvik 15.10.1918, omhandler Nygaardsvolds forsøk på å skaffe Bolstad et par skinnsko av god kvalitet. Det er tydelig at han handler på oppdrag fra partikollegaen. Han skriver at han har vært i Trondheim to ganger i sin streben etter å finne noen gode skinnsko. Men utvalget og kvaliteten var dårlig, og dessuten hadde de ikke det aktuelle skonummeret.

«Det fantes for det første dame­sko av chevereau de koster kr 42,20 pr par. Derimot var det en sort av kalveskind – nesten som Bokskalv – men de var pluggede de kostet kr 31,50 pr. par, og dessuten en sort av tynt hestelær – pluggede – for 27,75 pr. par».

Det er tydelig at Bolstad har bedt ham om å se etter beste kvalitet rand-sydde sko. Nygaardsvold synes det var vanskelig å handle på andres vegne og ber vennen om snarlig svar dersom han skal gå til innkjøp av «nogen av disse sorter». Du får unn­skylde at jeg spør mig for først før jeg sender, men som Du vet er det ikke saa godt at kjøpe til andre, især nu naar pri­serne er saa høie og kvaliteterne daarlige.

Chevereau er et tynt og mykt geiteskinn, mye brukt til overlær. Bokskalv er et tykkere kalveskinn med en glatt overflate.

— tanker om de nye stortingsrepresentan­tene

Neste brev, datert Kristiania 17. januar 1919, er sendt til Hattfjelldal, da Bolstad ikke sitter på tinget i denne perio­den. Brevet begynner med at Nygaardsvold ønsker godt nytt år og gjør seg noen tanker om de nye stortingsrepresentan­tene:

«Det er iaar mange nye mænd, en 70 stykker tror jeg, og iblandt disse er det baade grønn og overmoden. Det som mest særpreger denne samling imotsetning til den forige, er den masse av overklassefolk som er blit tingmænd. Det er med andre ord rigtigt et millionærstorting. Du skal tro de er breibente disse nyvalgte skibsredere, generaldirektører og jobbere naar de færdes ute i korridorerne. Jeg for min del er rigtig ræd dem. Jeg smyger mig langs veggene med ryg­gen i en stor knut naar jeg skal passere forbi dem. Det kan godt være muligt at de ikke er saa farlige som de ser ut til, men jamen tror jeg at det blir trangt at være bare et almin­deligt menneske her i tinget i de kommende tre aar. Og ikke bare i tinget men ogsaa i gruppen.»

Etter å ha referert noen politiske uenigheter, og i kvasse ordelag navngitt en del debattanter vedrørende diskusjoner om blant annet ny juri­disk sekretær og grupperådgiver samt ny leder for gruppen, avslutter Nygaardsvold brevet med å klage på økonomien. Han forteller at han bor i Stenbergsgaden og betaler kr. 80 med kaffe men uten oppvarming.

Nygaardsvold setter seg i gjeld for et måltid mat

De aller siste setningene i brevet fra 17.01.19. handler om en gjeld Nygaardsvold har pådratt seg til sin venn.

«Jeg har endu ikke faatt svært meget av penger og da jeg ikke fortjente noget imellem det overordentlige og det ordentlige saa maa jeg vist være saa frekk at be Dig om litt henstand med betalingen for sovelmaten. Jeg ærgrer mig over at jeg ikke kan sende dem nu men jeg ser ingen utvei. Mere end kr. 400 kunde jeg ikke ta heller, før tinget var konstitueret, og det rækker ikke langt naar man skal sende hjem og dessuten betale kr. 100 for hus og brænsel hernede — men — jeg skal forsøke at sende pengene saa snart jeg bare kan. Du maa sende mig nogle linjer ved leilighet.»

Helt til slutt henstil­ler han om taushet fra Bolstad:

«NB. Du maa ikke skrive i avisen eller paa anden vis offentligjøre noget av det jeg forteller Dig.»

— ikke råd til å betale tilbake

Denne unnskyldningen for manglende til­bakebetaling, er den første av mange unnskyldninger hvor Nygaardsvolds dårlige samvittighet kommer for en dag. Han har lånt penger av sin gode venn til et enkelt måltid mat – «sovelmat», men ser seg ikke råd til å betale tilbake før det går «både vinter og vår». (Suvlmat er i følge Norsk ordbok en saftig mat/feitevarer, også brukt om melkeprodukter). Aaslaug Bolstad har fortalt at de to vennene gjerne bestilte kjøttkaker og sviskegrøt når de spiste ute.

Nygaardsvold beklager seg over at han ikke kan betale gjelda si. Han er tydelig skamfull og plaget, og gjentar unn­skyldningene i brev ca. en måned senere, 13.02. Her kom­mer han også med beklagelser over generell dårlig økonomi og avslører at han har måttet si til Albine at gjelda er betalt.

— måttet si til Albine at gjelda er betalt

«Jeg haapet paa at vi iaar skulde faa minst kr 6000 i løn, men det gaar nok ikke. Efter hvad jeg allerede har hørt, saa vil de borgerlige ikke gaa med paa nogen forhøielse. Der tales ogsaa om at skyte hele spørgsmaalet fra sig indtil neste aar. Og imens maa vi suge paa labben. Og iaar da alt er saa dyrt Vi er nu langt uti februar og enda har vi ikke begyndt. Vi kan trygt gjøre regning paa at vi blir her til i september og hvordan man da skal faa lønnen til at række til forstaar ikke jeg. Du maa dog ikke bli bange. Jeg skriver ikke dette for at forsøke at vri meg fra betalningen for sovelmaten for den maa jeg klare, før faar jeg ikke fred med meg selv. Jeg har maattet skrive til kjærringa at jeg har betalt den, for hun gnaalte ihvert brev om at jeg maatte sende Dig penger, men Du faar ikke nogen med dette brev heller. Skatten skulde betales, skolaus var jeg og — ja — ti still — Man skulde aldrig spise annet enn hvalfett. Ja, jeg kan bli saa fortærandes paa disse lusnakkerne som ikke har mandsmot til at bevilge tingmænderne en løn saapass stor at man var fri de økonomiske sorger.»

Den 23. november samme år nevnes gjelda en siste gang:

«Gode ven! Jeg forstaar godt at Du ikke venter noget brev fra mig. For det er jo saa lenge siden Du skrev saa Du har vel opgit haapet om at faa høre noget fra mig baade i den ene og den anden retning, og sandt at si saa skjemmes jeg ogsaa av at skrive nu naar jeg ikke har gjort det før. I hele fjorvinter lod jeg det gnu med at betale Dig de penger som jeg skyldte Dig. Jeg utsatte og utsatte maaned efter maaned for det er jo saa at pengene vil bli smaa og utilstrekkelige her i Kristiania, og for hver neste maaned døivet jeg jeg min samvittighet med at det vil bli lettere neste maaned, da skal jeg sende pengene.

Men det blev aldrig lettere, det blev værre og værre for hver maaned og tilslut forstod jeg at jeg vistnok vilde bli staaende som løgner og fark. Jeg hadde nok nogle kroner da jeg reiste hjem i sommer men dem turde jeg ikke røre, for jeg viste at det var lite at gjøre hjemme. Nu er jeg hernede igjen, og jeg ved at som ærlig mand saa burde jeg ha sendt Dig pengene, men jeg kan ikke, eller rettere jeg tør ikke. Vistnok gaar jeg utfra at jeg om ca 8 dgr kan reise hjem med saan rundt kr 500, men saa maa jeg regne med at jeg ikke for fortjent mere før jeg kommer hit efter nytaar – arbeidet paa lageret staar omtrent stille paagrund av man­gel paa tonnage – og dessuten staar jo jula for døren, saa jeg tørs ikke.

 Nei, du faar bli saa sindt som du vil. Du faar vente til Du selv kommer hit ner og henter pengene, men da skal Du også faa dem om jeg saa skal laane dem. Du er jo utnevnt til medlem av en stor Kommision — jeg skal tilstå at jeg i fjor vaar strevet haardt for at faa Dig med i en anden; da gik det ikke og derfor antar jeg at Du kommer hit til vin­teren. Hvis Du vil gaa med paa at vente til da og ikke sette mig under Konkurs, vil Du da være saa snild at skrive til mig, et brev saan i sin almindelighet, uten at nævne et ord om pengene, for saavidt jeg husker saa len jeg for kjærringa i flor vinter og sa at jeg hadde betalt min gjæld til Dig og kunde jeg unngaa en huslig og ekteskapelig katastrofe saa vilde jeg gjerne – ja slik er det, gjeld og løgn følges bestandig ad.»

I neste brev fra 1922 nevnes ikke gjelda, så da hadde han sikkert i mellomtiden gjort opp sitt skyldforhold.

Årslønn og prisnivå

Nygaardsvolds bekymring over dårlig råd, kan tyde på at stortingsrepresentantene var lavt lønnet, og i denne sam­menhengen er det naturlig å se litt på det generelle lønns­nivået i samfunnet. Til tross for utallige forespørsler og diverse undersøkelser i ulike arkiver, har det dessverre ikke vært mulig å finne ut eksakt hvor stor årslønna til stortings­representantene var i årene 1918 – 22. De hadde en fast grunnlønn pluss en tilleggsgodtgjørelse — et «dyrtidstillegg» for utenbysrepresentanter samt at det også ble bevilget dag- og nattgodtgjørelse.

— dyrtidstillegg

Dyrtidsgodtgjørelsen i 1918 var på 2.500 kroner, og den 17. juli 1919 ble det vedtatt en årlig godtgjørelse på kroner 6.500. Nygaardsvold skrev i brev fra 13.02.1919 at han hadde håpet på å få kr. 6.000 i lønn. Vi må gå ut fra at dette er det faste beløpet. En stor­tingsrepresentants samlede årslønn i årene 1918 – 20 antas, ut fra oppgitte tall, å være et sted mellom 9.000 – 12.000 kroner. Beregnet årslønn for bakere i 1920 var kr 5.684, sekretærer i departementene tjente kr. 7.650, byråsjefer o.l. tjente kr. 10.900, og fylkesmennenes årslønn var kr. 15.650. Statsrådenes og statsministerens årsinntekt i 1920 var på henholdsvis 20.000 og 25.000 kroner. Undersøkelsene tyder på at årslønna til stortingsmennene lå i det midterste sjiktet av lønninger på den tiden, men likevel var det mange for­hold som gjorde at lønna likevel ikke strakk til.

— «forbandet hoie»

I brev fra Kristiania, 23.11.1919, avsluttet Nygaardsvold med noen beklagelser over prisnivået i hovedstaden:

«Været hernede er stygt, maten daarlig og priserne forbandet hoie. For et rum uten kost og uten opvarming forlanges det nu fra kr 100 til kr 125 pr. maaned. For en almindelig ferdigsyet dres fra kr 150 – 200. For en skindhue egte Bisam, som vist kostet saan rundt kr 50 å 60 i 1916 – 1917, forlanges nu kr 180 – 200. Jeg saa paa dresten før jeg reiste hjem i sommer; cheviot blaa, kr 40- pr. meter. En dres fik jeg syet i fjorvaar, det var hos en av byens daarligste og billigste skræddere. Sylønnen kr 70,- – nu ser man at den er fra kr 100 – 200. ­Hvordan skal dette ende?»

Nygaardsvold sparte på skillingene, og mens han var på juleferie hjemme i Hommelvik, ba han sin venn om en tje­neste i et brev sendt 14.11,1922.:

«Det var tilslut litt av mer personlig eller rettere sagt foretningsmessig art — Jeg skrev til Tønder og bad ham forsøke at kjøpe mig 3 meter billigt tøi ute paa fæstningen. Jeg tenkte det til klær til Kristian. Tønder kjøpte og sendte mig 3 m. blaa cheviot til kr 13. pr meter. Det var et ualmindeligt godt tøi til den pris. Hvis det var mere at faa av det saa vilde jeg gjerne ha hat fat i 3.50 meter til. De tre meter jeg fikk fra Tønder er nemlig forlite til en dress, men hadde jeg hat 3,50 m til saa vilde det blit nok baade til mig og Arne. Til Kristian faar jeg kjøpe noget som er litt grovere. Vilde Du høre derned og tilfælde det er mere at faa kjøpt varsle mig strakst, saa skal jeg sende Dig pen­ger til 3.5 meter som jeg saa haaper Du kjøper og sender mig. Jeg haaper Du unnskylder at jeg bryr Dig med det, jeg skal til gjengjeld gjøre en eller anden vendig for Dig siden.»

Bolstad undersøkte saken, men da det viste seg at det ikke fantes mer av stoffet til 13 kroner meteren, så tak­ket Nygaardsvold for hjelpen. I det siste bevarte brevet til Bolstad, skrevet den 28.11.1922, skriver han at han vil avvente innkjøpet til han kommer nedover.

Kroppsarbeid og unnskyldninger

For å avhjelpe økonomien var Nygaardsvold glad for alt arbeid han kunne få innimellom sesjonene på Stortinget. Brevet fortsetter med beskrivelse av arbeidsdagen. Han slet og jobbet ute i typisk trøndersk ruskevær, men hvor han samtidig nøt gleden av å være hjemme.

«Jeg arbeider hver dag nu; arbeider og sveiter saa skjorten maa skiftes to gange daglig. Det var en stund efter at jeg kom hjem at det var noksaa snaalt med arbeide, men saa fik jeg begynde, og da holdt jeg paa til for ca. en maaned siden. Lagret var da fuldt og saa gik jeg og slang for det meste indtil torsdag i forige uke da vi fik en del utskibning, og nu haaper jeg det vil holde sig til bortimot jul. Fortjenesten er selvfølgelig ikke saapas nu som under krigen, men noget er dog bedre end ingenting. Det værste er, at det har været saa stygt veir idet sidste heroppe. Den ene dagen sner det saa man har vondt faar at holde veiene aapne og den neste regner det saa man blir gjennomvaat bare paa en frokostøka. Men enten det sner eller det regner enten man sveiter eller man fryser saa er man dog hjemme. Naar jeg kommer hjem om kvelden saa kviler jeg saa trygt ut efter dagens slit.»

— uttrykker sin frustrasjon

I vante, hjemlige omgivelser la han politikken til side, men han uttrykker sin frustrasjon over forespørsler om å holde foredrag og han tyr til diverse unnskyldninger.

«Politik og hvad dermed staar forbindelse ligger langt bagut, eller ret­ter, langt foran mig. Intriger og problemer kjender jeg bare av navn; alt er saa liketil. Det eneste som virker iriterende på mig er naar man vil ha mig ut for at holde foredrag. Det er nemlig saa vanskeligt mangen engang at finde paa en præsentabel unnskyldning, saan i farten. Den jeg helst gri­per til er «Kommunale gjøremaal». Ja, jeg har ikke tal paa alle de formandskapsmøter, herredsstyre og skolemøter jeg har været bestemt paa at holde i høst, for det er ikke mange av dem som staar i de autoriserte protokoller.»

Saa enfoldig, saa barnslig dum

Nygaardsvold var ikke nådig i sine karakteristikker over kollegaer på tinget. I forbindelse med politiske spillfekteri om nyvalg og ny regjering sa han blant annet sin sanne mening om visse personer i fortrolige ordelag til Bolstad i brev 13.02.1919: «Caroliussen ved Du jo hvordan han stiller sig, og slik er det vel med de fleste. Men det er ikke bare iblandt de borgerlige at frykten for de nye valg igjen gjør sig gjeldende. Vi har ogsaa Caroliussen i vor gruppe.

Magnussen fra Moss er en saadan type. Dessuten er han saa enfoldig, saa barnslig dum, at man skal lete lenge før man finder maken. Naturligvis var han med paa slotsballet. Det har gaat ham slik til hodet saa han gik hen og skrev hele første siden av Moss Socialdemokrat fold av væv om denne historiske begivenhet. Og nu ler hele Stortinget av ham. Det værste er at han ikke forstaar sin egen latterlighet. Han render rundt her i tinget og bukker og vaaser. Lang er han som et vont aar, og et ansigt har han som et bestilt vignet for en avhandling om arvelig idiotisme. Jeg ved det er stygt av mig at skrive slik men jeg haaper Du unnskylder – og tier – Jeg hater og avskyr den avart av sociale tillits­mænd som han er en incarnation av.»

Kaffihelter og teoretiske skvadroner

I det siste brevet til Bolstad, datert Hommelvik 28.11.1922, kommenterer han Bolstads opplysninger angående partis­triden og de Moskva-lojale.

«Jasaa, Madsen er enig med Tranmæl. Ja, alle bidrag maa i denne tid modtages med takknemmelighet – Jeg kan ikke si at jeg interesserer mig svært meget for striden og stillingen inden partiet. Jeg ventet den og viste at den maatte komme. Det er bare saa fortærende at tenke paa at disse Kaffihelter, disse teoretiske skvadroner skal faa lov til at benytte hele arbeiderklassen som eksperimentobjekter, og ikke bare det, men det værste er at desto mere disse folk præker, des flere indviklede teser og kriseprogrammer de fabrikkerer, desto mere brer slapp­heten og trøttheten sig iblandt de menige i troppen. Den ene efter den andre glir ut av baade parti og fagforening. De eneste som tjener paa dette politiske Babel, det er økono­misk sett pratmakerne og organisationsmessig høiresocialis­terne. Deres parti blir et hvilens parti, et søvnens parti for mangen bra arbeider hvis politiske nerver er kommen ut av lave paa grand av alle disharmonierne.»

Skuffelse

Mellom linjene i brevets avslutning, kan det merkes at Nygaardsvold er skuffet over sin venn. Bolstad har nem­lig leid en hybel uten å konferere med ham. Det er tydelig at Nygaardsvold hadde håpet at de begge kunne leie seg inn på samme pensjonat slik da hadde gjort forrige sesjon.

«Jeg synes Du skulde ha ventet med at leie værelse til jeg kommer nedover. Det blir ingen spænding i at være allene paa jagt efter værelse, men det kan hænde at selv om Du leier et nu, saa blir Du lei av det naar Du har hat det non dage, ogsaa blir vi to sammen igjen på Standard. Hvis Du blir der til utover mot jul saa maa du tinge værelse til mig ogsaa. Jeg kommer antagelig til Kria den 10de jan. Du maa hilse Hornsrud fra mig. Jeg har vist glemt selv de enkleste begyndelses grunde i Boston nu igjen, saa skal det spilles til vinteren maa jeg vist gaa i lære igjen. Hvordan er det med Albert Moen? Kan du forstaa om hans hjerne har opfanget noget om partistriden? Hans Johansens mappe er vel like spækket i kanskje har han to nu -.

Ja Du maa leve saa vel og ta med alles vores hilsner til Din famile naar Du reiser hjem. Jeg er trøit og klar som vi siger her i Trøndelagen, har arbeidet ute i øsende regnvær

i hele dag og det faar være unnskyldningen for at dette brev er tomt og slurvet.» Brevet er underskrevet «Arb Johan Nygaardsvold.»

«Boston», som Nygaardsvold nevner, er et kortspill som minner om Whist og Amerikaner. Spillet stammer fra fran­ske marineoffiserer under beleiring av den britiske flåten i Boston havn i forbindelse med den amerikanske frigjørings­krigen 1775 – 76 (Wikipedia).

«Identiske» brev

Johan Nygaardsvold hadde som stortingsmann hele tiden flittig korrespondanse med sin gode venn herredskasserer Torstein Grønberg i Hommelvik. Et brev til Grønberg, datert 01.02.1922, er nesten helt likelydende med et brev til Bolstad skrevet på samme tid Innholdet dreier seg om gjennomførelsen av en stor socialistisk reform som ville gjøre all framtidig klassekamp overflødig. Før han avslører at både Buen og Magnus også er blitt presidenter i hen­holdsvis Stortinget og lagtinget, gir han begge vennene det samme rådet: «Det er derfor kanskje bedst at du finner fram naftaglasset eller halvflaska saa Du kan ha noget at hjælpe Dig med i alle tilfælde.» Det er tydelig at Nygaardsvold fant fram til noen formuleringer som han var fornøyd med, og dermed så han ingen grunn til ikke å benytte lange identiske avsnitt i brev til begge de to vennene, som bodde på hver sin kant av landet.

Det siste vi hører fra Nygaardsvolds hånd om Bolstad, står skrevet i dagboken 9. juli 1923. Bolstad og hans hustru har vært på radiumhospitalet, men visstnok er det ikke håp for sykdommen. Aaslaug Bolstad skriver at hennes farfars syke­leie på slutten var både smertefull og vond.

Vennskapets betydning

Vennskapet til Bolstad preget Nygaardsvolds opphold de første årene i hovedstaden. Samtlige kilder bekrefter det samme fortrolige vennskapet og det gode forholdet mel­lom de to partifellene. Uten dette nære vennskapet, er det mulig å tenke seg at Nygaardsvold kanskje ikke hadde latt seg gjenvelge som kandidat til tinget. I daglige, konfliktfylte situasjoner i stridens midte, er det behov for å ventilere sine meninger og frustrasjoner i trygge omgivelser.

— sparre hveran­dres synspunkte

Det er naturlig å tro at vennskapet fungerte slik for dem begge to, og dermed kunne de gjensidig rettlede og sparre hveran­dres synspunkter. Nygaardsvold betror sin dagbok, særlig etter Bolstads død i 1924, at han føler seg ensom og forlatt. Mellom linjene kan man tolke at han savner sin venn. Han har hjemlengsel, er syk og må gå til legen. Heldigvis opp­hører de økonomiske beklagelsene. Vi kan dermed håpe og tro at årslønna steg og at de økonomiske bekymringene var en saga blott. Til tross for periodevis mistrivsel satt Johan Nygaardsvold på Stortinget til 1949 og toppet sin poli­tiske karriere med å bli statsminister fra 1935 – 45. Johan Nygaardsvold døde 13. mars 1952, også han av kreft.

Kilder:

Aaslaug Bolstad: På tinget — så langt heimefra. Far etter fedrane, årbok for Vefsn, Grane og Hattfjelldal museum 1995. Aaslaug Bolstad, også muntlig informant.

Det Norske Storting gjennom 150 år, bind W, utdrag av spesialartikler. Oslo 1964

Harald Berntsen: To vener, Peter Bolstad og Johan Nygaardsvold. Far etter fedrane, årbok for Vefsn, Grane og Hattfjelldal museum 1995. Harald Berntsen: I malstrømmen, Johan Nygaardsvold 1879-1952. Oslo 1991.

Johan Nygaardsvold: Seks brev til Peter Bolstad: 1. Hommelvik 15.10.1918, 2. Kristiania 17.01.1919, 3. «Gode venn», tre brev med ulik dato (uten årstall og sted), sendt samlet (trolig fra Kristiania, påbe­gynt rundt 1. februar 1919, sendt sammen med brev: 12.02.og 14.02.) 4. Kristiania 23.11.1919, 5. Hommelvik 14.11.1922, 6. Hommelvik 28.11.1922,

Johan Nygaardsvold: Dagbøker 1918-1948 og utvalgte brev og papirer 1916-52. Oslo 1998.

Johan Nygaardsvold: Min barndom og ungdom. Oslo 1952.

Lønninger 1920. Norges offisielle statistikk. VII. 9. Det statistiske sen­tralbyrå. Kristiania 1921.