Kilde: Dette er gjengitt fra et hefte i forbindelse med Johan Nygaardsvolds 100 års dag. Heftet ble sendt til alle husstander i kommunen. Tilrettelagt for Web av Historielaget Hommelviks Venner, supplert med noen bilder. 

Johan Nygaardsvold

En folkets høvding
1879 —1979

«Johan Nygaardsvold har skrevet sitt navn med gullskrift i landets historie.»
Kong Håkon VII

Til 100-årsdagen for Johan Nygardsvolds fødsel — den 6. sep­tember 1979 — blir dette lille skriftet utgitt av ei nemnd som er valgt av Malvik Arbeiderparti. Det er skrevet av redaktør Eigil Gullvåg og det gir et bilde av Johan Nygaardsvolds barndom og ungdom, hans tid som emigrant i Amerika, i arbeidsliv og i parti- og fagbevegelse i Hommelvik, som førte til at han kom med i kommunepolitikken.

Han ble valgt som medlem av Stortinget i 34 år, han ble stats­råd, lagtingspresident og stortingspresident, og i 10 år var han landets statsminister. I de første 5 år av hans regjeringstid ble landet ført ut av økonomisk krise og håpløshet, og det ble arbeidsglede og grotid i landet. I de neste 5 år var Norge et hærtatt land. I kampen mot overfallsmakten ofret mange sitt liv, og konge og regjering gikk i landflyktighet og førte kampen videre til landet igjen ble fritt.

Dette skriftet blir utgitt med støtte av Malvik kommune, og det blir sendt til alle husstander i kommunen.

Klaus Hofstad, Ella Persson, Kristian Nevermo, Roald Bye

NYGÅRDSVOLDEN heter en forlengst nedlagt husmannsplass som ligger på en åsrygg om lag 5 kilometer sør for Hommelvik. I dag er den nærmest gjengrodd av skog. Men det er reist en minnestein der, og på den kan en lese at her ble Johan Nygaardsvold født, den 6. september 1879.

Går en skoglendes videre sørover i 3-4 kilometer og tar seg over elva Homla, kommer en til Bakken i Mostadmark. Her finner en ennå den uanse­lige skolestua der Johan Nygaardsvold fikk sin beskjedne skolegang. Den står der som et vitnesbyrd om ei tid og om et samfunn som bar fattigdom­mens kjennetegn. Inntrykkene, fra den gamle husmannsplassen og fra den krøble skolestua, gir oss et bilde av den utvikling vårt samfunn har gått gjennom.

Gjennom sin samfunnsinnsats kom Johan Nygaardsvold til å legge noe av grunnlaget for denne utviklingen.

Politisk leder

Johan Nygaardsvold satte dype merker etter seg som politisk leder, både i fred og i krig.

Fra 1916 til 1949 var han stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Men alt i 1912 kom han med i lokalpolitikken, som medlem av herreds­styret i Malvik, seinere også som kommunens ordfører.

I 1928 ble han med i den første arbeiderregjeringen i Norge, som land­bruksminister. Den fikk ingen lang levetid. Etter bare tre ukers virksomhet ble den felt.

Åtte år seinere, i 1935, gikk det bud til ham om å danne regjering på vegne av Det norske Arbeiderparti. Og Johan Nygaardsvold ble landets statsminister helt fram til frigjøringa i 1945, da regjeringen etter eget ønske trådte tilbake.

Han fortsatte som stortingsrepresentant i enda fire år. Johan Nygaards­vold døde den 13. mars 1952.

Det var noe av eventyrets glans over Johan Nygaardsvolds liv og virke. Ingen småkårsmann i vårt land hadde tidligere blitt overlatt så ansvarsfylte oppgaver. I en tid ble han nedlatende omtalt som «plankebæreren fra Hommelvik». Man var ikke kommet lenger ennå enn at mange hadde vanskelig for å forlike seg med at andre enn de «kondisjonerte» skulle ha innflytelse på styringen av vårt land.

Johan Nygaardsvold ble noe av en banebryter for ei ny tid, for en utvikling av vårt demokrati som gjorde det til en realitet for alle. Men framfor alt vil han bli stående som bæreren av en ny politikk, en sosial­demokratisk politikk som kom til å omforme vårt samfunn — fra et sam­funn preget av stor klasseforskjell med utbredt -fattigdom, til et samfunn med trygge kår for alle.

Den politikk Johan Nygaardsvold sto i spissen for la grunnlaget for det velferdssamfunn som vi i dag betrakter som et selvfølgelig gode.

Barne- og ungdomsår på Nygårdsvolden

Johan Nygaardsvolds foreldre var Anders Johansen Nygaardsvold og Andrea Svendsdatter Ratvold. Johan var den eldste av tre barn.

Det var farfaren, også han het Johan, som ryddet husmannsplassen på Nygårdsvolden i 1855. Farfaren kom til å bety mye for sin sønnesønn. Han var en velrøynd mann med store kunnskaper og en frodig fortellerevne.

I sin bok «Min barndom og ungdom» forteller Johan Nygaardsvold: «Om vinterkveldene satt jeg gjerne på fanget hans, og da fortalte han meg eventyr som jeg siden, mange år etter, forsto var hentet fra Asbjørnsens samlinger. Snorres kongesagaer kjente han også, og især fortalte han meg mange stubber av Olav den Helliges saga. Og så var det gamle sagn og historier, de fleste fra Mostadmark, Stjørdalen og Selbu. Han var en ypper­lig forteller. Etter at jeg ble voksen har jeg ofte tenkt på hvilken skatt av minner og erindringer som gikk tapt fordi de ikke ble skrevet ned før han døde.»

Mange inntrykk fra barndommens år på Nygårdsvolden festnet seg i Johan Nygaardsvolds sinn. Det var et etter datidens forhold radikalt miljø han vokste opp i. Faren, Anders, var en mann med klare meninger om de politiske spørsmål som var oppe i tida, og i høst- og vinterkvelder kunne diskusjonene gå temmelig livlig. Johan var ikke gamle karen da han ble sittende som tilhører.

En episode, som gir et illustrerende tidsbilde, brente seg inn i guttens sinn, skjønt han var ikke mer enn seks år gammel da den skjedde. Den skriver seg fra valget i 1885. På den tida hadde bare mannspersoner med en årlig inntekt på minst 500 kroner stemmerett. (I byene var minste­beløpet 800 kroner.)

Det var brukseieren på Karlslyst, Jacob Kielland, som oppga til liknings­myndighetene det årlige inntektsbeløpet for de tolv husmennene som hørte bruket til. Kielland var stri Høyremann, og som herren så hans tjenere. Mente han sjøl, i hvertfall. Men det var en av husmennene han med sikkerhet visste ikke ville stemme med Høyre. Det var far til Johan, Anders Nygaardsvold.
Ved skattelikningen for 1885 var alle husmenn unntatt en liknet etter en antatt inntekt på 500 kroner. Og den ene, det var Anders. Han var ført opp med 400.

Like før valget hadde Dagsposten i Trondheim en artikkel om «den politiske skatteligning i Malvik». Kielland fant denne artikkelen ærekrenk­ende, og han anla sak mot redaktøren av avisa, Hjalmar Løken. Rettssaken endte med at redaktøren måtte betale en bot, og de ærekrenkende uttrykk ble mortifisert.

Året etter ble Anders Nygaardsvold liknet etter en antatt inntekt av 500 kroner.

Leste alt han kom over

Knapt seks år gammel begynte Johan på skolen. På en veg som nærmest var en kronglete krøttersti gikk han gjennom det ulendte skogsterrenget og videre over elvedalen fra Dølan til Fossen gård. Det ble bortimot ei halvmil hver veg. Bakken skole var to-delt, og barna gikk på skolen annenhver dag i to uker og hadde så fri i den tredje. Det ble tolv uker i året av dette.

Men allerede før Johan begynte på skolen behersket han både lese- og skrivekunsten. Han hadde faktisk rukket å lese en god del, allerede. Det var bare spørsmål om hvordan han skulle skaffe seg lesestoff. Særlig var det historie som opptok ham.

Den gamle læreren hans, den fargerike og kunnskapsrike Even Folstad, sa seinere om sin elev: — Det var ikke noe bry med Johan. Alt første dagen i skolen leste han høyt og rent fra boka.

Heimefra hadde han fått med et par gamle bøker. Den første boka han eide var Tønders verdens‑historie. Det var en gave fra faren. Den hadde gutten lest om og om igjen. Ja, han kunne utenat lange stykker av den. Gjennom hele Johan Nygaardsvolds liv var lesning en lidenskap for ham, og han skaffet seg etter hvert et sjeldent omfattende bibliotek av utvalgt litteratur, historiske verker, skjønnlitteratur, både prosa og lyrikk. Ikke bare på norsk, men også på svensk og engelsk. Og alt han leste, ble sittende. Det fortelles at da man i 1915 var på utkikk etter en kandidat til stor­tingsvervet fra Strindens krets, korn det en dag en ung mann til Martin Tranmæl i Ny Tid’s redaksjon. — Vi har en kar i Hommelvik som vi mener bør stilles opp, sa den unge mannen. — Det er Johan Nygaardsvold.

Hva er nå det for en kar? spurte Tranmæl, — og hvorfor mener du at han er mannen?

Han er medlem av kommunestyret, og det er en kar som har satt seg i respekt. Han er formann i bgforeningen og i Samvirkelaget. Og så har han den sikkert største boksamlinga i bygda. Da var det ikke fritt for at Tranmæl trakk på smilebåndet. Men Tranmæl var en av dem som seinere samme året sterkt gikk inn for at Johan Nygaardsvold skulle være Arbeiderpartiets kandidat. Til tross for at han selv, som vi seinere skal se, bestemt satte seg imot det.

Allerede tolv år gammel fikk Johan Nygaardsvold den første smaken på arbeidslivet. Han fikk jobb på sagbruket i Hommelvik. Det var 11 timers arbeidsdag, og han tjente 60 øre dagen. Seinere ble det skogsarbeid om vintrene, i brukets skog.

Den dagen Johan fylte 18 år, døde far hans, og som den eldste av guttene var det han som fikk hovedansvaret. Det ble til at familien fant det mest tilrådelig å flytte ned til Hommelvik, der de fikk reist nye hus. Etter at Johan i noen tid hadde arbeidet som ekspeditør ved Samvirkelaget i Hommelvik, fikk han samme høsten arbeid ved det nyopprettede teglverket på stedet.

Men heller ikke dette ble noe langvarig arbeidsforhold. Høsten 1901 gikk Hommelvik Industri-Aktieselskab konkurs og arbeiderne ble satt på porten.

Jeg var 22 år gammel, hadde nylig giftet meg, og jeg var kommet i den stilling at det ikke var bruk for min arbeidskraft, skrev Johan Nygaardsvold.

År i utlendighet

Våren 1902 reiste Johan Nygaardsvold til Canada og seinere USA. Ikke fordi han var bitt av Amerika-basillen, den beit mange i de dager, men ganske enkelt fordi han måtte skaffe seg arbeid. Han hadde jo sine for­pliktelser å ta vare på. Ferden gikk til Quebec i Canada, og i den første tida arbeidde han som skogsarbeider. Det hadde han drevet med heime også. Men fortjenesten var ikke så stor at det var noe å satse på. Og så denne forferdelige myggen i de canadiske skogene som truet med helt å ta knekken på folk.

Etter noen tid bars det sørover, og Nygaardsvold ble anleggsarbeider. Jernbanen skulle fram over alt, så å si, og det var flusst om arbeid, som regel. Han reiste rundt fra anlegg til anlegg, sammen med sin bror, Martin. Det var et slitsomt liv, med lange og harde arbeidsdager og under sosiale forhold som ikke under noen omstendighet ville ha blitt godtatt i dag.

Høsten 1907 bestemte Johan Nygaardsvold seg for å reise tilbake til Norge. Hans bror, Martin, ble igjen der over. Johan var egentlig innstilt på å reise tilbake til USA, han tok sikte på bare å være hjemme et år eller to. Men kort tid etter at han var kommet heim, døde hans bror Kristian, og Johan kunne ikke forlike seg med at hans mor skulle være alene. Han hadde jo også kone og barn å forsørge. Han bestemte seg for å bli i Norge. I 1909 fikk han jobb som tomte- og trelastarbeidet på «bruket». Han ble «plank-bærer».

Det er helt klart at åra i Canada og USA hadde betydning for Johan Nygaardsvold. Han fikk et videre perspektiv, han lærte mye og han brukte tida til å lese mye. Miljøet rundt på arbeidsplassene kunne være tøfft nok, men det var mange fine typer. Det var ærlige folk, det var samhold blant dem, og de viste en forbilledlig hjelpsomhet overfor hverandre.

Tillitsmannen

Lenge gikk det ikke etter heimkomsten før han ble utstyrt med tillits­verv. Det ble mange etter hvert, og stadig mer krevende. Det var noe ved personligheten til den ennå unge Johan Nygaardsvold som innga tillit. Han var solid, han var kunnskapsrik, og han var avbalansert. Johan Nygaardsvold var en ledertype. Men selv var han blottet for ambisjoner. Det lå ikke for ham å stå fram, og derfor måtte han presses fram.

Han ble formann i sin fagforening, snart også formann i Malvik Arbeider­parti og seinere i Sør-Trøndelag Arbeiderparti. Han overtok også formanns­vervet i Hommelvik Samvirkelag, som han sammen med sin far hadde vært med å starte i 1895. Johan Nygaardsvold var blitt den ubestridte lederen for arbeidsfolket i Hommelvik.

Det sto respekt av ham alt den gang. Under hans formannstid i fagfore­ningen oppsto det en konflikt, og arbeidsgiveren sørget for at en gruppe svenske arbeidere ble hentet for å få gjort arbeidet. Det kunne kanskje se farlig ut, streikebryteri kunne jo ikke tåles. Og da svenskene ankom møtte også gammel-lensmannen opp.

Koffor kjem du? spurte fagforeningsformannen.

Jeg må passe på at svenskene ikke lider overlast, svarte lensmannen.

Gå heim til kontoret ditt du, lensmann. Vi skal sørge for at svens­kene ikke skal lide overlast.

Lensmannen gikk. Så tok arbeiderne svenskene med seg til en kafe, der de ble traktert med kaffe og brød, hvoretter de tok første toget tilbake til Sverige. Like etter ble konflikten løst.

Til større oppgaver

Ved kommunevalget i 1912 ble Johan Nygaardsvold valgt som medlem av Malvik herredsstyre, og han hadde sin plass der helt til utgangen av 1931 — i en periode var han kommunens ordfører.

Det ventet større oppgaver. I 1915 var det stortingsvalg, og Arbeider­partiet hadde problemer med nominasjonen i Strindens krets. (Det var enmanns-kretser den gang.)

Arnold Hazeland hadde vært partiets kandidat både i 1909 og 1912, men han var blitt utnevnt til sorenskriver i Gudbrandsdal, og det gjaldt å finne en ny kandidat, en som kunne samle.

Hommelvik Arbeiderparti foreslo enstemmig Johan Nygaardsvold, meget mot hans vilje. Og på nominasjonsmøtet på Selsbakk — der kandidaten glimret med sitt fravær, nærmest i protest — ble han med overveldende flertall nominert.

I boka «Min barndom og ungdom» skriver han om dette:

«Jeg sa fra til mitt partis lokalavdeling da jeg ble innstilt til nominasjon, at heldigvis var jeg sikker på at velgerne i kretsen hadde bedre vett og skjønn på hva som var sømmelig og anstendig når det gjaldt valg av stortingsmenn, og at jeg derfor ikke la særlig vekt på innstilling og nominasjon — men sannelig ble jeg valgt likevel.»

En av sambygdingene og arbeidskameratene til Johan Nygaardsvold, seinere ordfører i Malvik, Olaf Svingen, omtalte ved et høve hvordan arbeiderbevegelsen i Hommelvik forsøkte å kjøre fram Nygaardsvolds kan­didatur: — Vi som kjente Johan Nygaardsvold var ikke i tvil om at han var mannen vi trengte. Sjøl gjorde han alt det som sto i hans makt for å slippe unna. Han måtte skyves i veg — men når han først kom i siget ­ja, da var’n tung! En kan spørre hvorfor vi Hommelvik-arbeiderne satte så mye inn på å få Nygaardsvold valgt. Vi følte at han var den rette mannen. Han var en solid kar. Han hadde greie på så mye mer enn folk flest, og han var en rolig, besindig mann med en uklanderlig framferd. Og han hadde vist at han hadde evnen til å svare for seg.

36 år var han da han ble en av «folkets kårne», og han var medlem av vår nasjonalforsamling i 34 år. Etter den første treårsperioden var han fast bestemt på at det skulle bli med den. Han fant seg ikke til rette i Oslo. Det var i Hommelvik han hørte heime. Men partifellene ville ikke høre snakk om at han skulle trekke seg. Igjen måtte han presses.

Det ble lagt merke til Johan Nygaardsvold i Stortinget også. Han var ikke av dem som tok ordet i utrengsmål. Men når han gjorde det, var det ord som satt. Han hadde en sjelden treffsikkerhet i debatten, det var tyngde over «plankbæreren fra Hommelvik».

Det kan bli mer å høre om den karen, skrev Anders Buen etter at Nygaardsvold hadde holdt sin jomfrutale i Stortinget. Og det fikk Buen rett i.

I en rekke år var han sekretær for Arbeiderpartiets stortingsgruppe. I 1929 ble han lagtingspresident, og i 1934 ble han stortingspresident. Det var han også da han fikk i oppdrag å danne regjering i mars 1935.

Ved Arbeiderpartiets første regjeringsdannelse i 1928 var det også partiets mening at Nygaardsvold skulle være statsminister. Han ble nominert av et fellesmøte av stortingsgruppa, partiets sentralstyre og LO-sekreta­riatet. Men da satte han seg på bakbeina. Han forlot møtet i indignasjon og gikk til sin bopel. Ved midnattstid fikk han besøk av partiformannen, Oscar Torp. Han skulle snakke Nygaardsvold til rette.

Men «Gubben» holdt på sitt, og oppdraget gikk til Christopher Horns­rud. Men landbruksminister kunne han tenke seg å være. Det ble ingen lang karriere. Regjeringen ble bare 18 dager gammel.

Statsministeren

Det var den alvorlige økonomiske krisen som satte sitt preg på det politiske liv i Norge i første halvdel av 1930-åra. Det var harde år. Arbeids­ledigheten vokste til et uhyggelig omfang, mer enn halvannet hundre tusen gikk uten arbeid. På landsbygda gikk tvangsauksjonene nesten som en far­sott. Kystbefolkningen led ofte direkte nød, for fiskerne ble knapt av med fisken.

Da nøden herjet som verst utformet Arbeiderpartiet sin kriseplan der en trakk opp retningslinjene for en politikk som tok sikte på å få hjulene i gang igjen, og etter stortingsvalget i 1933, som ble en kraftig tillitserklæ­ring til Arbeiderpartiets politikk, ble det såkalte «kriseforliket» mellom Bondepartiet (seinere Senterpartiet) og Arbeiderpartiet ingått. Det var dette som la det parlamentariske grunnlaget for Arbeiderpartiets maktovertakelse i mars 1935.

Skiftende borgerlige regjeringer hadde avdekket sin manglende evne til å rydde opp i landets kriseramte økonomi. Nå fikk Arbeiderpartiet for­søke seg. Hovedoppgaven ble lagt på statsminister Johan Nygaardsvolds skuldre. Nå kunne han ikke unnslå seg. Han var Arbeiderpartiets parlamentariske leder, og det var han kong Haakon henvendte seg til da den nye regjerin­gen skulle dannes.

Nygaardsvold-regjeringen gikk straks i gang med å realisere det program som skulle være ledetråden i arbeidet. Det måtte skapes en ny optimisme, en måtte gi pågangsmotet og virketrangen en sjanse. Det måtte skapes en ny trygghet blant folk. Noe av det første den nye regjeringen foretok seg, var å få gjennomført alderstrygd og blindetrygd. Det var et stort sosialpolitisk løft som dermed ble tatt. Det ble lagt et nytt økonomisk grunnlag for primærnæringene. Statsbanksystemet ble bygd opp, og dermed ble det gitt rimelige lån. Ennå snakkes det i kyststrøkene om Nygaardsvold-båtene som fikk så stor betyd­ning for utviklingen av et mer moderne fiske. Den nye råfiskloven sikret fiskerne et langt tryggere utkomme. Det var på alle områder en ny politikk som ble satt ut i livet, og det gikk framover. Gradvis sank arbeidsledigheten, hjulene kom i gang igjen.

Femårs-perioden fra våren 1935 til våren 1940 var en god tid for det norske folk. Landet ble ført ut av den økonomiske krisens favntak. Det var en grotid for Norge.

Så kom katastrofen…

Men så kom katastrofen den 9. april 1940, da Norge ble hærtatt og holdt okkupert av de tyske nazistene i fem år. Vi trodde i det lengste på freden. Vi hadde ikke styrke til å motstå angrepet fra en av verdens sterkeste krigsmakter. Etter noen dramatiske uker i Norge måtte kong Haakon og Regjeringen søke tilflukt i Storbritannia, og fra London ledet de norske myndigheter i nær kontakt med de andre allierte, motstandskam­pen mot den tyske okkupasjonsmakten.

Det var fem vonde år, og for en mann av Johan Nygaardsvolds støpning, føltes de som en sammenhengende påkjenning. Han var en fredens og en godviljens mann. Det var i strid med hans natur å måtte stå fremst i kamp. Men sammen med kong Haakon, som statsminister Johan Nygaardsvold sto i nært vennskapsforhold til, kom han til å bli et samlingsmerke for det norske folk i krigens år. Og mange var det som hentet ny kraft ved å lytte til statsministeren når han talte i radio fra London.

Lederen av de norske sendingene fra London, Toralv Øksnevad, skrev om statsministeren og hans innsats under krigen: «Vi hadde en statsminister i krigsårene som var et meget kultivert, et meget fint menneske. Vi hadde en regjeringssjef som satte all sin intense kjærlighet til hjem og fedreland i en kompromissløs, varm kamp for retten og friheten. Ingen norsk regje­ringssjef har hatt en større historisk misjon, et større kall. Aldri var hans sinn hjemløst. Aldri sviktet hans sikre, nasjonale instinkt.

»Og Kongens ord var: «Johan Nygaardsvold har skrevet sitt navn med gullskrift i landets historie.»

Fred og oppgjør

Endelig opprant fredens dag, og kampen var kronet med seier. Kongen og regjeringen Nygaardsvold kunne vende tilbake til et fritt land.

Ikke riktig alle tok imot Nygaardsvold med hjertelighet. Folket gjorde det, men det var politiske motstandere som fant tida inne til et oppgjør: Var det ikke egentlig Arbeiderpartiet og Johan Nygaardsvold som skulle ha ansvaret for at Norge ikke var militært forberedt til å møte den tyske angriperen?

På et tidlig tidspunkt under krigen var Nygaardsvold fast bestemt på at han straks krigen var over ville innlevere regjeringens avskjedssøknad. Og det gjorde han. Hans viktigste beveggrunn var at Stortinget skulle stå fritt til å vurdere hans og hans regjerings virksomhet.

Den første tida etter frigjøringa ble ingen lett tid for Johan Nygaardsvold. Politiske motstandere som ville ham til livs hadde forholdsvis lett spille­rom. Det ble skumlet om riksrett. Da var det at Nygaardsvold selv, sam­men med tidligere utenriksminister Halvdan Koht, selv forlangte å bli satt under riksrettstiltale.

Det var Stortinget som ble domstol. Alle anklager, all kritikk ble grundig gransket og prøvd, ikke et eneste forhold ble holdt unna Stortingets vurde­ring. Og resultatet? Enstemmig vedtok Stortinget å henlegge saken.

Så fikk da Johan Nygaardsvold omsider den fulle oppreisning og den honnør som han hadde gjort seg fortjent til. Men han måtte gjennom en vond tid for det kom så langt, og det var ei tid som satte merker i ham.

Den 13. mars 1952 døde han, og ved hans gravferd fra Hommelvik kirke ble det gitt uttrykk for hele det norske folks varme takknemlighet overfor denne folkets hovding. Kong Haakon æret sin gode venns minne med sitt nærvær, statsminister Oscar Torp og en rekke andre av regjeringens med­lemmer, stortingspresident Jakob Vik og ellers en stor fylking av Stor­tingets representanter. Hovedtalen ved båren ble holdt av hans nære venn gjennom mange år, tidligere sosialminister Sverre Stostad, og marskalker ved båren var to andre nære medarbeidere og venner, Johan Falkberget og John Aae.

En gravferd som får plass i Norges historie, skrev Arbeider-Avisa.

Det var eventyrglans over Johan Nygaardsvolds liv og virke. Han var «husmannsgutten som fikk plassen som første mann ved Kongens råds­bord». Hans livsgjerning ble en virkeliggjorelse av folkestyret. Da hans offentlige virke var over, ved utløpet av den første fireårs­perioden i Stortinget etter landets frigjøring, ble han hedret med æreslønn og seinere med Borgerdådsmedaljen i gull, den høyeste utmerkelse som kunne gis.

Så kan vi i ettertid, ved hundreårsdagen for Johan Nygaardsvolds fødsel, spørre hva det var som gjorde ham til det han ble.

Svaret ligger trolig i den uttalelsen av Olaf Svingen som er sitert foran: — Vi følte at han var den rette mannen. Johan Nygaardsvold var omgitt av en tillit uten grenser. Han var en mann som arbeidsfolket stolte på. Og aldri svek han denne tilliten. Han visste hvor han korn fra, og han glemte aldri det.

Men så var han også usedvanlig rikt utstyrt, og etter hvert skaffet han seg gjennom systematisk lesning ganske imponerende kunnskaper.

Da Johan Nygaardsvold gikk bort, gikk det en strøm av takknemlighet mot hans nærmeste, fra alle deler av landet. Det var en folkets høvding som hadde lagt ned vandringsstaven.

Blant de mange kondolanse-telegram som innløp var ett fra «44 veg­arbeidere på vegen Birtevarre – Skibotten», og det lød: «Vi deltar i sorgen over Johan Nygaardsvold». Vi er fiskere, jordbrukere og anleggsarbeidere. Det var vi som hadde det vondt i samfunnet før han overtok regjeringen i 1935.

Vi takker ham for det grunnlag han la til vår nåværende levestandard. Hans innsats for større folkelykke alltid leve i vår bevissthet.